Pernilles topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Roskvas topp 20, 2017»

Det kjennes ekstra fint at årets beste film kommer fra Ruben Östlund – en regissør som aldri skuffer, og som med ambisiøse The Square overgår seg selv. I nesten to og en halv time geleider pinlighetens mester oss gjennom den ene ubehagelige, uheldige og absurde situasjonen etter den andre. Det føles aldri på overtid, selv om noen av scenene trekkes ut i det uutholdelige. Nei, jeg vil faktisk bare ha mer.

Som med De ofrivilliga (2008) er The Square stykket opp på en måte slik at flere av scenene omtrent fungerer som enkeltstående kortfilmer. Den røde tråden, i form av den respekterte kunstkuratoren Christian (Claes Bang), er likevel alltid intakt. Han blir møtt med kontinuerlige utfordringer, hvor hans desperate forsøk på å holde fasaden er den komiske kronjuvelen. Bang gjør en mesterlig hovedfigur, som støttes av et rikt rollegalleri av støttespillere. To svenske markedsføringskonsulenter, en smågal amerikansk journalist (Elisabeth Moss) og Christians hippe assistent Michael er et lite utvalg som stjeler showet. Östlund tar et oppgjør med hovmodet i kultureliten og våre generelle narsissistiske holdninger, på sitt særegne vis skildrer regissøren hvor flaut, tankevekkende og grenseløst morsomt det er å be mannen i gata om hjelp i tide og utide, når det samtidig sitter så langt inne å hjelpe noen tilbake.

Årets debut går til både regissør Julia Ducournau og hovedrolleinnhaver Garance Marillier for Raw. Med skremselsoverskrifter som avslørte at publikum både besvimte og kastet opp i kinosalen, stod denne franske horrorfilmen i fare for å bli ødelagt av hypen – spesielt for gore-fansen. Men resultatet er skremmende godt – og ikke minst ekkelt – i flere, nyanserte lag. Marillier er et sjeldent funn, og gestalter rollefiguren Justine på gåsehudfremkallende vis, med et blikk og kroppspråk som kan drepe. Justine er en fersk og uskyldig veterinærstudent, som gjennomgår en slags metamorfose hvor hun transformeres til et dyrisk seksuelt vesen. Utviklingen er et herlig syn å bevitne, samtidig som det er dypt forstyrrende – akkompagnert av rå synth og gotiske toner på lydsporet. Med Raw slekter Ducournau på toneangivende regissører i samme sjanger, der spesifikt Argento, Refn og Cronenberg stikker seg ut. Med andre ord er det vanskelig å finne noe å utsette på dette deilige blodbadet.

Tungt prisvinnende La La Land er elsket og hatet om hverandre, med kritikere som splittes mellom å mene at filmen puster nytt liv i en avdanket sjanger på den ene siden, og at den romantiserer misfornøyde, rike og pene mennesker på den andre. Den landeplage-aktige originalmusikken av Justin Hurwitz står i hvert fall igjen som 2017s mest nynnede originalmusikk, med det ene grandiose sporet etter det andre – og det er dette som føles som ekte filmmusikk. La La Land forteller definitivt ikke den mest originale historien, og regissør Damien Chazelle kunne gjerne spedd på mer dyptpløyende stoff i karakterutviklingene. Samtidig føles ikke dette som en akutt nødvendighet, fordi det er reisen på overflaten som byr på den filmatiske virkelighetsflukten, hvor stilig koreografi, flotte sangnumre og en dypt sjarmerende Emma Stone kaprer lerretet. Esset i ermet finnes i epilogen, hvis flotte og såre montasje gir liv og følelser til det som frem til da kunne virke en smule for polert.

04Elle

elle
Frankrike, 2016

Tett i tet med The Square, er Elle utvilsomt årets morsomste film og kinoopplevelse. Paul Verhoevens skarpe «voldtektskomedie» har en fremragende Isabelle Huppert i hovedrollen, Michèle, som utsettes for en voldtekt i filmens første scene, og tar seg selv i å fantasere videre om hendelsen. På tilfredsstillende vis holder ikke Verhoeven tilbake på noe, og kontroversielle elementer finnes det mange av. Ved siden av å bli hjemsøkt av en mystisk voldtektsmann, må Michèle også hanskes med sin turbulente fortid, sin rølpete og narsissistiske mor og ubrukelige sønn. Forholdet til sistnevnte er kanskje det aller mest underholdende, og beviser i flere sardoniske scener at Huppert gjør sitt livs rolle. I Elle blir man nødt til å innfinne seg med elefanten(e) i rommet, og legge all politisk korrekthet langt, langt vekk. Hvis ikke blir det bare ubehagelig. Verhoevens kreativitet virker å være utømmelig, og han gir fra både pose og sekk i det som definitivt vil stå igjen som et signaturverk.

05Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Det er alltid noe spesielt med nye filmer fra Christopher Nolan, og med Dunkirk triumferer regissøren på alle områder – i min bok dette er et av hans aller beste arbeider. Årets sterkeste spennings- og stemningsfilm er et krigsepos som tar deg med inn i skuddvekslingene og drukner deg i iskaldt saltvann fra første til siste minutt. Takket være Nolans perfeksjonistiske skaperkraft er Dunkirk en film som forteller omtrent alt den ønsker å si gjennom pustberøvende bilder, et lyddesign som får hårene til å reise seg på hele kroppen og en smidig dramaturgisk struktur. Innenfor de trygge, tekniske rammene fylles scenene med særdeles dyktige skuespillere, både kjente og nye fjes, hvor den tause nykommeren Fionn Whitehead står igjen som en av favorittene. Nolan lykkes i sin hyllest til heltene, og ved å anonymisere fienden gjennom hele filmen, er det protagonistene som står i sentrum, mens vi blir oppslukt av deres utmattende kamp for å overleve.

«So bad it’s good» er en treffende beskrivelse når det er snakk om Tommy Wiseaus beryktede The Room (2003), og heldigvis falt rettighetene til boken The Disaster Artist (skrevet av Greg Sestero som spiller Mark i The Room) i hendene på James Franco, som i denne filmatiseringen selv har regi og spiller hovedrollen som Wiseau. I mange måneder studerte Franco gamle videoklipp og lydopptak, for å komme til bunns i mysteriet Wiseau – mannen vi ikke vet noe om, foruten at han er en hårreisende dårlig skuespiller og regissør. Francos research gir tydelige resultater, for hans grundige versjon av Tommy Wiseau er til å bli målløs av; håret, kroppsspråket, det skjeve øyet og konstante avliringer som «don’ worry booout it» – alt er på plass! Historien om produksjonen av The Room er også i seg selv så interessant, at det er verdt kinobilletten alene. Men takket være Franco har The Disaster Artist blitt mer enn bare en filmatisering av Sesteros bok. En rekke kreative grep skaper en komedie som står solid på egne ben, med en rik håndfull fantastiske cameos og tilfredsstillende hint til fansen av The Room.

Olivier AssayasPersonal Shopper er en hard nøtt å knekke – til tider føles filmen helt umulig å forstå seg på, men alt til dens fordel. I det som for meg allerede er en ikonisk rolle av Kristen Stewart, følger vi Maureen, en ung kvinne – eller skal vi si et medium – som forsøker å oppnå kontakt med sin avdøde tvillingbror. Behovet for et tegn fra det hinside forstyrrer henne i hverdagsjobben, hvor hun i stillingen som shopppingassistent setter sammen garderoben til en mystisk rik klient. Maureen oppsøkes også av et slags «sms-spøkelse», og store deler av filmen fokuserer på deres kommunikasjon. Aldri før har en pågående sms-tråd vært så spennende og trigget så mange spørsmål som i Personal Shopper. Maureens uredde og tilbakelente holdning til alt dette merkelige som foregår er nesten frustrerende å observere, for som tilskuer føler man raskt at hele situasjonen er ganske så guffen. Ved siden av Stewart som filmens ryggrad, må hatten tas av for Assayas’ smakfulle estetikk og visuelle stil. Man kan nesten driste seg til å kategorisere hele filmens garderobe som en rollefigur i seg selv, for så egenartet og elegant er Personal Shopper i sitt skreddersydde look.

Deilige neonfarger som blør ut av bildene, stressende originalmusikk signert Oneohtrix Point Never vris ut på lydsporet og et rystende godt karriere-peak for Robert Pattinson i hovedrollen. Good Time serverer årets aller mest hektiske døgn fanget på film, og fy faen, for et deilig resultat det er. Et tilsynelatende rolig bankran utført av brødrene Connie (Pattinson) og Nick (Ben Safdie) utarter seg til katastrofe idet sistnevnte blir tatt av politiet. Herfra rives vi hardt med på Connies flukt, og pulsen får aldri en sjanse til å roe seg. Hans fremste mål er å få løslatt sin bror, samtidig som han må flykte fra en voksende rekke kriminelle handlinger. Skutt på grovkornet 35mm-film, med et imponerende resultat, veksler fotograf Sean Price Williams mellom actionfylte jakt-sekvenser og nærgående bilder av karakterenes ansikter – noe som gir små, nødvendige pauser underveis i narrativets høye tempo. Pattinsons herlige slimål Connie er en dypt fascinerende rollefigur; i utgangspunktet et null i samfunnet, en kriminell, som vi likevel heier på helt til målstreken. Utvilsomt et virkelig løft for Robert Pattinson, som lover godt for den neste fasen han er på vei inn i som skuespiller.

Visualitet, musikk og kroppspråk er ryggraden i David Lowerys emosjonelle, lille film A Ghost Story. I front finner vi Rooney Mara i rollen som M, hvis kjæreste C (Casey Affleck) omkommer i en bilulykke helt i starten av filmen. Resten av spilletiden omfatter hennes sorgtunge reise tilbake til livet, og hans sjelelige tilstedeværelse rundt henne – i sin nye eksistensform, som et lakenkledd spøkelse. A Ghost Story er en poetisk og vakker skildring av tap, savn og den udødelige kjærligheten. Lange, dvelende bilder av ansikter, hus og naturomgivelser fanges i en billedskjønn Instagram-realness, og veier stort opp for at et flertall av scenene ikke er særlig dramatiske. Filmens høydepunkt, og desidert vondeste scene, er en ni minutter lang tagning av Mara sittende på kjøkkengulvet og fråtse i seg en hel pai. Scenen er bokstavelig talt vanskelig å fordøye, men også et uhyre fint grep for å vise en sorgreaksjon som føles ekte.

Jordan Peeles bunnsolide regidebut Get Out var en av filmårets store gledelige overraskelser. I det som først ser ut som en hyggelig, romantisk fortelling – om å møte sine svigerforeldre for første gang – tilføres historien etter hvert gradvise drypp av uhygge, The Stepford Wives– og Invasion of the Body Snatchersstyle, og brått blir filmen meget guffen. Peele har skapt et moderne bilde av rasistiske spenninger, med tradisjonelle ingredienser som slaveri og stereotypisk diskriminering, alt trykket sammen i en hard, satirisk knyttneve. Hovedrolleinnhaver Daniel Kaluuya kan smykke seg med et av årets store gjennombrudd, og det er forfriskende å se at Allison Williams tre ut av Girls-universet og vise oss at hun langt fra er endimensjonal. Get Out er en genuin berikelse i sin sjanger, med et betydningsfullt budskap og et dryss av gjennomtenkte tvister.

*

11. Kammerpiken (Park)
12. God’s Own Country (Lee)
13. Løvetannbarn (Barras)
14. Paterson (Jarmusch)
15. It Comes at Night (Shults)
16. Jeg, Daniel Blake (Loach)
17. I Am Not Your Negro (Peck)
18. Ingrid Goes West (Spicer)
19. Manchester by the Sea (Lonergan)
20. Nocturama (Bonello)

Hederlige omtaler: «The Big Sick», «Blade Runner 2049», «Jupiters måne», «The Killing of a Sacred Deer», «20th Century Women», «Thelma», «Christine», «Jackie», «Okja», «Hva vil folk si».

Tommel opp: «Baby Driver», «Moonlight», «Wonder Woman», «Wind River», «Gaga: Five Foot Two», «Golden Exits», «A Ciambra», «Må jette», «Alien: Covenant», «Trainspotting 2», «Menashe», «Hjartasteinn», «The Fits», «Logan».

Tommel ned: «The Meyerowitz Stories», «Happy End», «mother!», «Suburbicon», «Our Souls at Night», «Logan Lucky», «American Made», «Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge», «Kong: Skull Island», «Lyst», «Mysteriet i Slack Bay», «El Bar», «The Dinner», «Neruda», «It».

Ikke sett: «The Beguiled, «War for the Planet of the Apes», «Team Hurricane».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Roskvas topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>