Lives topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Mads’ topp 20, 2017»

To verdenssyn støter sammen i Yorgos Lanthimos‘ iskalde greske tragedie The Killing of a Sacred Deer. I hjertekirurg Steven Murphys univers er det han selv som befinner seg i sentrum: Omgitt av kliniske operasjonssaler og sterile instrumenter er han helt og holdent dedikert til vitenskapen, der han troner han over pasientene sine som en gud, i stand til å gi eller ta liv – eller kanskje som et menneske grepet av hybris. For ting kan tyde på at Murphys ordnede tilværelse ikke alltid har vært like kontrollert, og når sønnen til en avdød pasient gjentatte ganger oppsøker ham, settes nye krefter i sving – krefter som ikke lar seg tilbakevise med kjølig fornuft eller vitenskapelige metoder, og som tvinger ham og familien hans til å underlegge seg en helt ny logikk.

Med et kamera som følger rollefigurene gjennom korridorer, og zoomer seg sakte inn til dit begivenhetene finner sted, gir Lanthimos visuelle nikk til Stanley Kubrick og Michael Haneke, og bidrar til å underbygge den snikende følelsen av eskalerende uhygge. Et tordnende, faretruende soundtrack (som blant annet inkluderer Trondheim symfoniorkesters innspilling av Sofia Gubaidulinas Fachwerk) varsler om katastrofen som ulmer i horisonten, og understreker skjebnens innblanding i denne fryktinngytende og absurd komiske beretningen om en mann som nekter å innse at det å leke gud innebærer å leke bøddel.

Livet etterligner ikke kunsten i Ruben Östlunds gullpalmevinner The Square. Museumssjef Christian er i ferd med å ferdigstille en humanistisk kunstutstilling som skal oppfordre til medmenneskelighet, og mens han går i sikksakk mellom tiggerne på vei til samtidskunstmuseet der han jobber, får han mobil og lommebok stjålet. Dermed rakner alt. For Östlunds harselerende blikk, er ingen trygge: kunstinstitusjonenes abstraherende artspeak, medienes fordummende clickbaiting, det skandinaviske samfunnets villfarne politisk korrekte sjargong. Kombinert i Östlunds satiriske visjon blir de alle et bilde på vår manglende evne til å sette ord på det som verker og si ting som det er.

03Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Tiden i Christopher Nolans krigsdrama Dunkirk, er ikke stabil, men en opphakket og tilsynelatende fordreid størrelse. For soldatene som står med vann til knærne langs kyststripen nord i Frankrike, omringet av fienden, snegler tiden seg av gårde – for spitfirepilotene som må forsvare de hundretusentalls myldrende livene under seg, ljomer sekundene forbi. Som antikrigsfilm er Dunkirk lite spekulativ: I stedet for blod og sentimentale bakgrunnshistorier, anskueliggjør Nolan enkeltmennesket som en del av krigsmaskineriet, og lar døden framstå som et streifskudd fra mørket eller en bombe fra oven heller enn en kaklende, grønnkledd nazist. Dødsangsten er konstant til stede i Hans Zimmers musikk, som tikker som en sekundviser, dunker som en forskremt puls, og slik på stemningsfullt vis underbygger filmens fokuspunkt: Forgjengelige menneskeliv satt opp mot krigens evige, repetitive natur.

Jordan Peeles skrekksatire Get Out hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen i januar 2017, noen dager etter Trumps innsettelse og nesten fire år etter grunnleggelsen av Black Lives Matter-bevegelsen. Skrekksjangeren har i alle tider satt opp et speil til fryktene som finnes i kulturen den oppstår i, og i så måte kunne knapt timingen vært bedre. Fortellingen om afroamerikanske Chris Washingtons første møte med sin hvite svigerfamilie ledsages av en dvelende uhygge som vokser i takt med de gjentatte mikroaggresjonene rettet mot ham, formulert som klønete, men velmente komplimenter («I would’ve voted for Obama for a third term if I could»). Når slutten kommer ligger det endelige spenningsmomentet i publikums anelser om hva som vil skje når morderen omsider er død, politiet ankommer åstedet, og den siste gjenlevende er en svart mann dekket av blod. Get Out er kløktig, vittig og genuint fryktinngytende.

05Løvetannbarn

lovetannbarn
Frankrike, Sveits, 2016

De små barna som utgjør hovedpersonene i den fransk-sveitsiske animasjonsfilmen Løvetannbarn, ser alle ut som de kunne vært animert av Tim Burton: store hoder på spede kropper, kulerunde, stirrende øyne kantet av tunge skygger. Så er det også et mørke her, om enn i mindre påtakelig grad enn i Burtons gotiske visjoner. På barnehjemmet der ni år gamle Courgette havner etter å ved et uhell ha sendt sin alkoholiserte mor i døden, befinner han seg i selskap med forlatte eller traumatiserte barn som prøver å finne sammen i nye konstellasjoner. Céline Sciamma har stått for manus, og mye av ømheten hun tidligere har utvist i såre oppvekstportretter som Vannliljer (2007) og Tomboy (2011), kommer til syne i denne lavmælte, men gripende barndomsskildringen.

Ting fordobler seg i Park Chan-wooks Kammerpiken. Herskapshuset som filmens unge koreanske hovedperson blir sendt for å jobbe på, har en vestlig og en japansk fløy, og her snakkes japansk og koreansk om hverandre, et resultat av Japans herredømme over Korea i første halvdel av 1900-tallet. Ettersom intrigen mellom tjenerpiken og husets frue utfolder seg, og de tunge, vevede kimonostoffene og florlette silkekjolene begynner å falle (alle del av et uimotståelig taktilt produksjonsdesign), viser det seg at ingen er den de utgir seg for å være, og at det finnes flere enn én måte å utøve makt på. Kammerpiken er dels erotisk viktoriansk drama, dels helsprø koreansk thriller, og et sanselig, energisk og lunefullt møte mellom øst og vest.

07Neruda

neruda
Argentina, Chile, Frankrike, Spania, USA, 2016

På visningen av Neruda under New York Film Festival understreket regissør Pablo Larraín umuligheten av å fange helheten av mennesket som var den chilenske poeten Pablo Neruda: «It’s impossible. You will never grab him.» I Larraíns film får denne flyktigheten konkretisering i den konstante katt-og-mus-leken som spiller seg ut mellom de chilenske myndighetene og den regjeringsfiendtlige kommunisten Neruda, som hele tiden ligger et skritt foran. Lederen av aksjonen, den storslått patetiske politietterforskeren Peluchonneau, synes å ha gjort det til sin livsoppgave å felle den hvite hvalen av en poet han står overfor. I det lyriske og komiske spillet mellom poet og forfølger, opphavsmann og biperson – begge totalt avhengige av hverandre – viser Neruda seg som en leken og overraskende film, som sprenger de biografiske rammene den i utgangspunktet gjør krav på.

Kelly Reichardts Certain Women spiller seg ut i Montanas prærielandskap, og personene som befolker slettene og småbyene, er like ensomme som de vidstrakte, sparsomt bebodde omgivelsene kunne tilsi. Filmens tre handlingslinjer er basert på tre noveller av Maile Meloy, og Reichardt formidler rollefigurenes håp og ønsker gjennom minimalistisk og korthogd dialog som bringer tankene til novellemestere som Raymond Carver, og samtidig føles umiskjennelig reichardtsk. Sterke rolletolkninger fra Laura Dern, Kristen Stewart, Lily Gladstone og Michelle Williams bidrar til å bygge opp en fortelling rundt det usagte, og beviser at med en god regissør og ditto skuespillerensemble, kan novellesjangerens antydende og flertydige formspråk overføres til filmmediet.

Ken Loachs Gullpalme-vinner er harmdirrende og polemisk sosialrealisme, malt opp med brede pensler på husveggene i Newcastle, der filmens hovedperson bor. Daniel Blake er en ufør enkemann hvis helsesituasjon har gjort at han havner mellom to stoler i et britisk velferdssystem som synes å ha glemt hvem det er til for. Det er et snev av Egners «Den ulykkelige mannen» i Loachs visjon, men i I, Daniel Blake har han laget et eksempel til skrekk og advarsel, der hardtslående virkemidler ikke kommer av manglende evne til subtilitet – som bevist i enkeltscener som på stillferdig vis framviser hvordan absolutt nød kan se ut – men av et umiskjennelig, nesten katarsisk raseri på vegne av tingenes tilstand.

Som formidler av alle følelsene man bærer i seg som ungt menneske, er kroppen et lunefullt og upålitelig instrument. Elleve år gamle Toni har gått fra å bokse med guttene til å danse med jentene, men en rekke mystiske, epilepsiaktige anfall begynner en dag å spre seg i gruppen, til Tonis frykt og fascinasjon. Ungdommenes umulige streben etter både å inngå som sømløs del av gruppen og finne sitt eget personlige uttrykk, får et fint inntrykk i filmens mange koreograferte og repetitive dansesekvenser – og til et eggende lydspor av drivende, rytmisk klapping manes Toni til å se anfallene som en unik, forløsende bevegelse, fritatt fra koreografi og rytme. The Fits er et stilsikkert og enigmatisk portrett av barnet som blir til ungdom.

*

11. Det fremmede (Escalante)
12. Jupiters måne (Mundruczó)
13. All This Panic (Gage)
14. Elle (Verhoeven)
15. I Am not Your Negro (Peck)
16. Christine (Campos)
17. Thelma (Trier)
18. Moonlight (Jenkins)
19. Den lykkelige dagen i Olli Mäkis liv (Kuosmanen)
20. LoveTrue (Har’el)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Mads’ topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>