Karstens topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2017»

Raw er rå. Fersk. Uflidd. Impulsiv. Drøy. Frekk. Innbydende. Drøy igjen, og så drøyere. Liten, og så veldig stor. Forkastelig, og samtidig fantastisk. Dette er en type film som bare en sjelden gang åpenbarer seg – der en ny regissør, Julia Ducournau, med et fiks ferdig talent serverer et mesterverk på første forsøk. Vi møter Justine (Garance Marillier), en smart, men forsiktig jente, som er vegetarianer og skal begynne på veterinærhøgskolen, der hennes storesøster allerede er student. Grenseløse immatrikuleringsritualer igangsettes, før Justine rekker å «redde verden» – som man kan få inntrykk av at hun kanskje har idealer om – og innen Studentforeningens påfunn roer seg ned har hun åpnet munnen for de mest utenkelige overskridelser.

Fylla har ikke skylda, for å si det sånn: Dypt nede i Justine bor det et beist, og fra dansegulvet går ferden raskt til slakteriet. Den ene forbløffende sekvensen etter den andre gjør Raw til et virtuost verk i seg selv, men det nesten aller mest imponerende med filmen er hvordan manuset til Ducournau og gestaltingen til Marillier tar oss med på en uforutsigbar psykologisk reise (og transformasjon) inn i en rollefigur man både frastøtes av og forelsker seg i. Alt som bor i den vevre lille Justine er både uventet og logisk etter hvert som det utspiller seg.

Men når Raw allerede har imponert oss enormt som både horrorfilm, high school-film, oppvekstfilm og «Shyamalan-film», blir den også en hudløs fremstilling av søstre og familie – som fôrer den emosjonelle reisen mot slutten av kinomåltidet. Det er ikke mesterlig filmatisk perfeksjon som gjør Raw så sterk, og som plasserer den øverst på min liste over de beste filmene fra 2017. Raw er annerledes. Den er ung og viljesterk; den er jenta som går foran i tåregassen når politiet barker sammen med protesterende studenter i Paris; den er filmen som ble forbudt i gamle dager; den er datteren som sier sannheten og ødelegger harmonien i juleselskapet. Julia Ducournau har laget den perfekte symbiosen mellom sjanger- og kunstfilm, og introduserer seg som et enestående talent vi kommer til å følge tett i årene fremover.

02Elle

elle
Frankrike, 2016

«Den som ser bærer skyld,» står det i overskriften til Montages’ essay om Paul Verhoevens motsetningsfylte satire Elle. Dette kortfattede utsagnet oppsummerer filmens kompleksitet, helt ned til vår rolle som tilskuere. Kan man se et så sammensatt verk som Elle uten å bli en medskyldig deltager i filmens premiss? Maestro Verhoeven spinner oss rundt fingeren. Tidvis er filmen så ekstremt underholdende, både som thriller og komedie, at vi begynner å nyte den. Men så kommer skamfølelsen, når de mange radikale fortellergrepene skrus til gripende alvor. Hovedpersonen Michèle takler sine traumer på så mange forskjellige måter at hennes reaksjonsmønster til enhver tid føles uforutsigbart. Skal hun gråte, skal hun lide, skal hun elske, skal hun drepe, skal hun le? Dramatiseringen og skuespillet er så velgjort og medrivende at vi forsøker å forstå den fiksjonelle Michèle som om hun er et menneske.

Men, som kollega Lars Ole Kristiansen skriver videre i sitt essay om Elle, «det er ikke rollefigurenes, men tilskuerens psykologi som vekker Verhoevens interesse. Filmansiktene blir masker vi kan projisere tanker og følelser på, som navigerer oss rundt i fiksjonsuniversene – ikke som i en roman, snarere som avatarer i et dataspill.» Som en risikovillig linedanser balanserer Verhoeven hele sin film på den hårfine nyansen mellom et satirisk «utover-uttrykk», et fiksjonelt spill på tilskuerens deltagelse, og et genuint menneskelig drama. Det store mesterskapet i Elle ligger der mellom filmens identiteter og tonefall, og Verhoven ville nok aldri lyktes uten Isabelle Hupperts ekstraordinære kunstneriske hengivenhet og forståelse for hva regissøren er ute etter. Men i all sin genialitet er Elle også en hard nøtt, og i en oeuvre allerede fylt opp av slike, overgår Verhoeven utrolig nok seg selv. Dette må kunne regnes som en av hans største provokasjoner, men som en mostandsdyktig bakterie føles Elle nærmest resistent mot angrep – kritikerne som har prøvd seg, virker mest av alt å styrke filmen. Et komplett originalt verk, som etterlater dype spor.

Olivier Assayas har antageligvis laget filmhistoriens mest subtile spøkelsesfilm med Personal Shopper, og i samme slengen har han nok også revitalisert «spøkelsesfilmsjangeren» for den digitale tidsalder. Spøk til side, Personal Shopper føles som ganske mange andre typer film før den kan oppleves som en sjangertro grøsser om gjenferd og onde ånder. Kirsten Stewart leder an, i nok en briljant Assayas-rolle, som den sortyngede fashion-assistenten Maureen, som ikke kan forlate Paris før hun har oppnådd kontakt med sin nylig avdøde bror. Som om ikke det er utfordrende nok å opprette en dialog med det hinside, begynner Maureen å motta en serie ubehagelige tekstmeldinger – tilsynelatende også sendt fra en annen dimensjon.

Med dette herlig tåpelige premisset for hånden, er Assayas og Stewart fritatt fra å lage en film om dypsindig alvor, så når Personal Shopper nettopp blir gripende i sin dypsindighet og alvor er det fordi Assayas og Stewart behersker sine verktøy – regissøren vet nøyaktig hvordan materialet skal visualiseres og betones, og skuespillerinnen er i perfekt balanse med både sin rollefigur og filmskaperens hensikt. Akkurat som Verhoven og Huppert i Elle, lykkes Assayas og Stewart her med den hårfine balansen hele filmen hviler på. Personal Shopper bør ses og oppleves med et seriøst blikk, og gjerne også leses som en filosofisk tekst om konflikten mellom åndelighet og modernitet, men samtidig kan den også nytes som en leievideo fra 1990-tallet.

Vi er heldige som lever i en periode av filmhistorien der flere aktive regissører er i stand til å lage klassiker etter klassiker uten å ta pause mellom slagene. Nolan er nevnt nedenfor, på 5. plass, og sørkoreanske Park Chan-wook er etter mitt syn helt der oppe på samme nivå. Selv med så komplette filmer som Oldboy, Thirst og Stoker på samvittigheten, klarer han med Kammerpiken å overgå seg selv (enda en gang). Filmen er som en pustberøvende symfoni, der Parks artisteri – fra bruken av kamera, til klipp, til dialog, til musikk – nærmest danser av filmglede på tvers av lerretet, og hvert element virker å være helt i senit med den helhetlige visjonen.

Kammerpiken byr på en smørbrødliste av alt jeg synes er mest gøy med å elske film: å bli revet med, av en spennende historie med pageturner-kvaliteter; å få reise i tid, til overdådige miljøer; å bli forført av et mellommenneskelig drama, her med både forelskelse og hevn som ingredienser; å få oppleve hele det symfoniske spekteret i den visuelle oppfinnsomheten fra en dirigent som Park. Den 22 minutter lengre utvidede utgaven av filmen gir dessuten publikum enda mer av alt som er bra, så gjensynet jeg hadde med Kammerpiken før jul sementerte bare inntrykket: Jeg elsker denne filmen.

05Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

I Christopher Nolans episk-intime krigsfilm Dunkirk følger vi rollefigurer på tre forskjellige tidsplan, i tre overlappende handlingsforløp, med ulik mengde sand i timeglasset: en uke, et døgn, en time. Plottet er rimelig enkelt: Våren 1940 har de allierte troppene blitt presset tilbake av Hitlers menn, og 400.000 britiske soldater venter på å bli evakuert fra strendene ved den franske kanalbyen Dunkerque. Mens tyskernes bomber og granater regner over de utmattede soldatene, forsøker befalet og politikerne hjemme i England å organisere trygg transport hjem.

Med dette velkjente, historiske premisset har Nolan skapt en uvanlig krigsfilm: En skildring av et nederlag. En historie om overlevelse, desperasjon og resignasjon. Hans fortellergrep er ufravikelig cinematiske: tid og bevegelse i rom, ladede bilder og soniske landskap, og svært sparsom bruk av dialog. I tillegg velger Nolan å styre unna fiendebilder; her kan døden ramme de stridende brått og uventet. I det hele tatt preges Dunkirk av en rekke ukonvensjonelle valg til krigsfilm å være, noe som gjør dette til et påfallende originalt og moderne verk. Christopher Nolan holder seg i flytsonen, og hans imponerende rekke toppfilmer taler for seg selv: Nolan er en filmskaper for de store begivenheter, en ekte auteur, som fortsetter å heve standarden for hva en blockbuster kan være.

Lysegrønne streker blinker på kryss og tvers av kinolerretet mens lydsporet fylles av elektronisk musikk med såpeboblesmak, og i flere insisterende, split-screen-parallelle montasjer dynkes bilderammen av visuelle motiver tilsynelatende hentet fra mobilkameraer, YouTube-videoer, digitale søppelfyllinger for avkappede piksler, og annet eksperimentelt cinematisk snacks som gir næring til TEAM HURRICANE, spillefilmdebutant Annika Bergs overskuddspregede ungdomsfilm som tok alle oss som så den på verdenspremieren i Venezia med storm. Ikke siden #Dogme95 rystet båten for tyve år siden, med Lars von Triers hemningsløse Idiotene (1998) som det formmessige nøkkelverket, har en dansk film i så stor grad lyktes med å skape radikalt nyskapende ideer til filmbilder – og samtidig klare å vri bildenes uttrykk over i tematisk identitet.

«Det er som om filmen kunne vært laget av rollefigurene selv,» sier Montages-kollega Lars Ole Kristiansen i vår TEAM HURRICANE-podkastepisode, og det er en presis observasjon. Samtidig er filmen også et komplekst, gjennomtenkt og hypermoderne verk som bare kunne blitt realisert av en regissør med stor kunstnerisk frihet, og evnen til å gå opp nye stier og utføre genuin innovasjon med sitt kamera. Annika Berg er en slik filmskaper, og jeg håper vi får se mange flere eksempler på hennes talent i fremtiden.

Ytterst få Hollywood-auteurer balanserer stor popularitet med stor integritet, og av de som opplever nedgangstider i form av kunstnerisk fallitt eller et brått fall i anerkjennelse, er det knapt noen som klarer å returnere til samme kreative nivå som fra glansdagene. Det forbløffende karrierenarrativet til M. Night Shyamalan er et av de sjeldne unntakene, og etter det lovende comebacket med The Visit i 2015 viser genistreken Split at Shyamalan er gjenfødt som filmkunstner, og at fasen han er inne i nå kan bli like rik og fruktbar som perioden fra 1999 til 2004, da han signerte sine mest anerkjente filmer: Den sjette sansen, Unbreakable og The Village.

Thrilleren Split er strukturert som en russisk dukke, der de mange personlighetene til James McAvoys hovedperson symboliserer flere lag og perspektiver filmen kan oppleves med underveis. Når det siste lokket løftes vekk og åpenbarer fortellingens hemmelighet, er haken min godt plantet i gulvet, og man innser (i gledesrus) at Shyalaman har orkestrert frem nok en uhyre sofistikert film, og ikke minst en stor underholdningsopplevelse. Om dere ikke har gjort det allerede, vil jeg varmt anbefale et dypdykk i Split – akkompagnert av Dag Sødtholts omfangsrike analyse av filmen (del 1, del 2 og del 3). Og i 2019 skal Shyamalan etter planen levere et tredje kapittel i sitt alternative superheltunivers: Glass. Comebacket blir komplett.

En av de minste filmene fra 2017 er også en av de beste. The Fits er kanskje bare så vidt 70 minutter lang, men spillefilmdebutant Anna Rose Holmers stilsikre, rytmiske og etter hvert gåtefulle oppvekstskildring er mettet med visuelle ideer og tematiske utforskninger. Vi møter den 11-årige jenta Toni, som tilbringer mesteparten av sin fritid i storebrorens maskuline miljø, til lyden av boksing og svette garderobesamtaler. Når hun for første gang trekkes mot de eldre jentene i dansekompaniet som holder til i samme bygning, begynner en feminin dannelsesreise for Toni, der kroppen både blir et fartøy inn i et fremmed univers, og et verktøy for å uttrykke følelser.

Når en rekke anfall – the fits – begynner å ramme de unge danserne, utvikler filmen seg til en sjangerhybrid, der narrativ spenning balanseres mot en visuell, allegorisk diskusjon rundt kjønn og kroppslig modning – av et kaliber man svært sjelden ser med så formfullendt resultat som i The Fits. Filmen er ikke bare en stor oppdagelse når man ser den første gang; ved gjensyn ble det enda tydeligere for meg at The Fits ikke bare er tematisk kompleks, men også byr på en rekke bakenforliggende visuelle motiver – helt ned til elementer av koreografi og bevegelse som flytter seg fra figurer i rom, til rom med figurer: trappesatser og korridorer, ansikter og silhuetter. Alt i tråd med hva hovedpersonen opplever på sin (lille, store) reise.

Den franske regissørduoen Verena Paravel og Lucien Castaing-Taylor retter i dokumentaren Caniba sitt ufravikelige kamerablikk mot den japanske kannibalen Issei Sagawa – en fryktinngytende og på alle måter heslig mann som drepte og spiste sin kvinnelige medstudent Renée Hartevelt i Frankrike i 1981. Det viser seg raskt at Paravel og Castaing-Taylor ikke er ute etter å gjenfortelle historien om drapet og Sagawas infamøse liv i etterkant (han ble erklært sinnsyk i gjerningsøyeblikket, og utvist fra Frankrike til Japan, hvor han siden 1986 har levd fritt), men at de i stedet har utformet Caniba som et insisterende nært portrett av kannibalen, slik han lever i dag, alene med sin bror.

Alle filmens bilder er nært på: i munnviker, langs hudflak, ved tørre neglkanter, og over groteske tegneseriemotiver. Vi tvinges så tett inntil at vi nesten kan kjenne lukten av dødt kjøtt sive ut i hovedpersonens ånde. Når vi jakter på bemerkelsesverdige filmer ute i festivallandskapet, finner man også bemerkelsesverdig jævlige filmer. Men det jævlige er også det mesterlige i Caniba, en dypt, dypt rystende film; antageligvis en av de fysisk sett mest ubehagelige kinoopplevelsene jeg har hatt. Og på den måten også et unikt kunstverk, der visjonen Paravel og Castaing-Taylor har søkt etter med sine kameraer har blitt realisert, og tematiske refleksjoner rundt ondskap, galskap og brorskap får stige kraftfullt frem i og mellom de mange grusomme scenene underveis.

Kjenn på Stendhal-syndromet, kjenn på ærefrykten: du sitter i en kinosal, og bildene du ser er de første filmbildene noensinne fremvist for et publikum. Først: arbeiderne forlater fabrikken. Så: toget ankommer stasjonen. Så: stjålne blikk fra barn og voksne på gaten i Lyon, som ser inn i en kameralinse for første gang. Akrobater med de utroligste triks. Kameler ved Giza-pyramiden. Et skip sjøsettes. Vi lever i en tid med grenseløse mengder bevegelige bilder, men den mest usedvanlige filmen fra 2017 er fra 1890-tallet. Eller, rettere sagt, filmene – de 108 pionérfilmene som kinoessayet Lumière! Eventyret begynner er bygget opp av, og handler om.

Etter et pustberøvende restaureringsarbeid og med beundringsverdig filmfaglig innsikt, har Lumière-instituttets direktør og Cannes-festivalens programsjef, Thierry Frémaux, komponert og kommentert frem et enestående verk i Lumière! Eventyret begynner. Det er ingen tradisjonell dokumentarfilm; dette er et åpent og inviterende essay om filmens barndom, der formidlingsgleden og den analytiske nysgjerrigheten puster nytt liv i de tidligere så støvbelagte filmene som tilhører den tidligste epoken i filmhistorien. Kunstformens første innovatører var også de aller største, og Frémauxs innsats gir oss ikke bare ny respekt for Lumière-brødrene som kunstnere – denne filmen gir oss også fornyet tro på filmmediets potensial og betydning for fremtiden.

Etter en film som Song to Song – der Terrence Malicks filmspråklig utforskende, kontemporære trilogi (også bestående av To the Wonder og Knight of Cups) sluttføres med kompromissløs formmessig standhaftighet – føles det betimelig å spørre: Har Terrence Malick blitt Terrence Malicks verste fiende? Regissørens egenart og varemerke har gått fra å være unikt og enigmatisk, til å bli som en designvare uten varemerkebeskyttelse; et kornaks i kveldsolen eller en filosofisk voice-over kan man nå finne reprodusert i alle slags filmuttrykk, ofte av langt latere filmskapere.

Dette fenomenet – la oss kalle det Malick på dusinet – gjør at jeg må kjempe med motstandsimpulsen også når ekte vare spennes opp på lerretet. Da jeg gradvis (og etter hvert i hengivelse) følte en yr glede over den flytende, berusende, frustrerende, men endeløst cinematiske Song to Song, var det også som om jeg ble befridd fra kynikeren og mitt eget bortskjemte blikk. Galadriel fristes av ringen når Frodo byr, men motsår de onde kreftene, og puster lettet ut: «I will diminish, and go into the West, and remain Galadriel.» Litt sånn var det med Song to Song.

David Lowerys A Ghost Story deler plass med Song to Song nettopp fordi Lowery er et eksempel på en av regissørene som er inspirert av Malick, men som samtidig klarer å anvende denne arven til å bygge noe eget, og uttrykke seg med personlig stemme innenfor rammen av referanser til andre filmskapere. A Ghost Story er noe så sjeldent som en bitteliten film som føles enormt stor; et søkt premiss (et lakenspøkelse i sorg) som blir taktilt, ektefølt og gripende. Et minimalt plott som vokser seg stort og kosmisk gjennom episke, temporale byks i de ofte vidunderlig presise klippene fra bilde til bilde. Filmen trenger gjensyn for å vokse ytterligere, men genetikken fra Malick har funnet en av sine rettmessige arvinger i Lowery, som med A Ghost Story endelig viser at det bor noe stort i ham.

*

11. Blade Runner 2049 (Villeneuve)
12. The Square (Östlund)
13. Mektoub, My Love (Kechiche)
14. Jackie (Larraín)
15. Jupiters måne (Mundruczó)
16. War for the Planet of the Apes (Reeves)
17. Okja (Bong)
18. Thelma (Trier)
19. Get Out (Peele) / I Am Not Your Negro (Peck)
20. In Between («Bar Bahar», Hamoud)

Hederlige omtaler: «Manchester by the Sea», «Lost City of Z», «Den andre siden av håpet», «Ryuichi Sakamoto: Coda», «First They Killed My Father», «The Killing of a Sacred Deer», «Julieta», «Icarus», «Christine», «Hedi», «It’s Only the End of the World», «Silence, «Mudbound», «Løvetannbarn», «Lady Macbeth», «Sameblod», «Hjartasteinn», «Sicilian Ghost Story», «Menashe», «Logan Lucky» og «Guardians of the Galaxy Vol. 2».

Ønsket å se, men har ikke sett: «Nocturama», «Paterson», «The Red Turtle», «Valerian and the City of a Thousand Planets»

Beste norske (etter Thelma): «Hoggeren», «Fra balkongen» og «The Rules for Everything». (Ikke sett: «Hva vil folk si» og «Skyggenes dal».)

Den store sorgen: «Baby Driver», «The Dinner», «The Party», «Jeanette», «Suburbicon», «Lean on Pete».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>