Filmfrelst

Filmfrelst #288: Rian Johnsons Star Wars: Episode VIII – The Last Jedi

Vår første podkastepisode i 2018 handler om Star Wars: Episode VIII – The Last Jedi, den åttende filmen i Skywalker-sagaen, som på tross av svært positiv mottagelse hos kritikerne og enorme besøkstall har blitt gjenstand for heftig debatt i fanmiljøene.

Etter å ha latt The Last Jedi synke inn i ukene etter premieren 13. desember, har vi i denne episoden samlet oss rundt bordet for å dele våre tanker rundt indie-regissør Rian Johnsons første studiofilm; det foreløpig nest siste kapittelet i fortellingen om Skywalker-familien, deres venner og fiender – og den evige kampen mellom det onde og det gode, i en galakse langt, langt borte. Johnson har skrevet og regissert filmen, og The Last Jedi er både hans hyllest til Star Wars-universet og et verk som insisterer på å introdusere nye ideer, for å opprettholde relevansen og levedyktigheten for serien.

«Disney og Lucasfilm, med Kathleen Kennedy bak roret, kunne pekt på langt tryggere navn enn Rian Johnson (Brick, Looper),» skriver Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen i sin omtale. «I forrige runde typecastet de Star Trek-regissør J.J. Abrams – men som kritikerne ble de trolig bekymret for at serien skulle få hvilepuls etter den første oppoverbakken, og derfor enige om å satse friskt. Resultatet er at Star Wars ikke bare er gøy igjen, men også kunstnerisk relevant.»

I denne podkastpraten plukker vi opp flere av trådene i debatten, og i panelet sitter Pernille Middelthon, Thor Joachim Haga, Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich. I løpet av samtalen diskuterer vi The Last Jedi i detalj – som betyr at alle dere som ikke er blant de over 400.000 nordmenn som har sett filmen til nå, bør være på vakt for spoilere.

God lytting!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Eirik sier:

    Nice episode. Og på høy tid! Star Wars Filmfrelst er også blitt en juletradisjon.
    Skule ønske dere tok dere enda litt mer tid dog. Så mye og snakke om. Noen saker blir diskutert litt for hurtig og andre ting blir helt oversett. Sett av to timer neste gang:) God og høre at alle hadde en cool opplevelse av filmen.

    Ville gjerne hørt mer fra Thor Joachim om John Williams musikk. Synes ikke det er det svakeste. Hørt på det non – stop i to uker nå og jeg finner det kompleks, episk og medrivende. Både “The Spark”, “Battle on Crait” og “The Last Jedi” er så nydelig sammensatte emosjonelt og har brytninger i rytme og styrke som få andre komponister klarer og gjøre. Rose`s tema er nydelig, 80s Spielberg / Harry Potter romantisk. Og veve inn både fantastiske “Jedi Steps” og nydelige “Reys Theme” inn i det første stykket fra øya – med rasende strykere som illustrerer været og bølgene – deilig. Synes også musikken generelt er mikset høyere her enn i TFA og da kommer horn og den slags enda mer til sin rett. Her er også langt mer perkusjon. Det er helt innafor og bruke gamle temaer når man gjør det som her: Super Leia ( fikk fullstendig gåsehud) og Yoda ( ble helt varm innvendig – og tenkte ikke engang på at de hadde brukt en practical dukke igjen, før til sist).

    Hovedårsaken til den her “backlash”- som media delvis har blåst litt opp + alle de som nå kan være amatør kritikere på hundrevis av Star Wars Youtube kanaler – er:

    * Luke, karakterutvikling og død: For die hard Luke fans ( som meg selv ) har alltid Luke vært selve hjertet i Star Wars. Det var gutten vi identifiserte oss med når vi var barn. Håpet. Det gode. Og selve motoren i “The Heroes Journey”. Luke var alltid den som hjalp sine venner om de var i nød. Og han drømte om og krige mot Imperiet for Opprørs alliansen. Hans blodsbånd skulle dog fortelle han om hans skjebne i dette her og til sist – i Return of the Jedi så gjør han den siste, rørende handlingen, han utfører en “redeem act” overfor sin far, Anakin Skywalker, som gjør det eneste han gjøre for og redde sin sønn, og dreper Keiseren.

    Abrams spurte: Hvem er Luke Skywalker? Han ble en legende. og Luke gikk inn en dypere filosofisk reise etter lengre tids stabilitet og familielykke. Drevet av tyngden av sin egen legende og arven etter Darth Vader og etterhvert sviket fra Ben Solo og de andre Jedi Academy elevene. Og sviket av seg selv, for ikke og kunnet hindre det. Det sviket gjør at han forsvinner, går inn i en depresjon, kanskje til og med suicidale tanker, han vil forkaste alt som har vært. Ser Luke som en slags Fisher King figur i The Last Jedi. Rian gjør Luke menneskelig, og samtidig bevarer han

    Det er ikke en nihilistisk dekonstruksjon av Luke Skywalker og andre Star Wars myter, det er snarere tvert om. Rian Johnson tilføyer universet en ny dybde, noe humant og noe kaotisk og befriende lite selvforherligende . Det er mulig det kan føles ubehagelig for noen Star Wars fans. Feks og se Luke i den Rashomon aktige scenen hvor han truer med og drepe Ben Solo. Her går Star Wars tilbake til sine røtter, Lucas sine forbilder fra japanske samuraifilmer. Det er like mye en film om og bli gammel, som den handler om ny ungdommelig gnist. Luke er fullstendig “in character”, jeg finner alt han gjør troverdig. Luke var alltid en “whiner”, han var utålmodig, men han hjelp også sine venner og viste styrke når han måtte. Dette gir ekko til både Obi Wan of Yoda, som begge gikk i isolasjon etter at de følte de hadde “failed”. Scenen med Yoda er nydelig med John Williams tema fra Empire Strikes Back spillende under. Yoda humrer og ler.

    PS: Kylo Ren`s “Let the past die, kill it if you have too”gjør også den linjen veldig sentral i filmen. Det blir en slags meta greie i kontekst til Rian Johnson`s valg av en antagonist som desperat kjemper mot sine demoner ( Darth Vader) og en sykelig trang til og ødelegge Luke Skywalker og hans “legacy” – vil han utslette sin familie arv og selve hjertet i Star Wars? Selve Skywalker sagen i seg selv som en meta tankegang for oss som publikum. Historien om at Kylo blir forført til det onder av Snoke tror jeg vi får mer innsikt i Episode IX – det er den siste av de tre historiene som blir fortalt som er den sanne. Luke lyver først. Og han ville aldri ha drept Kylo. Det ser vi jo også på hans siste act, på Crait. Projekteringen.

    * Dekonstruksjon av en del obsessive fan teorier og gamle Star Wars myter. Det første er jeg likeglad med – jeg har ikke brukt 2 år på og tenke over og teorier som: Rey Skywalker? Rey Solo? Rey Kenobi, Rey Palpatine ( yup, med Admiral Holdo som surrogatmor). At Snoke har funnet henne i sanden på Jakku og hun ble klonet eller reinkarnert som Anakin Skywalker.

    Det er det desperate kaoset man blir kastet ut i – rent handlingsmessig – som nok er det en del Star Wars fans ikke klarer og sette fingeren på – men som traileren gav bud om: “This is not going to go the way you think” – vær forberedt på og takle noen heftige omdreininger i Star Wars narrativen. Filmen svarer for det første elegant på det som ble forespeilet. Den svarer også på de spørsmål JJ Abrams har satt opp i TFA. Maz Kanata sier til Rey at dine foreldre aldri kommer tilbake. Men noen annen kan. Luke. Kylo gnir det ytterligere inn: Dine foreldre var skraphandlere som solgte deg som slave. Boom! Ikke akkurat fan service eller Mor Godhjerta som var på besøk. Men for historien. Perfekt. Det gir muligheter for at Rey kan stå på egne ben og nå er hun den siste Jedi. Hun har ingen familie i tradisjonell forstand – men har funnet sin tilhørighet med noe annet. Familien er Poe, Finn, Rose, Leia osv. Et godt buskap.

    At Rian bruker denne “Force Skype” metoden for Kylo og Rey til og kommunisere med hverandre er smart. Da forstår vi hvorfor de faktisk ( antagelig) hører sammen, enten om de vil eller ikke – så er de connected – de er Yin og Yang. Og Rian tegner karakterer som har både sterke moralske og mer eksistensielle filosofiske valg. Kylo det første. Luke det andre. “Force Skype” samtalene gjør også at vi dukker inn i en dialog som hadde vært vanskelig og finne plass til med karakterene spredt utover galaxen på sine missions. Den utstrakte bruken av extreme close ups er også relativt nytt for Star Wars og fungerer kjempefint for og få en sterkere connection med hovedkarakterene.

    Andre favoritter:

    * Åpnings space battle delen med Page – Rose`s søster. Som ofrer seg når hun
    slipper bombene over Dreadnaught.

    * Luke melker et fantastisk snodig sjø dyr og fisker. Rey´s deilige reaksjoner.
    * Laura Dern´s “sacrifice” scene med splittingen av Snokes ship.
    * Hele Rey/ Kylo/ Snoke tronrom scene. Et eksplosivt kammerspill full av Kurosawa
    Matrix, Shakespeare patos, super ladet med dynamisk energi, sjokk twister og rå
    desperasjon.
    * Fathiers, eller de her “space horses” på Canto Bight, når de slippes fri. Selve Canto
    Bight scenen er gøy og jeg synes den er deilig og være i ( om ikke så nødvendig).
    Helt unødvendig er den dog ikke, da den også forteller en annen side av saken, at
    man ikke alltid lykkes. Det er et gjennomgående tema for filmen også.
    * Luke`s avskjed som speiler “binary sunset” scenen på Tatooine i A New Hope.

    Og mye annet. Som jeg sikkert også har oversett når jeg skriver her. At filmen har delt en del av fansen og det generelle publikum i to er jeg ikke i tvil om. Men sånn er ofte Star Wars fansen. Og fandom på sitt beste og verste samtidig. Rian Johnson har laget en 2.5 times kunst blockbuster – en reise som kanskje som faller noen tungt for brystet fordi den utfordrer og ikke bare er en feel good trip – det får vi tåle. Tiden vil være god mot TLJ tror jeg.

    • Eirik sier:

      Noe av teksten min forsvant her og kom ut merkelig bla første avsnittet om Luke der. Kan ikke gå inn og redigere her heller. Men får eventuelt tilføye senere. Håper andre også kommer med gode kommentar bidrag.

    • Takk for herlig innspill, Eirik!

      Når det gjelder musikken:

      Jeg har også hørt mye på det for å se om det er noe jeg “misser”, men står ganske fast på at dette er det svakeste av STAR WARS-partiturene så langt.

      Fordi filmen tar seg så mange omveier, speiles også musikken av det. Det er ikke galt å bruke gamle temaer når det er relevant, men når de droppes inn så ofte – mer som “calling signs” enn som noe med utviklingspotensiale – blir det veldig schizofrent og vimsete i uttrykket. Mindre organisk, mer selvbevisst. Det samme gjelder actionmusikken hans. Den er mer livlig enn TFA, men mangler den setpiece-strukturen han tidligere var så kjent for. Jeg tror f.eks. ikke det er tilfeldig at de kaster inn “Here They Come!” fra ep. IV (Tie Fighter-kampen) mot slutten av filmen. Hverken filmen eller Williams selv — der han er nå i karrieren — er i stand til å lage en åpning for en ny komposisjon/setpiece av den typen. Dette lugger litt for meg.

      Enig i at temaet for Rose er sjarmerende i sin Harry Potter-pastisj, men det er da også det eneste nye ordentlige temaet i filmen. Det er rart, for det skorter ikke på anledninger til å utvikle nye ledemotiv for hendelser, steder og personer.

      “Rey’s Theme” og “March of the Resistance” fra TFA får til gjengjeld kjørt seg litt ekstra, og det liker jeg. Digger også det nye, “Cantina Band”-aktige nummeret.

      Selv om jeg anser det som det svakeste blant Williams’ STAR WARS-musikk, er det fremdeles et BRA soundtrack. Det er tross alt blant mine hederlige omtalte da jeg gjorde min Topp 10 for en drøy uke siden. Det er bare det at jeg setter listen for STAR WARS-musikk og John Williams enda litt høyere.

      For meg var Williams’ THE POST et betydelig bedre verk, og kom da også inn på min tredjeplass blant fjorårets filmmusikk.

    • William Resset sier:

      Her må jeg nok si meg enig med Thor Joachim. Personlig er jeg ikke så veldig begeistret for filmen som en helhet heller, men hadde vel kanskje forventet litt mer av musikken til Williams. Til å være en såpass ‘rebelsk’ Star Wars-film synes jeg det merkelig at musikken stort sett peker bakover. På sitt beste sirkulerer musikken rundt gamle temaer.

      Jeg er derimot veldig spent på de fysiske utgivelsene av soundtracket. Musikken til The Force Awakens fikk jo både en nostalgisk kassettutgivelse og en enestående og nokså banebrytende ‘holographic experience’ vinylutgivelse. Sistnevnte er jo et helt unikt samleobjekt, som virkelig utnytter potensialet av hva fysisk format kan være. Det blir spennende å se hva som ligger i vente for soundtrack-utgivelsen av The Last Jedi!

    • Også verdt å påpeke at musikken sannsynligvis høres ut som den gjør fordi den ble TUNGT temp-tracket av Williams’ gamle STAR WARS-musikk. Fra et ferskt intervju med Variety:

      “We had a very general conversation” a year ago, Johnson says. His music editor then created a temp score of previous “Star Wars” music and provided that to the composer “as a guide for what we were thinking.”

      /…/

      The classic themes are augmented by new ones for Rose (Kelly Marie Tran) and Luke’s island hideaway Ahch-To, plus “music for some of the battle scenes and a lot of interstitial connecting material.”

  2. Eirik sier:

    OK. Jeg kan se hvor du vil hen og er ikke direkte uenig. Bruken av “Here they Come” er feks en litt billig “callback”, det kan jeg godt si meg enig i. Prequel trilogien hadde nok et mer helstøpt og nyskrevet score. Det er dog kanskje uungåelig og ikke hente inn de mer ikoniske temaer fra original trilogien, fordi det på mange måter er ( tilsynelatende) en avslutning på Skywalker sagaen, en trilogienes trilogy, som skal binde sammen hele skaperverket. Ikke minst er det også en svanesang for Han, Luke og Leia. Jeg synes balansen er ganske god mellom og tydeliggjøre de viktige nye temaer for Rey / Resistance + Kylo / First Order og klassikere som “Luke and Leia”, Force Theme osv. Det var aldri meningen av de gamle heltene skulle komme i veien for de nye. Mer, overgi fakkelen. Man kan vel også snakke litt om at det nærmest kan bli en byrde for Williams selv og skulle komponere et soundtrack som ikke slekter på kjente og kjære temaer, og samtidig gjøre noe helt nytt og spennende. Da kan jeg jo se at noe som “The Post” kan gi han litt større spillerom.

    “Canto Bight” er forøvrig helt utrolig festlig og cool. Brasiliansk, cantina charleston vibes og rett og slett en fest. Blir i godt humør av den. Jeg pleier og minne folk som som ikke liker filmen og synes Canto Bight sekvensen er bare tull – om og lytte til soundtrack isolert. Da får man ofte en litt stumfilm aktig opplevelse av Star Wars – man lager seg et perspektiv med egne bilder og kan drømme seg vekk til andre verdener.

    Vemodig, men alt har sin ende – og Episode IX blir nok John Williams siste Star Wars score.

    Det er ellers ingen automatikk at lyden av nye fremtidige Star Wars filmer må tilhøre klassisk Williams / Wagnersk space opera kategori. Etter og ha sett ( og hørt) Blade Runner 2049, så er jeg overbevist om at typer som Zimmer kan passe perfekt inn i en alternativ Star Wars kontekst. Hvis Rian Johnsons nye trilogy går nye veier feks.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>