Eriks topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Idas topp 20, 2017»

Med Certain Women har regissør Kelly Reichardt laget sin beste film til nå, og skapt et tidløst mesterverk. I tre små historier skildrer hun noen skjellsettende øyeblikk i fire menneskers liv. Disse historiene har kun vage forbindelser, og selv om de på et tidspunkt overlapper, blir de ikke flettet sammen i et samlet narrativ. Slik forblir de små, perfekte novellehistorier som kan forstås individuelt, og berikes av å bli lest i lys av hverandre.

Reichardt tar i bruk ekspressive, men også subtile kamerainnstillinger for å skildre sine rollefigurers følelsesliv, og på lydsporet finner vi en detaljrikdom og rytme som drar deg inn i hver fortelling. Filmen har også noen fantastiske skuespillerprestasjoner av de fire sentrale aktørene: Laura Dern, Michelle Williams, Kristen Stewart og den ukjente (men briljante) Lily Gladstone. Certain Women er en dypt humanistisk film som undersøker vanlige menneskers problemer, uten å fordømme dem på noe vis. Bak alle de tre historiene kan man likevel ane konturene av en politisk ladet kritikk av det amerikanske samfunnet, men klokelig nok lar regissøren dette være et uuttalt element.

Kelly Reichardt er en visjonær kunstner som alltid klarer å trollbinde meg. Jeg tror grunnen til dette er at hun mestrer å transformere rollefigurenes indre ved hjelp av bilde og lyd, i stedet for at karakterene sier hva de tenker. Den kanskje aller klareste parallellen til Reichardts stil er forfatteren Ernest Hemingway og hans «iceberg theory»-metode, hvor noen dramatiske topper i fortellingene er synlige på overflaten, mens størsteparten skjuler seg under overflaten. Lik Hemingways historier, kan vi undre oss over en birollefigur, en replikkveksling eller et blikk, og utforske disse i fantasien etter filmens slutt. Certain Women er en slående opplevelse, som jeg er sikker på at også vil stå seg for fremtiden.

Pedro Almodóvars Julieta, basert på tre historier fra den kanadiske forfatteren Alice Munros novellesamling Runaway, er en mesterklasse i medrivende fortellerkunst. Filmen er kanskje ikke så veldig original, da den låner en del ideer fra Luis Buñuels klassiker That Obscure Object of Desire (1977), men til gjengjeld er den så godt spilt og regissert at det føles smålig å arrestere den for å emulere den gamle mesteren. Almodóvars beretning om et komplisert mor/datter-forhold ligner, slik Mark Kermode helt riktig hevder i sin anmeldelse, mer en Hitchcock-thriller enn et konvensjonelt melodrama.

Julieta er fortalt i en kompleks flashback-stil som oser av regissørens kjærlighet til detaljer, i alt fra interiør, fargebruk og mønstre til filmens intrikate bruk av metaforer. Ideen om å skildre sorg gjennom skuespillertransformasjon er fantastisk, selv om opprinnelsen til dette grepet ligger hos Buñuel. Ved hjelp av iscenesettelse og oppbygging, klarer Almodóvar å gjøre dette til sitt eget (jeg er vag her med vilje, for å ikke avsløre et sentralt moment for de som ikke har sett filmen), og etter mitt syn har Julieta faktisk blitt Almodóvars beste film.

Darren Aronofsky har interessert seg for underbevisstheten helt siden debutfilmen Pi (1998), som viser en manns forfall og desintegrasjon inn i besettelse og galskap. I Black Swan (2011) rettet han sitt virtuose kamera mot undertrykt seksualitet og superegoets destruktive sider, og i sin nyeste film mother! omfavner Aronofsky endelig underbevisstheten med hele hjertet, ved å gripe til surrealismen for å uttrykke følelser som angst, frykt og besettelse. I et av surrealistbevegelsens manifester skriver André Breton i 1924 blant annet: «Beloved imagination, what I most like in you is your unsparing quality. There remains madness, “the madness that one locks up,” as it has aptly been described.»

Aronofskys uhindrede fantasi rendyrkes for alvor i mother!, noe han antakeligvis har fått friheten til å gjøre på grunn av den enorme suksessen til Black Swan. Med denne filmen manifesterer regissøren virkelig galskap i et visuelt uttrykk, og det er nettopp dette som gjør mother! så fascinerende og fengende. Aronofsky har skrudd opp alt til elleve og våger å blottstille seg, med en film som i bunn og grunn handler om hvordan vi mennesker har en tendens til å bli besatt av de store kunstnerne og kreve umenneskelige ting av dem. mother! skildrer byrden ved å skape, om det gjelder nytt liv eller et kunstverk, og hvordan noe som settes i gang blir et element man ikke kan kontrollere. Gudedyrkelsen til publikum krever at kunstnerne utleverer seg og gir avkall på sitt privatliv. Vi ønsker at de lider, slik at de kan lage stor kunst. Det er tydelig at Aronofsky ser på seg selv som en slik tragisk kunstnerskikkelse, og at filmen er en selvransakelse (men kanskje også en slags selvkritikk) om det å leve i offentlighetens ubarmhjertige søkelys. Man kan enten riste på hodet over hans overdådighet og selvdyrkelse, eller applaudere. Jeg befinner meg i den siste kategorien.

Denne filmen dramatiserer livet til det amerikanske nyhetsankeret Christine Chubbuck, som i 1974 begikk selvmord på direktesendt lokalfjernsyn i Florida. Regissør Antonio Campos, som sist stod bak den strålende Simon Killer (2012), prøver å forstå handlingene til denne kvinnen, og tegner et nyansert og komplekst bilde av en interessant rollefigur. Christine er en nesten Dostojevkskij-aktig skildring av de mange små ydmykelser og personlige nederlag som fører til desperasjon og selvhat hos hovedpersonen. Man blir sakte, men sikkert oppslukt av den mørke fortellingen og mysteriet Christine Chubbuck gjennom Campos’ mesterlige oppbygging og Rebecca Halls virtuose skuespill. Vi ønsker å forstå hvorfor denne tragiske skikkelsen tar sitt eget liv, men Campos’ disiplinerte fortellergrep gir oss kun vage indikasjoner og løse tråder – uten rom til å konkludere i et ordnet narrativ. Chubbuck forblir enigmatisk helt frem til rulleteksten, og bakgrunnen for hennes fatale handling blir like gåtefull på film som den var i virkeligheten.

Thelma er en fantastisk film i ordets rette forstand. Joachim Trier trår med dette verket utenfor realismens begrensende vegger og inn i sjangerlandskapet til den overnaturlige thrilleren. Selv om også hans forrige film Louder Than Bombs var god, har Trier nå med Thelma laget det som for meg er en av de aller beste norske filmene gjennom tidene (i sterk konkurranse med Insomnia, Jakten og Triers egen Oslo, 31. august). I tillegg gjør Eili Harboe som Thelma en av de sterkeste rolleprestasjonene jeg har sett av en norsk skuespiller.

Slik jeg leser filmen handler den i bunn og grunn om hvordan mennesker som lider av depresjon og psykiske problemer ofte overdriver betydningen sine egne handlinger og virkningene av disse. Trier har kledd sitt intime psykologiske drama i fantasysjangerens virkemidler og metaforer, og Thelma fremkaller assosiasjoner til både Brian De Palma og (kanskje aller tydeligst) Alfred Hitchcock. Den mesterlige ballett-sekvensen fra Operaen i Oslo, med sine nikk til Hitchcocks The Man Who Knew Too Much, bør fremkalles på filmrull, rammes inn og henges opp på et museum, side om side med sekvenser fra de ovennevnte regissørene.

06Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Med Dunkirk klarer Christopher Nolan nok en gang å konstruere et medrivende narrativ ved hjelp av noen originale fortellergrep. Den britiske regissøren har blitt en mester i å få spenning og mening ut av narrativets rekkefølge og hvordan dramatiske hendelser kulminerer parallelt med hverandre. Han har også her laget en rendyrket spenningsfilm, der det meste fortelles gjennom hva Hitchcock kalte «pure cinema» – altså ved hjelp av bilder fremfor dialog. Et eksempel på hvor vellykket Nolan er i sin klassiske stil er denne fascinerende YouTube-videoen hvor en fan har klippet om Dunkirk til en 8 minutters stumfilm, som fungerer meget bra (NB: inneholder spoilere, hvis du ikke har sett Dunkirk). Jeg må innrømme at jeg ikke er så glad i krigsfilmer, fordi de fleste av dem følger vante konvensjoner og ofte kan bli for patosfylte. Med Dunkirk har Nolan til min store glede laget en krigsfilm som føles helt ulik andre krigsfilmer, i sin nøkternhet og visuelle disiplin. Dette er Nolan på sitt beste.

Et dødelig virus herjer og en familie har søkt tilflukt i et hus i skogen. De klarer å holde smitten på avstand, men en dag får de besøk av en fremmed som hevder han har en kone og et lite spedbarn å ta vare på. De bestemmer seg for å stole på ham. Men forteller ikke den fremmede selvmotsigende historier om familiens bakgrunn? Mistillit og frykt sprer seg i huset. It Comes at Night lykkes i å aktivere seerens fantasi, og blir dermed en svært vellykket horror-thriller. Gjennom hele filmen bygges det stemning og uhygge, og regissør Trey Edward Shults tar seg tid til å etablere rollefigurene. Det er ikke ofte jeg blir så oppslukt, men It Comes At Night involverer oss i disse menneskene og deres situasjon på en overbevisende måte. Samtidig setter filmen fingeren på paranoiaen og mistillitens destruktive, dehumaniserende kraft – en betimelig parallell til dagens politiske situasjon. Er misantropi og ondskap et produkt av mistillit til andre mennesker? Shults retter en advarende pekefinger til sin samtid på mesterlig vis.

Denis Villeneuves oppfølger til Ridley Scotts klassiker Blade Runner er en utrolig flott audiovisuell opplevelse, som jeg håper mange fikk med seg på kino. Selv om manuset er noe anstrengt og inneholder et par ineffektive sekvenser, er det bare å bøye seg i støvet for Villeneuves filmatiske visjon. Den kanadiske regissørens par siste filmer ble aldri mer enn middelmådige for meg – Sicario og Arrival – så det er godt å se i Blade Runner 2049 at han klarer å utfolde seg innenfor Hollywoods stramme og kontrollerende favn. Det som får denne filmen til å fungere så godt er at den heldyrker stemningen som ligger i Blade Runner-universet og det postapokalyptiske landskapet. Klipperytmen lar også filmen puste, og vi får tid til å ta inn detaljene i de imponerende bildene fra fotograf Roger Deakins, i nydelig symbiose med Benjamin Wallfisch og Hans Zimmers svevende 80-talls-synther og subtile nikk til Vangelis‘ ikoniske originalmusikk.

Man on the Moon (1999) har alltid vært en av mine favorittfilmer med Jim Carrey, og en svært engasjerende biografifilm om kultkomikeren Andy Kaufman. Dokumentaren Jim & Andy handler om Carreys prosess under innspillingen av Milos Formans film, og klarer på merkverdig vis å formidle dype tanker omkring identitet, fri vilje (!) og skuespill. Det er fascinerende å se Jim Carrey slik han fremstår i dag – en skjeggete, bohemaktig eldre mann som virker å omfavne en filosofi som kan betegnes som smått deterministisk og noe nihilistisk. For hvem er egentlig Carrey, når han kan gå så dypt inn i en rolle at han totalt utsletter sin egen identitet for en hel filminnspilling? Carrey var aldri ute av karakter på filmsettet, til stor irritasjon for hans kolleger som hele tiden måtte forholde seg til humoristiske pek, sinnetirader og en mildt sagt eksentrisk væremåte.

I løpet av innspillingen forsvinner Carrey så langt inn i rollen at Andy Kaufmans familie dukker opp på settet og konverserer med skuespilleren, som om han virkelig er deres avdøde bror/sønn. Med Jim & Andy: The Great Beyond har filmskaper Chris Smith ikke bare klippet sammen bak-kamera-snutter til en egen dokumentar, han har på sett og vis skapt en parallell-film til Man on the Moon. Det er som om disse arkivopptakene kompletterer og utdyper den originale filmen. Jim & Andy er til og med også kanskje nærmere en fullendt kunstnerisk visjon om Kaufmans liv og virke enn Formans film, fordi den går enda lenger i å viske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet, autentisitet og inautentisitet, skuespill og liv.

Martin Scorseses katolske bakgrunn er kjent for hans tilhengere. Så religiøs var regissøren på et tidspunkt at han vurderte å bli prest, men heldigvis ble han filmskaper i stedet. Hans katolske bakgrunn har likevel alltid vært med ham, noe som kanskje er tydeligst i The Last Temptation of Christ (1988). I Silence byr han på en nydelig skildring av misjonærer som på 1600-tallet reiste til Japan for å finne ut om jesuitt-presten Cristóvão Ferreira (Liam Neeson) virkelig hadde begått apostasi. De finner ut at kristne japanere blir torturert og drept på bestialsk vis av japanske herskere, som var redd for kristendommens omveltende kraft. Lokale kristne risikerer livene sine for å holde de to prestene skjult og i dette dramaet oppstår det konflikter som setter deres tro på prøve. Scorsese iscenesetter den arketypiske kristne lidelsesberetningen, i det som kanskje er hans mest imponerende visuelle film på flere tiår. Silence fremstår som et ektefølt og personlig prosjekt for regissøren, og filmens historiefortelling er kanskje hans sterkeste på flere tiår.

*

11. Nocturama (Bonello)
12. Kammerpiken (Park)
13. War of the Planet of the Apes (Reeves)
14. Baby Driver (Wright)
15. Moonlight (Jenkins)
16. The Beguiled (Coppola)
17. Nocturnal Animals (Ford)
18. Split (Shyamalan)
19. Elle (Verhoeven)
20. The Meyerowitz Stories (Baumbach)

Filmer jeg ikke likte så godt: «Get out», «Paterson», «Alien Covenant», «Atomic Blonde», «Logan».

Største oppdagelser fra filmhistorien gjort i 2017 (tilfeldig rekkefølge): «Rapture» (John Guillermine), «Two Rode Together» (John Ford), «A Letter to Three Wives (Joseph Mankiewicz), «Dishonored» (Josef von Sternberg), «Silence de la Mer» (Jean-Pierre Melville), «Utvandrarna»/«Nybyggerna» (Jan Troell), «Bedlam» (Mark Robson), «Splendor in the Grass» (Elia Kazan), «The Man from Laramie» (Anthony Mann), «The Beguiled» (Don Siegel).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Idas topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>