Endres topp 10, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Eriks topp 20, 2017»

Når jeg ser filmer av Kelly Reichardt kjenner jeg at landskapet betyr noe. Omgivelsene har en fysisk, atmosfærisk og eksistensiell vekt på en annen måte enn de fleste filmer. Denne vekten, og denne betydningen, har en håndgripelig nå-karakter og en mer skjult historisk dimensjon. Det er som om filmene hinter til at landskapet og tingene som utgjør det – denne steinen, denne stien, dette togsporet – har et liv som overskrider vår gitte verden. I Reichardts fysisk anstrengende og taktile beskrivelser av historiske miljøer i filmer som Wendy and Lucy, Meek’s Cutoff og Night Moves ligger det en fornemmelse av det som ikke er, et verdensaspekt som ikke helt tilhører oss, men som ligger til grunn for alle mulige verdener. Sammen med dette ligger det en fornemmelse av en livsmulighet som ikke har blitt realisert, av en tapt mulighet. Tenk på de livstrøtte, men levende ansiktene som vandrer rundt i omgivelser de ikke kjenner helt tilhørighet til (er ikke Meek’s Cutoff som en westernfilmens Antonioni?).

Sånn er det vel også i Certain Women? Åkrene, steinene, bekken, veiene, togskinna, vinden, den kramme snøen, et klasserom – det er som om disse tingene og rommene, midt i sin fyldige tilstedeværelse, tilhører noe mer enn en scene og en bestemt verden, som om de ligger i en dvale der historien virker og muligheter ligger uberørt, men innenfor rekkevidden til en annen levemåte. Hvor tragisk er det ikke da at den mest naturlige muligheten noensinne – en sterk relasjon mellom to kvinner – fremstår som et umulig forhold takket være kulturelle omstendigheter, ikke minst innebygde sosiale normer, (geopolitisk) infrastruktur og «business as usual» (avskjedsscenen mellom de to må være en av de absolutt mest følsomme i filmhistorien), som hemmer noen menneskers muligheter til å leve godt i verden. Certain Women er den absolutt beste filmen jeg så i 2017 – et år der, takk og pris, store deler av verden måtte rette sine ører til kvinners erfaringer.

02Behemoth

behemoth
Frankrike, Kina, 2015

Jorden er et åpent sår, mennesket er en hodeløs og kulldekt kropp, og flammer bykser som i helvete. Når verden er ulevelig, må den vises som noe utenomjordisk. Der Wang Bing, en annen viktig kinesisk dokumentarist, plasserer oss på bakkenivå med menneskene han filmer, og ber oss stirre inn i et liv fullt av slit, lar Liang Zhao oss betrakte mer på «avstand», lar oss sveve over den tunge bakken Wang Bing nådeløst plasserer oss på. Jeg setter «avstand» i klemmer fordi det egentlig er ganske misvisende – Behemoth er en inderlig elegi, som plasserer oss i ståstedet til en poet som lirer av seg sin smerte og sorg over en virkelighet som forkrøpler liv.

Detroit er en home invasion-film og et agitprop-verk, der Hvit makt vises som en invaderende kroppslig trussel. Detaljert kontekst må vike for intensitet og nærvær i situasjonene, og for gestaltningen av ideologisk vold som kroppslig vold. Det er nok mange problematiske aspekter ved denne filmen som jeg ikke er i posisjon til å vurdere på grunn av manglende historiske kunnskaper (problemer som synes å henge sammen med Kathryn Bigelows bevegelse inn i en journalistisk interesse; jeg synes behandling av tortur i hennes Zero Dark Thirty (2012) var veldig problematisk), og kanskje er denne filmen langt mindre spesifikk enn den later til å være. Ja, den handler om en bestemt situasjon på 1960-tallet, men i følelse glefser den fra vår tid, mot våre rasistiske krefter. Kanskje er det historiske bare et strategisk valg, en mindre politisk betent setting, eller en måte å relatere samtiden til noe i nær fortid? Uansett var det i det umiddelbare, i dette nærværet – til situasjonen, til de bestemte, skjebnesvangre ansiktene og blikkene, og til vår tid – at filmens kraft lå for meg.

04Nowhere to Hide

nowhere-to-hide
Irak, Norge, Sverige, 2016

I Nowhere to Hide er følelsen av å ikke kunne unnslippe konstant tilstede. Jeg sitter her og slipper unna hver dag, drikker kaffe og leser nyhetene. Og så sitter jeg og ser denne filmen, og hva hjelper det? Det hjelper meg i det minste å forsøke å nærme meg en annen tilstand, en tilstand fylt av rådløshet og terror som jeg aldri har måttet forholde meg til. Gutten som ligger med skuddhullene i kroppen, lam. Skuret med likene. Fluene som svirrer rundt barnets sår. Den usynlige fienden som er overalt. Forfengeligheten foran kamera, som består midt i krisen. Ikke en glipe av håp finnes i denne filmen, bare menneskelighet som anstrenger seg for å takle presset og stanken av død fra alle kanter.

Til å være en gigaproduksjon åpenbart full av kompromisser og banaliteter, var Rupert Sanders’ Ghost in the Shell litt av en konstruksjon. Kate Stables har skrevet en god og ambivalent anmeldelse av denne filmen for Sight & Sound, og jeg tar meg den frihet å sitere henne (selektivt): «Many phantoms flit around the sleekly kinetic and visually arresting cyberpunk thriller Ghost in the Shell, […]  a glossy, expertly augmented hybrid. […] Rather than curiosity at the prospect of a human-techno fusion, the film registers a palpable anxiety. […] A determinedly sexless Scarlett Johansson plunges through much of the film clad only in the Major’s nipple-less, flesh-coloured bodysuit, her curvy, shiny, stylised form recalling both Metropolis (1927) and a battling shop mannequin. There’s a bat-squeak of attraction as she runs her hands over the freckled face of a human hooker, but she’s motivated by hunger for connection rather than carnality.»

Personal Shopper er en annen film om manglende kontakt med verden og andre, og som kunne hatt «ghost» i tittelen. Det var først nå mens jeg skriver dette, nå når jeg prøver å finne noen beskrivende ord om Assayas’ film, at jeg tenkte på likhetene mellom Personal Shopper og Ghost in the Shell. Kanskje er likhetene veldig få, og veldig små, men de er der. Og dette får meg til å tenke på at Assayas ofte lager sterkt sjangerinspirerte filmer som ikke føles som sjangerfilmer. På en måte er vel Demonlover (2002) en av de beste techno-thrillerne, kanskje til og med en slags internett-noir? Personal Shopper har også spor av Hitchcock, der objektene – mobilen og kjolen – blir forunderlige medium.

07Elle

elle
Frankrike, 2016

Som så ofte med Verhoeven, er det vanskelig å slå fast hva man skal tenke og føle om Elle – om rollefigurene, om universet som tegnes opp, og som helhetlig film. Ønsker han ikke nettopp å sette oss ut av spill, eller å sette forventningene og de vante konvensjonene og klisjefulle sammenhengene ut av spill? «Se hvor lett jeg kan lure deg,» sier Vehoeven, idet nervepirrende musikk opptrer, og «se hvor lett hun tar det» – «eller?». I Elle er det mye jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til. Det jeg vet er at filmens konvensjonelle og «sømløse» stil føles ubehagelig og tilgjort – og at Verhoeven nok en gang relativiserer de etablerte formene han jobber innenfor.


Hoggeren er langfilmdebuten til Jorunn Myklebust Syversen, som imponerte meg kraftig med kortfilmen Cyrk (2014). Jeg skrev en lang tekst om Hoggeren her på Montages, og her er et utdrag fra den: «Denne filmen klarer å skape en målbevisst flertydighet i de konkrete situasjonene den presenterer. Hoggeren oppleves som et utkast og ikke en utlegning; en sneglende tankeprosess og ikke et avrundet resonnement. […] [Den eklektiske musikken fungerer] som et voldsomt merkbart og initiativrikt element, som kontrasterer skogens og menneskenes stillhet, bildenes uvirksomme konsentrasjonsro og filmens fremdriftsnølende tempo.

Med denne filmen synes jeg James Gray begynner å tippe mot noe litt vel trygt og gammelmodig. Man får nesten følelsen av at det med The Lost City of Z har vært viktigere å lage en solid kvalitetsfilm enn å kaste lys over noe. Men heldigvis bare nesten. Den lyriske uttrykkskvaliteten fra tidligere Gray-filmer (slik som i to av mine favoritter, We Own the Night og Two Lovers), som kan minne om en Frank Borzage (Moonlight, 1948) eller Jean Negulesco (Deep Valley, 1947), er kanskje neddempet og ufarliggjort, men den sirkulerer i blodårene til dette Historiske Dramaet, der jungelen utstråler det mystiske og uoppdagede som tilhører Romantikken. (Gray har selv referert til Henri Rousseau som inspirasjonskilde: [«the jungle as a dream»].)

Film har ofte blitt sammenlignet med andre kunstarter og aktiviteter, slik som arkitektur, maleri og musikk. Dans er også en aktivitet som kan ligne på filmens: den skaper gestiske uttrykk som overskrider det nødvendige, og som både kan være et frigjørende uttrykk for noe individuelt og et sammenbindende kollektivt rituale. I den grad dans blir en metafor i The Fits’ konsentrerte oppvekstskildring, er den en fysisk handling som må følges av øyet og ørene, som ikke lar seg redusere til diskursens betydningsfellesskap. Anbefaler også Live Ø. Danielsens presise tekst om filmen her på Montages.

*

Notat til leseren: Jeg så dessverre altfor få nye filmer i 2017, som hang sammen med at jeg var på enda færre filmfestivaler enn jeg pleier, og at jeg har flyttet til et lite sted der kinotilbudet er begrenset. Men Certain Women veier opp for alt.

*

Topp 10 kortfilmer:

«Min Börda» (Niki Lindroth Von Bahr, 2016)
«Ein Mann Kehrt Zuruck» (A Man Returned; Mahdi Fleifel, 2015)
«Monday, Tuesday, Wedensday» (Rina Vilén, 2017)
«Mørk materie» (Jørgen Johansen, 2016)
«Hopptornet» (Maximilien Van Aertrych og Axel Danielson, 2016)
«Q» (Milja Viita, 2016)
«A Journey in Search of Abul Arabi» (Akram Elbezawy, 2016)
«The Sadness Will Not Last Forever» (Alexei Dmitriev, 2016)
«Jus Soli» (somebody nobody, 2015)
«Herbst» (Meinhard Rauchensteiner, 2015)

Topp 10 sett for første gang i 2017:

«El Sur» (Victor Erice, 1983)
«Maniac» (William Lustig, 1980)
«The Plague Dogs» (Martin Rosen, 1982)
«Basket Case» (Frank Henenlotter, 1982)
«The World» (Jia Zhanke, 2004)
«Kali, o Pequeno Vam» (Kali, the Little Vampire; Regina Pessoa, 2012)
«Che: Part One/Part Two» (Steven Soderberg, 2008)
«Kon» (Horse; Witold Giersz, 1967)
«Det tause flertall» (Svend Wam, 1977)
«Hors-jeu» (Georges Schwizgebel, 1977)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Eriks topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>