Flashback

Herman (1990)

I Flashback-spalten løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

«En stor norsk film om en liten gutt» var slagordet for Erik Gustavsons Herman fra 1990, en adaptasjon av Lars Saabye Christensens bok av samme navn. I sin filmdebut bærer Anders Danielsen Lie verket med suveren sjarm som en veslevoksen og eksentrisk 11-åring. Hele filmen stråler imidlertid av overskudd og fortellerglede.

Herman er en slentrende, underfundig og godmodig fabel om annerledeshet, med Herman som et besynderlig barn omgitt av eksentriske voksne. Det mest karakteristiske ved ham er hans aparte språkbruk, der han snakker om seg selv i tredje person, med et ordspill på sitt eget navn. «Man har allerede spist.» «Man er ikke noen rakkerunge, man er blind og har gått seg meget vill.» Et yndet uttrykk for at han har det travelt er «Man har en stek i ovnen.» Han viker heller ikke tilbake for kraftuttrykk: Man hopper nesten i stolen av hans «Faen ta hele sullamitten!»

Hermans store problem er en sykdom som får håret hans til å falle av. «Noen har tatt skalpen min i natt,» erklærer han overfor foreldrene etter at han konstaterer at hodeputen er full av hår. Tilstanden fører til stor skamfølelse og bitterhet, og selv om alle etter hvert får vite om det, forsøker han å skjule fadesen med diverse hodeplagg, blant annet en kraftig topplue.

De to andre viktige barneskikkelsene er klassens bøllete klovn Glenn (Erlend Sandem) og Ruby (Linn Aronsen), på pulten foran Herman, som her ennå har håret i behold. Begges utseende synes å kommentere Hermans hårproblemer.

Undertegnende ble nysgjerrig på Herman som en forlengelse av mine artikler om Joachim Triers arbeider her på Montages. Trier var nemlig den som fikk Danielsen Lie fram fra glemselen ved å caste ham i sin debutfilm Reprise (2006) og deretter i Oslo, 31. august (2011). Nysgjerrigheten ble ikke mindre av at det går gjetord om barneskuespillerens fordums innsats. Det skal også vise seg at det er likheter mellom Herman og Triers arbeider, noe vi kommer tilbake til. Mine artikler om Trier er for øvrig: Om Oslo, 31. august her, om Louder Than Bombs her, Thelma (her, her og her), samt om forbindelseslinjer mellom arbeidene hans her og om kortfilmene her.

Denne artikkelen skal gi et inntrykk av Hermans egenskaper gjennom et knippe frysbilder. Filmen er gitt ut på en ikke spesielt god DVD, men med ganske stor variasjon i billedkvalitet underveis. Den synes ikke å være i salg lenger, men kan lånes på Deichmanske bibliotek. Filmen kan også ses på filmarkivet.no, men stikkprøver indikerer enda mer redusert tilstand.

*

Hermans mor (Elisabeth Sand, en gjenganger i Gustavsons tre første filmer) og far (Bjørn Floberg) er de eneste «normale» voksne i filmen. De er imidlertid svært ungdommelige.
Den Édith Piaf-elskende moren er en varm og forståelsesfull person i Hermans liv.
Et av de mange sjarmerende trekkene ved Herman er at Bjørn Floberg, som ellers er kjent for ganske lurvete og ufyselige skikkelser, får anledning til å spille en vennlig, leken og kameratslig rollefigur. Han er blant annet et muntrasjonsråd ved frokostbordet.
Stilstudie av Anders Danielsen Lie i en baderomsscene med faren.
Faren jobber som kranfører, noe som blir sentralt i forholdet mellom far og sønn.
En nydelig scene der Herman tenner røyken for faren, med heisekranen i bakgrunnen.
Ruby er en av filmens mest praktfulle skikkelser. Dette er Linn Aronsens eneste filmrolle. Hun er utrent, men den litt stakkato og kunstige replikkføringen gjør henne bare oppriktig og enda mer sjarmerende – barnlig alvorstung, men også med et uutgrunnelig smil.
Stadier i forholdet: skepsis og aksept.

Selv om progresjonen i Hermans håravfall og forholdet til Ruby danner en rød tråd, er strukturen sketsjaktig, bygget opp rundt Hermans samvær med et bredt galleri eksentriske birollefigurer. De utgjør samtidig et kompendium over kjente skuespillere.

Bestefaren (Frank Robert) er syk og sengeliggende, og dør i løpet av filmen. (Ingen spoiler, siden vi får vite dette allerede i åpningsscenen.)
«Har du tappat nånting?» – «Hvordan er været der oppe?» Panten (den legendariske Jarl Kulle) er en annen farsfigur, en alkoholisert fantast hvis ambisjon er å sette verdensrekord i øldrikking. Herman hjelper ham mer enn gjerne med forsyninger.
«Vil du heller ha gym sammen med jentene?» Gymlæreren Egget (Kim Haugen) er stadig ute etter den pysete Herman.
Lærer Tønne (Per Jansen) er oppgitt over at Herman uavlatelig kommer for sent. Hva er unnskyldningen i dag, mon tro? «Man ble angrepet av en rev!»
Elevene med Glenn i spissen ler overdrevent, og senere befaler Hermans plageånd nr. 1 sitt offer: «Si at Ruby er stygg!»
Det hele ender med at Herman spiller sløydlæreren Pappen (Joachim Calmeyer) et ondskapsfullt puss. Den nervesvake mannen er overbevist om at Herman er død eller hardt skadet, og bryter ut i krampegråt når han skjønner han er lurt.
Frisøren Tjukken (Harald Heide-Steen jr.) er den som først oppdager Hermans hårsykdom.
Senere skal det tas blodprøve til stort ubehag for Herman. Anne Marit Jacobsen er den biske sykepleiersken og Sverre Bentzen en litt oppkavet lege.
I en av beste scenene i filmen finner vi skolens vaskehjelp (Kjersti Holmen) i en skjelmsk og innforstått passiar med Herman.
Jacobsen jr. (Kai Remlow) er den sleske innehaveren av kolonialforretningen der Hermans mor arbeider. Den myndige Overlæreren spilles av en for undertegnede lenge ugjenkjennelig Tor Stokke. På rollelisten finner vi også Sossen Krogh som Jacobsens mor.
Øivind Blunck er også med. Zorro er en helt for Herman, noe som gir seg uttrykk i en drømmescene som porsjoneres ut i løpet av filmen. Det er ikke Zorro som her ankommer Frogner Kino (merk plakaten for La dolce vita!), men Herman selv for et rendezvous med Zorro inne i salen. (Siden Zorro-filmene kommer i en serie, som avsluttes med «cliffhangers», forestiller Herman seg at Zorro i mellomtiden er henvist til å vente inne i kinosalen før han kan gjøre sin innsats i neste episode.)
En annen varm, harmonisk scene er Herman og farens kinobesøk, i gutteaktig forbrødring.
Skøyteløpere er sentrale i Hermans helte-pantheon, og når det blir barnestevne senere i filmen – med Nora Brockstedt på høyttaleranlegget – går det ikke bedre enn at den han må løpe mot er Ruby.
«Den koppen har jeg tisset i!» Filmens morsomste scene? Herman var så tissetrengt under en urinprøve tidligere i filmen at sykepleiersken gikk tom for glass, så hun måtte ty til en kopp i tillegg. Nå når faren også er med under et nytt legebesøk, finner Herman det opportunt å opplyse faren om hva koppen i sin tid ble brukt til.
Herman har mye rart for seg. Bestefaren forteller ham en skrøne om at øl får hår til å vokse ut igjen. Herman både heller innpå og har øl i håret, og det blir opp til moren å vaske det ut igjen.
Både i åpningsscenen og senere går Herman med lukkede øyne, i et merkverdig bevegelsesmønster der alle retningsskifter skal skje i 90 graders vinkel. Han både kolliderer med ærverdige damer på fortauet og blir nesten overkjørt. (Det er her Herman svarer damens bebreidelser med: «Man er ikke noen rakkerunge, man er blind og har gått seg meget vill.»)
Her er det en artig knytning mellom Herman og Danielsen Lies «gjenoppdager» Joachim Trier og dennes Reprise. I sin begynnende psykose begynner Phillip å sykle med lukkede øyne gjennom gatene.

Elisabeth Sand vender også tilbake i Reprise, i en beslektet rolle, nemlig Eriks uhyre politisk korrekte mor. Den innledende montasjen av Oslo-bilder i Herman minner for øvrig om strekket med gamle klipp fra samme sted i starten av Oslo, 31. august.

Herman spionerer på Ruby som trener klarinett sammen med resten av korpset til Uranienborg Skole. Dette får et ekko i den mystiske scenen i Oslo, 31. august der samme skuespiller midt i sine vandringer i Oslo plutselig er inne på en musikkskole og har blikkontakt med en for oss ukjent liten pike. (Se min artikkel om filmen, søk på teksten «mysteriet på musikkskolen».)
En annen linje mellom Herman og Oslo, 31. august er anvendelsen av Frognerparken som lokasjon. En av de mest stemningsfulle situasjonene i Gustavsons film er en regnværsscene, der også Ruby opptrer. (Briskeby er et annet sentralt område i Herman.)
Etter at Herman først har anvendt en sydvest, strikker moren en topplue slik at han kan skjule håravfallet. Den blir et stridsemne i filmen, da han nekter å ta den av. Her redder Lærer Tønne ham først fra mobberne, men pipen får en annen låt når Herman nekter å fjerne den i timen. Ruby følger oppmerksomt med på dramaet.
Etter all den bitre motstand blir denne scenen enda vakrere, med sin aksept og overvinnelse av skamfølelse.
En av de mest idérike situasjonene i filmen: Herman løper hjem etter at bestefaren er død, mens han tenker tilbake på en situasjon der et viktig bilde ble tatt. Det er først når vi ser Herman på nært hold at vi ser hans tårevåte ansikt.

Formmessig er Herman ganske enkel, men dette fungerer fint i sin effektive funksjonalitet. Vi skal avslutte med noen visuelt megetsigende og vakre øyeblikk, signert filmens fotograf Kjell Vassdal:

Et objekt som etter hvert blir Hermans fiende.
Baderomsscenen med moren (over) starter slik.
Moren trøster Herman etter bestefarens død.
Herman skremmer opp fugler i et stormløp gjennom Frognerparken.
I en passasje i frokostscenen faller Herman i egne tanker (gjengitt via fortellerstemme), mens kamera markerer hans mentale avsondrethet gjennom en bevegelse gjennom kjøkkenvinduet og helt fram til ham.
Dette er et ekko av den elegante åpningsscenen, som består av en nesten halvannet minutt lang tagning hvor kamera tar seg inn i Hermans rom gjennom vinduet før det faller til ro foran speilet, der Herman tar av parykken. Filmens innledende montasje av historiske bilder har vært i svarthvitt, og Herman åpner for fargene i filmen i samme øyeblikk som han åpner døren.

Man håper med dette å ha skapt interesse for denne sjarmperlen fra norsk filmhistorie. Ikke minst er Herman viktig som opptakten til karrieren for en av våre fremste skuespillere, Anders Danielsen Lie. Man ønsker seg også snart en utgivelse som kan yte filmen full visuell rettferdighet.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Vakker gjennomgang av en svært undervurdert norsk film. Alle disse bildene gjorde meg utrolig fristet til å se den igjen så fort som mulig. En liten skandale at slike filmer skal være nær umulig å få tak i nå til dags (“Herman” var jo en suksess da den kom her hjemme)!

    Ekstra morsomt med trådene til “Reprise”!

  2. Dag Sødtholt sier:

    Takk, Geir! Som antydet er filmen en sjarmbombe av dimensjoner. Angående tilgjengelighet glemte jeg helt å sjekke en annen kilde, og har oppdatert saken med følgende setning: “Filmen kan også ses på filmarkivet.no, men stikkprøver indikerer enda mer redusert tilstand.” Det går fint an å få med seg handlingen og få et godt inntrykk av spillet, men bildene så ganske ulne ut.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>