Brødre i blod og overskridelser: John Michael og Martin McDonagh

Denne artikkelen er hentet fra det siste nummeret av Z filmtidsskrift, om britisk film, som er i salg nå. Bladet inneholder artikler av blant andre temaredaktør Aleksander Huser, Anne Gjelsvik, Chloé Faulkner og Lars Ole Kristiansen.

*

De kjennetegnes gjerne av hyppig bruk av banneord, grov vold og brudd på normer. McDonagh-brødrene har beriket britisk film med noen av de beste tilskuddene av svart humor de siste ti årene.

Ved første øyekast er det ikke nødvendigvis så lett å skille McDonagh-brødrene fra hverandre, hverken når det gjelder utseende eller filmspråk. Det er kanskje ikke så rart når de har vokst opp sammen, hatt tilnærmet identisk lidenskap for film, og formet hverandre uttrykksmessig.

Brødrene er født i London av irske foreldre. I tyveårene bodde de sammen i en liten leilighet sør i London, en periode som utelukkende dreide seg om å se film hjemme. Dagene gikk i å stå opp, se gamle Barbara Stanwyck-filmer på Channel 4, og holde det gående til langt ut på natten. Samtalene utviklet seg raskt til tanker om egne manus, og parallelt med å irriterere dritten av hverandre og ikke eie nåla i veggen, lagde begge to (som herfra vil bli referert til med fornavn av praktiske årsaker) hver sin kortfilm.

Tre år skiller McDonagh-brødrene, og begge har tre spillefilmer bak seg. John Michael (f. 1967) skrev manuset til Gregor Jordans Ned Kelly (2003), før han regidebuterte med The Guard i 2011. Tre år etter fulgte Calvary: Golgata, mens fjorårets mesterlige War on Everyone var et stort høydepunkt for undertegnede under filmfestivalen i Berlin. Martin (f. 1970) vant en Oscar-statuett i 2006 for kortfilmen Six Shooter. I 2008 kom In Bruges, den mest suksessfulle og populære filmen av alle seks – som også sikret ham en Oscar-nominasjon for beste originalmanus.

«In Bruges».

Til tross for stjernespekket rolleliste og gode mottagelser nådde ikke Seven Psychopaths like langt i 2012, men Martin er nå tilbake i storform med Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Filmen har blitt hyllet som regissørens beste, og vant pris for beste manus under filmfestivalen i Venezia, samt en People’s Choice Award under filmfestivalen i Toronto tidligere i år. Nettstedet The Wrap omtalte den blant annet slik: «[…] so dark and ugly that the humor is stopped dead in tracks and the laughs get caught in your throat.»

Det tydeligste likhetstrekket i brødrenes filmer er den bekmørke humoren. Politisk korrekthet er et ukjent konsept for dem begge, og drøyhetsskalaen sprenges på steder andre regissører aldri ville nærmet seg. «Dark, bloody and funny» er lovord som går igjen blant kritikere, ikke uten grunn. Helt fra ung alder har de begge vært tydelig inspirert av Tarantinos blodsutgytelser, og samtidig finnes det et dryss av westernpreg, med inspirasjon fra eksempelvis John Ford og Sam Peckinpah. Sist, men ikke minst, er det gjennomgående religiøse toner i begge brødrenes katalog, da spesielt katolisismen, som de begge har vokst opp med: John Michael var altertjener under oppveksten, mens Martin var korgutt i kirken. Det mørke og det religiøse slås sammen i eksempelvis In Bruges, hvor en prest blir drept av Colin Farrels rollefigur midt i et skriftemål, mens Brendan Gleeson spiller en dødsdømt prest i Calvary: Golgata (Calvary er forøvrig navnet på stedet Jesus ble korsfestet nær Jerusalem).

Så hvordan skal man enklest skille filmografiene deres fra hverandre? Begge leker med det morbide, holder sjeldent tilbake med banneordene og deler også visuelle grep i formidlingen. Begge har også en forkjærlighet for Brendan Gleeson. Det er vanskelig å sette fingeren på helt konkrete forskjeller, men det er verdt å trekke frem at John Michael har holdt seg nærmere hjemtraktene enn sin yngre bror.

«Calvary: Golgata».

Som annengenerasjons ire føler han åpenbart en sterk tilknytning til sine røtter og det irske landskapet, noe som skinner gjennom i regidebuten The Guard. Den er satt til et område regissøren kjenner til godt, med Brendan Gleeson som en uortodoks og krass «garda» (irsk politi) i Connemara vest i Irland. Filmen er en såkalt «crackerjack comedy», så gjennomsyret irsk at det omtrent er umulig å forstå alt som blir sagt uten undertekster, og med en fremragende Gleeson i hovedrollen. The Guard er fremdeles den mest suksessfulle uavhengige irske filmen til dags dato.

Enda sterkere er det religiøse, det mørke og patriotismen frem i den meget vellykkede andrefilmen Calvary: Golgata, som er filmet i Easkey, County Sligo, hvor brødrene oppholdt seg i mange sommerferier. Her spiller Gleeson en irsk prest som mottar en dødstrussel fra Chris O’Dowds rollefigur, som ble misbrukt av kirkens menn som barn, og vil hevne seg på prinsippielt grunnlag. Til tross for at den oser av McDonagh-humor, og ikke eier grenser for hvor langt man kan tøye strikken hva døden angår, behandler også Calvary alvorlige temaer som tilgivelse og personlige moralske kompass. Balansen er elegant og intelligent utført, så den ekstremt gode responsen fra kritikerne skulle bare mangle.

I John Michaels siste (og mest kommersielle) film War on Everyone beveger han seg vekk fra røttene, og over dammen til New Mexico. Alexander Skarsgård og Michael Peña utfyller hverandre i ekte bad cop/bad cop-stil, som to politibetjenter med fullstendig forvridd oppfatning av hva det vil si å være på den riktige siden av loven. War on Everyone er John Michaels minst vellykkede film målt i respons fra kritikerstanden, og det merkes delvis at han er utenfor sitt vante habitat. Peña og Skarsgård er likevel suverene, og er overraskende gode matcher med McDonaghs filmatiske univers.

«War on Everyone».

John Michael McDonagh har åpenbart en fascinasjon for å skildre dårlig oppførsel på film, gjerne direkte opprørsk, og på utsiden av normen. At protagonisten(e) fremstilles som outsidere i samfunnet går igjen i alle tre filmene: I The Guard er politibetjenten en vaskekte misantrop med en livsstil som ikke matcher yrket, i War on Everyone er politibetjentene to lovløse som gjerne tar en linje med de pågrepne etter et kokain-raid – mens Gleesons karakter i Calvary skiller seg ut ved å være den eneste presten som faktisk virker oppriktig god.

Til tross for at Martin McDonagh startet filmografien med den erkebritiske In Bruges, trekkes han langt mer mot det amerikanske enn sin bror. Etter en liten periode med skrivesperre, fulgte han opp med meta-filmen Seven Psychopaths som nettopp handler om en manusforfatter med skrivesperre. Filmen er «hollywoodsk» i formen, og la grunnlaget for et stadig pågående samarbeid mellom McDonagh og skuespillerne Sam Rockwell og Woody Harrelson.

I Three Billboards Outside Ebbing, Missouri spiller Rockwell og Harrelson to vidt forskjellige politibetjenter, hvor begge unektelig gjør en av sine aller beste rolleprestasjoner. Filmen vil trolig bli stående som Martins fremste, i hvert fall om man skal dømme ut fra mottakelsene den fikk etter festivalpremierene i høst. Med Three Billboards er Martin på sitt aller mørkeste og samtidig morsomste, omsider med en kvinnelig protagonist. Manuset ble skrevet for Frances McDormand som spiller hovedrollen Mildred Hayes, hvis eneste mål er å pushe politiet til å finne ut av hvem som drepte og voldtok datteren hennes.

Humoren kobles raskt inn med at de ansatte ved politistasjonen, og da særlig Sam Rockwells rollefigur, ikke er de mest behjelpelige eller kompetente etterforskerne. Et godt eksempel på hvordan Martin på briljant vis turnerer blandede følelser er et tilbakeblikk hvor Mildred og tenåringsdatteren havner i en heftig krangel. Datteren vil låne bilen, men da hun ikke får lov, hyler hun ut noe om å bli voldtatt på veien hjem. Mildreds plutselige og «in the heat of the moment»-respons er «well I do hope you get raped on the way home!» med trykk på «do». Som publikum blir reaksjonen fort slik: Svaret er så absurd at man må måpe og le nervøst, før man skammer seg litt over å komme på at vi innledningsvis ble fortalt at det var akkurat det som skjedde. Three Billboards er en sjelden juvel, som både får deg til å tenke, føle og beundre dens filmatiske kvaliteter.

McDonagh-brødrenes samlede verker et funn for seeren som tåler at det meste spøkes med. Med deres klare likheter i filmspråk og uttrykk, vil nok mange slite med å skille mellom de to filmskaperne. Men pussig nok har de en så unik felles signatur, at det er vanskelig å forveksle dem med noen andre enn hverandre.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>