Tilbakeblikk: Bride of Frankenstein (1935)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Bride of Frankenstein (1935) vises torsdag 16. november i Kristiansand, Tromsø, Stavanger og Lillehammer. I Trondheim vises den første gang fredag 17. november, i Bergen 19. november og i Oslo 22. november. Alle visningstidene finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en dialog mellom to skribenter, samt utvalgte sitater om filmen fra kritikere, filmvitere og/eller filmskapere. (Samtalen nedenfor er skrevet av Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich).

*

«It’s alive! ALIVE!» Det ikoniske utropet fra vitenskapsmannen Henry Frankenstein markerer fødselen for hans monster i Frankenstein (1931). «She’s alive! ALIVE!» ble den naturlige fortsettelsen av replikken, i oppfølgeren Bride of Frankenstein (1935).

På 1930-tallet i Hollywood gikk «monsterfilmen» som en farsott, og ikke minst i produksjonsapparatet hos Universal Studios, der nå ikoniske figurer som Dracula, Frankenstein, The Mummy, The Invisible Man og The Wolfman ble pustet liv i på rekke og rad, med skuespillere som Bela Lugosi og Boris Karloff bak maskene. Særlig huskes disse to i film- og populærkulturen for sine rolletolkninger av henholdsvis Dracula og Frankenstein, begge introdusert for første gang i 1931. Epoken ga også navn til samlebetegnelsen Universal Monsters, som innbefatter alle de forskjellige monstrene fra dette studioet. (Og nå en merkevare som dagens Universal for øvrig forsøker å rebrande som en Marvel-lignende franchise i konseptet Dark Universe – foreløpig uten særlig suksess.)

Bride of Frankenstein plukker opp tråden der forløperen Frankenstein slapp, i en oppfinnsom og bokstavelig rammehistorie: vi møter Frankenstein-forfatteren Mary Shelley (Elsa Lanchester) foran peisen, der hennes mann Percy og husvenn Lord Byron skryter av henne for den gode historien, og oppfordrer henne til å fortelle videre. Fade to: sluttscenene fra den første filmen, og den umiddelbare fortsettelsen av fortellingen. Landsbymobben har tent på møllen der monsteret befinner seg, og jubler over en slutt på grusomhetene. Men den tilsynelatende døde kroppen til Henry Frankenstein viser konsekvensene. Faren til et av ofrene fra den første filmen vil gjerne se med egne øyne at monsteret virkelig er tilintetgjort, men nedi gropen av den utbrente møllen gjør han den fatale oppdagelsen av at beistet fortsatt lever.

Heldigvis er ikke heller Henry Frankenstein (Colin Clive) død; hans våkner opp i sin kjære forlovede Elizabeth (Valerie Hobson) sine armer, men når han hører at monsteret fortsatt lever, forstår han at han er innhentet av sin egen oppfinnelse, selv om han forsøker å leve tilbaketrukket. En kveld banker hans tidligere mentor Septimus Pretorius (Ernest Thesiger) på døren, og viser Henry de nye resultatene av forskning og eksperimenter – de kan gi liv til flere skapninger, foreslår han, «a new world of gods and monsters». Inkludert en make for det originale monsteret, altså: en brud.

Bride of Frankenstein står som et av de mest sentrale verkene i denne sjangeren, og monsterfilmepoken på 1930-tallet er et utgangspunkt for dialogen vår nedenfor, der vi også ser nærmere på filmens regissør James Whale.

Elsa Lanchaster i rollen som Mary Shelley i «Bride of Frankenstein». Hun spiller også filmens titulære Bride.

*

En dialog om Bride of Frankenstein

Karsten: Monsterfilm har i utgangspunktet ikke vært «min greie», og jeg skal ærlig innrømme at det først har vært i forbindelse med kontemporære monsterfilmer, som da Peter Jackson lagde sin King Kong i 2005, eller vi kunne gjøre en sørkoreansk oppdagelse med Bong Joon-hos The Host i 2006, at jeg begynte å bli litt nysgjerrig. Det er selvfølgelig kulere å ha dyrket gamle monsterfilmer på VHS i barndommen og kjøpt originale japanske Godzilla-titler på eBay, men der er altså ikke jeg.

Dette leder meg frem til at mitt nylige førstemøte med Bride of Frankenstein – den kanskje mest kunstnerisk anerkjente monsterfilmen fra 1930-tallet – var en stor glede, og ikke minst en filmhistorisk korreksjon for min del; det er mye mer visuelt stoff å tygge på fra denne epoken enn hva jeg har vært klar over.

Lars Ole: Ja, Frankenstein-filmene er overraskende stilige. Kanskje ikke så rart egentlig; de ble laget i en periode der mange regissører kom fra Europa til Hollywood, og tok med seg stilarter og teknikker som viste seg å være formgivende for i utgangspunktet “uramerikanske” sjangre som film noir. Og akkurat som Billy Wilder, Robert Siodmak og Fritz Lang testet ut den dramatiske bruken av lys og skygge fra tysk ekspresjonisme på kriminalfortellinger, anvendte briten James Whale denne stadig innflytelsesrike retningens teatrale tilsnitt for å skape en unik kombinasjon av skrekk og satire i sine Frankenstein-filmer. Regnet pisker, vinden uler, vindmøllene spinner, alt er skrudd opp til elleve.

«Bride of Frankenstein»

Karsten: Både Frankenstein (1931) og Bride of Frankenstein (1935) – altså de to første i serien – er regissert av Whale, som først og fremst gjorde karriere i Hollywood på 1930-tallet, og monsterfilmene han laget hos Universal har blitt stående som hans fremste arv (i tillegg til Frankenstein-filmene signerte han bl.a. The Invisible Man i 1933). Whale var opprinnelig teaterregissør, som etter å ha opplevd suksess i hjemlandet ble hentet til Broadway og deretter Hollywood mot slutten av 1920-tallet.

Lars Ole: Og det var nok muligheten til å spille på det teatrale ved ekspresjonismen som gjorde at horror-prosjektene appellerte slik til ham. Den første filmen introduseres av en “programleder” som advarer publikum mot skremslene de snart skal utsettes for – at det ennå ikke er for sent å snu. Selv om datidens tilskuere naturligvis hadde tynnere hud enn dagens, er ironien ganske åpenbar. Whale vil “narre” publikum til å klyve opp i vognen til en skrekkens berg- og dalbane, men dette er nærmest å anse som en avledning. Han er nemlig langt mer interessert i menneskene enn monstrene. Det er det i og for seg mange skrekkfilmer som er, men Whale dras ikke mot det onde eller bestialske enkeltindividet, men de dypere strukturene i samfunnet som leder menneskene ut på skråplanet.

Karsten: Det er nok også der i evnen til å bake undertekst inn i sine monsterfilmer at mye av hans storhet ligger. Noen husker kanskje det Oscar-vinnende biografiske dramaet Gods and Monsters fra 1998, der vi møter en gammel James Whale (nydelig spilt av Ian McKellen), som nærmer seg slutten av livet, og ser tilbake på – blant annet – den lykkelige fasen av livet da han lagde Bride of Frankenstein. Whale var noe så sjeldent i sin tid som en åpent homofil mann, og dette har bidratt til at man finner en rekke subversive lesninger av hans oeuvre i nyere filmteori og -historie, ikke minst gjelder dette for Bride of Frankenstein.

Ian McKellen som James Whale i «Gods and Monsters» (1998).

Lars Ole: Følsomheten Whale utviste for Frankensteins monster – en tragisk figur, et knust speil foran de dømmende menneskene, en passiv refleksjon av deres ondskap – er unik. Henry Frankenstein er ikke nødvendigvis usympatisk fremstilt, men han lider av hybris, han er Ikaros som flyr for høyt, som forsøker å konkurrere med Gud. Og Gud straffer dem som overprøver ham, som overskrider de jordiske begrensninger han har satt opp for å holde menneskeheten under sin kontroll. Monsteret er konsekvensen av synden; menneskene blir satt på prøve. Vil de utstøte ham, i samlet flokk, med fakler og høygafler? Eller vil de forsøke å omforme ham?

Karsten: Menneskeliggjøringen av den «levende døde» figuren er riktignok ikke skildret med de mest hårfine nyansene. Det nærmeste man kommer en dannelsesfase for monsteret i Bride of Frankenstein kommer når han møter en blind mann i skogen og lærer seg å kommunisere litt. Det enkle utropet «Friend!» blir det mest matnyttige for ham, og leder til at monsterets far går med på å skape enda et nytt monster, en kvinnelig kompanjong til sin dødbringende kreasjon.

Slik regissør Bill Condon skildrer Whale i Gods and Monsters virker de marerittlignende minnene fra tiden som soldat i Første verdenskrig minst like traumatiske for Whale som hans liv som homofil i et samfunn hvor den allmenne aksepten ennå lot vente på seg. Lesningene av Bride of Frankenstein som en homofili-allegori er ikke nødvendigvis den eneste mulige tolkningen; filmen fremstår også som en leken og kanskje en litt satirisk parabel over Messias-myten og kristen ikonografi.

Lars Ole: Monsteret er Jesus, ingen tvil om det! Men siden han ikke er skapt av Gud, men av et menneske av kjøtt og blod – eventuelt av djevelen – er han imperfekt, et misfoster. Kan de akseptere ham som han er, eller må han “lobotomeres” – eller spikres på korset? Jeg tror mange homofile vil nikke gjenkjennende til nettopp en slik “samfunnsrolle”; at man liksom lever på den andres aksept, og at man ikke kan ta denne for gitt, og derfor tilpasser seg eller overkompenserer for å ikke bli utstøtt. Det samme ser vi hos mobbeofre i barne- og ungdomsskolen, at folk nærmest utsletter sin egen personlighet for å “overleve”.

Karsten: Så er kanskje også «Friend!» til slutt den dypeste og enkleste utsigelsen en utstøtt kan gjøre overfor menneskene rundt seg. Uavhengig av nærlesninger som kan avdekke flere lag i James Whales monsterfilmer, er det utvilsomt også slik at en film som Bride of Frankenstein på det mest umiddelbare nivået oppleves som en herlig underholdningsfilm, med både ekte grøss og glimt i øyet – noe som ofte er mangelvare i de moderne monsterfilmene, og som sommerens reboot av The Mummy med Tom Cruise ble anklaget for: Where is the fun? Da er det vel nesten bedre å vende nesen tilbake til 1930-tallet og de mange oppfinnsomme filmene som utgjør arven i Universal Monsters.

Lars Ole: Ikke glem Guillermo Del Toros The Shape of Water, som vi så i Venezia! Men det er en lengre diskusjon, som vi vender tilbake til når filmen får kinopremiere over nyttår.

Karsten: Nettopp. Men å se en monsterfilm fra Guillermo del Toro er jo nesten som å vende tilbake til gullalderen.

*

Sitater om Bride of Frankenstein

«While hindsight is rightly suspect as a critical tool, particularly when it’s a cover for revisionist views that expect an earlier era to reflect contemporary values, Whale’s campy masterpiece almost demands to be treated as one of the historical high-water marks of sexual subversion. The Bride can be read from a modern perspective as a homosexual joke on the heterosexual communities Whale — a gay man — served and benefited from: his “masters” at Universal and the mass audience to whom he could present unconventional images and ideas and see them unknowingly endorsed and approved in the most direct way possible: from the moviegoer’s pocketbook.

This is not to suggest a diabolical, schematic plan on Whale’s part — it’s more that a genre effort like The Bride, full of fantasy and monster-outsiders, was clearly the perfect medium for indulging the most radical aspects of a gay sensibility, a fact the sophisticated Whale — judging from the mountain of evidence within the film — was aware of on some level.»

– Gary Morris, Bright Lights

*

«James Whale’s The Bride of Frankenstein (1935), the best of the Frankenstein movies [is a] a sly, subversive work that smuggled shocking material past the censors by disguising it in the trappings of horror. Some movies age; others ripen. Seen today, Whale’s masterpiece is more surprising than when it was made because today’s audiences are more alert to its buried hints of homosexuality, necrophilia and sacrilege. But you don’t have to deconstruct it to enjoy it; it’s satirical, exciting, funny, and an influential masterpiece of art direction.

Whale has long been valued by admirers of 1930s horror films, but in 1998, with the release of the biopic Gods and Monsters, based on the novel Father of Frankenstein by Christopher Bram, his life was credited with a new significance. In an era when Hollywood was filled with homosexuals who stayed adamantly in the closet, he was portrayed as openly gay–not only in his life, but in his work. This view may have involved wishful thinking; biographers such as Anthony Slide say Whale was “a very private man who kept his personal life to himself,” but that doesn’t fit the thesis of critics such as Gary Morris, who interpret “Bride” as a bold gay parable. Morris’ reading is sometimes torturous (are the Monster and the blind hermit a model for a “blissful married couple”?), but he may be right to see Praetorious and Frankenstein as the Monster’s same-sex parents (“Henry the father in giving it life, Praetorious a mother-figure who nurtures it”). Praetorious (played by Ernest Thesiger in high camp overdrive) indeed sometimes seems to relate to the Monster as rough trade. Parable or not, the movie is more fun when its insinuations are allowed to glide beneath the surface as an unspoken subtext.»

Roger Ebert

*

Bilder fra Bride of Frankenstein

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>