Omtale

Sion Sonos punkete Antiporno er et viktig bidrag i pornodebatten

Film fra Sør 2017: Fanget i sitt eget fargesterke fengsel av suksess og egosentrisitet, snakker den kjente skuespilleren og forfatteren Kyōko (Ami Tomite) med sin døde pianospillende søster, og løper hysterisk rundt på gulvet, ikledd søte gjennomsiktige kjoler.

Når den eldre assistenten Noriko kommer for å forberede henne til å bli intervjua av et magasin, velger Kyōko å forklé sin egen usikkerhet og destruktivitet ved å utsette assistenten for en rekke rituelle sexistiske ydmykelser, som magasin-teamet begeistret tar del i. Dette er bare begynnelsen på det vi lenge tror er en pornografisk film.

Sion Sonos (Love Exposure, Tokyo Tribe) Antiporno er et interessant og viktig bidrag i pornodebatten, både estetisk og politisk. Regissøren tar et slags oppgjør med seg selv som filmskaper, og ikke minst pornofilmens spilleregler (hallo, les tittelen); det er i selve formspråket, i selve «utførelsen» filmen stiller oss til veggs for våre forventinger (hvilket også speiles i meta-filmcrewet, som utelukkende består av sadistiske menn).

Antiporno forfører, erter og maner til lett opphisselse, før den snur på alt, og minner deg på at «dette er bare en film, din grisete tulling», når regissøren sier «kutt». Vi er på sett og det er Kyōkos assistent Noriko, som nettopp er blitt dehumanisert som en prostituert slave («hore»), som viser seg å være den som besitter makta i virkeligheten. Hun er nedlatende mot Kyōko, som hun omtaler som en amatør, en som ikke kjenner spillereglene. Ydmykelsene fra manuskriptet kommer dermed i retur til Kyōko. Hva er ekte og hva er fiksjon?

Gapet mellom fiksjon og realisme – forbindelsen mellom visuelle inntrykk og egne, fysiske erfaringer – og grensesetting står sentralt i Sonos problematisering av pornokultur. Antiporno sies å være «softcore porno», og er den fjerde i rekken av filmstudioet Nikkatsus nye serie med såkalt «roman porno», men grensene for populærkulturens sømmelighet har allerede blitt dytta så langt, at Antiporno rent grafisk ikke fremstår så mye verre enn mye annen mainstream popkultur.

Og det er vel egentlig litt ille, når man tenker seg om. Eller? Er man som tilskuer selv klar over når ens egne grenser viskes ut, i ubevisste forsøk på å oppfylle noe man etter hvert ser på som forventa adferd, fordi enkelte estetiske uttrykk har blitt så repeterte at selv om det er urealistisk, blir det likevel normalisert, uten at du visste det selv?

Nettopp derfor er filmer med en konfronterende stil sunne for den gjengse overkonsumerte, apatiske tilskuer, som aldri skjønte at hen gradvis ble tilvendt mer pornografisk og voldelig eksplisitt film, og at slike gjentatte inntrykk kan ha påvirkning på underbevisste tankemønstre. Om en film kan rettferdiggjøre virkemidlene sine og i tillegg har et selvbevisst forhold til dem, må den gjerne være hinsides grafisk for min del – det er jo i slike tilfeller provokasjonen og sjokkeffekten kommer til sin rett.

Antiporno harselerer over mykpornosjangeren, men underlig nok innenfor rammene av dens egne premisser. Den politiske kritikken av markedsliberalismens fascisme, rent estetisk, er helt klart til stede, og underbygges krampaktig repetitivt i det jamrende rantingen over at kvinner aldri er frie. I samspill med de mer grafiske scenene, foran det som tilsynelatende er karikaturer av et pornofilmcrew (perverterte menn), kunne neppe det problematiske maktforholdet «mester og slave» blitt fremstilt tydeligere.

Assistenten tvinges til å leke hund under «båndtvang», blir utsatt for pisking, tvinges til å slikke føtter, og å strippe av seg alle klær og verdighet, før hun «ofres» til ydmykende strap-on-sex med en annen (velvillig) kvinne, og påfølgende sleiking av blod, for å totalt underkaste seg Kyōkos ubehjelpelige apetitt på fascisme. For den «friheten» som kommer med markedsliberalismens sultne filmpublikum kjenner nemlig ingen grenser. Jeg får assosiasjoner til Pasolinis brekningsfremkallende mesterverk Saló.

Alt dette er særlig interessant i en tid der snakk om behov for og lyst på sex er fraværende og tabubelagt, og det vi kan kalle «pornomanien» viser sine sykdomstegn, i gapet som har oppstått mellom fiksjon og virkelighet. En avstand som stadig ser ut til å bli større: tilskueren vil se mer, grensene flyttes, filmene vil overgå hverandre, forventningene til virkelig sex øker.

I mangel på informasjon og opplysning, og med en ungdomsgenerasjon sprengfull av visuelle inntrykk, som ser stadig grovere og mer urealistisk porno, ser man at stadig flere sliter med å selv leve opp til sine ønsker og drømmer. Mye vil ha mer. Og mye mister til slutt piffen idet ubalansen mellom trang til visuell tilfredsstillelse og den faktiske, fysiske blir et faktum.

Skammen som ofte knyttes til det å være seksuelt aktiv, eller såkalt «promiskuøs», er også gjennomgripende i Antiporno. De polariserte kategoriene «hore» og «jomfru» brukes påfallende hyppig – og nedlatende – som om det for en kvinne kun eksisterer to verdier eller kategorier å plassere seg i. Er du ikke seksuelt aktiv, er du jomfru, ellers er du hore. Sonos krampaktige sarkasmer gir inntrykk av en feministisk kritikk av pornoens sneversynte og undervurderende måte å tenke på, men i neste instans er kritikken ikke minst retta mot samfunnets indirekte moralistiske pekefinger som fortsatt springer ut av den brutalt selvmotsigende populærkulturen, og sitter igjen et sted i ganen hos mange av oss. Å være «ren» og uskyldig er stadig et opphøyet ideal når vi snakker om kvinner.

Den kognitive dissonansen mellom lyst og skam er godt oppsummert i den unge Kyokos samtale med foreldrene. «Det er usømmelig!» sier faren til Kyōko som er nysgjerrig på sex, og spør ved middagsbordet «vil en mann noen gang stikke pikken sin i min fitte?». Det er mulig oversettelsen fra japansk til engelsk er noe «lost in translation» her, men gitt filmens politiske diskurs, gir det mening at Kyōko til vanlig ordlegger seg pent og sømmelig, men anvender svært grove ord om kjønnsorganer. Sono poengterer og ironiserer over det problematiske ved at barn aktivt skjermes fra normaliserende samtaler om seksualitet. Og fordi så mange lærer om hva sex er ene og alene via pornoens verden, blir språkets skikk og bruk deretter.

Moren og faren sier at Kyōkos fitte vil bli som forpesta av å ha sex (og datteren insisterer på at «jammen, jeg ser at dere gjør det hele tiden»), og det er tydelig at hun burde skamme seg for å spørre. Resultatet blir at Kyōko blir besatt av sex, men på en destruktiv måte; hun utvikler et bekreftelsesbehov, som kommer til uttrykk ved å «markedsføre» appetitt for seksuell oppmerksomhet. Og filmcrewet, de står klare med sitt opptaksutstyr, sine reflektorer og iPhones.

Det er et tankekors at pornoen i dag kronisk er hoggestabbe for moralsk utskjellelse, samtidig som det ikke tilbys særlig mange alternativer til audiovisuell opplysning om sex. Skammen relatert til seksuell nytelse, er og blir den store elefanten i rommet. Da er det en sann fryd å oppleve en film som på en punkete måte tilbyr oss å reflektere over dette.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Jonas sier:

    Kanskje verdt å få med seg at regissøren selv begynte sin karriere med å regissere homseporno…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>