Tokyo internasjonale filmfestival 2017: Årets store snakkis under filmfestivalen i Tokyo var den japanske produksjonen The Lowlife ^[1] («Saitei.»). Takahisa Zeze ^[2]s film retter et åpent, men melankolsk blikk på unge kvinners beveggrunner for å velge pornografi som yrkesvei.

Vi møter Miho (Ayano Moriguchi ^[3]) og Ayano (Kokone Sasaki ^[4]), begge rot- og retningsløse, fordi de ikke føler seg elsket. Miho er en trettifem år gammel «husmor» som lengter etter å få barn. Ikke av kjærlighet til sin ektemann – en samvittighetsfull, men livløs kontorarbeider, uten karisma, uten erotikk – men for å gi livet mening. Hun tar jevnlig initiativ til familieforøkelse, men blir alltid avvist, og omsider innser hun at ønsket neppe vil gå i oppfyllelse.

I en kombinasjon av protest og søken etter tilfredsstillelse, møter hun opp på audition hos en pornofilmprodusent, som straks faller for Mihos unnselige, uskyldsrene fremtoning. En motspiller som tar «jomfrudommen» hennes foran kamera, blir forelsket. Hun også, kanskje – det er vanskelig å avlese de innkapslede følelsene.

Japanske skjønnhetsidealer er like sammensatte som de kan virke ubegripelige. Ayano, en jente i begynnelsen av tyveårene, har komplekser for sitt utseende og sin plass i det sosiale hierarkiet, særlig innad i egen familie; «markedsverdien» er lav, påstår hun. På et annet marked opplever imidlertid Ayano anerkjennelse for sine – i hennes øyne – avvikende eller ikke tradisjonelt vakre trekk: «Folk er så lei av disse pene ansiktene som ser helt like ut, de vil ha noe annet.»

^{[5] [6]}

Ayano avanserer raskt fra håndholdte amatøropptak til profesjonell flombelyst produksjon. Under en av sine første shoots penetreres hun hardt bakfra, mot et stort vindu – hele verden kan se henne. Når regissøren spør om det gjorde vondt, responderer hun bryskt: «Jeg har jernfitte!»

Spørsmålene som stilles rundt den enkeltes motivasjon for å kle seg naken og ha sex for å tilfredsstille andre, er interessante. For disse rollefigurene handler det om å ta kontroll over egne liv, og om overskridelse: Å utsette seg selv for fare, beherske situasjonen og forlate den med større selvfølelse.

Innfallsvinkelen vekker assosiasjoner til den verdensberømte skuespilleren og tidligere pornostjernen Sasha Grey ^[7]s argumenter for at karrieren hennes var et dypt personlig, endog feministisk prosjekt. Ayanos ønske om et annet liv, en identitetsskaping utenfor familiens kritiske blikk, minner dessuten om historiene i Netflix-dokumentaren Hot Girls Wanted ^[8]. (Der er riktignok også penger en vesentlig årsak til yrkesvalget, en faktor The Lowlife unngår å se nærmere på.)

^{[9] [10]}

Den britiske filmkritikeren Robbie Collin sammenligner ^[11] The Lowlife med Lars von Triers Nymphomaniac ^[12], også det en film om makt og avmakt overfor seksualitetens både livgivende og utslettende kraft, fra en kvinnes perspektiv. Men i motsetning til hovedpersonen i von Triers film, virker verken Miho og Ayano som fanger av noe annet enn livet i seg selv og hvilken plass de har blitt tildelt i det; The Lowlife handler mer om kritikk av kjønnsroller enn det å håndtere sterke drifter.

En tredje rollefigur, en forfyllet og spillegal dame i førtiårene, har kanskje eller kanskje ikke unnfanget sin datter i en pornofilm. Mot slutten skal dette sidespranget av en historie, med den ulykkelige tenåringsdatteren i sentrum, knyttes an til Mihos fortelling. Utfallet er såpass kunstig at det i kombinasjon med den mulige pornofilmunnfangelsen sender tankene over til den norske fiaskoen Rosemari ^[13] (2016).

Tårene renner i strie strømmer – ja, plutselig befinner vi oss i et vaskeekte melodrama. Siden japanerne er verdensmestere i å bære masker, skjule følelser i andres nærvær, er det besnærende hvor høylydt dramatiske de kan tillate seg å være på kinolerretet. Dette ser vi allerede i stumfilmene til Hiroshi Shimizu ^[14], der skuespillernes store fakter overkompenserer for det tause lydsporet, og ikke minst hos Mizoguchi og Kurosawa.

I The Lowlife blir resultatet av den avsluttende følelsesoppvasken så skinnende rent at det står i fare for å blende oss for resten av filmens nøkterne tone og presise observasjoner. Ja, det kan nesten virke som om hulkene er ment å speile hovedpersonenes sjelerensende stønn foran pornokameraene.

*