Ramaskrik 2017: Velkjente troper som ‘barbariske bygdetroll i ødemarken’ og den sedvanlige objektifiseringen av kvinner preget årets Ramaskrik-program.
Jeg leter og leter, men det er like vanskelig hver gang: Å finne årets definitive skrekkfilm, og da helst så sjangertro som mulig. En film som virkelig fremkaller magesmerte etter kronisk anspenthet i kinosetet, eller intens og umiddelbar vemmelse av å konfronteres med situasjoner du selv har fryktet. Som når «følgeren» i form av en to meter høy skikkelse, et slags Frankensteins monster, ruser inn gjennom døra på soverommet til i Jay i It Follows (2014). Eller øyeblikket der moren frustrert forteller sine barn i The Visit (2015) at folkene de er på besøk hos slettes ikke er bestemor og bestefar.
Virkelig god skrekk krever åpenbart mye av regissøren. Her hjemme tildeles filmer i denne sjangeren sjelden NFI-støtte, hvilket ikke gjør det mindre sørgelig å registrere at de norske titlene som tross alt hadde funnet veien til lerretet under årets Ramaskrik (Hjemsøkt, Juleblod, VampyrVidar, Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta) hadde lite å stille opp med, både hva gjelder originalitet, form og kvalitet. Til tross for tidvis interessante ideer, går manusforfatterne seg bort i forutsigbarhet og klisjéer – inkludert Hjemsøkt, skrevet av Bienes historie-forfatter Maja Lunde. Filmens totale fravær av originalitet, stereotype fremstilling av «karrierekvinnen» (Synnøve Macody Lund), samt et insisterende anti-abort-budskap gjorde filmen til en stor skuffelse.
Problemet med dårlige skrekkfilmer ligger ofte i selve overføringen fra manus til troverdige sekvenser. Den store kantete steinen. Hvorfor er den så vond å vende?
Den amerikanske drømmen under kniven
Selv om en film som helhet leverer under pari, er det jo ikke nødvendigvis slik alle bestanddelene er håpløse. Happy Hunting (2017) er en av filmene som avgjort kan skilte med en god idé. Den etablerer et gjennomført surrealistisk univers med sin skildring av den amerikanske drømmen som døde; dystopien en gang før eller etter Trump, et sted i Texas ved grensa til Mexico («Are you staying or passing through?»). Den politiske satiren er enkel, men klar, mer svart enn komisk idet menneskene på bunnen av klassehierarkiet vendes mot hverandre (framfor å gå løs på makta) på dette øde, demokrati-forlatte stedet som fungerer som en krysning mellom trailer trash-park og et moderne Deadwood.
Happy Hunting sender assosiasjoner til The Hunger Games (2012) og Battle Royale (2000). De lokale bygdetrollene har startet en reality-sportsgren som går ut på å jakte på narkomane og alkoholikere, i det som viser seg å være et lokalt gameshow («It brings us closer to each other», rettferdiggjør en av tilskuerne). Sheriffen selv er sportskommentator via lokalradio. Premisset er lovende, men rollefigurene er blodfattige.
De siste årene har flere uavhengige filmer og festivaltitler begynt å omfavne skrekkelementer, og iscenesatt dem som allegorisk kritikk av strukturelle eller sosiale utfordringer. Horrorens virkemidler har bidratt til å skildre psykiske problemer (The Babadook); rasehat fra et subjektivt perspektiv (Get Out); eller som en slags legemliggjøring av krise og korrupsjon (Under the Shadow og Det fremmede, som ble vist under fjorårets Ramaskrik). Spillefilmdebutanten Julia Ducournau brukte skrekkelementer for å filosofere over spiseforstyrrelser, annerledeshet og det harde møtet med voksenlivet i Raw (2016), mens Joachim Triers flørt med det overnaturlige styrker diskusjonen omkring negativ sosial kontroll og skamkultur i Thelma.
Foruten The Babadook (2014), er ingen av disse eksemplene rene sjangerfilmer. Regissørenes primære interesse er å skildre rollefigurer i sentrum av ei krise, fremfor grusomhetenes egenverdi. I varierende grad sidestilles poetiske fremstillinger av rollefigurene (det usagte) med aktiv handling (det sagte). Disse utfordrer tradisjonell skrekk på svært interessante måter, men som sjangerentusiast etterlyser man ofte mer sjangertro filmer, som leverer genuin uhygge – mer enn blaffene vi får se allerede i markedsføringen og forhåndsomtalen.
Fraværet av godt skrevne rollefigurer er så utbredt innen skrekkfilm at det nærmest har blitt et sjangertrekk, en forventning. Undervurderer virkelig så mange filmskapere tilskuerne? Har de forestilt seg at deres eneste publikum er stereotypien på den sadistiske, lite empatiske, pubertale mannen som aldri klarer å utvikle sin smakshorisont, og er fornøyd så lenge han ser unge, pene og blottede kvinner få sine innvoller flerret opp?
Verdighet eller ikke
Når vi snakker skrekkfilm, mener jeg verdighet er en egenskap det tas for lite hensyn til. Hvis vi sier at verdighet og uverdighet er to motpoler på en akse, der rollefiguren ikke må helle for mye mot den ene eller andre siden, er det påfallende stor ubalanse i skrekkfilm. Kvinnen som objektiveres, og dermed blottes for sin verdighet, dør også som regel først. Bryr vi oss?
Mister vi respekten for en rollefigur, mister vi også interessen. Selve spenningsmomentet blir lidende; en bryr seg rett og slett så lite om rollefiguren at vedkommende like gjerne kan tas av dage. Det er ikke noe som står på spill. I dette henseende er Tragedy Girls og Happy Death Day interessante. Selv om graden av kvalitet og originalitet kan diskuteres, er nettopp ivaretakelsen og balansen av rollefigurenes verdighet såpass sterk at jeg ble mer engasjert av disse to enn noen andre titler på årets Ramaskrik-program.
Tyler MacIntyres Tragedy Girls er freidig når den snur stereotypiene på hodet, og gjøgler med forventningen samfunnet lærer oss å ha til små skolejenter, representert ved bestevenninnene Sadie (Brianna Hildebrand) og McKayla (Alexandra Shipp). Pent danderte referanser og musikalsk regi gir hovedpersonene komisk timing og personlighet, slik at det er mulig å knytte en skikkelig relasjon til dem. Guttene er også følsomt fremstilt; Josh Hutcherson spiller effektivt på cheesy gjenkjennelsesfaktor og Casanova-attitude, og selv om hans funksjon i fortellingen ikke er særlig vesentlig, bidrar valget til å ikke gjøre ham til en uverdig rollefigur (selv om han objektiveres) til å gjøre oss sjokkerte idet han utsettes for livsfare.
Happy Death Day kjører samme stil som Tragedy Girls. I hendene på regissør Christopher Landon formes Tree (Jessica Rothe) til ei likandes jente som skiller seg fra lignende skikkelser i andre «pen jente på college»–filmer, dog i et univers som minner vel mye om Gossip Girl og et plot som ellers er svært forutsigbart.
Gutter er gutter 2.0
Det er nesten litt ironisk at B-filmene, altså de med synlig rusk i maskineriet, samtidig presenterer de mest originale idéene – kanskje nettopp er det fordi de kan tillate seg å ta flere sjanser. En interessant tendens som gjorde seg synlig i skrekk-komediene under Ramaskrik, er mannen som selve antonymet på «den gode helten». Ikke sjeldent er skrekkfilm-mannen (som ikke er morder selv) underutviklet, blottet for empati og engasjement til å gripe inn når krisen er et faktum. Kort sagt, den jevnlige «mann i gata» som passivt iakttar en katastrofe som utspiller seg foran øynene hans.
I flere av filmene som ble vist møter vi tilsynelatende normale menn, som viser seg å være usedvanlig lite empatiske overfor kvinner – og ofte betraktelig verre enn som så. Perfekt i disse #metoo-tider. Usolidariske menn som gjør skade snarere enn å være til hjelp, er framtredende i den mislykkede rape-revenge-filmen Revenge, og ikke minst i «skrekk-komedie»-parodien Tonight She Comes. Til tross for at sistnevnte snubler titt og ofte, tar den enkelte samfunnstendenser på kornet, og det harseleres blant annet med det pinlige konseptet «gutter er gutter». Mennene er tydelig interesserte i en kvinne så fort de ser henne naken, også om hun er en bloddryppende, levende død («Hey, can anyone take a picture for me, I don’t have my phone»), eller ligger død i skogen. Han knipser bilder fremfor å igangsette livredning!
Sånn apropos tendenser i samfunnet, må jeg nevne det mest kontroversielle øyeblikket i Tonight She Comes, som visstnok skapte vanskeligheter for filmens aldersgrense. Scenen, der det klemmes ut blod fra en brukt tampong i en kopp, som del av et satanistisk ritual, og en fyr tvinges til å drikke innholdet, oppleves tydeligvis mer brutal enn grafiske fremstillinger av strupekutting og hodeskallehugging. Hva kan dette fortelle oss om hvilke mekanismer som styrer og preger filmbransjen?
Fravær av skrekk/fravær av alvor
Fra spøk til alvor: Det er få skrekkfilmer som faktisk tar det grusomme på alvor. De åpenbare klisjeene i tidligere nevnte Hjemsøkt, gjør den ufrivillig komisk; Juleblod ønsker for alt i verden å være morsom, uten å være i nærheten. Både Happy Death Day og Tragedy Girls er såkalte «skrekk-komedier», men i all hovedsak glattpolerte tenåringsfilmer, som aldri er i nærheten av å fremkalle genuin spenning. De tar ikke skrekken eller det grufulle på alvor.
Australske Ben Young spillefilmdebut, The Hounds of Love, er i så måte en velkommen kontrast. Den sender flere nikk til Denis Villeneuves Prisoners (2013), og er egentlig en stilsikker, forseggjort thriller, snarere enn en slasher. Konsentrasjonen rundt bestemte visuelle detaljer avslører filmens DNA; mellom linjene pipler det frem et større tematisk og politisk budskap. The Hounds of Love tematiserer predatorisk og systematisk seksuell vold, utnyttelse og dissekering av kvinner.
Fortellingen bryter gradvis med anslagets hverdagspuls, i en australsk forstad der alle aner fred og ingen fare. Det mest interessante er treffpunktene mellom tre i utgangspunktet svært ulike kvinner, som har det til felles at de er blitt undertrykket av menn. Båndene som knyttes mellom dem, handler om forståelse basert på kvinnelig erfaring, og skildres på en annerledes måte enn hva man kanskje forventer av fiksjon som skildrer kvinnekamp- og undertrykkelse generelt.
Men heller ikke Hounds of Love er noen ren skrekkfilm. Det er en (psyko-politisk) thriller. Jeg har altså ikke funnet det jeg lette etter. Den rene sjangerskrekken som skulle slå meg ut i år, er ennå utenfor rekkevidde.