Jakten på den gode, sjangertro skrekkfilmen

Ramaskrik 2017: Velkjente troper som ‘barbariske bygdetroll i ødemarken’ og den sedvanlige objektifiseringen av kvinner preget årets Ramaskrik-program.

Jeg leter og leter, men det er like vanskelig hver gang: Å finne årets definitive skrekkfilm, og da helst så sjangertro som mulig. En film som virkelig fremkaller magesmerte etter kronisk anspenthet i kinosetet, eller intens og umiddelbar vemmelse av å konfronteres med situasjoner du selv har fryktet. Som når «følgeren» i form av en to meter høy skikkelse, et slags Frankensteins monster, ruser inn gjennom døra på soverommet til i Jay i It Follows (2014). Eller øyeblikket der moren frustrert forteller sine barn i The Visit (2015) at folkene de er på besøk hos slettes ikke er bestemor og bestefar.

Virkelig god skrekk krever åpenbart mye av regissøren. Her hjemme tildeles filmer i denne sjangeren sjelden NFI-støtte, hvilket ikke gjør det mindre sørgelig å registrere at de norske titlene som tross alt hadde funnet veien til lerretet under årets Ramaskrik (Hjemsøkt, Juleblod, VampyrVidar, Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta) hadde lite å stille opp med, både hva gjelder originalitet, form og kvalitet. Til tross for tidvis interessante ideer, går manusforfatterne seg bort i forutsigbarhet og klisjéer – inkludert Hjemsøkt, skrevet av Bienes historie-forfatter Maja Lunde. Filmens totale fravær av originalitet, stereotype fremstilling av “karrierekvinnen” (Synnøve Macody Lund), samt et insisterende anti-abort-budskap gjorde filmen til en stor skuffelse.

Problemet med dårlige skrekkfilmer ligger ofte i selve overføringen fra manus til troverdige sekvenser. Den store kantete steinen. Hvorfor er den så vond å vende?

«Hjemsøkt».

Den amerikanske drømmen under kniven

Selv om en film som helhet leverer under pari, er det jo ikke nødvendigvis slik alle bestanddelene er håpløse. Happy Hunting (2017) er en av filmene som avgjort kan skilte med en god idé. Den etablerer et gjennomført surrealistisk univers med sin skildring av den amerikanske drømmen som døde; dystopien en gang før eller etter Trump, et sted i Texas ved grensa til Mexico («Are you staying or passing through?»). Den politiske satiren er enkel, men klar, mer svart enn komisk idet menneskene på bunnen av klassehierarkiet vendes mot hverandre (framfor å gå løs på makta) på dette øde, demokrati-forlatte stedet som fungerer som en krysning mellom trailer trash-park og et moderne Deadwood.

Happy Hunting sender assosiasjoner til The Hunger Games (2012) og Battle Royale (2000). De lokale bygdetrollene har startet en reality-sportsgren som går ut på å jakte på narkomane og alkoholikere, i det som viser seg å være et lokalt gameshow («It brings us closer to each other», rettferdiggjør en av tilskuerne). Sheriffen selv er sportskommentator via lokalradio. Premisset er lovende, men rollefigurene er blodfattige.

De siste årene har flere uavhengige filmer og festivaltitler begynt å omfavne skrekkelementer, og iscenesatt dem som allegorisk kritikk av strukturelle eller sosiale utfordringer. Horrorens virkemidler har bidratt til å skildre psykiske problemer (The Babadook); rasehat fra et subjektivt perspektiv (Get Out); eller som en slags legemliggjøring av krise og korrupsjon (Under the Shadow og Det fremmede, som ble vist under fjorårets Ramaskrik). Spillefilmdebutanten Julia Ducournau brukte skrekkelementer for å filosofere over spiseforstyrrelser, annerledeshet og det harde møtet med voksenlivet i Raw (2016), mens Joachim Triers flørt med det overnaturlige styrker diskusjonen omkring negativ sosial kontroll og skamkultur i Thelma.

Foruten The Babadook (2014), er ingen av disse eksemplene rene sjangerfilmer. Regissørenes primære interesse er å skildre rollefigurer i sentrum av ei krise, fremfor grusomhetenes egenverdi. I varierende grad sidestilles poetiske fremstillinger av rollefigurene (det usagte) med aktiv handling (det sagte). Disse utfordrer tradisjonell skrekk på svært interessante måter, men som sjangerentusiast etterlyser man ofte mer sjangertro filmer, som leverer genuin uhygge – mer enn blaffene vi får se allerede i markedsføringen og forhåndsomtalen.

Fraværet av godt skrevne rollefigurer er så utbredt innen skrekkfilm at det nærmest har blitt et sjangertrekk, en forventning. Undervurderer virkelig så mange filmskapere tilskuerne? Har de forestilt seg at deres eneste publikum er stereotypien på den sadistiske, lite empatiske, pubertale mannen som aldri klarer å utvikle sin smakshorisont, og er fornøyd så lenge han ser unge, pene og blottede kvinner få sine innvoller flerret opp?

«Happy Hunting».

Verdighet eller ikke

Når vi snakker skrekkfilm, mener jeg verdighet er en egenskap det tas for lite hensyn til. Hvis vi sier at verdighet og uverdighet er to motpoler på en akse, der rollefiguren ikke må helle for mye mot den ene eller andre siden, er det påfallende stor ubalanse i skrekkfilm. Kvinnen som objektiveres, og dermed blottes for sin verdighet, dør også som regel først. Bryr vi oss?

Mister vi respekten for en rollefigur, mister vi også interessen. Selve spenningsmomentet blir lidende; en bryr seg rett og slett så lite om rollefiguren at vedkommende like gjerne kan tas av dage. Det er ikke noe som står på spill. I dette henseende er Tragedy Girls og Happy Death Day interessante. Selv om graden av kvalitet og originalitet kan diskuteres, er nettopp ivaretakelsen og balansen av rollefigurenes verdighet såpass sterk at jeg ble mer engasjert av disse to enn noen andre titler på årets Ramaskrik-program.

Tyler MacIntyreTragedy Girls er freidig når den snur stereotypiene på hodet, og gjøgler med forventningen samfunnet lærer oss å ha til små skolejenter, representert ved bestevenninnene Sadie (Brianna Hildebrand) og McKayla (Alexandra Shipp). Pent danderte referanser og musikalsk regi gir hovedpersonene komisk timing og personlighet, slik at det er mulig å knytte en skikkelig relasjon til dem. Guttene er også følsomt fremstilt; Josh Hutcherson spiller effektivt på cheesy gjenkjennelsesfaktor og Casanova-attitude, og selv om hans funksjon i fortellingen ikke er særlig vesentlig, bidrar valget til å ikke gjøre ham til en uverdig rollefigur (selv om han objektiveres) til å gjøre oss sjokkerte idet han utsettes for livsfare.

Happy Death Day kjører samme stil som Tragedy Girls. I hendene på regissør Christopher Landon formes Tree (Jessica Rothe) til ei likandes jente som skiller seg fra lignende skikkelser i andre «pen jente på college»–filmer, dog i et univers som minner vel mye om Gossip Girl og et plot som ellers er svært forutsigbart.

«Tragedy Girls».

Gutter er gutter 2.0

Det er nesten litt ironisk at B-filmene, altså de med synlig rusk i maskineriet, samtidig presenterer de mest originale idéene – kanskje nettopp er det fordi de kan tillate seg å ta flere sjanser. En interessant tendens som gjorde seg synlig i skrekk-komediene under Ramaskrik, er mannen som selve antonymet på «den gode helten». Ikke sjeldent er skrekkfilm-mannen (som ikke er morder selv) underutviklet, blottet for empati og engasjement til å gripe inn når krisen er et faktum. Kort sagt, den jevnlige «mann i gata» som passivt iakttar en katastrofe som utspiller seg foran øynene hans.

I flere av filmene som ble vist møter vi tilsynelatende normale menn, som viser seg å være usedvanlig lite empatiske overfor kvinner – og ofte betraktelig verre enn som så. Perfekt i disse #metoo-tider. Usolidariske menn som gjør skade snarere enn å være til hjelp, er framtredende i den mislykkede rape-revenge-filmen Revenge, og ikke minst i «skrekk-komedie»-parodien Tonight She Comes. Til tross for at sistnevnte snubler titt og ofte, tar den enkelte samfunnstendenser på kornet, og det harseleres blant annet med det pinlige konseptet «gutter er gutter». Mennene er tydelig interesserte i en kvinne så fort de ser henne naken, også om hun er en bloddryppende, levende død («Hey, can anyone take a picture for me, I don’t have my phone»), eller ligger død i skogen. Han knipser bilder fremfor å igangsette livredning!

Sånn apropos tendenser i samfunnet, må jeg nevne det mest kontroversielle øyeblikket i Tonight She Comes, som visstnok skapte vanskeligheter for filmens aldersgrense. Scenen, der det klemmes ut blod fra en brukt tampong i en kopp, som del av et satanistisk ritual, og en fyr tvinges til å drikke innholdet, oppleves tydeligvis mer brutal enn grafiske fremstillinger av strupekutting og hodeskallehugging. Hva kan dette fortelle oss om hvilke mekanismer som styrer og preger filmbransjen?

«Tonight She Comes».

Fravær av skrekk/fravær av alvor

Fra spøk til alvor: Det er få skrekkfilmer som faktisk tar det grusomme på alvor. De åpenbare klisjeene i tidligere nevnte Hjemsøkt, gjør den ufrivillig komisk; Juleblod ønsker for alt i verden å være morsom, uten å være i nærheten. Både Happy Death Day og Tragedy Girls er såkalte «skrekk-komedier», men i all hovedsak glattpolerte tenåringsfilmer, som aldri er i nærheten av å fremkalle genuin spenning. De tar ikke skrekken eller det grufulle på alvor.

Australske Ben Young spillefilmdebut, The Hounds of Love, er i så måte en velkommen kontrast. Den sender flere nikk til Denis Villeneuves Prisoners (2013), og er egentlig en stilsikker, forseggjort thriller, snarere enn en slasher. Konsentrasjonen rundt bestemte visuelle detaljer avslører filmens DNA; mellom linjene pipler det frem et større tematisk og politisk budskap. The Hounds of Love tematiserer predatorisk og systematisk seksuell vold, utnyttelse og dissekering av kvinner.

Fortellingen bryter gradvis med anslagets hverdagspuls, i en australsk forstad der alle aner fred og ingen fare. Det mest interessante er treffpunktene mellom tre i utgangspunktet svært ulike kvinner, som har det til felles at de er blitt undertrykket av menn. Båndene som knyttes mellom dem, handler om forståelse basert på kvinnelig erfaring, og skildres på en annerledes måte enn hva man kanskje forventer av fiksjon som skildrer kvinnekamp- og undertrykkelse generelt.

Men heller ikke Hounds of Love er noen ren skrekkfilm. Det er en (psyko-politisk) thriller. Jeg har altså ikke funnet det jeg lette etter. Den rene sjangerskrekken som skulle slå meg ut i år, er ennå utenfor rekkevidde.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Stine Sandmel sier:

    Kjære montages. Er utrolig trøtt av denne stryke ballene til Joachim Trier greiene deres. Thelma var en ok skrekk-drama. Den havner på en 5 av 10 hos meg. Kan gå god for 7 av 10 for de som liker den bedre. Men noe bedre enn det er den virkelig ikke. Alt for mange feil er å hente i historien. Karakterene er for grå. Alt for lite skjer rett å slett.

    Jeg har med tilfeldigheter sett alle de filmene dere nevner her. Er enig om en film! Hjemsøkt. Den fortjener ikke dagens liv. Den er så dårlig, forutsigbar, kjedelig og utrolig lite spennende at jeg nesten sovnet av under visningen. Da tatt i betraktning at den har minst 30 jumpscares som overhode ikke fungere. Det er et bildet i hele filmen som ga noe skrekk feel. Det med hun eldre damen som kommer inn døren bak hovedpersonen.

    Men da dere savner god norsk skrekk. Se litt på skrekkfilm i Norge. Huset! Den ble likt i Norge. Har gjort det ekstremt bra i utlandet. Faktisk kåret til en av de 10 beste skrekkfilmene det året internasjonalt av alle de store skrekkfilmsidene i USA. Kan det være at filmen ikke har fått den hyllesten den fortjener?

    Over til en viktig ting som dere tydeligvis ikke har forstått. Skrekk er en veldig åpen sjanger. Kanskje den åpneste sjangeren av alle etter drama. Men utrolig mange sub sjangere. I enkle sub sjangere så er det overhode ikke interessangt i å bli kjent med karakterer. Bry seg om dem. Å lignende. Jeg så Lyst. Der brydde jeg meg sterkt om den kvinnelige hovedkarakteren. En rolle som burde vært nominert til Amanda. Samme var det med Juleblod. Både etterforskeren og den kvinnelige hovedrollen er sterke der. Man kommer ikke inn i dybden på dem, men man vil vite mer hele tiden. Jeg ble skremt over tilbakemeldingene fra kritikere i Norge etter Juleblod. Forstår de seg ikke på sjanger film? Jeg var underholdt hele veien igjennom filmen. Når en anmelder kan prestere å si at det er dårlig skuespill i den filmen. Da har de ikke sett mange skrekkfilmer… Faktisk noe av det bedre jeg har sett på verdens basis innenfor slasher sjangeren når det kommer til skuespill.

    Så snakker dere om kurt Josef Wagle. Filmen er ikke ment som en skrekkfilm. Det er en trash film. Innenfor trash så vil jeg si den leverer varene helt eksempllarisk. Den tar tak i norsk bygde-fiske humor. Gir publikum eksakt hva de ønsker. Så montages dere er som de fleste tabloid anmelderne der ute. Eier ikke den viktige kunskapen om film. Dere kan teorien rundt det hele. Men å faktisk se kvalitetene som ligger framfor dere bommer dere gang på gang på gang. Dette var min siste lesing. Ønsker dere velkommen til Ramaskrik neste år som en del av publikum. Så kan jeg sitte ved deres side å fortelle dere når filmen er morsom, skummel å kanskje av og til si bø. Så dere får en effekt igjennom filmen.

    • Tore Andre Øyås sier:

      Vel… nå er da også skrekkgenren mer subjektiv enn noen annen genre også kan man si, så at du insisterer hvor skummel og slik enkelte filmer skal være, det blir litt håpløst.

      Ellers så er artikkelen veldig god på nettopp det å fortelle at skrekk er så åpen. Poenget var vel mer at det er så lite som er oppriktig skummelt, selv om filmene er svært forskjellige og innenfor ulike undergenre.

      Juleblods skuespill (bortsett fra den noe overdrevne men fornøyelige innsatsen til Stig Henrik Hoff) skal ikke diskuteres fra min side. La oss bare si at det var greit. Langt større andre problemer med den filmen ass…

      Ellers er det ikke nødvendigvis kvalitet i å tlfredsstille en del, men bomme kraftig hos andre. Viktig å huske.

  2. Hemulen sier:

    «Jeg så Lyst. Der brydde jeg meg sterkt om den kvinnelige hovedkarakteren. En rolle som burde vært nominert til Amanda. Samme var det med Juleblod. Både etterforskeren og den kvinnelige hovedrollen er sterke der. Man kommer ikke inn i dybden på dem, men man vil vite mer hele tiden. Jeg ble skremt over tilbakemeldingene fra kritikere i Norge etter Juleblod. Forstår de seg ikke på sjanger film? Jeg var underholdt hele veien igjennom filmen. Når en anmelder kan prestere å si at det er dårlig skuespill i den filmen. Da har de ikke sett mange skrekkfilmer… Faktisk noe av det bedre jeg har sett på verdens basis innenfor slasher sjangeren når det kommer til skuespill.»

    Hahahahahaha! Dette må nok være skrevet av noen som er veldig nær venn med filmskaperen. Huset fikk for øvrig ganske god vurdering på Montage i Analysen. Den er i det minste bedre enn makkverket Juleblod, det skal den ha, også fra meg.

    • Stine Sandmel sier:

      Makkverk? Hva snakker du om? Har vi sett samma film? Et makkverk betegner man filmer uten kvaliteter. Juleblod er en slasher film. Har du sett mange slasher filmer med bedre skuespill. Jeg kan nevne 3-4 filmer på maks. Så kan jeg nevne rundt 100 filmer med mye dårligere bare innenfor den sjangeren. hvorfor er man ikke stålt over egne filmskapere som faktisk lager noe spennende og nytt? Hjemsøkt kan jeg være enig om er en veldig svak film. Den leverer ingenting annet enn et fint foto. Personlig synes jeg foto var kjedelig. Det hadde klare, skarpe bilder som jeg likte. Bare veldig kjedelig.

      Andre kvaliteter satt i betraktning er budsjettet til filmen. En film laget for under en million kroner som leverer topp kvalitet i alle ledd. Noe svakt manus til tider. Det kan jeg være enig med de fleste på. Men hva forventer man til en slasher? Den nye Shining? Eller kanskje man skal forvente remake av Halloween? Juleblod hadde noe helt eget jeg ikke har sett før i verden. En kvalitets komedie med fokuset liggende i slasher sjangeren. Som virker dyr og vellaget.

      Lyst var en film jeg ikke likte så veldig. Men skuespillet og effektene er veldig bra. Men stiller store spørsmålstegn til at anmelderne går så hardt i mot filmer som Juleblod. Nå var det Kurt Josef Wagle som ble overkjørt av anmelderne. Har de overhode kjennskap til noe annet en sytete mellomdramatiske prøv å være så viktig filmer som Trier og Poppe. Er dem klasifisert til å skrive om sjanger film? Jeg tror faktisk ikke det. Er også veldig spesielt at de fleste filmene som blir lynsjet er filmer utenfor fondets sirkel. Så ser man at de filmene som faktisk publikum liker best er de samme som anmelderne slakter gang på gang. Syns jeg leste et sted at Juleblod var nominert til den største internasjonale prisen innenfor skrekkfilm?

    • Tore Andre Øyås sier:

      Stine: Hva er “bra skuespill”? Hvordan definerer du dette i sammenheng med Juleblod f.eks?

      Juleblod er frisk, særegen og spennende slik sett, absolutt, men dette er ikke ensbetydende med kvalitet bare fordi man skiller seg ut. Se f.eks på alle logiske brister i filmen. Man MÅ ikke være logisk på alt, selvsagt ikke, men tror du ikke filmen ville kunne hevet seg om man finpussa bittelitt på mange slike ting? Dette er sider ved filmen som ikke koster noe rent økonomisk, og som hadde tatt veldig lite tid fra folkene bak filmen å gjøre.

      Hjemsøkt leverer bra ting også utenfor bildenen og foto. Mulig du ikke er så veldig voksen enda, men jeg tror mange godt voksne kan relatere seg emosjonellt til bl.a. forholdet mellom bestemor/mor/datter i denne filmen. Dette treffer muligens ikke deg som er så ung, men kan love deg du ser slike ting ved filmer jo eldre og mer erfaren du blir. Å si at Hjemsøkt derfor ikke leverer andre gode ting blir slik litt for enkelt.

      Å forvente dritt fra en Slasher blir dessuten å dra ned genren ytterligere. Svakhetene ved Slasheren er mye av dens sjarm, absolutt, men igjen; det er ikke nødvendigvis det samme som kvalitet å “med vilje” gjøre ting teit/svakt/ulogisk må du huske. Det blir slik urettferdig overfor langt bedre filmer å gi en slik film en 5er eller 6er, spør du meg.

      Det er dessuten svært langt mellom Triers filmer og Kurt Josef Wagle-filmene, virkelig. Sistnevnte er morsom rølpete, men utrolig sær og enkel som produksjon. Humoren er dessuten ikke for alle, noe som gjør den smal og god for noen, men søppel for de fleste. Derav slakten av den filmen.

      At folk flest liker enkel genrefilm er heller ikke ensbetydende med kvalitet. Folket elsker pizza Grandiosa, men den pizzaen er vel ikke topp matkvalitet fordet? Her ligger mye av poenget i skillet mellom folket og kritikere.

  3. Dag Sødtholt sier:

    Filmene til Mike Flanagan utmerker seg med meget gode karakterskildringer i for det meste rene sjangerfilmer. Oz Perkins kan også fremheves. Den første halvparten av Bryan Bertinos The Monster byr på en flott karakterstudie før den dessverre går seg bort i horrorklisjeer.

    • Siden Dag nevner Mike Flanagan: Har du sett Netflix-produksjonen «Gerald’s Game», Ida? Den har de fleste kvalitetene du etterlyser – og er dessuten uhyggelig godt timet! Beste Stephen King-filmen på årevis.

      For øvrig interessant trend med kommentarer fra flere pseudonymer (Hans-Olav, blant andre) som tråkker på Joachim Trier for å – av alle ting – løfte frem Reinert Kiils filmer.

  4. Lars Klevberg sier:

    Hvorfor kan man ikke finne de gode skrekkfilmene uten på død og liv ( no pun ) få inn kjønnspolitikk og gud og vær man. Seriøst, det kan Rushprint ta seg av. La montages være montages og la oss dissekere film som kunstform og ikke politisk standpunkt.

    • Henry K. Norvalls sier:

      Er ikke skrekkfilmen som sjanger perfekt til å diskutere kjønnsroller? Også er vel ikke politisk standpunkt som diskuteres, men sjangerkonvensjoner og hvordan solide karakterer kan løfte skrekkfilmer til å bli riktig gode som beriker sjangeren som kunstform. Blir rart å kvele diskusjonen fordi du syntes det er ubehagelig å diskutere film i et større perspektiv. Montages er jo det beste stedet å diskutere film.

  5. Tonny Albrigtsen sier:

    Det er en viss forskjell i å “tråkke” på Joachim Trier og å kritisere snikreklame. For det første er Joachim Trier en internasjonal filmskaper med et etablert navn, og sikkert utmerket godt i stand til å takle at ikke alle og enhver på berget synes han lager verdens beste filmer, men her synes jeg også Montages blander kortene ved å unngå å stille spørsmål de er i en ganske unik posisjon til å selv svare på. Thelma foregår tross alt i Norge, men istedenfor å vurdere den på premisser som vi som nordmenn er i stand til å svare på, kaster dere bort tiden på en serieartikkel som ikke sier noe som helst annet enn at forfatteren har litt filmvitenskap under beltet.

    Jeg likte Thelma, jeg. En smule baktung, og med en del problematiske framstillinger som jeg kunne likt å se løst annerledes, men bunnsolid. Reinert Kiil har jeg aldri hørt om, men hvis det foregår en aldri så liten konspirasjon her, tviler jeg ikke på at dere har ressurser til å avdekke den.

  6. Lars-Erik Lie sier:

    “Stine Sandmel” ja… rart han ikke skriver under sitt eget navn? :)

  7. Geir Olsen sier:

    “Thelma var en ok skrekk-drama. Den havner på en 5 av 10 hos meg. Kan gå god for 7 av 10 for de som liker den bedre.”

    Tenker de som likte THELMA setter pris på din tillatelse til å gi den 7/10.

  8. Stine Sandmel sier:

    Jeg kan ikke gi noe dypere forklaring på dette angående skuespillet fordi det finnes spå mye forskjellig bra i kvalitetene skuespill. Jeg synes personlig Stig Henrik Hoff spiller den beste rollen etter Kristoffer Joner i Død Snø2 i en karakter dreven film. Hvor man er i et univers som har veldig karakterer i seg. I stede for realisme.
    Det er mulig derfor jeg alltid har hatet norsk film og spesielt lite liker jeg regissører som Trier. Men uten å disse han dypere, så jeg ikke blir beskyldt for å ligge med regissøren så vil jeg gjerne få frem her at skuespillet i Juleblod sammenligner jeg med filmer i egen genre. Jeg kommer på 4 filmer som jeg synes skuespillerne har levert bedre på i en slasher enn det dem leverte i juleblod. Men så vet jeg om 100. kanskje flere 100 hvor dem ikke leverer like godt som i Juleblod. Om det da betyr det at det er bra skuespill i filmen. Selvsagt! Til sammenligning så kan du si Kill Buljo. Bad Taste. Olaf ittenbak filmer og Evil dead er filmer med samme budsjett som Juleblod. Faktisk så kostet de fleste av dem mere. Sammenligner du de filmene så er kvalitetene teknisk. skuespill. forteller stilen og alle de tingene mye sterkere i Juleblod. Bare sammenlign den med all norsk film. Jeg ser heller Juleblod. Lyst eller Huset 10 ganger enn at jeg setter på Vegas. Upperdog. Natt til 17 eller Victoria en gang til. Det er alle drit kjedelig filmer!

    Pizza grandiosa smaker godt på samme måte som nugatti smaker godt. Det kan ikke sammenlignes. Om du sier at Tranførmers 4 er film kunst på samme måte som pizza grandiosa er mat kunst så blir dette for dumt. Grandiosa selger fordi det er et produkt som smaker ok. Som allerede er satt inn i folketungen og fordi dem markedsføre seg hele tiden. Ingen annen grunn. Transformers 4. Uansett hvor mye jeg mislikte den er ren film kunst. Det snobbene glemmer å tenke på er at det krever ekstremt presisjon av en regissør å skape et så stort univers som det Bay har skapt i de filmene. Samtidig holde fokuset på riktig sted. Klare å skape oversiktlige-rene bilder og klare mikse lyd. musikk. bilde. skuespill. data. alt dette sammen. Verdens beste jobber på disse filmene. Så er utrolig trøtt at det er dem som alltid blir tatt fram som de sorte fårene i film. Nå tok jeg det frem for å vise til et punkt med noe kjent du har hørt om før.

    Vi er nok uenig på mye. Spesielt med det som jeg ser på som det viktigste i film. Når man gir norske regissører som faktisk prøver noe nytt å skaper en glede for alle filmene de kommer med der publikum aldri vet hva de får, men gir dem 1 i karakter. Så måler dem seg opp i mot verdens eliten i utlandet. Da er det norske kritikere det er feil på. Så får filmer som Hoggeren. Hjertestarter og El classico super kritikker. 3 veldig under middelsmådige filmer.

    Hvorfor bruker du alderen i mot meg? Det synes jeg var lavmål av deg. Er rimelig sikker på at jeg har like voksen smak på film som deg selv om jeg ikke liker kun de opplagte Cannes vinnerne vært år eller hører på snobbete “kule” anmeldere om hva som er god film. For kan si med en gang at i Norge så har anmelderne ikke noe å komme med. Dette beviser de gang på gang. Nå er det på tide at anmelderne blir konfrontert med alle anmelderne deres. Går man tilbake å ser er det rimelig flaut.

  9. Tore Andre Øyås sier:

    At du synes filmer som ‘Vegas’, ‘Upperdog’ og ‘Natt til 17’ er drittkjedelige betyr ikke at de er dårlige. (Det virker dog som at du har sett disse, noe jeg lurer litt på hvorfor?).
    Du snakker jo selv om Juleblod som en egen genrefilm, og de tre nevnte filmene over her er jo også innen for sin egen genre, nemlig mer drama- og realismedrevne filmer. Betyr det at de er dårlige fordet? Nei, nettopp… Så du bør kanskje vurdere å lære deg å skille mellom ordene ‘dårlig’ og ‘kjedelig’, de betyr ikke nødvendigvis det samme vettu.

    Og igjen; tror du Juleblod er like interessant for en 50/60-åring? Kan det tenkes en 60-åring liker ‘Victoria’ bedre?

    Grandiosa er jo ikke matkunst, det var jo det som var poenget. Transformers-filmene er i hvert fall ikke filmkunst, de er jo nettopp som Grandiosa; masseproduserte, enkle, overflatiske og man vet akkurat hva man får. Skjønner?

    Michael Bay skaper ikke disse filmene alene, han har tusenvis av medhjelpere, alle dyktige på sitt vis, men filmkunst blir ikke filmene av den grunn. Da har du misforstått hva ‘kunst’ betyr. (Slå det opp på Wikipedia, så skjønner du. Kanskje…)

    Hollywood er en maskin som har gjort dette tusen ganger før, og en regissør som Bay har svært liten kunsterisk innflyelse oppi dette maskineriet. Filmene hans blir slik plankekjøring for et så stort apparat, så med andre ord, lite å bli særlig imponert av, med mindre du har sett lite film før? Men fint at du beærer ham med disse kvalitetene, det setter han nok pris på.

    “Når man gir norske regissører som faktisk prøver noe nytt å skaper en glede for alle filmene de kommer med der publikum aldri vet hva de får, men gir dem 1 i karakter. Så måler dem seg opp i mot verdens eliten i utlandet. “… Eeeh… nevn én ting som er helt nytt i ‘Juleblod’ er du snill… Og Juleblod fikk dessuten ikke mange 1-ere her til lands. Du overdriver kraftig.

    Filmene Hoggeren. Hjertestarter og El classico er imidlertid virkelig nyskapende og annerledes. Hvis du ikke ser dette, ja da…!

    Alderen din bryr jeg meg lite om, men det slo meg at jo eldre du er, og jo mer du mener dette du skriver, jo mer forstyrrende er det.

    Ellers; hva er ‘voksen smak’?
    Og hva vet du om hva anmeldere liker eller ikke? Har ikke møtt på én eneste anmelder som ikke kan like både Cannes-vinnere OG filmer som Juleblod. Du bør forandre holdningene dine. Du kommer ikke langt med sånn forhåndsdømming siden det så lett slår tilbake på deg selv.

    Norske anmeldere har jevnt over akkurat de samme tilnørmingene til fimer som internasjonale, det er bare å sammenliknge med rottentomatoes og metacritic.com f.eks. Du snakker bare rør for å forsøke og redde din egen smak.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>