Omtale

Finmasket om strikking og kjønnsroller: Close-knit

Film fra Sør 2017: Naoko Ogigamis Close-knit er et dialogdrevet familiedrama, som på en forfriskende måte utfordrer synet på kjønnsroller i Japan, der tradisjonelle familieverdier fortsatt står sterkt.

Mange forbinder Japan med åpenhet og nyskaping, men kulturen rommer mange fordommer og konservative holdninger, ikke minst i møte med moderne eller ukonvensjonelle kjønnsroller. Close-knit er i all hovedsak en feel-good film om å bli akseptert for den man er. Hva vil det si å være kvinne, eller mann? Hva innebærer det å være en god forelder? Hva er normalt og hva er ikke? Nettopp fordi Naoko Ogigami (Briller) evner å drøfte disse problemstillingene uten å generalisere eller forenkle, er den blant mine favoritter fra årets Film fra Sør-program.

Innledningsvis møter vi 11 år gamle Tomo, som sitter alene på kjøkkenet og pakker ut et hurtigmåltid med ris. Hun virker ikke overbegeistret, akkurat, og hun kaster innpakningspapiret i en søppelbøtte som allerede er full av lignende emballasje. Vi skjønner at Tomo savner en kjernefamilie som samles rundt middagsbordet; hun bor alene med moren Hiromi, som prioriterer arbeid og nye forelskelser foran datteren. På et tidspunkt foreslår onkelen hennes, Makio, at niesen flytter inn sammen med ham og kjæresten Rinko, i alle fall frem til moren kommer tilbake fra en ferie med kjæresten. Han må imidlertid informere Tomo om at hans nye samboer, Rinko, er «spesiell».

Tôma Ikuta er fortryllende i rollen som Rinko, og selv for en mistroisk type som Tomo er det vanskelig å motstå sjarmen hennes. Ungkarsreiret til onkelen skinner plutselig fra gulv til tak, og fantastiske måltider lages på kjøkkenet. Når Rinko skal re opp sengen for Tomo, forteller hun livshistorien sin – at hun ble født som gutt. Tomo er skeptisk til voksne generelt, men Rinko evner å vinne tilliten hennes. Hennes kjærlighet og omsorg gir filmens hovedperson fornyet tiltro til voksenverden.

Andre heteronomrative definisjoner av kjønnsroller utfordres også i filmen, idet Tomos bestevenn forteller at han er forelsket i en gutt. Moren hans anerkjenner ikke legningen hans, men etter et selvmordsforsøk klarer Tomo å overbevise ham om at det er morens holdninger det er noe alvorlig galt med.

Regissøren tar i bruk en rekke metaforer for å illustrere hvor komplekse mellommenneskelige relasjoner kan være innad i en familie. Et av de gjennomgående motivene er strikking, som også tittelen spiller på. Etter at Tomo har havnet i trøbbel med en av mødrene på skolen, som har uttalt seg negativt om den nye tanten hennes, lærer Rinko henne at det ikke alltid lønner seg å utagere. Selv tyr hun til strikketøyet når hun blir forbanna; alle de påbegynte prosjektene som ligger strødd rundt om i leiligheten inngår i et renselsesprosjekt bestående av 108 strikkede peniser – som senere skal brennes.

Ifølge budhistisk tro har man 108 jordlige begjær, og etter at det planlagte ritualet er gjennomført, akter Rinko å skifte kjønn rent juridisk. For å hjelpe henne på veien, lærer både Tomo og Makio å strikke, hvilket resulterer i en av filmens kosteligste scener, der hele familien kaster strikkede peniser på hverandre i slow motion. (Regissøren har uttalt at hun ble inspirert av bøkene til den norske TV-duoen Arne og Carlos. Ved å ta opp kjønnsidentitet gjennom noe så tradisjonelt og hverdagslig som strikking normaliserer Ogigami et tema som kan være skremmende og fremmed for mange.)

Bryster symboliserer kvinnelig identitet, og særlig det moderlige. Jeg har sjelden sett en film som har så mye fokus på disse kroppsdelene uten fetisjere eller seksualisere. Eksempelvis oppdager Rinko at Tomo nysgjerrig stirrer på puppene hennes den første kvelden de er sammen. I stedet for å bli fornærmet eller sjenert, forteller hun niesen at de er kunstige og spør om hun vil ta på dem. Tomo avslår perplekst, men senere, under en trøstende klem, drister hun seg til å kjenne på etterligningene – og påpeker at de føles annerledes enn vanlige pupper.

I et tilbakeblikk, der vi møter Rinko i puberteten, får vi oppklart hvorfor bryster betyr så mye for henne. Ulykkelig over å være fanget i en guttekropp når hun egentlig er en jente, betror hun seg til en forståelsesfull og løsningsorientert mor, som gir Rinko strikkede bryster i gave. Skikken videreføres idet Tomo åpner en pakke med to store strikkepupper fra Rinko. Dette spiller på at Rinkos mor jevnlig spør Tomo om puppene hennes har vokst. Situasjonene får den ellers fattede Rinko til å bli forlegen, men denne normaliserende samtalen om kropp, på kvinners premisser, er unektelig befriende. Om Rinkos mor er vel direkte, er hun først og fremst en kvinne som står opp for datteren sin.

Selv om Tomos mor kan virke usympatisk, er hun også en rollefigur man utvikler sympati for. Makio forteller niesen at bestemoren alltid var veldig streng med Hiromi, og at de ikke kom særlig godt overens. Men at medlemmer av en familie ikke alltid liker hverandre, trenger ikke være ensbetydende med at kjærligheten ikke eksisterer – snarere tvert imot.

Når Hiromi vender tilbake for å hente datteren mot slutten av filmen, stiller hun spørsmålstegn ved Rinkos kvinnelighet og evner som omsorgsperson – hvorpå datteren blir så provosert at hun gyver løs på henne. Er det egentlig slik at filmen, ved å vektlegge Rinkos husmoregenskaper, idealiserer tradisjonelle kjønnsroller? Eller kan Hiromi få en sjanse til, på sine premisser?

Hos Ogigami forklarer det konkrete og hverdagslige det abstrakte og kompliserte. På en subtil og genuin måte formidler Close-knit at alle jobber med sitt, og at det viktigste er å akseptere seg selv og gjøre sitt beste for å holde familien sammen. Uansett kjønn, alder eller legning.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>