Filmisk verdenskjærlighet i Call Me By Your Name

BIFF 2017: Call Me By Your Name er den italienske regissøren Luca Guadagninos femte spillefilm som regissør. Han fikk sitt gjennombrudd med kritikerroste I Am Love (2009), og i år tar han steget opp i elitedivisjonen.

Call Me By Your Name er basert på André Acimans roman ved samme navn fra 2007, og følger en kontinental italiensk-fransk-amerikansk familie, deres livsrytmer og relasjoner over en døsig sommer i Nord-Italia. 17 år gamle Elio (Timothée Chalamet) forføres av farens akademikervenn og assistent Oliver (Armie Hammer), og med dette renskårne premisset fletter Guadagnino sammen en symfonisk, taktil coming-of-age-vev av relasjoner, sanselige opplevelser og seksuell oppvåkning.

Call Me By Your Name er en av disse ytterst sjeldne filmene som nullstiller erfaringene man har i møtet med film som kunstform – noe Montages rapporterte om allerede i februar, under Berlinalen (lytt til podkasten). Våre to utsendte til filmfestivalen i Bergen ønsket også å utveksle tanker om filmen, preget av umiddelbar entusiasme etter visningen. Resultatet ble dialogen nedenfor.

Siden filmen anslås å bli en av neste års Oscar-favoritter, får den norsk kinopremiere så sent som 26. januar, 2018.

*

Benjamin Yazdan: Det er nesten litt uforventet at Guadagnino følger opp sine to forrige filmer – begge entydige i det estetiske uttrykket; I Am Love som et svulmende melodrama; A Bigger Splash et slags popkulturelt mareritt fundert i overflater og eksess – med Call Me By Your Name. Filmen er sjeldent nyansert og mangetydig, samtidig som den både bevarer de sterke affektene fra I Am Love og de presise kulturelle observasjonene fra A Bigger Splash.

Man kan si at Call Me By Your Name er en syntese av de to forrige filmene, men det blir kanskje for enkelt – for den er et rikere, mer mangfoldig verk, som sender tankene til så forskjellige filmer som Olivier AssayasSummer Hours (2008) og Abdellatif Kechiches særegne evne til å fange inn følelsesmessige tilstander gjennom kropper i bevegelse.

Vetle Vongraven: Det er interessant at du nevner Kechiche, for det er noe med hans bruk av nærbilder i Blå er den varmeste fargen (2013) som gjør at man kommer nesten uhørt tett på Adéles følelsesliv. Bevegelsene og det taktile styrer vår forståelse av rollefiguren – som i den etter hvert veldig kjente middagsscenen, der hun har tatt med seg Emma hjem til foreldrene. Nærbildene kommuniserer et større begjær, en voldsom livsappetitt, som går langt utover det at hun slurper i seg spagetti – situasjonen blir en metafor på hennes personlighet og livsverden.

I Call Me By Your Name gjør Guadagnino noe lignende, og fokuset på mat, frukt, spising, er et gjennomgangsmotiv for begge filmskaperne. De mange nærbildene av Elio klarer å fange alle hans små gester og bevegelser. En enkel scene der han penetrerer en fersken med fingrene, tar ut stenen, fører den ned i bokseren, onanerer og kommer inn i den uthulede frukten, visualiserer Elios famlende, ungdommelige usikkerhet og utforsking av sin egen seksualitet.

BY: Akkurat dette med gester får meg til å tenke på det den italienske filosofen Giorgio Agamben skriver om portrettfotografiet, som har en unik evne til å fremvise de mest intime indre forbindelsene. De kommer til uttrykk i det subjektive, private møtet med en slags tenkt offentlighet, gjennom gester, blikk og minespill. Dette fascinerer meg veldig. I dag teoretiserer vi veldig ofte fotografiet i tradisjonen etter Susan Sontags On Photography, og anser bildene for å ha mistet en slags auratisk kraft etter et århundre med teknisk reproduksjon og endeløs fordobling. Det er som om det eksisterer en uskreven konsensus, i alle fall i flere akademiske diskurser, om at bildet har mistet sin evne til å forføre, innby til gjenkjennelse og følelsesmessige reaksjoner, at vi heller blir numne og følelsesløse.

Fenomenet har bare tiltatt i dagens mediale kultur, så det er lett å stivne i en slik tankegang. Jeg har nesten lyst til å si at Call Me By Your Name er prov på det motsatte. Guadagnino klarer, som du sier, gjennom levende bilder – men riktignok i lange, dvelende tagninger, slik at vi veldig ofte bare ser variasjoner over den samme lille gesten i flere minutter – å formidle noe helt essensielt ved mennesket. Det i seg selv er rørende.

VV: Et godt eksempel på dette er under en volleyballscene i begynnelsen av filmen, der Oliver går opp til Elio og masserer ham. Den store, maskuline hånden til Oliver møter Elios spede skulder, noe som i utgangspunktet tyder på et skjevt maktforhold, men som på en eller annen måte føles omsorgsfullt. Dette minner om Robert Bresson. Filmene hans er fulle av nærbilder av hender, både i bevegelse og i stillstand, for å formidle bestemte følelser.

Å sitte i en kinosal og se et ansikt eller en kroppsdel på et enormt lerret – intuisjon fremfor språklige strukturer – skaper en spesiell form for gjenkjennelse. Alle sanseinntrykkene vi bearbeider ubevisst i det daglige, som en kroppspositur eller en berøring fra en annen som får oss til å føle noe, men som vi har problemer med å sette ord på. De virkelig store regissørene artikulerer dette gjennom filmspråket, og sjeldent mer påfallende enn i Call Me By Your Name.

BY: Akkurat dette med omsorg er jo et gjennomgangstema i hele filmen – omsorg ikke bare forstått som evnen til å sette seg inn i den andres situasjon, men den usynlige omsorgen som nedfeller seg i den lille og uvesentlige kommunikasjonen i alle måltidene, i de nesten ubemerkede blikkene fra Elios foreldre. Det er jo i det hele tatt utrolig mye kjærlighet i hele filmen. Dette er en vel å anse som en spoiler for de som ennå ikke har sett filmen, men når Elio kommer tilbake til sommerhuset etter å ha vært med Oliver på en kortere reise, er det som om alle affektene samles i én kort samtale mellom ham og faren (strålende gestaltet av Michael Stuhlbarg).

VV: Scenen med faren er noe av det beste jeg har sett på lenge. Dialogen kunne ha føltes veldig skrevet – det er noe eksplisitt litterært over formuleringene, noe som kanskje ikke er så rart, siden faren er professor i arkeologi og generelt uhyre velartikulert – og endt opp med å bli en litt for oppsummerende monolog, “determinert” i dramaturgisk forstand, noe som skal runde av filmens tematikk på en forløsende måte. Det kunne ha blitt formanende, der faren gir publikum en fortolkning av sønnens bevissthet om egen legning og kjærlighetssorg, som sekundærlitteratur for en originaltekst, der brikkene faller på plass og alt kontekstualiseres. Men slik blir det ikke, i første rekke fordi scenen er så utrolig velspilt, og fordi kameraet holdes såpass lenge uten manipulerende brudd.

BY: Det er rett og slett ingen kynisme å spore her, hvilket gjør den emosjonelt overveldende. Det ligger mye latent der, med henblikk på det kulturelle bakteppet (Nord-Italia på begynnelsen av 80-tallet); under en utflukt stanser Oliver og Elio for å be om et glass vann fra en gammel landsbykone, og legger brått merke til et Mussolini-bilde over døren!

En annen filmskaper ville kanskje ha falt for fristelsen til å gjøre Call Me By Your Name som et mer eksplisitt politisk statement, særlig i denne siste scenen – og dermed understreket sin egen humanisme i møtet med noe antatt «annet» (i dette tilfellet homoseksualitet), men Guadagnino klarer på samme tid å innlemme de sosiokulturelle tegnene og de singulære følelsene som ligger i akkurat denne relasjonen. I den forstand er det en langt mer humanistisk film enn veldig mange andre som behandler lignende tematikk, fordi tematikken er innbegrepet i formen.

VV: Det som også er slående ved den siste scenen, er at faren endelig gjøres interessant som et fullkomment individ i seg selv, fremfor å bare være en funksjon eller et verktøy for å fremheve visse sider ved sønnen, eller for å skape empati med ham. Han sier jo at han kommer til å si noe som vil «break the ice», og i det øyeblikket trer også hans egen bevissthet frem. Han åpner sin egen livshistorie i et etterlengtet, privat øyeblikk for dem begge.

BY: Et annet formidabelt grep i filmen er bruken av musikk – som strekker seg fra det gjennomgangsmotivet, med Bachs preludier og fuger fra Det veltempererte klavér, til kontemporær popmusikk fra The Psychedelic Furs. Den kjølige, men ekstatiske synthpopen i New Order-aktige «Love My Way», låten Oliver danser til under en nøkkelscene, evner virkelig å formidle Elios begjær i en strålende audiovisuell syntese.

VV: «Love My Way» vender tilbake mot slutten av filmen, når Oliver og Elio danser barnlig og fulle gjennom gatene i Bergamo og oppdager at den spilles av fra bilen til en karikert sleazy italiener. Scenen er en av de få som faktisk understreker den politiske subteksten – de danser rundt i offentligheten og er fulle av naiv forelskelse for hverandre, men må gjemme seg ved et inngangsparti for å kunne ta på hverandre.

BY: Call Me By Your Name er fylt av enestående øyeblikk, men som aldri stikker seg for mye ut i filmen, og derfor unngår å bli slike katartiske og oppsummerende scener som skal stå for noe mer enn de kan representere i seg selv – slik du påpekte da vi snakket om avslutningen. Guadagnino vet nøyaktig hvor lenge han skal feste seg ved et ansikt, ved en bevegelse, ved blikkene som til stadighet møtes og utgjør den fullendte representasjonen av det hele mennesket.

Vi kunne nevnt et utall andre umiddelbare klassikere. Scenen der familien får besøk av et eldre italiensk ektepar, og en komisk rant om den uoversiktlige rikspolitikken helt uoppfordret og rapsodisk tipper over i en hyllest av (da) nylig avdøde Luis Buñuel, eller alle de taktfulle badescenene, alle de små øyeblikkene til fots eller på sykkel.

Vi overdriver vel ikke når vi kan si oss enige i at dette er en av de beste filmene vi har sett på flere år.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>