Analysen

Prebz og Dennis: The Movie (2017)

Da undertegnede tidligere i år analyserte Marcus & Martinus – Sammen om drømmen for herværende publikasjon, skrev jeg at innholdet omsider hadde nådd norske kinoer. Lite visste jeg da at en film om en annen populær norsk duo bare måneder senere skulle sparke inn døren tvillingene fra Trofors i realiteten bare hadde åpnet på gløtt.

Personlig kan jeg i alle fall ikke komme på noen film vist på kino i Norge som går like langt i å bryte ned skillet mellom kinofilm, YouTube-klipp, reality-tv og sosiale medier som Kaspar Synnevågs første langfilm Prebz og Dennis: The Movie.

Og selv om det på mange måter er passende at det er en film om landets to største YouTube-personligheter som får æren av å formelt starte prosessen hvori alle formater for audiovisuelle fortellinger sidestilles og smelter i hverandre, er ikke The Movie noen god kinofilm. Dette skyldes ikke at Synnevåg og hans medforfattere Henrik Hylland Uhlving og Dennis “Dennis” Vareide har mislykkes i å oversette Prebz og Dennis’ appell til kinolerretet så mye som at de rett og slett ikke har forsøkt. Snarere har de laget en film for Prebz og Dennis-fansen, for hvem kinoen synes å være en fremmed – og ikke videre attraktiv – arena.

*

Filmens første scene er et kort glimt av Preben “Prebz” Fjell sittende i en klippesuite i det vi senere forstår er kontorene til duoens produksjonsselskap Rakkerfilm. Han ser spørrende mot kamera, kaster et raskt blikk på døren bak seg, og setter seg så ved datamaskinen for å starte “filmen”. Logovignetten til Nordisk Film kommer opp på lerretet, og deretter kastes publikum inn i en dramatisk scene fra en lagerbygning, hvor Fjell og skuespiller Silje Torp agerer sivilkledd politi på jakt etter noen tvilsomme skikkelser vi aldri får se. Vignetten er en parodi av det grovkornede slaget, en ironisk tramping gjennom amerikanske thrillerklisjeer, komplett med dataanimerte geværskudd som kunne vært hentet rett ut av Twin Peaks: The Return (om det ikke var for at de her åpenbart er en dyd av produksjonsøkonomisk nødvendighet snarere enn et kunstnerisk valg).

Så er vi tilbake i klippesuiten, der Fjells kompanjong Vareide buser inn og krever å få vite hva som foregår. Det er tross alt han som har «the passion for making movies», og også han har laget en «film»: En arketypisk scene fra slutten av en romantisk komedie, hvor den mannlige hovedrollen angrer sine feiltrinn og erklærer sin kjærlighet til sin kvinnelige motpart mens snøen billedskjønt laver ned rundt dem. Selv om disse scenene lanserer hvert sitt tema – Fjells rolle som klønete politimann understreker hans fysiske ubekvemhet og Vareides romantiske klimaks (scenen ender ikke med et kyss, men en klem) gjenspeiler hans utilfredsstilte kjærlighetshunger – som skal gå som røde tråder gjennom filmen, er de først og fremst viktige som et statement om spillefilm som sådan.

Etter de to vignettene adresserer hovedpersonene kameraet direkte og minner publikum om reglene for god kinokutyme: Ta av deg skoene, ha alltid lyd og full lysstyrke på mobiltelefonen, kast popcorn på hverandre og dokumenter din tilstedeværelse i salen ved hjelp av sosiale medier. Selv om det er mest nærliggende å lese denne innledningen som en serie billige vitser, utgjør disse parodiene og oppfordringene til sammen en bredspektret avvisning av den tradisjonelle kinofilmen som kunstform og sosial aktivitet.

Dette skaper et inntrykk som forsterkes gjennom hele The Movie, og som i mangel på noen tydelig artikulert tematikk blir filmens de facto budskap: Nemlig at mediegenerasjonen Fjell og Vareide tilhører først og fremst ser på film som en kilde til motiver, troper og klisjeer som de kan plukke fra hverandre og bruke i sin egen innholdsproduksjon. Det er som om de mangler konsentrasjonsevnen – eller interessen – som er påkrevd for å ta til seg en hel spillefilm, og istedenfor å ta med seg verket som helhet, tar de med seg byggeklossene det er satt sammen av – altså replikker, gester, virkemidler og enkeltscener. Språket snarere enn fortellingen.

Dette er både interessant og dagsaktuell tematikk, men portrettet som Prebz og Dennis: The Movie tegner av denne tvangsmessig dekonstruerende generasjonen av mediebrukere er både indirekte og ufokusert. The Movie er ganske enkelt en kinofilm om og for et publikum som ikke har tålmodighet til kinofilm, og som derfor består av et lappeteppe av sketsjer og reality-tv-segmenter, hvis bærende organisatoriske prinsipp er at de ulike bestanddelene ikke så mye forsterker hverandre som de tilbyr tilstrekkelig med innbyrdes distraksjoner til å stagge publikums kroniske rastløshet.

*

Før vi går videre er det nødvendig å si noen ord om filmens målgruppe. Selv om The Movie ikke markedsføres som en barnefilm – til det inneholder den altfor mange klipp av voksne menn som slår hverandre i testiklene – vitner det massive oppmøtet av fans i barneskolealder på Prebz og Dennis’ arrangementer om at kjernepublikummet deres i realiteten er svært ungt. Når barn selv får velge hva de vil se på – slik tilfellet gjerne er med internett, hvor det er vanskelig for foresatte å holde oversikt – søker de seg ofte til materie som utfordrer rammene for det som anses å være passende for deres egen målgruppe. Og man må anta at en stor del av Prebz og Dennis’ appell nettopp ligger i at de verken ser ut som eller selges inn som underholdning for barn.

Selv om Fjell og Vareide formodentlig ikke startet med ambisjoner om å bli store hos dette publikummet, har de åpenbart funnet en balansegang mellom hva de selv er interessert i og hva som fenger – og vel så viktig: ikke støter vekk – deres unge seere. Og dersom man ser The Movie som en barnefilm, blir det raskt lettere å forstå (og langt på vei også tilgi) den løse formen, den flåsete tonen og den gjennomgående mangelen på respekt for kinofilmens skrevne og uskrevne regler. Faktisk kan filmens gjennomgående dårlige kritikker – herunder inkludert min egen i Dagbladet – i alle fall et stykke på vei forklares med at den ikke gjør noe for å kommunisere til hvem den henvender seg til.

*

Etter disse innledende forpostfektningene starter filmen for alvor, hvilket betyr at vi får servert et lappeteppe av ulike segmenter, som spenner fra tradisjonell tv-dokumentar til skjult kamera-innslag fra Karl Johan, og skaper en følelse som minner om å se på et magasinprogram på tv eller å sitte som passiv tilskuer mens en annen person velger YouTube-klipp.

Disse segmentene fordeler seg grovt sett på følgende kategorier:

1.) Historien om fenomenet Prebz og Dennis

2.) Vareides bestrebelser med å skaffe seg kjæreste og sertifikat

3.) Fjells symbolske markering av sitt drastiske vekttap

4.) Kinoversjonen av duoens YouTube-kanal

Den første kategorien er den som ligner mest på den typen film vi er vant til å se på kino, der den på klassisk Dagsrevyen-reportasje-manér forteller hvordan Fjell og Vareide møttes, og skildrer opphavet til YouTube-kanalen deres. Vi følger utviklingen fra deres første fan-meetup i 2013, med 13 fremmøtte, frem til i dag, hvor de oversvømmes av horder av barneskoleelever hver gang de opptrer offentlig. Denne delen av filmen inneholder The Movies beste sekvens, nemlig Vareides overraskelsesbesøk hos Kristian i Rogaland, som krediteres som «muligens tidenes største Prebz og Dennis-fan».

I disse scenene demonstrerer Vareide en raus oppriktighet som står i åpenbar kontrast til den ironiske bravadoen som kjennetegner hans YouTube-persona, men det er klippene der kamera er alene med den kronisk syke niåringen Kristian som står igjen som filmens beste øyeblikk. Særlig resonnant er scenen der han med stoisk ro og et uutgrunnelig smil leverer filmens eneste virkelig minneverdig replikk rett etter at Vareide har forlatt huset hans: «Skulle fortsatt ønske han var her… Vel, sånn er det.»

*

Prebz og Dennis: The Movie inneholder såpass mange referanser til Vareides sivilstatus at ønsket om en kjæreste åpenbart er reelt – selv om det artikuleres ved hjelp av en parodi på en romantisk komedie og en serie skjult kamera-sekvenser som er designet for å fremstille ham som langt mer romantisk ubehjelpelig enn han (sannsynligvis) er i virkeligheten. Fjell og Vareide tilhører en nettkultur hvor utfordringer spiller en sentral rolle i mellommenneskelig omgang – eller kanskje rettere sagt i å tilrettelegge mellommenneskelig omgang for sosiale medier. Og dette innebærer at Vareides jakt på en livsledsager og et førerkort gestaltes som “challenges”, som i realiteten verken er utfordringer eller veddemål, men en måte å tilføre private og/eller dagligdagse gjøremål en visualitet og dramaturgi som gjør dem mer interessante for publikum på YouTube, Instagram, Snapchat og lignende tjenester.

I disse segmentene spiller også Dennis’ bror Ruben og kompisen Sondre Mogård en sentral rolle, og Vareides jakt på sertifikat spilles ut som forberedelser til et billøp mot broren, som fremstår som en erfaren sjåfør. Som kjørelærer har han i henhold til god reality-tv-logikk rallykonge Martin Schanche, som bidrar med nøyaktig den typen ramsalte replikker og videogene raseriutbrudd mennesker som booker Martin Schanche til å agere kjørelærer foran kamera forventer. I motsetning til innslagene der Vareide saboteres av kompisene mens han forsøker å sjekke opp damer, synes imidlertid ikke disse sekvensene å handle om noe utover det å ha det gøy, forsterke Prebz og Dennis-merkevaren og produsere mer innhold for publikum.

*

Det beste eksempelet på “utfordringens” funksjon som dramaturgisk verktøy får vi når Fjell utfordrer seg selv til å gå opp Ulriken i Bergen med 60 kilo på ryggen. De 60 kiloene symboliserer kroppsmassen han mistet da han i 2015 gjennomførte en gastric sleeve-operasjon, etter å ha slitt med overvekt i lang tid, og for å hjelpe kompisen med å nå dette ambisiøse målet har Vareide hyret inn eks-syklist og tv-personlighet Dag Otto Lauritzen som trener.

Som med Vareides besøk hos Kristian i Rogaland, preges disse segmentene av en oppriktighet som glimrer med sitt fravær i resten av filmen, hvilket både skyldes at vekt er et av få temaer Fjell konsekvent tar på alvor og at han i flere av scenene er såpass utslitt at han rett og slett ikke makter å spille rollen som seg selv.

For slik det fremkommer i de mer eller mindre frittstående scenene som ikke passer inn i noen av de tre ovennevnte kategoriene – og som dermed er de delene av filmen som i størst grad speiler kompisenes virke på YouTube – ligger Prebz og Dennis’ appell i deres evne til å spille karikerte versjoner av seg selv samtidig som de lever ut viktige deler av sine privatliv foran kamera. Enten det er Fjell som snakker ut om sin livsendrende vektreduksjon eller Ruben Vareide som frir til kjæresten Pernille, er det aldri noen tvil om at den iscenesatte virkeligheten vi blir servert er forankret i en virkelighet hinsides kameraer og YouTube-kanaler.

Man kan si hva man vil om de banale vitsene, de enerverende skjult kamera-innslagene og den oppjagede omgangstonen, men det er aldri noen tvil om at Fjell, Mogård og brødrene Vareide har det gøy sammen og er oppriktig glade i hverandre. Og om denne typen lettbeinte, homoerotiske guttestreker høres ut som et skrøpelig fundament for en kinofilm, er det en uslåelig formel for innhold. Det er en oppskrift som kan varieres i det uendelige – særlig i kortformat – og som fremstår som attraktiv nettopp fordi den er forutsigbar og dermed lett glir inn blant publikums daglige eller ukentlige medievaner.

*

Så kan man naturligvis spørre seg hva denne blandingen av reality-tv-segmenter og YouTube-videoer i widescreen har å gjøre på kino, og svaret er like enkelt som det er pragmatisk: Selv om Prebz og Dennis formodentlig hanker inn betydelige reklameinntekter på videoene sine, representerer kinofilmen fortsatt en attraktiv økonomisk modell og et økt nivå av allmennkulturell legitimitet for personer som slår seg opp via sosiale medier. Kinoen er en arena hvor publikum – fortsatt – aksepterer å betale penger for en opplevelse, og gitt det faktum at kinopremierer fortsatt får relativt bred dekning i norske medier, er det dessuten en god strategi for å introdusere merkevaren til et publikum som ikke frekventerer YouTube eller kinoene.

Stort større tanker enn som så synes det ikke ligge bak Prebz og Dennis: The Movie. For Preben Fjell og Dennis Vareide er filmen en anledning til å flytte produktet sitt inn på en arena som får disproporsjonalt mye medieoppmerksomhet, og hvor publikum betaler penger direkte til produsentene (i motsetning til YouTube og sosiale medier, hvor man indirekte betaler ved å se reklame, og summene blir mindre for hvert ledd de må igjennom). Og for Kaspar Synnevåg og Henrik Hylland Uhlving er det en mulighet til å lage en film som blir sett av et stort antall mennesker, og som dermed øker sjansene deres til å få realisert andre, mer personlige prosjekter senere.

Filmen avsluttes med en oppsummerende samtale på Ulriken, etter at Fjell har slept de 60 dypt symboltunge kiloene opp de 643 meterne til toppen. «Litt av noen måneder dette har vært,» konstaterer han mens det klimprer i akustiske gitarer på lydsporet, og bringer med det inn en tidsdimensjon som aldri tidligere har vært nevnt i filmen. Prebz og Dennis: The Movie er full av slike narrative grep som ved første øyekast virker tilforlatelige, men som raskt viser seg å være rent ornamentale når man går dem nærmere etter i sømmene.

Slike forsøk på å skape et inntrykk av sammenheng og konsekvens er vanlige når innhold som opprinnelig er utviklet for sosiale medier presses inn på en arena med strengere formelle krav, men de kan ikke dekke over det faktum at dette er en film uten noen som helst form for indre nødvendighet eller logikk, som har blitt til fordi det ganske enkelt ville være dumt av de involverte å ikke lage en Prebz og Dennis-film når de fikk sjansen. I så måte er det et tankekors at dens totale likegyldighet for kinofilmens etablerte spilleregler ikke har lagt noen demper på besøket: Med sine drøyt 41.000 solgte billetter har den bevist at det finnes et publikum der ute som bryr seg mye om Prebz og Dennis, men som bryr seg forsvinnende lite om film som kunstform.

*

Det å bruke filmmediet for å cashe inn på personligheter og merkevarer som har en lojal fanbase utenfor kinolerretet er naturligvis ikke nytt – for eksempel føyer tidligere nevnte Marcus & Martinus – Sammen om drømmen seg inn i en lang historie med idolfilmer – men disse prosjektene har historisk sett i alle fall forsøkt å tilpasse seg kinofilmens dramaturgi og estetikk. Det som gjør Prebz og Dennis-filmen interessant i et film- og medievitenskapelig perspektiv er at den har sitt utspring i en type audiovisuell underholdning som er til forveksling lik film (langt mer enn f.eks. musikk eller dataspill), og at dette innholdet er modulært av natur, og skapt for å kunne konsumeres i valgfri rekkefølge og i større eller mindre porsjoner av gangen.

Gitt at filmen også har et innebygget publikum av unge fans som ser på denne typen korte videosnutter og løse føljetonger som et mer naturlig format for bildefortellinger enn kinofilmen, trenger filmskaperne dermed i liten grad å bearbeide sitt opprinnelige materiale for å tilpasse seg det nye formatet. Prebz og Dennis: The Movie gjennomsyres av denne selvtilstrekkelige vissheten om at den representerer et møte mellom to audiovisuelle paradigmer, der kinofilmen representerer det gamle regimet og innholdet det nye, og sistnevnte kun nyttegjør seg av førstnevnte fordi den – enn så lenge – representerer en formålstjenlig vei til penger og prestisje.

Og selv om dette utvilsomt ikke er siste gang innhold flyttes fra sosiale medier og inn i en kinokontekst av økonomiske og strategiske hensyn, kan man spørre seg hvor mye lenger kinoen vil beholde sine økonomiske og prestisjemessige fortrinn. For hvis den oppvoksende generasjon virkelig er så likegyldige til kinofilmens dramaturgi og estetikk som det Prebz og Dennis: The Movies billettsalg kan tyde på, er det all grunn til å forvente store omveltninger i hvordan levende bilder produseres, presenteres og konsumeres i årene som kommer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Ingrid Åbergsjord sier:

    Bør ikke “Mannen fra Snåsa” (2016) også inkluderes i oversikten over nye, norske idolfilmer? Snåsamannen har vært på norgesturné, Kollens biografi (2008) om ham er solgt i rekordopplag og han har prydet mange ukebladforsider de siste ti årene. Snåsamannen har en enorm fanbase, og selv om Olins dokumentarfilm om ham både var ukritisk og hadde et middelmådig manus, solgte filmen ca. 180.000 kinobilletter.

  2. Thomas H H sier:

    Er 41 000 solgte kinobilletter mye? Nesten på bunn blant årets barne- og ungdomsfilmer?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>