Topplister

Topp 5: Anna Paquin-roller

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jane Campions The Piano vises i alle byene, på ulike tidspunkter. Brorparten av cinematekene viser filmen i løpet av torsdag 28. september. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Helt siden hun vant en Oscar for sin innsats i Jane Campions The Piano som 11-åring, har skuespiller Anna Paquin satt sitt egenartede preg på en rekke filmer og tv-serier. Den bemerkelsesverdige tilstedeværelsen Paquin så ofte bringer med seg er moden for litt spesifikk anerkjennelse, og har inspirert oss til å løfte frem et knippe av hennes fremste rolleprestasjoner.

Det var i konkurranse med over 5000 andre jenter på New Zealand at Anna Paquin ble oppdaget i mylderet tidlig på 1990-tallet, da Jane Campion lette etter et barn til å spille den sentrale birollen som Flora i The Piano. I det som utgjør en minneverdig mor/datter-duo med hovedpersonen Holly Hunter, griper Paquins uttrykksfulle ansikt tak i hver eneste scene hun er en del av. Om det er i lydløs (men visuell) tegnespråkdialog med sin døve mor, eller som to av fire hender på tangentene når det ikoniske hovedtemaet av Michael Nyman spilles på et vindskjevt og skipbruddent piano på stranden, er empatien vår sterk for det vevre lille barnet som Paquin gestalter i Campions film.

I årene etter The Piano ble Paquin en ettertraktet barneskuespiller, og da karrieren skulle ta sine første steg over i voksnes rekker var det først i mindre tenåringsroller hun fikk markert seg: blant annet som en ung prostituert i indiefilmen Hurlyburly (1998) og som Diane Lanes frustrerte datter i Woodstock-periodedramaet A Walk on the Moon (1999).

Men på begynnelsen av 2000-tallet ble det også tydelig at Anna Paquins talent kunne anvendes i et bredere spekter av filmer: hun gjør langt mer enn man kan forvente ut av rollen som mutanten Rogue i Bryan Singers to første X-Men-filmer, og leverer (som beskrevet nedenfor) en usedvanlig sterk birolle i Spike Lees mesterverk 25th Hour fra 2002.

Anna Paquin har en påfallende evne til å gjøre store ting ut av små karakterer, og når hun får lede an i en skikkelig hovedrolle – som Lisa i Margaret eller Sookie i True Blood – merker man det enorme potensialet i hennes nærvær. Nedenfor følger fem utvalgte høydepunkter fra Paquins karriere til nå. Omtalene er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK) og Karsten Meinich (KM).

*

The Piano (1993)

«Jane Campions Gullpalme-vinner The Piano (1993) ble noe tilnærmet et fenomen da den kom, med sin skittenvakre utvasking av kostymefilm-sjangeren.» Slik åpner omtalen av The Piano på vår kåring av 90-tallets hundre beste filmer, der Campions mesterverk har en selvsagt plass. Vi møter stumme Ada (Holly Hunter) som blir tvangsgiftet til den britiske utvandreren Alistair (Sam Neill) i New Zealands bakevje en gang på midten av 1800-tallet, og som plutselig befinner seg i et seksuelt trekantdrama som inkluderer nabomannen George Baines (Harvey Keitel). I midten står Adas datter Flora (Paquin) og et medbragt piano som narrative kasteballer. Pianoet og musikken blir Adas kreative anker i en verden som synker lenger og lenger ned i jungelgjørma.

Det finnes mange eksempler i filmhistorien på barneskuespillere som med ekstraordinær modenhet leverer en rolletolkning man knapt kan tro at er mulig. Jean-Pierre Léaud i På vei mot livet, Jodie Foster i Taxi Driver, Haley Joel Osment i Den sjette sansen – bare for å nevne noen. Anna Paquins rolle i The Piano er riktignok en birolle, men betydningen av Paquins prestasjon som Flora kan ikke undervurderes. I det dystre narrative universet The Piano utspiller seg i, står barnets usikre blikk på verden som et anker vi kan lese våre følelser inn i. Og uten Anna Paquins innsats er det vanskelig å se for seg at Jane Campions film ville ha blitt det gripende, poetiske verket den er. –KM

X-Men (2000)

Da Bryan Singers X-Men kom i 2000 bidro filmen til en renessanse for tegneseriefilmadaptasjoner, og ble et eksempel på hvordan kloke, disiplinerte filmskapere kunne ta ambisiøse ideer fra et omfangsrikt seriemateriale med seg over i et mer alvorlig filmisk univers – og med X-Men lyktes Singer med å forankre de konseptuelle figurene fra tegneseriene med jordnære, identifiserbare og menneskelige karakterer.

En skuespiller som Anna Paquin var en av flere geniale castingbeslutninger som ble tatt da mutantene i X-Men skulle gjenskapes på det store lerretet. I godt samspill med særlig Hugh Jackman som Logan/Wolverine, skapte Paquin et nydelig portrett av Rogue i et coming-of-age-subplott som ble en dramatisk, engasjerende vei inn i det større X-Men-universet, og ga Rogue en naturlig plass som elev ved Professor Xs skole for unge mutanter. Paquin viste at hun kunne tilpasse sine erfaringer fra drama inn i et mer outrert filmisk uttrykk, og bidra betydelig til å gi superheltgalleriet et jordnært ansikt. –KM

25th Hour (2002)

Spike Lee har ofte laget filmer om menn, og ikke sjeldent har man etterlyst mer selvstendige kvinnelige rollefigurer, som har sin egen agenda og ikke bare er et «vedheng». Rosario Dawson gjør inntrykk som Naturelle, samboeren til Montgomery (Edward Norton) i 25th Hour, men mest fordi hun gir farger til hovedkarakteren – selv er hun vanskelig å komme inn på, og bli skikkelig kjent med. Slik er det ikke med Mary, Anna Paquins karismatiske high school-elev, som flørter hemningsløst med sin engelsklærer, Jacob, nydelig spilt av Philip Seymour Hoffmann. Rollefiguren dukker riktignok bare opp ved to anledninger, men kompenserer med å tygge i seg scenene med åpen munn.

Alle som har opplevd å bli forskjellsbehandlet av en lærer fordi man er flink, vil nikke anerkjennende til samtalen i scenen der Mary konfronterer Jacob med den åpenbare idiotien i at hun får lavere karakterer enn mindre begavede medelever fordi hun «konkurrerer med seg selv» – og at dette vil få konsekvenser når de skal søke seg videre til høyere utdanning. Jacob forholder seg naturligvis rolig til det hele, for han vil belønne henne rikelig til slutt, når det teller, men Paquin uttrykker frustrasjonen så oppriktig at vi skjønner at pedagogikken hans ikke fungerer: Hun blir demotivert, for faen! Paquins andre store øyeblikk i 25th Hour er flørten med Jacob under Montgomerys «avskjedsfest», som akkurat går litt for langt – og ender i et høyst troverdig antiklimaks. Her forsvinner hun ut av filmen, men måten hun har representert ung vilje og livsappetitt på, gir klang til hele Lees mesterverk om hvordan man kan forsone seg med menneskets verste fiende: tiden. –LOK

True Blood (2008-2014)

Anna Paquins store, åpne ansikt tar verden inn over seg med et barns undring og en tenårings temperament. Aldri blir hun fullt og helt voksen, Paquin, men selv om gjennombruddet som barn i The Piano fortsatt er hennes mest prisbelønte prestasjon, fikk hun sitt andre store karriereløft i noe mer “voksne” omgivelser. For i tv-serienes tidsalder vil nok binge-generasjonen alltid huske Paquin best som Sookie Stackhouse, hovedpersonen i Alan Balls ekstremt populære vampyrserie True Blood (HBO). Sookie var ikke en udelt elsket rollefigur, med sine umodne trekk, og Paquin gir gjerne typene hun gestalter en intensitet som kan bli enerverende for enkelte, i alle fall i store porsjoner – og her snakker vi om et nærvær som varte i syv sesonger.

Samtidig: True Blood er på mange måter Douglas Sirk for vår tid, et satirisk melodrama formidlet med store fakter og følelser, og det er vanskelig å se for seg serien uten Paquin som bankende hjertekammer – med sine humørsvingninger, mistroiske miner, skuffede oppsyn og høylytte gledesutbrudd. Så fikk hun da også en Golden Globe-pris nettopp for rollen som Sookie. –LOK

Margaret (2011)

Det er forbløffende at Anna Paquins mesterlige rolletolkning i Kenneth Lonergans dypt gripende cmoing of age-drama Margaret aldri ble belønnet med høythengende priser. Takket være filmens seks år lange forsinkelse, og den til slutt antiklimaktiske lanseringen i 2011, er Margaret fortsatt noe av en obskuritet. I rollen som tenåringen Lisa vrenger Paquin innsiden ut, og det ulykksalige limbo filmen havnet i må ha vært særlig knusende for henne, som åpenbart har lagt ned mye arbeid i å utforme den komplekse rollefiguren.

Lisa er aldri lett å like. Vi får større tilgang til Lisas følelsesuttrykk og reaksjonsmønstre enn de andre rollefigurene, men ikke desto mindre vet Lonergan å tidlig etablere en kritisk avstand, slik at vi også får muligheten til å betrakte Lisa fra utsiden. For hun er ofte et dårlig menneske, som ikke evner å se andre enn seg selv; uempatisk, uutholdelig selvsentrert; en som ennå ikke har lært seg kodene for hvordan man skal forholde seg til andre, fordi hun har mer enn nok med å håndtere seg selv og sine egne voksesmerter. Ikke minst realiserer Lisa seg selv i medlidelsens og deltagelsens navn, og denne umoralen stiger frem som et sentralt tema i filmen. (Filmen ble for øvrig lansert i to versjoner, som du kan lese mer om i Dag Sødtholts artikkel). –LOK

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Richel sier:

    Love Anna Paquin’s work, and u said it all 💖 i’ll always miss her Sookie Stackhouse, and I will wait for another big role… For now, i can be happy with Bellevue and Alias Grace. But, u know, for a fan like me, it will not be enough hahaha

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>