Personal Shopper, del 1: Ubehaget i teknologien

I miss you
But I haven’t met you yet
So special
But it hasn’t happened yet
You are gorgeous
But I haven’t met you yet
I remember
But it hasn’t happened yet

Björk, «I Miss You» («Post», 1995).

De mest ivrige transhumanistene, på samme måte som de største teknologioptimistene, er i besittelse av en nesten bibelsk rettroenhet: Den vitenskapelige og teknologiske utviklingen følger en progressiv kurve som løper og løper ut i horisonten, som det er umulig å stoppe. Alle forsøk på å bremse springer ut av filisternes manglende evne til å innse sin egen skjebne. Når vi allerede har kommet så langt, hvorfor stanse? Eller snarere, hvorfor late som om det overhodet er mulig å stanse?

En følelse av å være utvalgt, av å inngå i et fellesskap av skjebnebestemthet, tar mange former. Den kanskje mest skremmende av dem er overbevisningen om å stå på historiens side, som om historiske omveltinger eller prosesser følger en teleologisk logikk. Og hvem vil vel stå utenfor når himmelrikets supercomputere forgreiner seg i alle retninger og gjør oss til bedre mennesker?

De siste årene har debatten om transhumanismen rast i norske medier. Hvem er de, egentlig, disse transhumanistene? En vagt definert og løst sammensatt gruppe av akademikere, forskere, forretningsfolk og andre optimister, som ved hjelp av teknologien ønsker å forbedre mennesket utover rammene satt av den konvensjonelle skolemedisinen eller vanlige teknologiske hjelpemidler. Fremtredende norske transhumanister er filosof Ole Martin Moen og skribent og stipendiat Aksel Braanen Sterri. Det dreier seg om en ideologi, som hevder at vi har et moralsk påbud om å forbedre de menneskelige levevilkårene, det være seg gjennom radikal genmodifisering, nanoteknologi, avanserte og intelligente roboter, liberale lover for surrogati eller kloning.

Sentralt i transhumanistisk tankegods står tanken om teknologisk singularitet, det uunngåelige øyeblikket hvor den kunstige intelligensen vil overskride den menneskelige. Noen – både kritikere og forkjempere – vil si at vi allerede er godt på vei. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har stemplet transhumanismen som en av vår tids farligste ideer.

Kryonikk, en høyst tvilsom prosedyre hvor man fryser ned et menneskelik i håp om å vekke det til live igjen en gang i fremtiden, når teknologiske og vitenskapelige fremskritt har gjort det mulig, er lett å avfeie som en reell mulighet. Det eksisterer rett og slett ikke noe bevis som tyder på at kryonikk – som foreløpig bare er en pseudovitenskapelig rikmannssport – kan eller vil la seg gjennomføre.

Det er litt verre med implikasjonene av å ønske seg evig liv. Hvilket menneskesyn forfekter man egentlig i den rosemalte drømmen om at alle kan tre inn i det frie markedet og kjøpe seg noen flere tusen år på jorda? Hvilken større diskurs inngår transhumanismen i, og hva er det som muliggjør normaliseringen av noe som bare for få år siden ville ha blitt avfeid som science fiction-drømmeri og teknofetisjisme?

Jan Grue, professor i spesialpedagogikk ved UiO, skriver i et nylig essay for Morgenbladet («En sekt for rike menn») at transhumanismen er en post-sosialdemokratisk ideologisk sekt:

Den fremmes av menn med god inntekt, bosatt i vestlige metropoler. De er mottagere, ikke ytere, av tjenester. De er menneskene som skal behandles, ivaretas, fryses ned. De er i toppen av næringskjeden.

Transhumanismen presenterer seg som en upolitisk, naturlig forlengelse av teknologiutviklingen, den motsetter seg økonomiske og sosiologiske analyser. Trolig er dette fordi den i et sosioøkonomisk perspektiv fremstår som alt annet enn tapper; heller som en logisk forlengelse av ekstrem senkapitalistisk individualisme. Den argumenterer for å overføre ressurser fra dem som har lite til dem som har mye; for å sette alle kluter til for at milliardærer skal leve lengst mulig. Så, når milliardærene er blitt udødelige, forutsetter vi at teknologien kommer oss andre til gode. Det er trickle-down immortality.

[…] Kan hende er det ikke den teknologiske utviklingen siden årtusenskiftet som har gjort transhumanisme til et moteord, kanskje er det den politiske utviklingen bort fra motsetningsparet kapitalisme og kommunisme. Det nye motsetningsparet, kapitalistisk sekularisme og religiøs reaksjon, er tydeligvis like innvevd i hverandre som det gamle var. Nå har den sekulære kapitalismen sin egen forestilling om frelse, sin egen idé om udødelighet, og den er salgbar.

Videre skriver Grue at transhumanismen ikke har det vitenskapelige grunnlaget det påberoper seg. Det er det enkelt og greit ingen tvil om – vi kommer ikke til å se vellykket kryonikk i praksis. Det er dessuten et tankegods som er alt annet enn nytt. Religiøse forestillinger om oppstandelse har dominert mange kulturer siden førmoderne sivilisasjoner, og kulturelle narrativer har en særegen evne til å gli inn i sin tids livsførsel. Troende har selvsagt betalt i store summer for å sikre seg god samvittighet og et liv etter døden lenge før dagens pengesystem ble oppfunnet, og sponsing av moskeer, avlat i den katolske kirken eller tiende er bare mer oversiktlige og kjente former for å kjøpe seg inn i evigheten.

Men det er først med den nyliberalistiske markedslogikken det er mulig å gjøre konseptet om evig liv salgbart på linje med en hvilken som helst annen tjeneste. Den digitaliserte økonomien åpner opp for en langt enklere tilgang til metafysiske “varer” gjennom en konstant tilstedeværende, aggressiv markedsføring.

I fjor skrev NRK om den russiske teknologigründeren Eugenia Kuyda, som mistet bestevennen Roman i en tragisk påkjørsel i trafikken. De hadde begge jobbet med ulike former for digitalisering av menneskelig liv, eller menneskeliggjøring av kunstig intelligens: Eugenia med utviklingen av robotteknologi man kan snakke med, Roman med digitale presentasjoner av avdøde på kirkegårder. Etter dødsfallet hans bestemte hun seg etter sigende for å forene de to konseptene:

– Jeg satt hjemme og tenkte at det eneste jeg har tilbake [fra Roman] er meldingene vi sendte hverandre. Og jeg innså at vi har teknologien der vi kan putte inn 5000 twittermeldinger og kopiere måten en person snakker på. Jeg har titusenvis av meldinger og tenkte jeg skulle laste ned dette og putte det inn i algoritmen vår, forteller Eugenia.

Hun lastet inn meldinger og bilder fra livet til Roman i dataprogrammet som er basert på en type kunstig intelligens kalt nevrale nettverk, som etteraper måten nevronene i hjernen fungerer, og hvordan vi mennesker lærer. Målet med teknologien er at maskinen svarer på spørsmål på samme måte som mennesker.

Nå lever Roman videre på mobilen til Eugenia. Øyensynlig ligner det kryonikk, men motivasjonen og formen er en annen. Der selskapet Alcor Life Extension Foundation (med det rørende non profit-påhenget) mer enn noe annet fremstår som en vekselvis kynisk og naiv drømmefabrikk for de som gjerne skulle ha sett seg selv overleve sin egen generasjon, og sin neste, og den neste etter det, er den digitale boten til Eugenia fundert i et dypt egoistisk, men like fullt forståelig ønske om å ikke gi slipp på en død venn. En digital nedfrysning av et dødt menneske, som ikke trenger å kjøles ned annet i algoritmer, bare deaktiveres, reaktiveres og med ett kan være til stede på en hvilken som helst fest. «Jeg følte det var rart å snakke med vennen min på en fest i en halvtime. Hva er det jeg driver med, sa hun til seg selv.»

Ja, hva er det hun egentlig driver med? Dette er selvfølgelig ikke transhumanisme, bare teknologi, og heller ikke en særlig ekstrem form for teknologi – ingen neonbefengt Blade Runner-dystopi, men en del av den samme optimismen og scientismen, og en høyst reell mulighet, som ganske snart vil bli gjort tilgjengelig for alle med smarttelefoner som orker å laste ned en app (og betale en liten sum).

Det er den naturlige forlengelsen av en kultur som livnærer seg av forestillingen om at kopien er like vesentlig som originalen, tegnet like genuint som det betegnede og avbildningen bedre enn det avbildede – det har jo så mye høyere oppløsning! Et sted i Frankrike snur Jean Baudrillard seg i graven og ler i etterpåklokskap. Skal vi tro transhumanistene er det kanskje ikke så lenge til vi kan spørre ham selv.

I mellomtiden kan vi stikke innom den franske regissøren Olivier Assayas, som med teknomarerittet Personal Shopper har laget sin hittil beste, mest relevante og mest foruroligende film.

*

Mote, modernitet og død

Kristen Stewart spiller Maureen, en ung amerikansk kvinne i Paris, som nylig har mistet tvillingbroren Lewis i et plutselig hjerteinfarkt. Hun jobber som personlig assistent for Kyra (Nora von Waldstätten), en fransk fashionista som det aldri blir tydeliggjort hva egentlig driver med. En avdanket modell, en som har jobbet i motebransjen, eller bare en rik arving og levende mannekeng? I alle tilfeller deltar hun på moteuken i Milano og lar seg uanfektet avbilde med Karl Lagerfeld. Maureens hverdag består av å reise rundt for å plukke opp nye klær til Kyra – som hun selv ikke får lov til å prøve – skrive opp summene og kjøre tilbake til Kyras leilighet, der stuebordet bare er et møbel å sette hvite Eames-stoler rundt, og hvis eneste funksjon tilsynelatende er å være lagringsplass for de nye kjolene Maureen tar med seg hjem.

Kyra er smakløs på en nyrik oligark-måte, det nærmeste filmen kommer en rendyrket satire av den postmoderne motediskursens flathet og alltid midlertidige, transitt-pregede måte å gli inn og ut av kjoler, Instagram-profiler og flyplasser på. Maureen er mer smakfull og bevisst, hun kler seg i tykke, mørkegrønne, Acne-aktige mohair-ullgensere, bruker lite sminke, og har noe upretensiøst og elegant over seg. Hun er en nødvendig komponent i Kyras iscenesettelse, men det distanserte blikket plasserer henne også på sidelinjen.

Slik setter filmen de to kvinnene opp mot hverandre, som skyggebilder av hverandres eksistens, men – i motsetning til den Persona-siterende Sils Maria (2014) – gjennom mote fremfor psykologi og skuespill. Kyra er overflaten selv, helt ute av det, og opptrer nesten ikke i filmen, men henger over Maureen som en konstant tilstedeværelse.

Som nevnt virker Maureen paradoksalt nok mer stilbevisst – kanskje fordi hun er spilt av Kristen Stewart, men mest fordi hun har den utenforståendes blikk på motediskursen. Dessuten er det hun som kler opp Kyra, som gjør henne til den hun er. Hun lever av å skape det visuelle bildet av et annet menneske, men det er lettere å være stylist for et annet liv enn ens eget: Arthur Rimbauds credo, «jeg er en annen», ligger og våker over Maureens måte å være i verden på, men aldri som en kreativ mulighet, bare som en begrensning.

Erfaringen av å tre inn og ut av roller, høyhælte sko og goth-/SM-aktig lingerie blir aldri meningsbærende, bare en påminnelse om grensetilstanden etter brorens død. Den største overskridelsen ligger i å kunne kle seg i Kyras klær når hun er bortreist, å glemme sin egen kropp for et øyeblikk og tre inn i en annens. Men Maureen vil ikke være noen flanør, og avskyr hverdagen sin. «I hate this job,» sier hun til kjæresten Gary, som jobber som IT-konsulent for et multinasjonalt konsern i Oman. «Actually, I fucking hate her. She sucks.»

Gjøremålene, et liv i prøverom etter prøverom, showroom etter showroom, minner henne om identitetskrisen, hvordan hun hele tiden rives mellom dragningen mot det spirituelle, mot broren, og haute couture. Dagliglivet etter ham skulle være stoff, materie og søm, en følbar materialitet som kunne gi hverdagen form, slik at hun kunne forsone seg med tapet. Men også det uforsonlige finnes, og livet glipper mellom hendene hver gang Kyra krever et nytt kostyme.

Selv er motepersonligheten kun tilgjengelig på telefon, et sjefsspøkelse med «veldig dyre» Gautier-smykker. Tilværelsen i Paris er også en konstant midlertidig tilværelse, og når noen spør hva Maureen gjør, svarer hun at hun venter. På hva da? Jo, på et tegn fra broren – de hadde lovet hverandre at den første som døde skulle gi den andre et tegn.

*

En flytende tilværelse

Her har moten åpnet sitt dialektiske omslagspunkt mellom kvinne og vare – mellom lyst og lik. Dens gamle brautende kompis døden måler opp århundret, lager på grunn av besvarelsen selv mannekengene, og leder egenhendig utsalget, som på fransk heter ”révolution”. For aldri var moten annet enn en parodi på det fargerike liket, dødens provokasjon gjennom kvinnen og mellom skingrende utstudert latter en bitter hviskende samtale med forråtnelsen.

Det er moten. Derfor veksler den så hurtig, kiler døden og er allerede en annen, ny, når døden ser seg om etter den for å slå til. Selv etter hundre år er ikke moten blitt døden skyldig. Nå er moten endelig klar til å gjøre rent bord. Døden derimot danner en ny Lethe på bredden, som leder asfaltstrømmene gjennom passasjene, med horenes armatur som trofé.

Walter Benjamin (1892-1940), om sammenføyningen av kvinnen, liket og moten i moderniteten («Mote» i Skrifter i samling I, s. 84).

Jobben som assistent og klesinnkjøper, som personal shopper (finnes det en arbeidstittel som bedre, helt uvitende parodierer senkapitalismen?), trer frem som selve den postmoderne erfaringen på arbeidsmarkedet fremfor noen. Ikke som en stilling i et prekariat – det skal sies at Maureen må be pent om å få utbetalt lønningen, som er på €400 i uka, og Kyra står i en posisjon til å avskjedige henne når hun måtte ønske – men som en påminnelse om et arbeid som verken oppfyller mytene om levebrød som selvrealisering eller føyer seg inn i romantiseringen av hardt arbeid.

I arbeidet som personlig innkjøper ligger også kimen til, eller snarere et speilbilde av, den vesentlige mangelen på karakter og dynamikk som har kommet til å prege henne gjennom sorgprosessen. Det er også en klar dobbeltbunn i arbeidstittelen, for om hun shopper klær for Kyra, shopper hun også personlighets- og identitetsstrategier for seg selv gjennom spiritisme, en kjøpt og lånt åndelighet hun kan klamre seg til.

En annen film som fremstiller moteverdenen som en makaber sfære er Nicolas Winding Refns The Neon Demon (2016). Den danske regissøren gjenforteller Suspiria-myten (1977) nesten like elegant som Darren Aronofsky i ballettpsykosen Black Swan (2010): Den unge jenta som trer inn i en ukjent, truende og kroppslig overveldende verden, og som innleder Walter Benjamins bitre, hviskende samtale med forråtnelsen. Fra Argentos klassiske kitsch via Aronofskys taktilitet til Refns hyperbolske camp, ruver dødsmotivet i en verden der det forgjengelige er det høyeste idealet, det vakre det vakreste og den unge aldri den yngste. Utskiftelige, yndige kropper går inn og ut av en industri som med sin innebygde vampyriske logikk suger ut pusten av tilskueren og kaloriene fra jentene.

«The Neon Demon» (2016).

Men Personal Shopper skildrer ikke noen bildung, til det er Maureen for verdensvant og preget av den siste tidens hendelser, for livstrett, men også for opptatt med å klamre seg til håpet om at broren puster i maskinen. Hun er sliten, orker ikke noen personlighetsreise, bare forløsning, lyset i enden av mørket – kun tanken på å oppnå kontakt med åndeverdenen holder henne gående. Suspiria-symbolikken, virilitet og død stenket i skarpt rødt, er erstattet med nyanser av sort – et fravær av mening. I politiavhøret etter Kyras død, er selve rødfargen langt svakere enn blodet, som i en slags reversert koagulering.

Det er først og fremst hos Kyra selv at den eksplisitte koblingen mellom døden og moten ligger. Fordi hennes konstante fluktuering og flytende tilværelse aldri kan være mer enn forgjengelig, aldri anta en tidløs karakter og aldri være mer enn en utskifting av sesongens mote, blir hun nødvendigvis aldri heller noen “årgangsvin”. Siste mote avgår ved døden inneværende sesong. Når moten inntar sin naturlige plass i varefetisjismens kretsløp er kvinnen som mannekeng bare på utstilling i noen måneder av gangen.

Noe Walter Benjamin beskrev for over hundre år siden får sin naturlige kontinuitet i rasjonaliteten som kjennetegner senkapitalismens motediskurs. «Å være på moten» har vært in vogue siden forrige århundreskifte.

*

Kvelden før Kyra dør, har Maureen gått inn i klærne hennes, inn i kroppen, og tar Kyras plass i sengen – før de også smelter sammen i selve filmbildet. Er det hun som dreper Kyra når hun tar fra henne det eneste holdepunktet i motedronningens hverdag – den naturlige forlengelsen av motediskursens latente Elektra-kompleks?

Så klarer han ikke å dy seg, Assayas, og siterer like gjerne David Lynch og Ingmar Bergman i én og samme overtoning:

*

Dette er første del av en lengre artikkel om Personal Shopper. Den andre og siste, «Spøkelset i maskinen», publiseres snart på Montages.

*

Kilder:

Benjamin, Walter (2014): «Mote» i Skrifter i samling I (red. Linneberg, Arild, Oslo, Vidarforlaget

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Tonny Albrigtsen sier:

    Dette setter jeg pris på. Jeg har aldri egentlig ønsket å sette meg inn i transhumanisme, fordi det virker som en intellektuell galskap satt i system. Hver gang jeg leser Sterri får jeg følelsen av at han er ideologisk syk; en veldig intelligent mann som ikke evner å se konsekvensen av det han utreder (at han oppriktig ikke bryr seg er for skremmende til at jeg klarer å vurdere det).

    Jeg har ikke sett alle filmene du nevner — det jeg har sett av Refn basker seg i sin egen fascinasjon mens Aronofsky ser ut til å nyte ødeleggelse — og jeg er lettere nysgjerrig på Blade Runners appell i denne sammenhengen. Som en ganske ivrig sci-fi-leser har jeg aldri klart å sette pris på noe annet enn patos i den filmen, og hver versjon etter den første har vært en dårlig variasjon på det jeg tross alt liker med universet.

    Men når det er sagt, setter jeg veldig pris på å lese dette. Etter hundrevis av analyser som føles som intellektuelle øvelser (når ble å se en film å legge puslespill?) er det befriende at noen velger å benytte seg av litt mer avansert retorikk enn å gjenkjenne mønstre og fortelle meg hvor innmari smart filmskaperen er for å understreke at de selv er innenfor sirkelen av folk som forstår. Denne teksten har en verdi i seg selv, og uavhengig av Personal Shoppers kvaliteter var den gøy å lese.

    Baudrillard-metaforen er dog kanskje ikke helt god. Å snu seg i grava innbiller jeg at har en litt annen betydning enn det du legger opp til (med mindre du mener at Baudrillard ville opplevd utviklingen som sjokkerende i en slik grad at han ville ha ledd over sin egen naivitet?). Jaja. Det samme kan det være.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>