Fornuft og følelser danset i takt under årets Amanda-prisutdeling

Haugesund 2017: En syndeflod av underlige regler, halvhjertede TV-show og rådhusforviste regipriser har med rette gitt Amandaprisen et brokete rykte. Gårsdagens utdeling var av de bedre.

Noen må ha innsett at de færreste ser på Amanda for å nyte et førsteklasses show. Programleder Pia Tjelta bidro sterkt til en jordnær og intim seanse, uten de flaue forsøkene på glamour som har preget årene der man har forsøkt å gjøre Scandic Maritim til et norsk Dolby Theatre. For mange innslag av humor var det heller ikke, og la oss prise Herren – via Haugesund-festivalens unike festivalkapell – for dét.

Optimalt sett bør Amanda være en viktig formidler, en stemme som styrker filminteressen blant folk i de tusen hjem, men i beste fall oppfyller prisen bare delvis en slik rolle. Vi minnes naturligvis fjorårets avgjørelse om å forvise utdelingen av prisen for beste regi til en blek formiddagsseanse i kystbyens rådhussal – en bommert som vitnet om manglende bevissthet rundt prisens signaleffekt.

Dermed fremstår arrangementet i praksis nokså bransjeinternt, og når man henvender seg til et kresent publikum, er presisjonsnivået desto viktigere. Årets jury, ledet av Erlend Loe, evnet å by på en og annen overraskelse, uten å virke påklistret “motsatt” (slik for eksempel Jan Eggum gjorde, da han som juryformann i 2011 forsvarte avgjørelsen om å ikke nominere Oslo, 31. august til beste kinofilm med noe vrøvl om å «ikke være hipp»).

«Kongens nei».

Valget om å belønne Sarah Francesca Brænne for hennes underfundige birolle i The Rules for Everything var kanskje kveldens hyggeligste øyeblikk, og vinneren virket oppriktig rørt og overrasket. Like gledelig var det at Øystein Mamen tok hjem fotoprisen for samme film, etter å ha blitt oversett av Amanda i en årrekke.

Mange i bransjen foretrekker Kanonprisen fordi den bærer preg av fornuftig konsensus, snarere enn eksentriske og selvhøytidelige juryvalg, men filmarbeidere har hvisket meg i øret at altfor få avlegger stemme i enkelte kategorier, og at få tar seg bryet med å se samtlige av de nominerte filmene. Da er muligheten for mobilisering og venne-likes til stede. Amanda tjener på å verne om juryens arbeid, ved at samtlige medlemmer får tilgang til å se filmene på lerret og god tid til å diskutere seg i mellom for å finne den riktige balansen.

I en liten bransje er det likevel en skjør konstruksjon. Enkelte har vært kritiske til at The Rules for Everything mottok seks nominasjoner i forkant, kanskje særlig fordi Erlend Loe har en personlig relasjon til regissør, manusforfatter og komponist Kim Hiorthøy (blant annet dukker Hiorthøy opp som en av rollefigurene i romanen «L»). Den allsidige kunstnerens spillefilmdebut er et såkalt overflødighetshorn, tettpakket av ideer og detaljer – hvilket gjør den svært “nominasjonsvennlig”. Men bestanddelene i The Rules for Everything imponerer nok mer hver for seg enn samlet, og dette ble reflektert av juryens avgjørelse om å ikke belønne Hiorthøy i kategoriene der nettopp “totalbildet” står i fokus (manus, regi).

Mobilisering er imidlertid ordet som best kan beskrive Folkets Amanda, den såkalte publikumsprisen som de to siste årene har gått til filmer kun et fåtall har sett på kino. Vel kan Marcus & Martinus – Sammen om drømmen skilte med svært gode besøkstall, men det virker sannsynlig at blodfansen har løpt til urnene for å nærmest garantere seier – slik tilfellet også var med Kaizers Orchestra-dokumentaren Den tilfeldige rockestjernen, som vant Filmweb-lesernes Kanonpris i fjor.

«Fluefangeren».

Dette med juryers forsøksvise balansekunst har ofte resultert i at Amanda ikke gir så mange statuetter til samme film, men Kongens nei satte i år ny rekord med hele åtte priser (Max Manus vant syv). Den type muskuløs filmskaping Erik Poppe viser i sin kostbare publikumsvinner er enkel å få øye på, men ikke desto mindre krevende, så det føltes riktig at Kongens nei ble belønnet for flere av sine fagfunksjoner (bl.a. klipp og lyddesign), i tillegg til prisen for beste kinofilm.

Som vi skrev om tidligere i sommer, har sistnevnte blitt en diffus pris, fordi publikumstall fra kino tas med i betraktningen. Resultatet er at den primært oppleves som en utmerkelse til produksjonsselskapet, og i så måte er det litt spesielt at Poppe ikke mottok regiprisen – totalt sett var jo filmen åpenbart juryens favoritt. Jeg mistenker ikke Loe & Co for å ha latt seg påvirke av at Poppe i fjor skjelte ut Amanda etter noter og krevde festivalsjef Tonje Hardersens avgang på direktesendt TV. Snarere tror jeg det handler om fordelingsprinsippet (også kjent som “norske verdier”).

Amandaen for beste regi gikk dermed i stedet til Izer Aliu for Fluefangeren, og siden Poppe for lengst har befestet sin status – ikke minst blant kritikere – er det muligens en klokere investering å overføre motivasjonspoeng til den unge filmskaperens konto. Som spillefilmdebut preges Fluefangeren av et kontrollert, klaustrofobisk uttrykk, nokså kompromissløst i norsk sammenheng. På tross av sin rituelle fortellerstil – repeterende og monoton inntil det irriterende – gjør den inntrykk.

Etter de to siste årenes mikstur av ulikartede blemmer, er det fint å kunne si at 2017-utdelingen bar preg av både fornuft og følelser, i tett og taktfast dans på scenegulvet. Under kan du se den fullstendige listen over årets vinnere.

*

Beste norske kinofilm
Kongens nei – Produsenter Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae for Paradox, regi Erik Poppe

Beste regi
Izer Aliu – Fluefangeren

Beste filmmanus
Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland – Kongens nei

Beste kvinnelige skuespiller
Ruby Dagnall – Rosemari

Beste mannlige skuespiller
Kristoffer Joner – Hjertestart

Beste kvinnelige birolle
Sarah Francesca Brænne – The Rules for Everything

Beste mannlige birolle
Karl Markovics – Kongens nei

Beste foto
Øystein Mamen – The Rules for Everything

Beste produksjonsdesign/scenografi
Peter Bävman – Kongens nei

Beste visuelle effekter
Arne Kaupang – Kongens nei

Beste musikk
Johan Söderqvist – Kongens nei

Beste klipp
Einar Egeland – Kongens nei

Beste lyddesign
Christian Schaanning – Kongens nei

Beste barnefilm
Dyrene i Hakkebakkeskogen – Produsenter Ove Heiborg, Elisabeth Opdal og Eirik Smidesang Slåen for Qvisten Animasjon, regissør Rasmus A. Sivertsen

Beste kortfilm
Min søster – regi Liv Joelle Barbosa Blad, produsent Nina Maria Barbosa Blad for Barbosa Blad Film

Beste dokumentarfilm
Nowhere to Hide – regi Zaradasht Ahmed, produsent Mette Cheng Munthe-Kaas for Ten Thousand Images

Beste utenlandske kinofilm
Manchester by the Sea – regi Kenneth Lonergan, distributør United International Pictures

Amandakomiteens Gullklapper
Filmklipper Inge-Lise Langfeldt (Elling, Villmark, Tatt av kvinnen)

Folkets Amanda
Marcus & Martinus – Sammen om drømmen – produsenter Silje Buraas og Tom Marius Kittilsen for Fenomen TV Film & Scene, regi Daniel Fahre

Amandakomiteens Ærespris
Produsent Axel Helgeland

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Lars Klevberg sier:

    Forstår ikke hvorfor Erik Poppe ikke fikk beste regi for Kongens Nei. Forstår ikke logikken.

    Tror de at lyd, klipp, vfx , skuespill og musikk ikke bare gjør sin beste jobb, men at de også på helt magisk vis opptrer helt synkronisert akkurat når de skal slik at ingen avdelinger overskygger hverandre men i helhet skaper et fantastisk kunstverk som kommuniserer akkurat det det skal kommunisere akkurat når det skal kommuniseres?

    Skulle nesten tro Erik Poppe hadde en plan med det hele.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>