Omtale

Det er timingen som teller: Baby Driver

Hollywood er slangen som biter seg selv i halen, reproduksjonens onde sirkel. Og salige blir de som tørster når kinomørket først skjenker en originalskrevet blockbuster, uten synlige kompromisser.

David Cronenberg adresserte det incestuøse ved drømmefabrikken i sin giftige satire Maps to the Stars (2014), og lite har skjedd siden den gang: Prequels, sequels, remakes & reboots preger fortsatt multiplex-menyene.

Baby Drivers triumf i møte med internasjonale kritikere må handle om at den i dagens klima er å betrakte som en sjelden film. En kan bare spekulere i hvordan mottagelsen ville sett ut på nittitallet, men Harald Kolstads anmeldelse i Dagsavisen (den gang Arbeiderbladet) av Tony Scotts The Last Boy Scout (1991, «Den siste speider») kan gi oss en viss idé:

«Denne løsslupne (og litt vel bloddryppende) «skyt og kjør»-farsen – selvparodisk macho-moro for store gutter – tar seg ut som noe av en «in-joke». (…) Skurkene er fæle, replikkene kyniske (og ikke for sjelden vittige). Og ett eller annet går i lufta omtrent hvert annet minutt (slik føles det i hvert fall). Tony Scotts regi er teknisk strøken, og det er jo alt vi venter av denne flinke, anonyme håndverkeren. Brukbar tidtrøyte altså, hvis ikke selve sjangeren byr deg imot.»

The Last Boy Scout ble manusforfatteren Shane Blacks store gjennombrudd, stilsikker og skarpt skrevet som den er. Selv om filmen som helhet er bedre enn Baby Driver – bedre manus, bedre humor, bedre kjemi mellom skuespillerne – ble den tatt imot med kresen mine av filmkritikerne. Det var jo bare en underholdningsfilm! Voldelig var den også. Kolstad trillet terningkast to, til tross for ikke for sjeldent vittige replikker og teknisk strøkenhet.

«The Last Boy Scout».

At anmelderne ikke lenger er så firkantet elitistiske, at rene sjangerøvelser kan påkalle seg like fascinerte blikk som avgrunnsdype festivalfilmer, er gledelig. Samtidig er det uheldig hvis kritikerkartet i for påfallende grad tilpasser seg terrenget – særlig i en mye omtalt kritisk fase for Hollywood, preget av idétørke og rådvillhet. Resultatet av en slik tilpasning blir historieforfalskning på forskudd.

En vil blant annet komme i skade for å indikere at 2017 bød på en oppsiktsvekkende gullkantet kinosommer. For når en så enkel film som Baby Driver nyter 86/100 poeng på Metacritic (og svimlende 95% positive anmeldelser på Rotten Tomatoes), må det ha å gjøre med at originalskrevne, ikke-franchise-tilknyttede sjangerfilmer for barnslige voksne og voksne barn ikke akkurat vokser på trær om dagen.

I fare for å virke urettferdig mot Baby Driver kun for retorikken sin skyld: Edgar Wrights film er bedre enn Spider-Man: Homecoming – også det en kritikerfavoritt, av enkelte erklært som en triumf for Marvel, en jordbunden og sjarmerende vri på den stadig mer megalomane superheltfilmen.

For øyeblikket har Spider-Man: Homecoming 92% positive omtaler hos Rotten Tomatoes – noe som i og for seg kun indikerer at det er en film det er vanskelig å mislike. Den er imidlertid også vurdert til en gjennomsnittskarakter på 7,7/10 av de såkalte «Top Critics». (Til sammenligning ble Christopher Nolans moderne klassiker Inception vurdert til 7,8/10 av samme segment i 2010. Steven Soderberghs kino-comeback, Logan Lucky, har nylig oppnådd 93% og 7,5 i snittkarakter hos Rotten Tomatoes; den langt mer fascinerende og popkulturelt innflytelsesrike Magic Mike [2012] måtte i sin tid nøye seg med henholdsvis 81% og 6,9.)

Hadde Baby Driver blitt lansert tidligere på sommeren, tror jeg Spider-Man: Homecoming – den andre reboot-en av universet på bare fem år – ville fått mer avstemt mottagelse. Noen av ingrediensene er hentet fra den samme kokeboka (gutt med babyface, uskyldig jente, søt romantikk, null sex, slemme skurker), men Baby Driver retter seg mot et voksnere publikum, og har definitivt mer schwung over seg.

Om Baby Driver ikke er noen ny filmatisk festning, fenger iscenesettelsen såpass at vi ofte glemmer hvor forutsigbar historien er (smurt tynt utover den i overkant rause spilletiden på en time og femti minutter). Dette skyldes hovedsakelig kjørescenene der bevegelsesenergien øker og fotograf Bill Pope får muligheten til å danse ballett. Pope har aldri vært noen lysets mester (det er rimelig å tro at The Wachowskis stod bak looken i Matrix-trilogien), men få kan trikse med kameraet som ham (jamfør samarbeidene med Sam Raimi og de nevnte søstrene).

En formelig kjenner at det rykker i girkassen når Baby (Ansel Elgort) loser kjeltringer trygt i havn, susende i sikksakk gjennom trafikkerte bygater, med politiet ulende på slep. Hans arbeid er å ikke stille spørsmål, bare kjøre – omtrent slik vi husker Ryan Goslings rollefigur i Drive (kultfilmen fra 2011, som med sine 87% ikke helt kan måle seg med Baby Driver, skal vi tro Rotten Tomatoes’ Top Critics).

Jeg ble raskt sjarmert av ynglingen iført øreplugger, solbriller og kjørehansker; tilsynelatende distré, barnlig eksentrisk, fortapt i sin egen verden, men en sann mester i sitt fag. Hukommelsen spilte på lag og lot meg glemme hvor sterkt jeg mislikte Ansel Elgorts oppsyn i helvetesrittet The Fault in Our Stars (2014), der han smattet på utente sigaretter fordi han elsket å «leve farlig». Skikkelsen er mer uanstrengt kul denne gangen, for å si det mildt.

Motivasjonen for å bistå kjeltringene – å nedbetale gjeld, begynne et vanlig, autonomt liv – fungerer greit. Et sidespor om en rullestolbundet fosterfar er bare sentimentalt. Flørtingen med en servitrise, som etter hvert utvikler seg til et forhold, reduserer motparten til en avventende «jeg elsker deg»-er; Lily James‘ sjarm og vidd fortjener virkelig en mer livaktig rollefigur. De kriminelle, med Kevin Spacey som øverstkommanderende, oser av nittitallet slik vi husker det fra videohylla. Jamie Foxx er mer eksplosivt usjarmerende enn på lenge, irriterende høylydt rundt bordet. En nysleiket Jon Hamm har flere dimensjoner – i alle fall et stykke på veien.

Bruken av musikk er filmens force. Babys kjærlighet til pop og rock er så intens at den blir et holdepunkt i livet, som ellers virker rotløst, og låtene på lydsporet – rett fra playlistene på mobilen hans – løfter enkelte øyeblikk flere meter over bakken. En hardhendt konfrontasjon med politiet, klippet i takt med de udødelige rytmene fra The Champs‘ «Tequila», er spesielt minneverdig.

De siste årenes møteromsutklekkede Hollywood-filmer søker seg mot segmentet i midten; de legges under strykejern for å jevne ut klumper og krøller som sex og vold, i håp om maksimal profitt. I akkurat den konteksten fortjener Baby Driver all honnør for å gi faen i storfamilier og barnemenyer. Men når volden verken er meningsbærende, estetisk interessant eller engang føles særlig motivert av rollefigurenes dilemmaer, blir den bare egennyttig og spekulativ. Siden Baby Driver mangler den boblende satiren fra for eksempel Kick-Ass (2010), er det vanskelig å forstå hvordan kontrasten mellom det nusselige, uskyldsrene og de groteske blodbadene skal fortelle oss noe lurt om verden vi lever i.

Edgar Wright blir stadig mer bemerkelsesverdig og selvsikker som regissør – ikke minst demonstrert i det ambisiøse nerdoramaet Scott Pilgrim vs. the World (2010). Det uttrykket savner i personlighet, tar det igjen i ren teft og profesjonalitet. Som manusforfatter henger han derimot ikke med i de krappe svingene. Baby Driver er aldri så smart og morsom som den ønsker å være, og savnet etter virkelig sublime poenger og observasjoner etterlater et halvhjertet inntrykk.

Den ikonoklastiske motsattfyrsten Armond White har ofte anvendt Rotten Tomatoes og «folkets konsensus» som antagonist i sine eventyr om filmkunstens kollaps; Bret Easton Ellis gjør det også, når han i podkast etter podkast forundres over sin manglende interesse for dagens Hollywood- og Oscar-titler. Når jeg i denne artikkelen henfaller til samme hersketeknikk, er det et uttrykk for oppriktig forundring og irritasjon over å se at den ene helt ålreite blockbusteren etter den andre tas imot med trampeklapp og jubelbasuner.

Baby Driver er, med sine styrker og svakheter, en vanlig god underholdningsfilm som i skrivende stund har oppnådd 8,2 i karaktersnitt hos IMDb – hvilket gjør den til tidenes 188. mest populære film blant tjenestens brukere. Jeg er naturligvis ikke alene om å tenke at dét er en overilt respons, og av erfaring vil den jevne seg ut med tiden. Kritikernes dom vil imidlertid bli stående, svart på hvitt, så det skal bli spennende å se om Edgar Wright faktisk har levert et verk med varig innflytelse, slik mange antyder. I så fall blir jeg nødt til å unnskylde min egen arroganse. Time vil sjåv.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Sverre sier:

    Fin artikkel, enig i mye.
    Jeg så “Baby Driver” i begynnelsen av måneden, men har allerede glemt det meste. Syntes åpningsscenen virkelig fenget, og ga et løfte som aldri ble innfridd. Jeg ble vel bare mindre og mindre interessert etterhvert som filmen rullet avgårde, egentlig.

    Jeg så den sammen med en svoren Edgar Wright-fan, som var veldig spent pga. disse tweetene til Del Toro: https://twitter.com/RealGDT/status/879813551237595138

    “Unlike Edgar’s previous films (all of which I love) this stakes new, unironic territory. This is earnest and unprotected. It wears Edgar’s heart on its sleeve. It’s a riff, a beautiful riff and in many ways send his career in a new direction.”

    Vi var begge enige etter filmen om at denne “nye retningen” føltes noe platt.

  2. Robin sier:

    Så kritikerroste Logan Lucky i går. Soderbergh med idétørke deluxe tenker nå jeg. At den har 93% på RT er jo rene symbolet på hva denne artikkelen tar opp.

  3. Geir J. Olsen sier:

    Godt å ta opp poenget med hvor lavt lista er lagt (takket være monstre som Michael Bay o.l.) og hvor “lite” det skal til å få stor mottakelse i dag, MEN føler noen har hatt en litt dårlig dag på jobb her.

    Så “Baby Driver” søndag premierehelgen med en kompis, og jeg har ikke på år og dag sett en film som mer enn Baby Driver lever opp til ordet “KUL”. Hovedsakelig tenker jeg spesielt på første halvdel som er nærmest en eneste lang musikkvideo. Den kjører ikke i mål like godt som den starter, men åpningen, alle “musikk-sekvensene” og den ekstreme fandenivoldske sjarmen satte så harde spor i meg at jeg for første gang i voksen alder gikk og så samme film på nytt bare 48 timer senere. Da med en annen kompis som også koste seg. Folk sitter jo som store glis i kinosalen når filmen er ferdig. Som ei venninne i USA skrev på facebook da hun så en annen fyr mislike den: “Det kan du ikke mene, jeg blir fysisk dårlig!”

    Snittkarakterene på IMDB kan man ikke ta seriøst lenger, da det er tydelig at studioer selv har fake anmeldelser, at lista har blitt senket så kraftig av fordummende blockbusters og at mange – spesielt yngre som ikke har andre referansepunkter – blander CGI overdose og store eksplosjoner med bra filmfortelling. Det er derimot lov å sette spørsmålstegn ved hva de seriøse (?) kritikerne tenker innimellom og hvor lett mange av dem stadig vekk lar seg begeistre.

    Jeg er derimot veldig uenig i at Baby Driver er filmen å henge ut som eksempel. :)

    Baby Driver har som mange filmer ikke noe videre avansert historie, replikkene er ikke akkurat Coen’sk men måten Wright velger å pakke inn sin enkle historie etterlater jo de fleste andre liknende sjangerfilmer i eksosstøvet. Hele scenen hvor han henter kaffe i starten f.eks. ble skutt i én tagning nesten tredve ganger før Wright var fornøyd (når jeg så den andre gangen mener jeg at jeg sågar så ord på veggen og andre steder i bakgrunnen som faktisk ble nevnt i teksten til låta), Musikk matcher det meste som skjer i filmen, enten det er skudd som avfyres, penger som stables på bordet, hver gang han fjerner øreproppene ligger tinnitusen hans også på lydsporet, mange klipp i filmen er gjort i samme rytme som musikken, til og med bevegelsene til folk matcher musikken flere steder osv. Må jo ha vært et logistikkhelvete å planlegge alt dette på forhånd.

    Filmen er jo også full av fine små detaljer som forteller alt om tittelkarakterens bakgrunn, som at han ikke klarer uttale bandnavn riktig vitner om at han knapt har pratet med eller kommunisert med et eneste menneske siden barndommen, eller samlingen av diverse typer gamle ipods som det er opplagt han har funnet i alle bilene han har stjålet.

    Og sjeldent har jeg sett en film som så til de grader underholder også ungdommen, men samtidig er tydelig plantet i klassiske filmer og fordums tid og kultur. Filmens unge par går sågar hovedsakelig kledd i sort-hvitt og han ringer henne alltid på fasttelefonen i dineren som om de befant seg tre tiår tilbake i tid.

    Baby Driver for meg fremstod som årets så langt beste eksempel fra Hollywood på “it’s not the story, it’s how you tell it.”

    • Jeg synes slettes ikke «Baby Driver» er dårlig, jeg er bare moderat i min begeistring – og på samme måte som du tenker jeg har hatt en gretten dag på jobben, tenker jeg du kanskje har hatt en litt vel gladkristen reaksjon. Du skriver at du ikke på år og dag har sett en kulere film eller opplevd større gjensynslyst – her må vi nok bare være enige om å være uenige, Geir. (Jeg synes for eksempel Winding-Refns «Drive», som jeg nevner i artikkelen, er veldig mye kulere enn «Baby Driver».)

      «Som ei venninne i USA skrev på facebook da hun så en annen fyr mislike den: “Det kan du ikke mene, jeg blir fysisk dårlig!» Synes kanskje ikke dette er et argument for at filmen er fantastisk? :o)

  4. Tonny Albrigtsen sier:

    Jeg ser ikke at det er så mange argumenter i denne artikkelen heller. Det er en lei uvane å snakke ned om andre bare fordi man er uenige med dem (det verste eksempelet så langt er Hobbelstad-referansen i Interstellar-sakene deres), og her fortsetter du trenden med å henge ut filmer, skuespillere, kritikere og publikum uten å komme med andre argumenter enn at du vet hva du snakker om fordi… Nei, hjelp meg litt.

    Som vanlig blandes kort over en lav sko; Metacritic, Tony Scott, Armond White… Minus, pluss, minus. Hvis man fortsetter regnestykket ender du vel opp med Metacritic-mottakelsen til denne saken?

    Så… bidrar denne femte kommentaren til popinnflytelse, lysmestring, kultstatus eller kan man faktisk omtale artikkelen din som en moderne klassiker? Time will sjåv.

  5. André sier:

    Baby Driver lever ikke opp til anmeldelsene. Den er likevel en av de bedre filmene på kino i sommer, så den er jo ikke det verste eksempelet på tendensen som tas opp, men det fremkommer jo egentlig i saken. Tror mange (inkludert fansen) er enige i at den første delen av filmen er klart best, og at den taper seg etter hvert. Action-scenene sitter som et skudd, dialogene burde vært mer minneverdige.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>