Omtale

Utilstrekkelig, men fascinerende 2Pac-portrett i biografifilmen All Eyez on Me

Motstanden har vært enorm i produksjonsfasen til All Eyez on Me – filmen om livet og karrieren til rapperen Tupac Amaru Shakur (2Pac). Det startet stygt allerede i 2009 da det avdøde ikonets mor protesterte mot filmen, og produksjonsselskapet Morgan Creek gikk så langt som å saksøke henne i en konflikt om rettighetene til Tupacs liv.

Afeni Shakur, som selv døde i fjor, startet selskapet Amaru Entertainment etter at Tupac ble drept i 1996. Hensikten var blant annet å få kontroll over lanseringen av det uutgitte materialet sønnen etterlot. Å starte et slikt foretak var smart; for ikke å snakke om at det var rett og rimelig at mamma Afeni fikk høste de gjenværende fruktene fra sønnens populære (men kortvarige) karriere. På denne måten har også Tupac-fansen fått fordype seg i uferdige og tidligere uutgitte verker, slik man kan med Franz Kafka, Elvis Presley, Jimi Hendrix, eller andre avdøde storheters body of work.

Det har etter min smak likevel vært noe uverdig over melkingen av Tupacs arkivmateriale, fordelt over hele seks posthume album – i tillegg til live- og samleutgivelser – som på sitt beste har vært middelmådige. Når man nå omsider også kan gå på kino og se den ferdige biopic-en om rapperen, åpenbarer det seg et paradoks: man forstår morens engstelse for prosjektet, men All Eyez on Me oppleves også som et nytt produkt i franchisen 2Pac™.

I denne serien befinner den forvokste, posthume diskografien seg allerede, i selskap med 2Pac-håndklær, -musematter, -kaffekrus og så videre. Men platene som kom ut mens Tupac var i live er noe annet; de er sertifiserte rap-klassikere, inkludert dobbeltalbumet All Eyez on Me som filmen låner sin tittel fra.

Virkelighetens Tupac og moren Afeni Shakur.

At Tupacs mor stilte seg negativ til denne filmen har ikke nødvendigvis vært et dårlig tegn. Kanskje ville vi få en biopic som unngikk å glorifisere, og som maktet å provosere litt i sin ærlige skildring? Vel. Dette virket ikke å være årsaken til Afeni Shakurs frustrasjon, og heller ikke ankepunktet for Boyz n the Hood-regissør John Singleton, som fløy i flint i media: «I haven’t watched [All Eyez on Me] and I refuse to watch it. I know that they fucked it up so I’m not even trying to give it any attention,» slo han fast i fjor, etter tidligere å ha vært koblet til prosjektet.

Manuset ble av flere stemplet som overfladisk, og med et hårreisende avslappet forhold til fakta. Afeni Shakur var skuffet, også over regissørvalget. Hun hadde ønsket seg Antoine Fuqua (Training Day) eller nevnte Singleton. I stedet gikk jobben til en for de fleste ukjent musikkvideoregissør med navnet “Benny Boom“.

Man kan bare fantasere om hva denne filmen kunne ha blitt med en annen filmskaper bak roret. Eller kanskje All Eyez on Me var et håpløst prosjekt fra start, for filmen har mange problemer, og et av dem er Tupac selv: hvem er i stand til å tolke en karismatisk og motsetningsfylt skikkelse, som så mange har et forhold til?

Demetrius Shipp Jr. ligner av utseende, på en måte som blir mer uncanny enn troverdig. Han spiller riktignok overraskende godt, men det holder likevel ikke – for ingen andre enn Tupac selv kan spille Tupac. Miksturen av varme og karikatur hos rapperen gjør ham kanskje ekstra vanskelig å gestalte – mer enn andre kjendiser det er laget film om. Balansegangen mellom myte og menneske fungerer for så vidt ganske fint i manuset til All Eyez on Me, men bedre kjent med Tupac blir vi ikke. Filmen baserer seg på det vi allerede vet og hvordan han fremsto i media, med unntak av noen scener der det er vanskelig å avgjøre graden av diktning.

Vi må også huske at Tupac selv var en glimrende skuespiller; det han i utgangspunktet skulle bygge en karriere på, før han ble rapper. Det har blitt spekulert i om Tupac lot seg inspirere av sin iskalde karakter Bishop i Juice (1992), siden han etter dette fikk en mer utagerende thug persona i musikken. Han kunne utnytte imaget sitt på en måte som Shipp Jr. ikke helt får frem i All Eyez on Me.

Shipp Jr. unngår imidlertid å bli en ren imitator i hovedrollen, selv om han ligger farlig nær. I konsertscenene fra The House of Blues beveger han seg nesten identisk slik som Tupac gjør i de originale opptakene, ikledd den samme, hvite buksa. Han delvis lip sync‘er til Tupacs originalinnspillinger. Det hele kunne vært et påkostet innslag i Stjerner i sikte, for dem som husker dét 90-talls-programmet.

I filmen forteller rapperen (i Shipp Jr. sin skikkelse) selv sin historie, i scener basert på intervjuene Tupac gjorde med en journalist i fengselet Clinton Correctional Facility. Tupac tilbragte ni måneder der for seksuelt misbruk i 1995, før han ble sluppet fri da musikkbransjens kanskje største gangster Suge Knight betalte ham ut og lokket ham inn i vepsebolet Death Row Records.

Vi får flashbacks til oppveksten i New York, følger Tupac videre til kunstskolen i Baltimore, før han til slutt ender opp i Oakland. All Eyez on Me har mest driv i den siste delen fra California, da rapperen virkelig når stjernestatus og menger seg med Suge og andre profilerte rap-artister fra vestkysten. Filmen forlater også den klønete og filmskole-aktige rammen med intervjukonteksten etter hvert, og forteller historien uten trasige forsøk på fiksfakseri.

Det er like greit, for Benny Boom er ikke mye til regissør. Historien om den eksplosive Tupac er sørgelig tamt fortalt. Man kan føle Booms anspente forsøk på å holde stø kurs. Tilbudet om å filmatisere historien om selveste Tupac ble vel for prestisjetungt til at han kunne takke nei. Resultatet har blitt en snål form for plankekjøring der Boom virker livredd for å gå utenom en konvensjonell fortellestil, samtidig som han tukler med fakta og gjør noen underlige, subjektive regivalg. Forholdet mellom Tupac og skuespiller Jada Pinkett Smith er for eksempel flittig dramatisert, i den grad at Pinkett Smith selv har hevet stemmen og kritisert filmen.

Det verste er imidlertid en misogyn gjendiktning av omstendighetene rundt den påståtte voldtekten, der den involverte kvinnen portretteres som en parodisk utspekulert hore, ute etter oppmerksomhet og penger. Først er hun forførerisk overfor Tupac, som i filmen forlater henne før det skjer noe mer, før vi får se henne i rettssalen overdrevet anstendig kledd, mens hun smiler triumferende. Det hele er bare så dumt.

Filmens mise-en-scène ser billig ut på tross av at det er lagt ned et betydelig arbeid i for eksempel lyssetting og autentiske kostymer. All Eyez on Me har mer til felles med gamle Pen & Pixel-covre enn noe vi kan ta og føle på; de riktige elementene er på plass, men det lukter fuskepels og smågodt fra Nille. Jeg snakker ikke om den vulgære musikkvideo-estetikken man kjenner godt fra særlig hip hop-sjangeren, men et dårlig forsøk på å lage en anstendig film.

Jeg høres fryktelig kritisk ut, så et viktig poeng må presiseres: All Eyez on Me er ikke kjedelig! Det er vanskelig å støte publikum fra seg hvis man gir seg i kast med Tupacs historie, som var så hendelsesrik. De spennende situasjonene utspiller seg på løpende bånd. Filmen klarer tidvis også å se rapperens hissige engasjement i lys av datidens politiske klima og en form for kulturhistorie – det skulle bare mangle, ettersom Tupac til og med har fått et eget emne på Blindern.

Nå er det ikke lenger like selvsagt at The Notorious B.I.G. og Tupac nevnes når nye rap-stjerneskudd blir spurt om sine inspirasjonskilder (nå nevner de heller Marilyn Manson og motedesignere – hip hop som sjanger er mer forvirrende enn noensinne), men de to rivalene fra 1990-tallet står fortsatt fjellstøtt som rap-musikkens aller største ikoner. I Tupacs tilfelle handler det også om et tidløst samfunnsengasjement – at han tok temperaturen på rasismen og klasseforskjellene i USA, i tillegg til å henvende seg til lytterne på et personlig plan.

Biggie dukker selvsagt opp i All Eyez on Me, igjen spilt av Jamal Woolard. Vennskapet mellom Tupac og Biggie går som en egen plottlinje gjennom filmen, frem til paranoiaen og stoltheten gjør dem til fiender. Dette er tredje gang Woolard gestalter Notorious B.I.G. på film, men så ligner han jo veldig i utseende og stemme, og gjør svært overbevisende rolletolkninger.

Kanskje Woolard har en lang og lysende karriere foran seg som Biggie, i alle fall hvis Hollywood fortsetter å lage biopics om rap-artister. Til slutt blir det kanskje et slags hip hop-ens Marvel-univers, med de samme skuespillerne i stadig samme roller. Jeg måtte undersøke etter å ha sett filmen om skuespilleren som spiller Snoop Dogg i All Eyez on Me var identisk med den som tolker ham i Straight Outta Compton – filmen om N.W.A. som er skåret over samme lest som All Eyez on Me, med mye bedre resultat. Det var det riktignok ikke.

All Eyez on Me er på ingen måte god, men har ikke blitt like dårlig som fryktet. Filmen etablerer seg som et nytt og moderat fascinerende referansepunkt i Tupacs populærkulturelle sfære, og underholder med sin rekke av hendelser fra rapperens liv. Produsentene er for øvrig saksøkt for copyright-brudd, så intrigene fortsetter!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>