Regelbruddet: Kim Hiorthøy om The Rules for Everything

The Rules for Everything presenteres på Kunstnernes Hus Kino denne helgen (søndag 18.00). Etter visningen blir det samtale med regissør Kim Hiorthøy og skuespiller Ingrid Olava. Les også vår analyse av filmen.

*

Kim Hiorthøy har tidligere utmerket seg som billedkunstner, forfatter, musiker, kortfilmskaper, filmfotograf og illustratør. Nå står han bak en spillefilmdebut helt utenom det vanlige – et naturlig stoppested langs en mangesidig kunstners idérike løpebane.

I hvilken grad lykkes hans med sitt ambisiøse prosjekt, og hva står han for som forteller? The Rules for Everything har fått mye oppmerksomhet, og Hiorthøy har selv deltatt aktivt under samtaler etter filmvisninger.

Undertegnede møtte filmen med store forventninger, etter å ha sett presentasjonen av prosjektet på Blått lerret i fjor høst, og fikk anledning til å møte regissøren på Filmens hus. Hiorthøy er tilstedeværende, samarbeidsvillig og rolig.

*

Kim Hiorthøy: Det er kanskje skummelt å hevde at filmen jeg har laget ikke ligner noe annet, det stemmer sikkert ikke. Men jeg hadde lyst til å lage noe som jeg selv ikke hadde sett før.

Marius Lyngar: Filmens hovedperson og forteller er den tospråklige jenta Storm (Tindra Hillestad Pack). Hvilken funksjon har den lille jenta for fortellingen? Hvorfor valgte du et barn som den bærende stemmen?

KH: Det er en ti år gammel jente, hun er filmens hovedperson; den som handlingen dreier rundt.
Det var noe som skjedde i skrivingen, historien blåste i den retningen.

ML: Humoren er sort og underfundig – og litt overraskende, tematikken i betraktning.

KH: Jeg er glad i komikk. Jeg tror det er bra å tulle med ting, og alvorlige situasjoner er særlig tiltrekkende i så måte. Jo mindre man skal spøke med noe, jo mer fristende er det å gjøre det.

ML: Selvhjelpsbøker har vært i vinden de siste årene, og du tok selv opp emnet under seansen på Blått lerret. Etter det jeg har forstått retter du et spark til denne typen litteratur? Hva er ditt forhold til denne type bøker?

KH: Jeg har på ingen måte villet rette noe ”spark” til selvhjelpslitteratur, men jeg synes det er noe både tragisk og komisk ved den typen bøker. Og i hvordan vi håper at de skal virke, selv om vi vel vet at de ikke gjør det. Eller, noen gjør kanskje det for noen, det kan jeg jo ikke vite sikkert. Jeg tenker at det finnes så mange av dem, og det at de selger så bra må på en eller annen måte bety at de ikke virker. Jeg synes også det er noe komisk og tragisk ved ideen om at vi hele tiden skal forbedre oss.

ML: Det kan virke som at du ser på det som en form for egoisme også?

KH: Jeg vet ikke om det er egoisme, men jeg opplever at vi er ganske opptatte av oss selv, hvordan vi framstår, hvor bra vi er, at vi skal være vellykket. Vi er redde for ikke å få nok ut av livet.

ML: I din illustrerte roman Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, finner vi mange tegninger av byen, og dette motivet går igjen i The Rules for Everything.

KH: Jeg hadde lyst til at filmen skulle finne sted i en generisk by, eller fiktiv by, ikke så mye en by man kjenner igjen. Et sted der folk lever tett på hverandre – noe som kan være betryggende, men også irriterende eller truende. Det var imidlertid ikke så viktig at settingen skulle bli noen slags «rollefigur».

ML: Du brukte lang tid med innspillingslederen for å finne locations – på sykkel, slik jeg har skjønt det?

KH: Ja, vi syklet. Det var kanskje derfor det tok lang tid.

ML: Det sjunde inseglet (1957) av Ingmar Bergman er en referanse i filmen. Hvorfor ble denne så vesentlig?

KH: Ridderen som prøver å vinne over døden ved å spille sjakk er en morsom illustrasjon, synes jeg. Scenen er et bilde på hvordan vi forsøker å håndtere ting som er helt utenfor vår kontroll ved å bruke et system, noe som har klare roller og regler og begrensninger. Vi stjeler vel egentlig bare Bergmans litt kanskje banale metafor, bruker den om igjen. Og det er kanskje en metafor med mye sannhet i seg, selv om den er banal.

«Det sjunde inseglet» (1957).

ML: Er det andre referanser i filmen som ikke er like åpenbare?

KH: Det er helt sikkert både bilder og hendelser, og nok også replikker, som er sitater eller tjuvgods fra andre filmer. Jeg tenkte mye på det når vi skrev manus og også under innspillingen, men i løpet av klippeprosessen og etterarbeidet er det som om filmen har leiret seg inn i seg selv, og nå klarer jeg ikke lenger huske hva som er hva. Når Storm kommer hjem sent og moren hennes venter på henne, så er replikkvekslingen deres hentet fra tittelen på en gammel Eames-film. Sekvensen med gatelyktene er vel et slags sitat fra slutten av L’eclisse (Michelangelo Antonioni, 1962). Og så videre… holdt jeg på å si.

ML: The Rules for Everything har en leken stil som utfordrer tilskueren, og inkluderer blant annet flere innslag av det man kan kalle assosierende montasje, der den ene kamerainnstillingen gir mening til den neste.

KH: Jeg er glad i mye forskjellig film, og tenker at mange ligner på hverandre – selv om man står fritt til å bryte med konvensjonene. Det er vel ganske vanlig i dokumentar- eller såkalt essayfilm, at en tankerekke «illustreres» i klippen.

ML: Lyssettingen fremstår naturalistisk. Har stilen tilpasset seg budsjettet?

KH: Vi hadde ikke så mye penger, og var avhengige av å kunne snu oss ganske raskt. Øystein Mamen, som har fotografert filmen, og jeg, bestemte oss for at vi ville ha så lite utstyr med oss som mulig. Filmen er lyssatt ganske forsiktig, men likevel mer stilisert enn jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg.

ML: Du føyer deg inn i rekken av norske regissører som dels bruker aktører med annen bakgrunn enn skuespillerskole eller sceneerfaring.

KH: Jeg tenkte at det kunne være bra å også ha med folk som ikke er skuespillere; at når de ikke har så mye teknikk å støtte seg på, så er det noe annet som kommer igjennom. Det kan også gjøre dem mer sårbare, som kan være problematisk, men vi gikk for en spillestil der ingen måtte være spesielt utleverende.

ML: Å arbeide med både tekst, musikk og billedkunst synes å være en perfekt inngang til å lage film, så jeg er spent på om Hiorthøy mener det er en fordel å være multikunstner?

KH: Jeg vet ikke hva den eventuelle fordelen er, og merker vel mest ulempene. Jeg ser jo at dette er noens første spillefilm, og legger merke til mangler på områder der jeg ikke har så mye erfaring – for eksempel det å instruere skuespillere.  Det var veldig morsomt å arbeide med The Rules for Everything, men aldri enkelt, og det er mange ting jeg nok hadde gjort bedre eller annerledes hvis jeg hadde hatt mer erfaring.

Så umiddelbart vil jeg si at det er flere ulemper enn fordeler ved å kunne litt om mange ting, i stedet for å ha dybdekunnskap på ett område. Det høres riktig ut å si at det er en fordel med bred erfaring i stedet for smal, men jeg vet ikke om det stemmer. Det var aldri noe tidspunkt under innspillingen hvor jeg tenkte at «dette kan jeg, så dette blir bra».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Cathrine Sandtorv sier:

    Etterspørselen etter selvhjelps litteratur er stor fordi folk flest ikkje finn andre alternativ. Og ja, det er tragisk at samfunnet vi lever i fokuserer så mykje på ytre lykke når det indre er så mykje viktigare…

    ❤️Cathrine Sandtorv

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>