John Cassavetes & Gena Rowlands – et kjærlighetsbrev om gjensidig avhengighet

Cinematekene arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner du her. Cassavetes/Rowlands-filmen Minnie and Moskowitz vises for første gang torsdag 11. mai i alle byene bortsett fra Tromsø, der den først vises fredag 12. mai. Vær obs på at denne filmen har mange visninger!

*

Når Cinemateket i Oslo nå presenterer «seks av de beste rolletolkningene» til Gena Rowlands, er det påfallende, men ikke overraskende, at samtlige titler er regissert av ektemannen John Cassavetes.

Filmene hans veller over av empati for deres feilbarlige, dypt menneskelige rollefigurer, og lar lange, livaktige scener utfolde seg foran kameraets ofte flakkende, men tålmodige blikk. Gena Rowlands er en enestående skuespiller, med en kontroll og elektrisk tilstedeværelse som til tider kan ta pusten fra en.

Ekteparets samarbeid må sies å ha vært usedvanlig fruktbart. De to giftet seg nærmest umiddelbart etter å ha møttes ved skuespillerakademiet i New York i 1954, og opptrådde sammen som skuespillere nærmest fra begynnelsen av. De laget ti filmer sammen, hvorav flere er å regne som betydelige verk i amerikansk filmhistorie og særlig innenfor independent cinema. På toppen av det hele produserte de også tre nye filmskapere, ettersom deres barn Xan, Zoe og Nick (regissør av blant annet The Notebook og Alpha Dog) på ulike måter har fulgt i foreldrenes fotspor.

Denne uken er det Minnie and Moskowitz (1971), en slags romantisk komedie, som er kinoaktuell, både som en del av retrospektivet i Oslo og på de digitale cinematekene over hele landet. Filmen anses gjerne for å være duoens mest generøst tilgjengelige; ikke uten kritisk brodd og et årvåkent blikk, men varm som en god klem. Som den amerikanske kritikerlegenden Roger Ebert skrev i sin anmeldelse, bidrar særlig rollebesetningen til å gi filmen en trygg og «hjemmelaget» atmosfære det er vanskelig ikke å la seg sjarmere av:

«There are a lot of other members of the Cassavetes circle in Minnie and Moskowitz: Cassavetes’ mother plays Moskowitz’s mother, Gena’s mother plays Minnie’s mother, Gena’s father has a cameo as a minister, various children and family friends have walk-ons, and Cassavetes himself turns up, unbilled, as Minnie’s loveless lover.

This kind of casting can’t help but give the movie an intimate, familiar feeling, and maybe that’s why the comedy works as human comedy and not just manufactured laughs.»

Neste uke vises imidlertid (i Oslo, vel og merke) det de fleste anser for å være et lysende karrierehøydepunkt, både for Cassavetes og Rowlands – en film som er symptomatisk for hva som gjorde samarbeidet deres så spesielt. En kvinne under påvirkning («A Woman Under the Influence», 1974) er en hyllest til den kompromissløse kjærligheten, rensket for illusjoner, og Rowlands leverer her en av historiens mest oppsiktsvekkende rolletolkninger, som den godhjertede, men mentalt ustabile husmoren Mabel.

Under andre forhold enn Cassavetes’ kunne en rollefigur som Mabel fremstått karikert og «tenkt», lite troverdig i sitt tydelige omriss. Forståelsen og aksepten hun så sårt har behov for synes tydelig hos Cassavetes og Rowlands, om ikke hos de andre rollefigurene.

Mabels drivkraft er kjærlighet, som hun sjenerøst øser over alle hun møter, men hennes utfordring er at hun sliter med å uttrykke seg i henhold til sosiale koder, og innse når hun skal begrense seg. Dette fører til at enhver hyggelig seanse ender brått ved at hun tråkker over streken, og i stedet utvikler seg til en høylytt krangel mellom henne og ektemannen Nick (fremragende spilt av Peter Falk) – inntil det punktet der han ikke ser noen annen utvei enn å sende henne av gårde på mentalsykehus.

Livet, slik hun forventes å leve det, fremstår for Mabel uhåndterlig, men rollen som hustru og husmor – der hver handling i bunn og grunn er et utrykk for kjærlighet til hennes ektemann og tre barn – mestrer hun og føler seg trygg i. Hjemmet og familien utgjør dermed et anker for Mabel, som hun klinger seg til med hud og hår.

«A Woman Under the Influence» (1974).

Dette kommer til uttrykk i noen av filmens mest gripende øyeblikk, som når hun oppriktig og begeistret forteller barna at det å lage dem har vært det eneste hun gjort av verdi livet – og dermed tydelig avslører hvor vesentlig familien er for hennes selvfølelse, hvor avhengig hun er av bekreftelse fra sine nærmeste.

Når hun returnerer fra det seks måneder lange oppholdet på mentalsykehus er det hjerteskjærende å se henne trygle menneskene som ønsker henne velkommen tilbake om å la henne få treffe barna, umiddelbart etter at hun krysser dørstokken.

Hun snakker lavmælt og forsiktig, men er tydelig utålmodig, som om hun bokstavelig talt ikke holder ut et øyeblikk til uten dem. Rowlands klarer å formidle Mabels uutholdelige, desperate lengsel, men også hennes visshet om at hun er nødt til å demonstrere at hun er i stand til å kontrollere disse følelsene.

En kvinne under påvirkning er imidlertid mer enn en historie om en kvinne som blir fratatt sin frihet. Den handler grunnleggende sett om mennesker som sliter med å leve opp til sitt ansvar, som knuges under forventningene fra sine omgivelser. For Nick fremstår på ingen måte som Mabels stabile motvekt. Han er aggressiv, temperamentsfull og uforutsigbar, og man kan tenke seg at om det ikke var for andre menneskers oppfordring – om ikke hennes fremtoning var en så tydelig indikator på et dysfunksjonelt familieliv – ville han ikke ha sendt henne bort.

«A Woman Under the Influence» (1974).

Etter avskjeden strever Nick med å håndtere rollen som alenefar, og blir møtt av mennesker som forakter ham for å ha sviktet sin hustru. Mabels oppførsel setter ham, som mannen i huset, i et dårlig lys, men et drastisk forsøk på å fikse problemet får ham til å fremstå enda svakere.

En kvinne under påvirkning handler om noe langt mer universelt enn to særtilfeller, to mennesker som har funnet sammen fordi ingen av dem passer helt inn noe annet sted. Filmen rensker vekk alle glansede forestillinger om kjærlighet, og viser hvordan en relasjon mellom gjensidig avhengige mennesker nødvendigvis krever samarbeid. Tematikken understrekes i den fantastiske avslutningsscenen, der Nick og Mabel ordløst hjelper hverandre å rydde huset etter en kaotisk krangel og en mislykket velkomstfest, mens rulleteksten kommer til syne på lerretet.

Det er en særdeles pragmatisk fremstilling av samliv, gripende og varm i sin ærlighet. Og nettopp slik er mange av Cassavetes og Rowlands filmer; denne slitesterke duoen opplevde selv et gjensidig avhengighetsforhold, og det er vanskelig å forestille seg noe annet enn at mange av rollefigurene de skapte sammen også henter atferdsmønstre fra dem selv, og at situasjonene som tegnes opp i filmene av og til rommer erfaringer fra deres eget samliv.

Ved å se alle de seks filmene Cinemateket i Oslo har valgt å løfte frem, får man ta del i en intens og langvarig dialog mellom to store kunstnere – som har vist seg å være svært innflytelsesrik. I tillegg til de to nevnte titlene vises Faces (1968), Opening Night (1977), Gloria (1980) og Love Streams (1984).

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>