Hybrid og hybris i Ridley Scotts Alien: Covenant

Artikkelen inneholder spoilere.

Med Alien: Covenant forsøker regissør Ridley Scott å kombinere elementer fra både forløperen Prometheus (2012) og originalfilmen Alien (1979). Hybrideksperimentet lykkes makeløst godt, men det er liten tvil om at han – nok en gang – vil bli utsatt for nitidig narrativ dekonstruksjon og kritikk i fanmiljøet (den episke Prometheus-debatten ligger friskt på minnet). Det er derfor like greit å lansere det første skriftlige forsvarsinnlegget for Alien: Covenant med en gang.

Der Prometheus (2012) nærmest ble lemlestet av mange fans, ble den stort sett høyt verdsatt av det internasjonale kritikerkorpset – også her på Montages, der filmen ble behørig omtalt, hyllet, gransket og forsvart gjennom flere artikler. Allikevel har det vært knyttet mye usikkerhet til oppfølgerfilmen Alien: Covenant – særlig etter at de såkalte forfilmene ga bud om en snodig tonemiks. Ridley Scott har dessuten vært noe uforutsigbar de siste årene, ettersom plutselige manusendringer og nye konseptuelle idéer har ført prosjektene i en helt annen retning enn opprinnelig planlagt. Det betimelige spørsmålet i møte med denne nye filmen var derfor: Har den 80 år gamle regissøren fremdeles grep om sine visjoner og iscenesettelser?

Svaret er utvilsomt: ja. Scott har lyttet til de frustrerte ropene fra hardbarkede Alien-fans, og gjeninnført (deler av) det intense horror-elementet fra originalfilmen, samtidig som han har bevart de vidløftige, filosofiske betrakningene fra Prometheus. Stikkordet for Alien: Covenant er derfor hybridisering – både i tematikk og konsept.

Tematisk hybridisering i åpningssekvensen

Mye av det grunnleggende tankegodset omkring skapelse og selvforståelse fra forrige film videreutvikles allerede i filmens første scene – en makeløs dialogsekvens mellom androiden David (Michael Fassbender) og hans skaper Peter Weyland (Guy Pearce) i tidsperioden før Prometheus. I et klinisk, hvitt rom (en slags før-eksistensiell tabula rasa) med enorme panoramavinduer ut mot fjellandskapet utenfor – det naturlige skaperverket – forsøker Weyland å veilede den nyklekkede androiden mot en form for selvforståelse og posisjon i tilværelsen.

Selv om dette rommet er sparsomt møblert, er hver eneste gjenstand ladet med betydning, gjerne med bibelske og mytologiske konnotasjoner. På veggen henger et maleri av Jesu fødsel (skaperen). Rett ved siden av står en vevstol – et slags Rumplestiltskin-hjul som omformer tekstiler til gull (transformasjonen). Ved det ravnsvarte flygelet fremfører David et stykke etter eget valg – Richard Wagners Entry of the Gods Into Valhalla fra Das Rheingold (1869), første del av den berømte syklusen Der Ring des Nibelungen.

Bare i denne lille detaljen klinger det intertekstualitet fra hver pianostreng. David, som etter hvert blir en problematisk figur i filmen, anser kanskje seg selv som en gudeskikkelse. Men kjennere av Wagners syklus vet også at den aktuelle sekvensen ikke bare er en feiring av gudenes inntog i etterlivets festhall, men også en falsk følelse av frihet ettersom deres undergang – i følge Loge/Loke – er nært forestående. Om man spinner videre på Prometheus-myten fra forrige film, er gudenes makt med andre ord en illusjon. Ved å stjele deres ild (eller i dette tilfellet, «svart olje»), kan makten brukes mot sine skapere.

Det tykkeste laget av intertekstualitet finner vi allikevel i Davids navn. Dette ble naturligvis introdusert allerede i Prometheus, ettersom navnet – rent etymologisk – betyr «den elskede» og spiller på androidens menneskelige dilemmaer i møte med sin tildelte redskapsfunksjon (denne plikt-/kjærlighetsdynamikken utforskes for øvrig videre i Alien: Covenant). I filmens åpningssekvens er det imidlertid en gigantisk replika av Michelangelos David-statue som gir androiden inspirasjon til sitt navn, og plutselig har vi en konkret, historisk referanse også; en utvalgt David å forholde oss til.

Dette er viktig fordi Michelangelos bibelske konge speiler flere egenskaper hos vår egen rollefigur. Akkurat som bibelhistoriens David, er også vår David en renessansemann – en kriger, poet, kunstner og musiker. En skaper. Også vår David konfronteres av Goliat – enten i form av xenomorfer, Engineers, mennesker eller mer avanserte androider. Og kanskje mest oppsiktsvekkende – akkurat slik bibelens David bragte Paktens ark (Ark of the Covenant) inn i Jerusalem, får også koloniskipet Covenant en viktig betydning for vår David.

Alle disse detaljene peker mot det samme. Det handler ikke bare om epistemologiske problemstillinger; om hvorfor vi eksisterer og hvor vi kommer fra, men også om ren og skjær hybris: Både mennesker og menneskeskapte vesener (og vesenskapte mennesker?) vil på et eller annet tidspunkt utvise overmot og utfordre kreftene som har skapt dem, noe som igjen vil føre til deres ugjenkallelige selvødeleggelse.

Vi er nå knapt 10 minutter inn i filmen, og allerede har Scott maktet både å videreføre den mer cerebrale tonen i Prometheus, og lagt det tematiske grunnlaget for resten av historien. Sekvensen er med andre ord et slags komprimert destillat av Scotts audiovisuelle stil og alle de motstridende kreftene – både indre og ytre demoner – som preger resten av intrigen.

Det er allikevel ikke en representativ sekvens for filmen som helhet. Den er heller symptomatisk for én del av det hybridorienterte uttrykket. Akkurat som erkeeksemplet Jurassic Park, er også Alien: Covenant myntet på en slags bølgende intervallstruktur som konsekvent dveler på stemningstablåer og karakterutvikling i lengre passasjer, for så å vike plass for hyperintense action- og spenningssekvenser.

Narrativ hybridisering i bølgende intervaller

Det er tre-fire store action-/horrorsekvenser i filmen som åpenbart er skrevet inn for å tilfredsstille Prometheus-kritikerne. De er imidlertid ikke satt inn som tilfeldige øyeblikk, men som narrativt relevante høyoktansopplevelser. Spesielt bemerkelsesverdig er en slags løpssekvens omtrent midtveis, der Scott og hans faste klipper Pietro Scalia beveger seg sømløst mellom tre parallelle handlingsforløp, sammenbundet av komponist Jed Kurzels taktfaste, insisterende rytmepuls i det lave registeret: To separate utforskergrupper på planeten forsøker å storme tilbake til landingsskipet (begge med syke besetningsmedlemmer), mens det resterende mannskapet på Covenant overvåker situasjonen fra rommet. Den drøyt kvarter lange sekvensen har en voldsom, kinetisk energi som fortsetter noen minutter selv etter det tilsynelatende klimakset. Scenen er fysisk utmattende, men føles aldri overlesset. Da betyr det mindre at CGI-effektene, særlig i monstrenes utforming, kanskje frarøver noe av den operatiske mystikken fra originalfilmens mekaniske effekter.

Om noe, vitner disse actionsekvensene om Ridley Scotts vedvarende vitalitet som historieforteller, til tross for sin høye alder. Men det er egentlig i de mer neddempede scenene i Alien: Covenant at han omfavner oss med sine kjennemerker – scener der han ikke bare kan øse av sin visuelle teft, men også utforske en del av de filosofiske temaene som har opptatt ham gjennom hele karrieren.

I disse lange oppdagelsesstrekkene (både på jordnært plan og i brede vistaer) flekser Scott og fotograf Dariusz Wolski sine visuelle muskler: steilbratte fjellformasjoner og trestammer som katedralsøyler, iskalde innsjøer og episke fossefall, innkapslet i endeløs tåke og evig skumringslys. Vi blir introdusert for en sivilisasjon i ruiner, en slags krysning mellom Roma og Gomorra; et Pompeii etter vulkanutbruddet, med forvridde, forkullede kropper mot bakteppet av gullbelagte kupler og forlatte murbygninger i nattemørket. Med jevne mellomrom sprayes luften med skarer av vektløse fnugg og sporer, som melis i motlys. Også innendørssekvensene bærer Scotts fingermerker til spissene – ulmende, oransje lanterner lyser opp blafrende gardiner og plakater, mens fukten renner som svette fra veggene i et råtnende Necropolis.

Utforskningen av slike landskaper har ikke bare en rent opplevelsesorientert egenverdi. Det gir også betydelig tid til intime, mellommenneskelige øyeblikk, der problemstillingene fra åpningssekvensen utvikles. Særlig interessant blir interaksjonen mellom David og hans androidebror Walter (en «nyere modell», også spilt av Michael Fassbender). Som i alle A.I.-beretninger, handler det også her om speiling; skaperverket som en refleksjon av skaperen. David og Walter er begge speilinger av mennesket som skapte dem, men for Davids del blir forholdet mellom plikt og kjærlighet komplisert og forvridd; ja, desillusjonert.

Dette kommer også visuelt til uttrykk i et par sekvenser, som bildet av Davids forvridde, groteske fremtoning i en rund speilflate, eller i hans fremtreden overfor monstrene. I en annen speilingssekvens lærer David sin yngre og tilsynelatende mindre menneskelige bror å spille blokkfløyte; å finne glede i  skapelsesprosessen.

Denne speiltematikken løftes til mytologisk nivå gjennom ytterligere intertekstualitet. David siterer et utdrag fra Shelleys romantiske dikt Ozymandias (1818) til Walter, hvis andre vers lyder:

And on the pedestal these words appear:
‘My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!’
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.

For å gjøre det dobbelt intertekstuelt, er Ozymandias tilfeldigvis også det greske navnet på den egyptiske kongen Ramesses II (og kanskje en intern referanse til Scotts undervurderte film Exodus: Gods and Kings?). Grunntanken ligger igjen i diktets nærmeste ironiske fremstilling av den ultimate hamartia (eller hybris), der en person eller en hel siviliasjon lar ambisjonene løpe fra seg, før det til slutt resulterer i et mektig fall. Higen etter guddommelig perfeksjon er en ørkesløs bedrift. Da blir det ekstra ironisk når David feilaktig krediterer diktet til Byron, som får Walter til å poengtere at «one wrong note can make the whole symphony seem off». Her legger man med andre ord føringer for Davids videre prosjekt i den kommende oppfølgeren.

Mange av disse filosofiske grunnvollene raser nok forbi referanserammene til den allmenne kinogjengeren, som kanskje først og fremst vil ha en underholdende filmopplevelse – en slasher in space. Men det faktum at denne intertekstualiteten eksisterer, sementerer nok en gang Scotts revitalisering av Alien-serien som et verdig prosjekt – noe som ikke bare kan avfeies med «logiske brister i fortellingen», slik fanmiljøer har hatt for vane å gjøre. Den intertekstuelle forståelsen er strengt tatt heller ikke nødvendig, ettersom de bølgende intervallene i historien – den hybrid-aktige fortellestrukturen – er like effektive som en insisterende, kroppslig opplevelse.

Franchise-hybrid

Hybridtenkningen stopper imidlertid ikke på et strukturelt, narrativ plan. Endelig smeltes også Alien: Covenant sammen med flere av sine forgjengere i filmserien. Allerede på et makroplan refererer filmen tydelig til originalen; Ja, på mange måter er den en nytolkning av det samme premisset: Et romfartøy plukker opp et tilsynelatende tilfeldig nødanrop, og bestemmer seg for å undersøke kilden. Planeten utforskes, og det tar ikke lang tid før mannskapet angripes av ugne vesener i trange korridorer.

Men også på mikroplan refereres det til Alien. Maskineriet og monitorene retrofitter de mer klumpete elementene fra originalfilmen. Skipets kunstige intelligens går under navnet Mother. David omtaler xenomorfen som «the perfect organism», som Ash i originalen. Daniels (Katherine Waterston) er en fullverdig arvtager etter Ripley (Sigourney Weaver) gjennom sin snarrådighet og naturlige skepsis.

Minst tre aspekter sender dessuten assosiasjoner til James Camerons Aliens (1986): den småertende interaksjonen mellom besetningsmedlemmene, slippet ned til planeten og den litt rådville førstestyrmannen Christopher Oram (Billy Crudup) som minner om Lt. Gorman i Camerons film. David Finchers Alien³ (1992) får også en slags tilkjennegivelse i sine fabuleringer over teologiske og eksistensielle spørsmål, mens et burlesk bestiarium bestående av Giger-inspirerte kreasjoner (flere hybrider!) sender tankene til Jean-Pierre Jeunets Alien: Resurrection (1997).

I tillegg passer Jed Kurzel på å både referere Jerry Goldsmiths musikk fra originalfilmen (riktignok med litt andre bruksområder), litt av den militaristiske perkusjonen fra James Horners Aliens, noen av de cluster-aktige akkordene fra Elliot Goldenthals Alien 3, samt både Marc Streitenfelds ugne, metalliske pianostrenglyd og Harry Gregson-WilliamsLife-tema fra Prometheus.

Alle disse referansene er organisk integrert i historien, men lett å kjenne igjen og glede seg over for dem som har forutsetninger for å fange dem. Med andre ord: De burde etter alle solemerker tilfredsstille den samme fansen som radknakk Prometheus. Men vil det skje?

*

Slik det fremstår i denne omtalen, kan det hele virke ganske overveldende. Det finnes altså kryssende linjer mellom Alien og Prometheus, mellom Alien: Covenant og alle foregående filmer i serien, mellom energisk action og stemningstablåer, mellom kroppslig skrekk og vektig tankegods, mellom overflate/tekstualitet og dybde/intertekstualitet. Det finnes krysninger og hybrider både i innhold og struktur. Alt sammen i løpet av drøye to timer.

Jeg frykter og forventer derfor at Alien: Covenant vil bli mottatt omtrent på samme måte som Prometheus i fanmiljøet. Det hjelper nok lite at Ridley Scott har forsøkt seg med små doser fan service i hybridtekningen. Et besøk på enkelte internasjonale nettfora har allerede bekreftet disse mistankene: Kritikken som allerede har kommet går gjerne på filmens tempo eller på xenomorfenes forhastede livssyklus, på CGI-effektene og nok en gang på såkalte «karakterbrister» eller andre narrative valg som «dumme» og «lite troverdige». De vektige, filosofiske ideene ser ut til å avblåses som «uforløst tematisk materiale».

Vi som allerede er i forsvarsmodus, må derfor mobilisere på to fronter – både i endeløse diskusjoner om plottelementer og deres betydning og relevans, og minst like viktig: påpeke filmens mange verdier utenom den overfladiske spenningshistorien; altså en Prometheus-debatt, Vol. 2.

Alien: Covenant fremviser Ridley Scott av godt, gammelt merke– en film som nyter av hans visuelle ferdigheter og som er grunnlagt på storslåtte ideer omkring skaperverk, kunstig intelligens, moralfilosofi og sivilisasjoners fall. Filmen er kanskje aller best når den fabulerer over disse tingene, både gjennom rollefigurer, dialog og audiovisuelle iscenesettelser, men samtidig mektig insisterende i sine viscerale horrorelementer. Dessverre kan disse voldsomme hybridambisjonene fort bli Scotts egen hybris når fansen slår klørne i filmen.