I fjor høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
The Last Airbender («Luftens siste mester», 2010) er den midterste av de tre filmene til M. Night Shyamalan i perioden 2008-2013. Etter å ha falt spektakulært i unåde både hos publikum og kritikere, var han nå henvist til å operere som en hvilken som helst regissør innen studiosystemet.
Den bortimot totale kunstneriske friheten han nøt i Disney-konsernet (og hos Warner Bros. helt på slutten) for de fem filmene i gullalderen 1999-2006 måtte ha fortonet seg uvirkelig der han nå stolpret seg gjennom filmindustriens obligatoriske hindringer og kompromisser.
Det er nok ikke tilfeldig at han etter endt ørkenvandring resolutt snudde ryggen til det etablerte, og gjenoppfant seg selv med to lavbudsjettfilmer som ikke bare blidgjorde kritikere og publikum, men skuffet inn eventyrlige summer. The Visit (2015) og Split (2016) kostet 5 og 9 millioner dollars, men spilte inn 98,5 og 275 millioner på verdensbasis, ifølge Box Office Mojo. Med et smil erindrer jeg en uttalelse fra Shyamalan i tiden han lå aller mest nede for telling, hvor han sa noe i retning av: «Sånn er det i denne bransjen: Først er du et geni, så er du en idiot, og så er du et geni igjen.» (Dessverre har jeg i farten ikke klart å gjenfinne kilden for utsagnet.) Det er også morsomt å lese denne profetiske uttalelsen i et After Earth–intervju fra 2013: «…now I’m going to try and make smaller movies, based on my experiences with this one,” he says. “I liked using the muscles I learned and I want to use them a little bit more, but in a smaller way. We used to think that small movies don’t make money anymore and that’s why they don’t get made, but Black Swan, The King’s Speech, both made many millions of dollars. So I think I can make my small, personal movies.»
Undertegnede har de siste årene drevet et omfattende engelskspråklig prosjekt med dybdeanalyser av de tidlige filmene til Shyamalan. Denne oversiktsartikkelen fungerer som en portal til de femten artiklene i serien, men en tur til forsiden på den engelskspråklige utgaven av Montages gir også god uttelling. Jeg har dessuten skrevet en enkeltstående artikkel om Split.
Inspirert av regissørens føniksaktige gjenreisning vil jeg framover gå løs på arbeidene fra «den tunge tida» 2008-2013. Det er på tide med en nøktern gjennomgang av disse tre filmene, som rommer betydelige kvaliteter. Jeg har alltid ment at både The Happening, The Last Airbender og After Earth på langt nær er så dårlige man skal ha det til. Snarere har det rådet et nesten irrasjonelt raseri mot mannen og hans virksomhet, en utvikling som allerede var godt i gang før den vanskeligste perioden. (I starten av den første artikkelen om Lady in the Water [2006], den tidligst skrevne i hele prosjektet, går jeg inn på dette.)
Disse motepregede, fiendtlige holdningene – som sprang ut av en stigende skepsis til arbeidene fra den tidlige perioden, spesielt The Village (2004), som ulykkeligvis ble feilaktig markedsført som en skrekkfilm – medførte mange vranglesninger av arbeidene fra mellomperioden.
Tvillingfilmer
Denne artikkelen om The Last Airbender er tenkt på som en smakebit av undertegnedes pågående analysearbeid, som i første omgang utføres parallelt med After Earth (2013), da det er fruktbart å se på disse som tvillingfilmer. Innspillingene representerte noe helt nytt for Shyamalan, for dette var hans første virkelige blockbustere. Mens Den sjette sansen (1999) kostet 40 millioner dollar, lå de neste fire mellom 60-72 millioner, mens The Happening (2008) ble levert for 48. The Last Airbender og After Earth ble imidlertid laget med budsjetter på henholdsvis 150 og 130 millioner. Ikke bare var historiene mer handlingsmettede, men også tungt utstyrt med spesialeffekter. Dette var ikke et naturlig terreng for Shyamalans rolige, ettertenksomme stil og særegne talent for å mane frem stemninger.
For første gang var ikke filmenes opprinnelige ideer Shyamalans egne. Regissøren gav dessuten avkall på sin kunstneriske kontroll: The Last Airbender ble etter-konvertert til 3D mot hans vilje, og Will Smith hadde siste ordet under produksjonen av After Earth. Begge filmene ble også vesentlig klippet ned i forhold til Shyamalans opprinnelige visjon. Det er trolig årsaken til at begge lider av at de føles urytmiske og noe klønete i de tidlige partiene. Selv om det ikke er snakk om noen kontinuerlig begredelighet, er det ikke usannsynlig at denne vaklingen (som varer omlag 45 minutter for The Last Airbender, 30 for After Earth) kan ha ført til at publikum (og kanskje også noen kritikere) ga opp filmene underveis, og dermed ikke var i stand til å sette pris på dem når de begynte å operere på fulle turtall.
Videre utspiller intrigen i begge filmene seg i dataspillaktige verdener (en fullstendig transformert jordklode) der rollefigurene må underkaste seg et sett med regler, noe som blir utslagsgivende for deres oppførsel og mål. Begge er anført av svært unge og uerfarne skuespillere i hovedrollene: Noah Ringer var 13 and Jaden Smith 15 da filmene ble lansert. Ringer hadde ikke bakgrunn som barneskuespiller og har knapt vært i aksjon siden; Smith kom fra en lite krevende hovedrolle i The Karate Kid (Harald Zwart, 2010), men har senere høstet anerkjennelse for en rolle i Netflix-serien The Get Down (2016-17). I en nesten pussig parallell sliter begge disse to skuespillerne med å fremføre dialog på en troverdig måte, men er atletiske og svært overbevisende i de fysisk krevende partiene.
Den følgende lysbildeserien viser en Noah Ringer i fin stil:
En schizofren film
Opprinnelig så jeg The Last Airbender på kino (tre ganger), men kun i 2D. I flat form framsto den som en film med krystallklar billedskjønnhet. Ut fra 3D-anmeldelsene, der man akket seg over håpløst grumsete og mørke bilder, virket det som om dens visuelle overflate hadde blitt ruinert av datidens vanlige strategi med etterpåslengt 3D, blant annet med det tap av lysstyrke dette medfører. Det er en film med allerede mørke bilder, spesielt i filmens klimaks, så en tør nesten ikke tenke på hva slags skade filmen kan ha vært påført. Blu-ray og 2D har imidlertid gitt den sin visuelle verdighet tilbake. (EDIT: Denne anmeldelsen slakter 3D-anvendelsen, skjønt forfatteren virker så rasende på hele filmen at man frykter overdrivelser også her.)
The Last Airbender er en schizofren film på mange måter. Jeg har bare rukket å se noen få episoder av animasjonsserien den er bygget på, Avatar: The Last Airbender (2005-8). Men så langt er dette definitivt en serie som synes tilpasset målgruppen barn fra 6 til 11. Den er tidvis visuelt imponerende med en slående, stilisert ikonografi, men alle rollefigurene er hittil ekstremt endimensjonale. Fra mitt ståsted faller de handlingsmettede scenene altfor lange, og det er lengre innslag med barnslig humor jeg får lite ut av.
Jeg kan på et vis forstå det glødende raseriet mot filmen – spesielt fra foreldrene til de søte små, men jeg forstår at også mange barn har kjedet seg – for selv om Shyamalan synes å ha bevart personlighetene til de tre i helterollene, er lekenheten borte. Tonen i spillefilmen er langsommere, mye mørkere og skjebnetung – mer «voksen». På et vis er hele Shyamalans sensibilitet som filmskaper upassende for målgruppen. Han trekkes hele tiden i en annen retning. Han klarer ikke å la være å lage et verk som henvender seg til et voksent publikums evne til å sette pris på sofistikert, elegant utnyttelse av filmatiske virkemidler og (hos skurkene) mer avansert skuespill.
De første tre kvarterene av The Last Airbender er vaklende – stundom ekstremt forklaringstunge, og preget av stivt, usikkert spill fra uerfarne, unge skuespillere. «Skurkene», fra Ildnasjonen som fører krig mot de to andre landene som representer elementene Jord og Vann, får som vanlig i slike filmer flere anledninger til å slippe seg løs. Det er en god del underliggende humor og ironisk distanse i framførelsen av bombastiske replikker (som naturligvis går over hodet på barna i publikum).
Hver gang jeg ser filmen er det en fryd når den modige, men arrogante Kommandør Zhao opptrer, fremragende spilt av Aasif Mandvi, med hes og melodiøs stemme, og en rasjonell, forretningsmessig tilnærming til ondskap. Cliff Curtis som Ozai, Ildnasjonens hersker, er også praktfull, som en søvnig utseende, uforstyrrelig utøver av politisk intrigemakeri. Shaun Toub som hans tilbakelente, men høviske bror, General Iroh, har med sin myke stemme og finstemte mimikk et hypnotisk nærvær. Han ledsager den landsforviste Prins Zuko, spilt med forrykende intensitet av Dev Patel.
Sistnevnte har blitt kritisert, men den enstonige rolletolkningen gir mening for en figur besatt av nødvendigheten av en stor dåd for å komme i kritthuset igjen hos Ildnasjonens overhode. Vi får dessuten følelsen av at det er et underliggende traume som styrer hele oppførselen hans. Filmversjonen er interessert i rollefigurenes motivasjon og psykologi, i motsetning til det jeg har sett av Zuko og Iroh så langt i TV-serien.
Monumentalt klimaks
The Last Airbender endrer natur etter hvert, nærmere bestemt fra og med befrielsen av filmens motvillige Messias-skikkelse (Noah Ringers «last airbender») fra skurkenes klør. Det blir mer handling, dialogen fra de unge blir langt mindre fremtredende, og den mest irriterende rollefiguren, Sokka (spilt av en forferdelig feilcastet Jackson Rathbone), kommer mer i bakgrunnen. Scenene er stort sett begrenset til forelsket samvær med en prinsesse, gestaltet av Seychelle Gabriel, som tross sitt dukkeaktige oppsyn like fullt har en skjønnhet som kommer innenfra. Hun forløser et eller annet hos Rathbone, for skuespillerne virker genuint betatt av hverandre og situasjonene blir sjarmerende høydepunkter.
Befridd fra hemskoene kan Shyamalan boltre seg visuelt, assistert av den nå avdøde Ringenes herre-fotografen Andrew Lesnie. Filmen blir nå en lærebok i hvordan et grasiøst kamera i elegante, metodiske bevegelser kan spille sammen med scenografi og landskap i å skape en majestetisk og opphøyd stemning. Vi ser en rytmisk veksling mellom bilder gjort med steadicam, kraner og helikopter. Vi ser hvordan kameraet kjæler med kulissene, opptrer i samspilt koreografi med skuespillerne, og i sine dvelende sveip stadig avslører nye elementer i scenene og nye trekk ved landskapet i det som faktisk, i 2D, etter hvert blir en intenst vakker filmopplevelse.
De siste ti minuttene må være et av de mest monumentale klimaksene i filmhistorien. The Last Airbender blir her en slags stumfilm, der de monokrome fargene gir en følelse av svart-hvitt-foto, med et kamera som elegant danser sammen med rollefigurene, akkompagnert av majestetisk musikk fra James Newton Howard. (Filmen kan bestilles på en utmerket Blu-ray for en hundrelapp her.)
De kommende engelskspråklige artiklene om The Last Airbender vi gå i dybden på det visuelle. (Filmen har blant annet et løpende motiv med sirkelformede kamerabevegelser, noe som kan henspille på de fire himmelretninger, de fire elementene som danner historiens fundament, og dermed en følelse av helhet.) Her og nå skal vi nøye oss med en gjennomgang av de seks scenene der lederen for Ildnasjonen, Lord Ozai, opptrer. Samtlige situasjoner er særegent iscenesatt, som for ytterligere å markere at vi har å gjøre med filmens mektigste og mest opphøyde skikkelse. (Husk at alle lysbildeseriene i det følgende kan startes forfra ved å klikke på bildet for å gjøre det stort og deretter gå tilbake til artikkelen.)
Scene 1
Samtalen fortsetter nå litt til i en konvensjonell shot-reverse-shot-konstellasjon. Hovedideen bak iscenesettelsen av denne samtalen er imidlertid at den skal framstå som en dans mellom de to, en slags menuett med ritualiserte bevegelser, som vekker fornemmelser hos oss om fastlagte maktposisjoner – det er Ozai som bestemmer når de skal stoppe, snu om og gå videre – samt de strenge regler for etikette ved et hoff, men også om en slags katt-og-mus-lek mellom de to. (Zhao går ikke av veien for å lyve for sin sjef.)
Scene 2
Dette er en kort, men briljant scene, et flashback der Prins Zuko (her spilt av en annen skuespiller) forteller om en traumatisk hendelse i fortiden. Han vet at han skal utkjempe en duell, men Ozai har planlagt en overraskelse.
Scene 3
Denne situasjonen er forbløffende siden vi ikke ser ansiktet på noen av de to viktige rollefigurene. Zhao ankommer tronsalen med dårlige nyheter:
Scene 4
Dette er kun en kort scene der stiliseringen denne gangen ivaretas av at Ozai sitter urørlig (helt til han retter seg litt opp i siste sekund) mens kamera rolig nærmer seg tablået. Merk den demonstrativt tilbakelente, maktfulle sittestillingen. (Jeg tror egentlig dette er en bit av den samme samtalen som i forrige scene, men i filmens narrativ framtoner den seg som en separat situasjon.)
Scene 5
Her glir kamerat elegant og medrivende over markene mot slottet til Ozai vi ser i det fjerne. Vi hører starten på den kommende samtalen på lydsporet. Det er ikke alltid at de ofte informasjontunge samtalene håndteres elegant i denne filmen, men det må også sies at det er flere situasjoner der samtalen «spilles over» visuelt betagende bilder og gjør eksposisjonen lettere fordøyelig.
Den følgende lysbildeserien illustrer godt noe som er meget typisk for The Last Airbender: Hvordan det bevegelige kameraet ikke bare registrerer samtalen, men også gradvis avdekker mer av omgivelsene, her rundt slottet. Dermed gjøres scenen mer visuelt levende, samtidig som Ozais maktfulle posisjon diskret understrekes: Vi ser alt han hersker over. Samtidig gjentas en del av mønsteret fra den første scenen, igjen går de to i en samtale med kameraet frontalt foran seg, de snur seg, beveger seg i forhold til hverandre. Men nå er situasjonen motsatt, siden det er Ozai som dominerer samtalen. (Denne gangen er det uten klipp i en tagning på 32 sekunder.)
Det settes et virkningsfullt punktum for scenen med den følgende underlige konstellasjonen, der Ozai tårner unaturlig høyt over Zhao. Det passer fint til situasjonen for herskeren er i ferd med å legge fram en plan der Ildnasjonen skal gjøre kål på et ytterst viktig åndevesen for deretter å oppkaste seg selv til herskere over verdensaltet. Zhao er forbløffet, men også som forhekset av denne dristige og omkalfatrende planen.
Scene 6
Dette er den siste scenen i filmen. (Den skal kun omtales i generelle ordelag og spoiler ikke noe viktig for opplevelsen av det foregående klimakset.)
Her legges det an til en oppfølger det ikke ble noe av. Dette er Zukos søster, som vi egentlig har glemt bort, siden vi kun så henne (navngitt i voice-over) i et kort glimt i scene 2, og som vi ellers bare har hørt omtalt i forbifarten i Zukos dialog. Har hun ben eller ikke? Det virket som om hun beveget seg forover i scene 2. Er den underlige posisjonen hennes i starten av denne scenen en avledningsmanøver?
La oss helt til slutt vise to korte glimt. Etter scene 5 ovenfor, der Ozai står og ser opp og higer etter makt, klippes det direkte til et bilde av himmelen. Vi kunne tro at det var himmelen over palasset han står og ser opp på, men bildet skal istedet vise konsekvensen av planen han har lagt, i en sammenbindende visuell manøver. For når kameraet beveger seg ned avslører det flåten til Ildnasjonen som har lagt ut på det avgjørende erobringstoktet:
Dette bildet føyer seg dermed inn i en av Shyamalans mange visuelle strategier i The Last Airbender, nemlig kamerabevegelsen som avslørende virkemiddel, som vi diskuterte og så demonstrert i forbindelse med scene 5. Senere gjentas samme type manøver, som et visuelt og dramatisk ekko, idet flåten har nådd fram til festningsbyen der heltene oppholder seg:
Her har imidlertid kamerabevegelsen større dramatisk kraft, siden den fredelige blå himmelen er erstattet med illevarslende sort røyk, og ikke minst går det mye kortere tid før skipet avsløres, noe som reflekterer at faren er mye større siden skipene nå har nådd angrepsmålet.
Dette lille eksemplet viser en av tusen små byggesteiner i filmens visuelle dramaturgi. Hittil har vi kun skrapt i overflaten – analysen fortsetter snart på den engelskspråklige delen av Montages.
*
(En utvidet og sterkt omarbeidet versjon av denne artikkelen ligger nå på den engelske utgaven av Montages her.)