Cannes 2017

En samtale med Gullpalme-vinner Ruben Östlund

Cannes 2017: Et av årets definitive høydepunkter i Cannes var Ruben Östlunds The Square, som til slutt overbeviste juryen og tok hjem Gullpalmen. Montages møtte den svenske regissøren for en prat under den stekende solen i Sør-Frankrike. 

I løpet av sine omlag to og en halv time lange spilletid bretter The Square seg ut som en sylskarp satire om det politisk korrekte svenske samfunnet, den spekulative reklamebransjen og det pretensiøse kunstmiljøet. Etter hans langt på vei ferdigtygde og populære Turist (2014), vender Östlund tilbake til tvetydigheten og fandenivoldskheten man finner i hans tidligere filmer De Ofrivilliga (2008) og Play (2011). The Square er den svenske regissørens så langt mest omfattende og idérike film, og arven fra de sublime karikaturene til Roy Anderson har aldri vært tydeligere.

The Square utspiller seg i nær fremtid, og vår hovedperson er sjefskurratoren ved X-Royal Gallary i Stockholm, Christian (Claes Bang). En velstående og erkeskandinavisk kultursnobb som skal lansere museets nyeste verk, «The Square», et kvadratisk område, avgrenset av lysrør med en tilhørende kobberplate der det står at alle som står innenfor ruten er likeverdige; i «The Square» kan alle få eller gi hverandre hjelp, omsorg og kjærlighet. Et lite stykke utopia på den ofte hensynsløse jorden vi alle står og går på.

Rutan i Värnamo i Sverige. Foto: Ruben Östlund
Rutan i Värnamo i Sverige. Foto: Ruben Östlund

Under fjorårets kortfilmfestival i Grimstad lanserte Östlund et kunstverk identisk med det vi blir kjent med i filmen, «Rutan», som skulle vise seg å bli et mesterlig teaser til filmen.

Sammen med en gruppe andre journalister ble Montages invitert til å delta i et intervju med Ruben Östlund i Cannes, og fikk vite mer om hvordan The Square ble til, på hvilken måte regissøren anser mennesket som en imiterende skapning, samt hans forhold til reklame- og nyhetsbransjen.

*

Montages (M): Angrepene mot det siviliserte samfunnet vi ser i filmene dine, og da spesielt i Play – er det mulig å beskytte seg mot disse mekanismene?

Ruben Östlund (Ö): Det er interessant at du nevner Play. Hele konseptet til The Square ble utviklet da jeg arbeidet med den filmen. Play er en film om gjeng innvandrergutter som raner jevnaldrende, svenske gutter på et kjøpesenter i Gøteborg, basert på sanne hendelser. I virkeligheten begikk de en serie ran på et kjøpesenter. Situasjonene utspilte seg foran voksne, men ingen grep inn, og ofrene ba ikke på hjelp fra de voksene.

Min far fortalte meg at han som barn ble sendt ut alene i Gøteborgs gater for å leke, bare med et navn- og adresseskilt rundt halsen. Skulle noe skje med han, tok foreldrene det for gitt at voksne ville hjelpe ham trygt hjem. Denne tilliten har endret seg dramatisk, for i dag lærer vi barna våre opp til at fremmede voksne er potensielle trusler.

Installasjonen «The Square» (tidligere «Rutan») oppsto innenfor denne konteksten. Vi ønsket å skape et symbolsk rom, som skal minne oss på menneskets rolle i samfunnet. Med installasjonen så ønsket vi å skape et fire ganger fire meter areal, der folk kunne reflektere rundt disse problemene og fraværet av ansvar. Kunst er en måte å behandle og reflektere over de problemstillingene vi står overfor i samfunnet.

M: Christian sier på et tidspunkt «jeg kan ikke løse dette på egenhånd»…

Ö: Møter man hverdagslige utfordringer, som de vi får se i Play og The Square, mener jeg det er opp til hver og én å bidra og ta ansvar, men visse problemer er det annerledes og mer komplisert å forholde seg til. Når du for eksempel blir konfrontert med fattigdom og tigging, kan man stille seg spørsmålet om det er opp til hver enkelt å gjøre noe med det, eller om man snarere skal bli enige om å heve skatten og gjøre noe med utfordringen på et politisk, kollektivt plan. Det er mange lag i slike spørsmål, men jeg opplever at Christian har mye rett i sin måte å besvare og håndtere de på.

Claes Bang i «The Square»
Claes Bang i «The Square»

M: Hva tenker du om medienes rolle når det kommer til dette ansvaret? I The Square møter vi et PR-byrå som ønsker å provosere for å skape oppmerksomhet rundt kunstverket som skal lanseres.

Ö: Jeg opplever at kjernen til film til en viss grad ligger i det PR-byrået sier med at «Dette er flotte verdier, men hvorfor skal jeg bry meg?» Vi lever i et klima som bidrar til å gjøre grusomme hendelser, som for eksempel terror, kommersielt. Tidligere fantes det noen etiske regler for pressen som var svært velfungerende, men disse later til å ha svunnet hen. Jeg tror media, samt filmindustrien, er dårlig til å stille seg spørsmålet: «Er vi kontraproduktive i vår adferd og i det vi lager?»

Jeg er av den oppfatning at mennesket er en imiterende skapning – at vi etterligner det vi ser, for eksempel i møte med reklame. Ser man en kampanje for en skjorte, igjen og igjen, vil man til slutt eie dette plagget. Slik tror jeg – til en viss grad – også det kan være med bilder av terror, at det kan få enkelte til å imitere handlingene de blir presentert for i det uendelige.

De høyrevridde partiene i Sverige sier mye tåpelig, og hver gang resulterer det i overskrifter i tabloidavisene. Dette bidrar til at alle vet hvem de er og at de eksisterer, som videre generer nye stemmer. Undersøkelser viser at jo mer et parti blir eksponert i pressen, desto flere velgere strømmer til. Trump er et skrekkeksempel.

M: Hva er holdningene dine til moderne kunst av typen vi får presentert i The Square?

Ö: «Rutan» er et kunstverk jeg og en kamerat lagde. Det har blitt bygd i tre byer, deriblant Vernamo i Sverige og Grimstad i Norge. I Grimstad har det hatt en viss betydning, og blitt et slags samlingspunkt for blant annet demonstrasjoner. Men som det tydelig fremkommer i filmen, er jeg kritisk til mye av hva den moderne kunstverdenen har å by på, og hvordan den ofte er fullstendig frakoblet verden vi lever i. Ofte er det bare snakk om et stykke neontekst på veggen eller noe som ligger i en haug på gulvet.

Moderne kunstinstallasjon i «The Square»
En moderne kunstinstallasjon i «The Square»

M: The Square er tydeligere konseptualisert som komedie enn dine tidligere filmer. Hvordan endte du opp med å gå i denne retningen?

Ö: En av årsakene er at arthaus-filmen kan være like mye sjanger som annen film. Man trenger ikke alltid posere at man har et viktig budskap med å la rollefigurene snakke i et langsomt tempo, ha en lydløs start med liten hvit tekst mot sort bakgrunn, og så videre.

Jeg elsker Roy Anderson og hans filmer, og som han ofte har nevnt, trenger det ikke være en motsetning å ha et viktig innhold og plassere dette i en komisk ramme – hvilket jeg er veldig enig med ham i. Hvis du har noe vesentlig å komme med, hvordan engasjere publikum? Selv blir jeg revet med når scener inneholder humor, samtidig som de kan snus på hodet og bli urovekkende og skremmende.

M: Turist var ikke like polariserende som dine tidligere filmer – skandinaviske kritikere lot i det minste å være samstemte om filmens tematikk og hvordan denne ble diskutert. Er det ønskelig at The Square skaper mer debatt?

Ö: Det ville vært fantastisk om The Square skaper mer debatt! Jeg har alltid likt at folk har forskjellige meninger og opplevelser av filmene mine. Debuten min, Gitarrmongot (2004), ble lansert på DVD med et omslag der alle de gode omtalene var sitert på utsiden, men når man åpnet coveret fant man de negative sitatene.

«The Square».

M: Men hadde du intensjoner om å lage en mer tvetydig film denne gangen?

Ö: Med Play var det meningen å stille provoserende og betente spørsmål, og jeg endte opp med å bli beskyldt for å være rasist, med mere. Straks man pirker borti problemer i samfunnet, eksempelvis tiggere, har vi svært ofte en sentimental måte å forholde oss til dette på – hvilket blant annet påvirker fremstillingen av fattige mennesker på film. At de er mer solidariske mot hverandre. At de rikere er kjipere og mer ulykkelige. Jeg synes det er en underlig måte å se det på, fordi jeg mener fattigdom ikke skaper god oppførsel, men dårlig.

Selvfølgelig finnes det også tiggere som er utspekulerte og kjipe, akkurat som andre vekker dyp sympati fordi de er nydelige mennesker. Scenen med tiggeren som vil ha kylling-ciabatta i The Square er en scene jeg og flere bekjente har opplevd selv. At man skal gi noe til noen, og plutselig har de et slags overtak på deg. Man havner i en konflikt med seg selv, og det er denne jeg er interessert i.

*

I løpet av samtalen fremkommer det at Östlund ikke opprinnelig hadde planlagt å ha med engelskspråklige skuespillere (Elisabeth Moss og Dominic West). Regissøren fortalte også at The Square var hele tre timer og 23 minutter lang første gang den ble “ferdigstilt”. Filmen ikke ble klippet ned for å inngå kompromiss eller tilpasse seg hovedkonkurransen i Cannes, men fordi Östlund mente helheten fungerte bedre i en kortere versjon.

Lytt til vår Filmfrelst-episode om The Square her. Filmen får norsk kinopremiere 29. september (via Arthaus).

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>