Analysen

LYST (2017)

Den norske kinogrøsseren er under forandring. Lavbudsjettsproduksjoner uten statlig støtte har stått på menyen de siste gangene norske filmskapere har gitt seg i kast med sjangeren, og LYST er det nyeste innslaget.

Severin Eskelands andre spillefilm har blitt markedsført som «tidenes drøyeste» i Norge. En risikabel mediestrategi, da mange potensielle tilskuere vil skremmes bort fra kinosalen. Men er LYST virkelig så voldsom at den lever opp til reklamen? Dette spørsmålet leder videre til flere problemstillinger.

Det synes mest interessant å se på sjangertilhørigheten og den overraskende sparsommelige virkemiddelbruken. Volden er selvsagt en attraksjon for mange, særlig for de spesielt interesserte sjangerentusiastene, og det er virkelig et blodig spetakkel vi blir vitne til i LYST, i tidvise utbrudd. Men filmen er mest fascinerende i fremstillingen av den traumatiserte hovedpersonen og det klaustrofobiske miljøet hun eksisterer i. Eskeland har åpenbart vært bevisst sine tekniske og budsjettmessige begrensninger, og han forsøker å gjøre disse til en fordel. Dermed forteller LYST også noe om tilstanden til den norske grøsseren i 2017.

LYST er det foreløpig siste skuddet på stammen til en sjanger som før årtusenskiftet bare telte den ensomme svanen De dødes tjern (Kåre Bergstrøm) fra 1958. Med Pål Øies Villmark i 2003 kom en grøsserbølge feiende over Norge. De påfølgende årene fikk vi både psykologiske thrillere som Pål Sletaunes Naboer (2005) og rendyrkete slasherfilmer som Roar Uthaugs Fritt vilt (2006). Norsk skrekk var populært, og nøt godt av at den statlige filmforvaltningen søkte å dyrke frem prosjekter som siktet mot et stort publikum.

Eskelands debut Snarveien (2009) kom ut i midten av denne perioden, men ting har forandret seg siden da. I påvente av Joachim Triers kommende Thelma er det lenge siden noe som ligner en grøsser har blitt tildelt produksjonsstøtte i Norge. (Pål Øies oppfølger Villmark 2 [2015] ble produsert for private midler, og hovedsakelig filmet i utlandet, selv om den sikret seg etterhåndsstøtte som følge av godt kinobesøk.)

LYST representerer derfor et bestemt fenomen i norsk film: Undergrunnsfilmen på lavbudsjett som likevel får bred kinodistribusjon. Den nye norske grøsservirkeligheten karakteriseres av filmer i krysningspunktet mellom undergrunn og mainstream, hvilket er tilfellet med blant annet Reinert Kiils Huset (2016) og hans kommende Juleblod.

Historien i LYST handler om krimforfatteren Lisa Rostorp (Magdalena From Delis), som nylig har sluppet sin femte roman, Lyst. Hun er en kontroversiell figur i offentligheten fordi bøkene hennes preges av brutale skildringer av både vold og sex. En kombinasjon som selger godt. Men så blir Lisa selv utsatt for et grovt seksuelt overgrep med påfølgende depressiv reaksjon.

I en kontinuerlig rus av piller og alkohol får hun problemer med å skille virkelighet og fantasi, og hennes psykiater (Sondre Krogtoft Larsen) har en stri tørn med å hjelpe henne tilbake til verden. Prosessen får seg et kraftig skudd for baugen idet Lisa mottar en minnepinne i posten som inneholder videoopptak av flere overgrep mot henne, filmet i hennes egen leilighet.

Eskeland iscenesetter nesten hele fortellingen innenfor leilighetens vegger. For å skape en vedvarende uhyggestemning er han avhengig av å gjøre leiligheten til en pustende og pulserende størrelse, en truende aktør i dramaet som utspiller seg enten der eller i Lisas hode. Persienner dekker vinduene, dører åpner seg av seg selv, vannkraner skrur seg på. Enkle grøssertroper arrangeres virkningsfullt for å gi omgivelsene en fortellerfunksjon.

Regissøren har lite å spille på, både hva gjelder fysisk areal og utbudet av virkemidler, og han bruker veldig mye av filmens spilletid på å bygge uhyggelig stemning snarere enn å meske seg i blodige effekter. Når splatter-effektene først tas i bruk, er de i stigende grad knyttet til det generiske omslaget i denne grøssertypens fortelling: Hovedpersonens forvandling fra offer til hevner.

Lisa bestemmer seg for å ta hevn. Hun er ikke helt sikker på hvem som har forbrutt seg mot henne, men har flere mistenkte som må bøte for skaden etter tur. Dermed plasserer LYST seg i undersjangeren rape/revenge, som den første norske kinofilmen. Viktige trendsettere for denne typen grøsser er kultklassikerne The Last House on the Left (Wes Craven, 1972) og I Spit on Your Grave (Meir Zarchi, 1978), og det finnes et knippe norske titler fra undergrunnen som har våget seg dit før. Men med LYST har norsk rape/revenge altså tatt steget over på den store scenen.

Her dreier det seg hovedsakelig om kvinnens hevn på sin mannlige overgriper, en fantasi som søker å gi utløp for den forbudte hevnlyst og en radikal opprettelse av lov og orden som ligger hinsides politimakt og rettsvesen. Hun ble frarøvet kontrollen over sin kropp og sitt sinn, og nå akter hun å ta den tilbake.

Det ligger i undersjangerens vesen at hevnen skal være blodig og sjokkerende. Et høydepunkt i gjenopprettelsen av balanse i I Spit on Your Grave kommer når hovedpersonen skjærer av kjønnsorganene til en av sine overgripere i et badekar. Eskelands variant ligner, men er langt mer detaljert.

Oppgjøret her skjer også på et baderom, og det er testiklene som fjernes. Den bokstavelige kastreringen av overgriperen er blodig, men til forskjell fra sjangerforbildene blir ikke oppgjøret forløsende. Mye tyder på at Lisa innbiller seg hendelsen, og dermed sklir Eskelands film over i den psykologiske grøsserens terreng.

I norsk kinofilm er det først og fremst Pål Sletaune som har mestret denne undersjangeren, først med Naboer og senere Babycall (2011), men også Pål Øie har bidratt med Skjult (2009). Eskelands kombinasjon av elementer fra den psykologiske grøsseren og blodig rape/revenge kommer aldri helt i havn, men det er kanskje ikke så vesentlig, i og med at den primært er markedsført som en voldsorgie?

Er virkelig LYST den mest brutalt voldelige norske filmen noensinne? Isolert sett er voldseffektene grusomme og overveldende. Samtidig er de tidvis såpass heftige at den gripende realismen svekkes. Resultatet er at filmen blir distansert fascinerende; de spektakulære innslagene med volden blir å regne som isolerte sjangernumre, tekniske øvelser for spesielt interesserte. Den jevne tilskuer vil trolig bli enten frastøtt eller uinteressert.

Den allerede nevnte kastreringsscenen får sitt grufulle klimaks ved at Lisa tvinger en hammer inn i mannens rektum. Dette er nokså unødvendig for historiens del, men har sin selvsagte plass i en film som ynder å kalle seg norgeshistoriens mest brutale. Likevel er volden så ekstrem at undertegnede har vondt for å bestemme om den resonnerer med Lisas historie i det hele tatt, eller om den først og fremst skaper distanse mellom tilskuer og tekst. Det er ingen tvil om kvaliteten på håndverket Eskeland og de andre filmarbeiderne legger for dagen, men paradoksalt nok er det vanskelig å oppleve effektene som troverdige bestanddeler av fortellingen.

Dermed blir filmen mindre ubehagelig enn Patrik Syversens Rovdyr (Syversen, 2008), den forrige norske skrekkfilmen som gjorde seg bemerket for brutale voldsfremstillinger. I LYST mer enn åpnes det for at blodsutgytelsene kan være Lisas vrangforestillinger, mens Rovdyr fanger tilskueren i en nådeløst realistisk jakt på unge ofre.

Det mest ubehagelige med Eskelands film er overgreps- og overvåkningsproblematikken som utgjør filmens premiss. Magdalena From Delis spiller seg overbevisende gjennom hele registeret av Lisas opplevelser, fra angst til sinne og til og med underfundig humor. Likevel forløses ikke understrømmen av ubehagelig tematikk, mye fordi regissøren gjør Lisa til en upålitelig forteller.

Som Audun Engelstad forklarer i sin bok Film og fortelling (2015), kan den dominerende synsvinkelen i en fiksjonsfilm undergraves av at det stilles spørsmålstegn ved hovedpersonens mentale tilstand. Kan vi tro på den fortellingen vi opplever gjennom hennes øyne og ord? Denne problematikken blir særlig tydelig i LYST idet Lisa ber to politimenn om å se videofilen hun har mottatt, som er ment å vise en voldtekt av hovedpersonen i hennes egen leilighet. Det politimennene ser er imidlertid en video av at Lisa onanerer. Her spikrer Eskeland LYST som psykologisk grøsser – ikke en rape/revenge av den opprinnelige sorten.

Ved reisens slutt vet vi ennå ikke om de grusomme opplevelsene hennes har vært virkelige eller ren innbilning. Siden konflikten består av Lisas ord mot andres, blir overgrepene nøytralisert når sinnstilstanden trekkes i tvil. Floken løses ikke helt, men munner ut i en avslutning som kanskje mener å peke på brennbare spørsmål rundt både litteratur og film av typen 50 Shades of Grey (2015). Hvilke budskap eller fravær av budskap ligger i fiksjonelle fremstillinger av den kroppslige undertrykkelsen?

Her pirker LYST borti et tematisk felt som knapt har vært berørt i norsk grøsserfilm tidligere. Mer enn et lite pirk er det altså ikke, men dette hinter like fullt om at Eskeland kan ha interessante fortellinger å dele med oss i fremtiden. Denne filmen forblir først og fremst en – på sitt beste – teknisk virtuos sjangerøvelse der de blodige effektene får spille førstefiolin.

LYST har fått bred norsk kinodistribusjon gjennom Another World Entertainment, samme aktør som senere i år skal distribuere Reinert Kiils Juleblod. Begge titlene tilhører den nye trenden i norsk grøsserfilm, den brede kinolanseringen av filmer som tidligere ville vært å anse som undergrunnsproduksjoner med festivalvisninger og videoutgivelser.

Om bølgen vil vedvare vet vi ikke, men det begynner å bli mange år siden norsk film opplevde en jevn strøm av grøssere laget med statlig produksjonsstøtte. Undergrunnen stiger.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Thomas H H sier:

    Interessant analyse og temperaturmåling på den norske skrekkfilmen! Litt konsulentstøtte og manusutvikling kunne kanskje luket bort svakhetene som nevnes.

  2. HansOlav sier:

    Pål Slettaune sin Naboer hadde sine kvaliteter. Men Babycall var virkelig en stor drittfilm etter min mening. Rovdyr kan jeg si meg enig om. Den leverer på det brutale ganske godt, så er foto fint som spenningsmiddel for siste del av filmen (løpingen og hysteriet). Men når det kommer til historien så svekkes Rovdyr ekstremt. Da det er ingen ting å ta tak i her. Filmen historie er som rippet av hundre andre filmer man har sett tidligere.
    Snarveien hadde noen positive sider med seg, men filmen ble for tam. Den turte ikke gå inn på torturporno sjangeren på den måten den prøvde å vise til. Vi hadde sett dette før å det ble ikke bedre med at alt det grafiske voldsbildet var nesten fjernet av filmen. Filmen åpner også med noen heftige kran bilder på en bil som det oser penger av. Men så prøver den å legge seg på en slags sleazy look etterpå som kræsjer fullstendig med begynnelsen. Jeppe Beck Lauritzen sin karakter i filmen hadde ingen betydning for meg som seer. Men fikk ganske stor plass i filmen og ble på en måte hele forløsningen på filmen til slutt. Det jeg kunne sett for meg hadde gjort Eskeland sin film komplett var om volden som ble brukt i Lyst heller hadde blitt servert i Snarveien. Det hadde gitt mening. Brukt samme “dårlig” foto i Snarveien hele veien. Fått den til å bli litt mer innestengt og psykotisk. Så tatt de tekniske bitene fra Snarveien over til Lyst. Lyst er en stille-stående film på en location. Her hadde det vært mye bedre med kule kameraføreringer.
    Det er min mening om det hele.
    Nå virker det veldig rart å legge Lyst og Kiil sine nyere filmer i samme bås som lavbudsjett. Da Huset ser milevis dyrere ut og har noe originalt med seg. Juleblod har kostet 10 millioner i følge deres facebook side. Så det er en film jeg virkelig ser fram til. Jeg kan ikke tenke meg at Lyst lå på det budsjettet?
    Jeg synes det er mye fint i Lyst. Spesielt godt er skuespillet til den kvinnelige hovedrollen. Mennene føles mere kunstig. Men for å oppsummere så vil jeg bare si at Lyst er en modig film av Eskeland. Bare ikke en kino verdig film etter min mening. Den burde havnet i DVD hylla eller på Itunes. Men dette er noe jeg mener de fleste norske filmene egentlig burde. Av norske skrekkfilmer som har vært ok, og bra fra det norske land så vil jeg fremheve Fritt Vilt 1 og 2, Død Snø 1 og 2, Villmark, Huset, Trolljegeren, Rovdyr og Naboer. Dette er filmer som virkelig fortjener kino plass. Babycall, Skjult, Frittvilt 3 og Villmark 2 er andre filmer som jeg personlig syntes var svært dårlig. I undergrunnsverden er det få filmer som har lagt sine spor hos meg fra Norge. Men de 2 filmene som jeg ser på som kult filmer fra Norge så er Brød og sirkus fra Martin Loke en av dem. Og Hora fra tidligere nevnte Kiil.

    • Thomas H H sier:

      En liten kommentar: Babycall var Noomi Rapaces første film etter Stieg Larsson-filmene, kontraktsfestet før, så den ble kanskje rushet litt framfor å gå noen ekstra runder med manus. Enig i at den faller helt sammen utover i filmen, og ekstra ergerlig at den vant Amanda for beste manus.

      Også enig i at det ikke nødvendigvis er en fordel at lavbudsjett settes opp på kino. I så fall må de få til noe bemerkelsesverdig på tross av trange rammer, ikke bli enda et eksempel på begrensningene og manussvakhetene lavbudsjett ofte setter. Tror jeg venter med Lyst til den kommer på streaming.

  3. Personlig synes jeg Babycall er undervurdert. Men slikt er man ofte uenige om. Når det gjelder hvorvidt LYST og Kiils nyere filmer kan kalles lavbudsjettsproduksjoner, så står jeg for det jeg skrev. Men det viktigste poenget mitt er at filmene er laget utenfor det statlige støttesystemet.

  4. Dag Sødtholt sier:

    Babycall er undervurdert, og er mye fiffigere enn man aner, iallfall ifølge min egen artikkel :-) : http://montages.no/2012/07/flytende-virkelighet-en-analyse-av-babycall/

    • Dette har Dag god peiling på. :-)

    • HansOlav sier:

      Det er spennende tolkning du har skrevet om filmen. Men det er igjennom enkle av dine synspunkter jeg finner de største svakhetene til filmen. Spesielt denne Lost Highway følelsen i filmen. Hvor David Lynch (ser du bort i fra Twin Peaks the movie og Inland Empire) aldri har laget en film eller serie jeg overhode har kjedet meg et sekund i. Men han holder veldig ofte fokuset på noe spesifikt og bruker heller absurditeter til å spinne deg off som seer. I dette tilfelle så bommer Pål Slettaune totalt. Han klarer ikke å gripe meg til en karakter i filmen. Karakterene er for “normale” til at jeg klarer å havne inn i det absurde. Eller skal jeg heller bruke ordet abstrakte. Jeg føler hele tiden skuespillerne er 100 % reelle, men verden rundt dem bryter tid og sted. Dette gjør jeg aldri i en Lynsch film. Der alle karakterer føles litt rare, og om dem ikke føles rare i spill eller utsende så gir Lynsch dem noe ekstra med kamera føring, musikk eller annet.
      Nå ble det mye Lynch her, men jeg føler det er feil å sette Naboer i sammenligning med Lynch. Selv synes jeg Naboer var en helt kurrant film. Når det kommer til Babycall. Så mener jeg det lille som faktisk fungerte med Naboer ble kastet bort, og byttet med enda mer rot og intetsigenhet. Så det er egentlig gjort slik at “vi kaster alt som fungerte, så bruker vi det som ikke fungerte, så tester vi ut noen nye ting for å se om de kanskje kan fungere” i Babycall. Dette er også en eksemplarisk film som man kan bryte ned mange faktorer på. 1. Den har fått statlig støtte. Kostet vel over 20 mill om jeg ikke husker feil. Noe virkelig ikke filmen føles som. Den kunne glatt blitt laget for under 10, med de samme skuespillerne! 2. Hvorfor bruke en svensk skuespillerinne i hovedrollen når man vet hvor mange norske skuespillere som faktisk finnes der ute å som spør hele tiden etter interessange kvinne roller?
      3. Hvorfor i all verden ta Joner i filmen? Han spiller en nøyaktig samme type karakter som han har gjort i Naboer, Skjult, Villmark, og den som frykter ulven. Helt sikkert mange flere!
      Dette er noen av mange spørsmål jeg stiller til filmer som dette. I Naboer hadde han i værtfall interessange karakterer i de to damene. Schacht og Mosli spiller veldig bra der. Noe det svir litt å si med tanke på hvor lite jeg ønsker denne mannen skal lage flere filmer…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>