Analysen

Hjertestart (2017)

Hjertestart bekrefter Arild Andresens evner som skuespillerinstruktør, med Kristoffer Joner som autentisk og moralsk forkvaklet frontfigur. Det pumpes liv inn i en utslitt far/sønn-tematikk med adopsjon som motiv, og selv om ikke filmen direkte ønsker å bryte ned tabuet, er problemstillingen tankevekkende: Hva er akseptabel oppførsel når man ikke elsker sitt barn?

Kjetil (Joner) sitter i et rom med to kvinnelige terapeuter. Etter en liten stund ser vi at det er en tredje kvinne i rommet. I stillhet gjør hun notater fra samtalen. Den dreier seg om Kjetils forhold til sin seks år gamle adoptivsønn Daniel, og hvordan det går etter at kona Camilla er død. «Denne distansen til din egen sønn, var det noen gang noe tema mellom deg og Camilla?», spør den ene terapeuten. «Nei, tenkte ikke på det da», svarer Kjetil, «men har begynt å tenke mye på det nå. Det faktum at han ikke er det». «Ikke er hva?», lurer hun. «Min egen sønn», avslører han.

Stemningen blir trykket. Kjetil prøver å fortelle at han ikke føler noe for sønnen og lurer på om det finnes et bedre sted for Daniel – i en annen familie, for eksempel. «Det er ikke grunnlag for det i denne situasjonen», forklarer terapeutene, tydelig brydd av Kjetils kontroversielle og tabubelagte tanker. Han er desperat etter å bli forstått, men får ingen respons. En hvit mann i 40-årene som sitter godt i det økonomisk, men som er frustrert og ikke vil ha noe med sønnen sin å gjøre, er ikke det beste utgangspunktet for sympati – spesielt ikke i en tid med intensivert kritikk av «hvite menn som pusher 50».

Når medfølelsen min for Kjetil er til stede gjennom hele Hjertestart, er det på grunn av Kristoffer Joners troverdige rolletolkning og regissør Arild Andresens gode nese for anstrengte, mellommenneskelige relasjoner. Å regissere et såpass betent, men samtidig underspilt forhold mellom et barn og en voksen kan ikke være lett, men Hjertestart inneholder mange troverdige scener av dette slaget.

Kjetil er en mann det er vanskelig å like, men han er et menneske med virkelige følelser. Samfunnsmoralen tvinger ham til å oppføre seg korrekt som far, selv om det ikke ligger i hans natur å være forelder i det hele tatt – i alle fall ikke for Daniel. Sønnen kan ikke drive bort den meningløsheten Kjetil føler etter at kona døde i en bilulykke. Vi husker Kompani Orheim (2012), Andresens forrige spillefilm, der Joner spilte en alkoholisert familiefar. Her gestalter han en annen type farsfigur som ikke klarer å tilnærme seg sønnen sin – en som innerst inne bare vil kvitte seg med gutten.

Kjetil forsøker å undertrykke frustrasjonen overfor Daniel, men i flere talende nærbilder viser han små, men likevel tydelige tegn til forakt når han kikker på ham. Han sier ingenting, men det er åpenbart hva han tenker: Alt hadde vært så mye bedre hvis ikke Daniel var der. Det er vondt å se, men ikke ubegripelig. Seksåringen er vrang og nekter å gjøre som pappa sier, han er ofte bare en pine, og som Kjetil spør terapeutene: Hvorfor skal det gå utover lille Daniel at han ikke klarer å være en god far?

Kristoffer Bech overbeviser i rollen som Daniel, med et følelsesregister som er innom det sjarmerende, det trassige, det likegyldige og ren aggresjon. Daniel fyller ikke tomrommet for Kjetil etter Camillas død, men Kjetil fyller ikke tomrommet etter mamma heller. Generelt sett synes jeg trøblete far/sønn-forhold blir mer og mer forslitt som tema på film. De siste årene har vi fått utallige varianter av fedre som ikke makter å kommunisere med sønnen sin, både i Skandinavia og fra andre steder i verden. Samtidig er det bare å innse at det er en evig aktuell og universell innfallsvinkel til dramasjangeren, og Hjertestarts far/sønn-premiss har en modig brodd.

Ikke bare er det snakk om en på overflaten ganske normal, norsk far som helt enkelt vil gi bort sønnen sin, men barnet er i tillegg adoptert fra Colombia. Kjetil har altså tatt et bevisst valgt om å hente et barn fra utlandet sammen med kona Camilla, men ønsker det ikke lenger når moren er død. Er det mulig å misbruke sin privilegerte, vestlige status på en mer ufyselig måte? Det er tabubelagt å innrømme at man ikke elsker sitt barn, men når barnet i tillegg er adoptert åpner det seg et annet, moralsk perspektiv.

I USA har man de senere årene rettet søkelys mot adopsjonspraksisen etter tilfeller der adopterte barn har blitt hjemløse fordi foreldrene likevel ikke vil ha dem. Slike historier hører man aldri fra Norge. Å etterlate barnet sitt på gata eller hos noen andre som melder seg er et drastisk steg, men det er ikke utenkelig at Kjetils misnøye i Hjertestart er følelser flere norske adoptivforeldre enn vi tror har kjent på.

Hjertestart stikker hånda inn i vepsebolet på en måte som er uvanlig i norsk film; den setter et ukomfortabelt tema på dagsorden, som trolig bare kan diskuteres innenfor rammene av en fiktiv fortelling. Det er nærliggende å sammenligne Andresens film med Anne Sewitskys De nærmeste, også det en film som tar utgangspunkt i noe tabubelagt (incest). I både Hjertestart og De nærmeste anvendes film for å vise frem følelser og tanker som ikke skal snakkes om; de er fortellinger bygget på vanskelige samtaler som enten tas i med forsiktighet eller bare unngås.

Risikoen ved filmer med et slikt fundament er at de kan bli for innhyllet i seg selv; Hjertestart er nesten alltid mest interessert i sitt tematiske anliggende og blir derfor noe ensporet for sin spillefilmlengde, men den troverdige portretteringen av Kjetil sørger for å holde oss i et jerngrep.

Filmen handler også om kommunikasjon, skam og frustrasjon som ikke har lov til å få utløp. Hvis et adoptert barn ikke innfrir forventningene fra de norske foreldrene, vil nok de fleste av oss som står utenfor tenke at de adopterende har å innfinne seg med situasjonen. De har allerede fått gjøre et valg basert på nasjonalitet og/eller alder, og fått vite kjønn på barnet. Ut ifra de forutsetningene som er gitt har adoptivforeldrene tatt på seg ansvaret for at barnet skal utvikle seg på en god måte.

I Kjetils tilfelle har det nok forekommet en mer eller mindre bevisst form for ansvarsfraskrivelse helt siden Daniel kom til Norge, men nå kan han ikke lenger gjemme seg bak Camilla. Han jobber turnus offshore, og har ikke hatt anledning til å være like mye til stede for Daniel som moren. Jamfør tilbakeblikkene vi får fra da Camilla levde, ser det ut til at forholdet hans til sønnen var relativt problemfritt da han kunne ha ham på avstand. Disse scenene er litt keitete spilt av Joner og Ellen Dorrit Petersen som Camilla; jeg sliter med å tro på relasjonen når det etableres en hverdagsflørtete tone, men kanskje speiler det Kjetils manglende tilstedeværelse, selv når han er hjemme?

Ute på oljeriggen er Kjetil på hjemmebane, distansert fra eneansvaret han nå har for Daniel. Brå beskjeder om at de trenger ham ute på riggen innebærer en flukt fra sønnen, og en unnskyldning for å levere ham hos besteforeldrene. Hjertestarts idé stammer fra Jorge Camacho, som vant filmfestivalen Kosmoramas pitchekonkurranse i 2012. Historien er ikke selvbiografisk, men i likhet med adoptivbarnet Daniel kommer Camacho fra Colombia.

Filmen beveger seg etter hvert ut fra Rogaland og inn i Bogotá, når Kjetil tar med seg Daniel ut på reise for å finne den biologiske moren. Det er et friskt valg, som skjerper intensiteten til Hjertestart som sosial kommentar. Kjetil holder kortene tett til brystet, men agendaen virker klar: Han vil gi Daniel tilbake til sin opprinnelig mor, og bryr seg ikke om komplikasjonene det vil medføre å oppsøke henne og foreslå en tilbakeføring av ansvaret.

Filmen holder en distanse til tematikken som gjør at den unngår å bli moraliserende eller ta et for tydelig standpunkt, samtidig som portrettet av Kjetil synliggjør problemstillinger knyttet til det å være privilegert nordmann i en ukjent kultur. Det er skuespillerne som står i fokus, og selv om det er gjort gode location-valg, er stedene fotografert på en dempet, dokumenterende måte. I kontrast til det trykkende omdreiningspunktet i handlingen er formspråket nokså nøytralt, drevet frem av et håndholdt, men stødig kamera.

Det er fint at oppmerksomheten ligger på menneskene, men David Katznelsons foto kunne godt vært mer variert. Altfor ofte tys det til halvnære bilder av rollefigurene, som kun forteller oss det vi trenger å vite om reaksjonene deres. Idet Kjetil beveger seg inn og ut av institusjoner og ulike miljøer blir kameraarbeidet noe mer uttrykksfullt; det følger hans desperate, smått paranoide perspektiv i møte med mennesker han håper kan hjelpe ham i jakten på Daniels biologiske mor.

Skildringen av Bogotá oppleves uanstrengt og nyansert, uten eksotiske krampetrekninger. Vi får se fattige mennesker på gaten, men også velfungerende i arbeid, tett biltrafikk og barn som leker. Det spilles ikke for mye på distinksjonen mellom Kjetils norske omgivelser og den colombianske storbyen. Forskjellene ligger i ressursene og hvordan man lever livene sine, og Kjetil tar ikke hensyn til menneskene som står i veien for ham.

Vår inngang inn i Bogotá blir drosjesjåføren Tavo (Marlon Moreno), Kjetils private sjåfør og guide i jakten på den biologiske moren. Kjetil betaler Tavo unødvendig mye penger; det er irrelevant hva ting koster, han vil bare få fortgang i prosessen. Ved en annen anledning forsøker den desperate faren å “donere et beløp” til en kvinne i bytte mot informasjon om den biologiske moren eller en mulighet til å få treffe henne. Arrogansen kjenner ingen økonomiske grenser.

Tavos familie ser raskt at noe er galt mellom Kjetil og Daniel, og mot slutten av fortellingen kommer de med et forslag. Tavos søster står ved vasken på kjøkkenet og er utilpass, mens broren på best mulig måte forsøker å forklare Kjetil på engelsk at hun kunne tenke seg å være mor for Daniel. Et vennskap har utviklet seg mellom Tavo og Kjetil, de prater godt sammen, men Daniel forblir et vanskelig tema. Etter alle krangler og problemer er han fortsatt Kjetils sønn.

Kort tid etter går Kjetil opp i andre etasje for å snakke med Daniel. Han har nylig fikset bilen til Tavo, og ser nå at sønnen på egen hånd har reparert en lekebil der oppe på rommet. Metaforen er plump, men det oppstår en følelse av tilhørighet i Kjetil; kanskje må bindeleddet være så tydelig («han kan reparere maskiner han også, ergo er han min sønn») for at han skal føle at Daniel virkelig er hans.

En avsluttende sekvens følger, der Kjetil endelig møter Daniels biologiske mor. Agendaen har forandret seg, og nå vil han bare vise takknemlighet. Et unødvendig og overforklarende punktum, som delvis trekker brodden ut av filmen, men krisen og desperasjonen har likevel stukket dypt nok i Hjertestart til å etterlate oss med nye perspektiver.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>