«This is the world. The world is full of many things. People, and animals, and buildings, and food, and nature, and disease, and old people, and crazy bananas, and genetics, and angry people, and complex mechanisms, and desire, and sugar, and paper, and water, and trees, and dust… and death. With so many things smashed together the world should be total chaos. The reason why the world isn’t total chaos is because it has rules. And there are rules for everything.»

*

Gjennom denne indre monologen, rikt illustrert av en montasje med fotografier, forteller ti år gamle Storm (Tindra Hillestad Pack ^[1]) at alt i verden har regler. Samme hva vi velger å kalle det, er alt egentlig bare regler, og det finnes uendelig mange av dem. Regler for mennesker, dyr, bygninger, for krig, hender, vind, atomer, og for døden. Regler for å se, å snakke, å skrive. For venting, problemer, ting.

Det finnes altså regler for alt – inkludert tekster om film. Følgelig vil jeg forholde meg til et rammeverk for å skrive om The Rules for Everything ^[2]; henholdsvis filmskaperen, filmfortellinga og filmens stilistiske uttrykk. Siden undertegnede er glad i lister, akkurat som regissør og manusforfatter Kim Hiorthøy ^[3], kaller vi disse kapitlene 1, 2 og 3. Samtidig vil jeg, akkurat som filmen selv, innlede et lemfeldig forhold til regelboka, og springe ut i digresjoner og innfall.

Alle tekster om film har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Starten forplikter å gi leseren et helhetlig inntrykk. Derfor: The Rules for Everything er en merkverdig spillefilmdebut fra Kim Hiorthøy, en kunstner som uanfektet beveger seg mellom et rikt spekter av uttrykksformer. Her tar han kinolerretet i bruk til å filosofere over døden og livet, med en på samme tid empatisk og komisk tone og i et originalt formspråk.

^[4]

«This is the world»: Storm sirkles inn – og vi i hennes verdensbilde.

*

1: Kims lek

Samtlige artikler jeg har lest om Kim Hiorthøy starter med å ramse opp alt han gjør. Primært omtales han for sin visuelle kunst, som illustratør og designer av bokomslag, plakater og platecover (derav en rekke av Motorpsychos album, inkludert mesterverket Timothy’s Monster ^[5]), samt barnebøker (Erlend Loe ^[6]s Kurt-serie), i tillegg til scene- og installasjonskunst. Videre arbeider han som musiker (elektronika), lyriker og kortprosaforfatter (Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig ^[7], 2002).

I tillegg til alt dette, har navnet hans alltid vært forbundet med film. Hovedsaklig i kraft av hans virke som fotograf for to av våre mest interessante filmskapere, Margreth Olin ^[8] (Kroppen min [2002], Ungdommens råskap [2004] og Engelen [2009]), og Dag Johan Haugerud ^[9] (Utukt, [2000], Som du ser meg [2012]). Samtidig har Hiorthøy signert både musikkvideoer og kortfilmer som regissør, blant annet Hur man gör (2007), et samarbeidsprosjekt med svenskene Gunilla Heilborn ^[10] og Mårten Nilsson ^[11].

Inn i spillefilmdebuten The Rules for Everything bringer Hiorthøy sin umiskjennelige kreativitet og mangesidighet. I tillegg til å ha skrevet manuset og stå for regien, har han også klippet filmen og komponert originalmusikken. Med et skeivt og lekent blikk på verden, konstruerer, dekonstruerer og rekonstruerer Hiorthøy både abstrakte (tanker, ideer, sinnsstemninger) og konkrete (bilder, lyder, filmatiske virkemidler og fortellerformer) ting.

Kims innholdsmessige og stilistiske lekenhet er orientert mot ”de små ting”. Hvordan bestanddeler danner sammenhenger i hverdagen, i endeløse kjeder, og hvordan disse til slutt utgjør ”de store tingene”. Hiorthøy er interessert i hva ting er, hva de gjør og hvordan de er forskjellige, og hvordan vi som mennesker organiserer og kategoriserer for å finne mening i tilværelsen.

^[12]

Prikkelek: Et eksempel på Kim Hiorthøys stilistiske eksperimentering.

*

2: Assosiativ tankedrift

The Rules for Everything introduserer oss altså for Storm, et (u)vanlig barn i en (u)vanlig familie. I filmens første fase, etter anslaget, vises de sentrale rollefigurene og miljøene fram på nokså konvensjonelt og effektivt vis. Vi får vite at Storm bor i en leilighet i Oslo sammen med sin mor Agnes (spilt av britiske Natalie Press ^[13], like overbevisende her som i My Summer of Love ^[14] [2004] og Red Road ^[15] [2006]) og sin far Anton (Jon Bleiklie Devik ^[16]). Vi får være med alle tre ”på jobb”; Storm på skolen, Agnes i sitt virke som regissør for instruksjonsvideoer, og Anton i sine roller som henholdsvis skuespiller og utro ektemann.

Narrativet gis tidlig en ”falsk start”. Anton forsøker med retoriske kjærlighetserklæringer å overbevise Agnes om at de må la hans elskerinne flytte inn hos dem: «I love you. We’re going to die. This is life. This is it.» Deretter inntreffer den store omveltningen som forandrer livet til Storm og mora, når faren og elskerinnen brått blir påkjørt og drept av en buss full av kinesiske turister.

Ut av denne situasjonen springer endringer i spillets/livets regler. Agnes opplever en krise i sitt profesjonelle og private liv, og forsøker å overleve sorgen ved å etablere en merkelig relasjon til en østeuropeisk selvhjelpsguru, mens Storm bearbeider den eksistensielle floken, denne gryende meningsløsheten, ved å forsøksvis kartlegge og forstå tilværelsen.

^[17]

Samtaler om livet: Teori og tanker om polyamori og kattepartikler.

Storm er en liten filosof, utstyrt med et usynlig forstørrelsesglass. Hun samler data, observerer og studerer verden med en undrende holdning; hun flytter brikkene rundt på dette veldige sjakkbrettet for å se hva som skjer, hvilke bevegelser som igangsettes. Storm blir tilskuerens øye inn i fiksjonsuniverset, og hennes forskende monologer er et organiserende motiv som opprettholder og forsterker tilskuerens emosjonelle bånd til fortellinga.

Med sin stemme, uttrykksfulle ansikt og særprega vesen evner Tindra Hillestad Pack å bære Hiorthøys prosjekt på sine små skuldre. Selv om hun får mindre spillerom etter hvert, tar hun virkelig bolig i filmen; hun er alltid til stede, i alle skygger, bak alle hjørner, i huset ved siden av, på den andre siden av gata. Dette kan kanskje forklare hvorfor hun omdanner seg til mørk materie i siste akt – altså til noe vi ikke kan se, men som er vesentlig for alts eksistens, som bare er der.

Denne symbolikken kan også tenkes å illustrere Storms opplevelse av stadig større mangel på kontakt og kommunikasjon med mora i sorgprosessen, hennes følelse av «usynliggjøring», noe som bare forsterkes av at deres forhold får mindre fokus underveis i filmen. De to deler etter hvert færre og færre scener, og isoleres og glir fra hverandre i takt med at stadig flere birollefigurer også krever sin plass.

Dødsfallet til faren og hans elskerinne blir nemlig mer en katalysator for enn en drivkraft til fortellingene som følger, ethvert tilløp til en mer klassisk dramaturgi avbrytes eller flyter ut, til fordel for sidehistorier og assosiasjonsrekker. Ambulansearbeiderne som henta de avdøde og etterlatte fra ulykkesstedet. Turguiden fra bussen som kolliderte. Naboen som liker å spille høy musikk uten hensyn. Alle disse okkuperer sine egne rom i fortellinga, mer eller mindre involvert i livene til hovedfigurene. Viktigere er imidlertid den hjelpeløse selvhjelpsguruen Hrvoje (Pavle Heidler ^[18]) og Storms eksistensialistiske lærerinne (Ingrid Olava ^[19]), som blir omsorgspersonene Agnes og Storm søker seg mot, i sitt savn, sin sorg og søken etter å returnere til ”de levendes verden”.

^[20]

^[21]

Nærhet/avstand: Mor og datter mister gradvis sin kontakt i sorgen.

The Rules for Everything blir slik, litt etter litt, tydeligere på at den er et vevingsverk, en montasje hovedsakelig bestående av egennyttige scener, bruddstykker og fri tankedrift. Snarere enn å være handlings- eller karakterdrevet, slik film vanligvis er, skyves Hiorthøys debut framover av ideer om liv og død, og alt innimellom. Filmen rommer funderinger og empatiske refleksjoner om store spørsmål, men i et perspektiv som peiler inn på trivialiteter og tilfeldigheter; det hverdagslige ved å forholde seg til sykluser og voldsomme omkalfatringer, døden og livet som går videre.

Døden gjennomsyrer Hiorthøys film. Som noe skummelt og tragisk, og som noe plutselig, uventa og potensielt morsomt. Tematikken bankes ettertrykkelig inn med en herlig og uttalt referanse til Ingmar Bergmans ikoniske film Det syvende segl ^[22] (1957). Nå kan det høres ut som om The Rules for Everything er en heller svartsindig affære, men filmen er marinert i situasjonskomikk og – bokstavelig talt – deadpan humor, i alt fra instruksjonsvideoene Agnes og Hrvoje lager, til små øyeblikk som fanger det latterlige ved absurde hendelser (uten å bikke over i surrealisme; selv om Hiorthøys verden ikke er umiddelbart gjenkjennelig for alle og enhver, spiller han på innlevelse og identifikasjon). Entusiasme-, mestrings- og selvhjelpssamfunnet får dessuten gjennomgå, med satiriske og ironiske stikk, uten å miste det barnlige og naive av syne, i tråd med Storms perspektiv på det hele.

Birollefigurene, den ene rarere enn den forrige, later å representere et abstrakt, til og med forhøya, sjikt av virkeligheten; jeg tok meg ofte i å tenke på dem som tomme “ordposer”, apatiske og morsomme i sin rett-frem-het. Som de slemme entusiasme-entusiastene på Agnes’ arbeidsplass, eller ambulansearbeiderne (fabelaktig flatt gestalta av Petter Width Kristiansen ^[23] og Kaveh Tehrani ^[24]) som diskuterer visittkort, hva slags kroppsdeler ei dame kan mangle før grensa går for et forhold og opplevelsen av å ha sex uten å si et eneste ord. Og presten som sammenligner den komplekse døden med en tretrinns kinderegg-overraskelse.

Flere av filmens sterkeste passasjer involverer kun birollefigurer. Pavle Heidler er danser i det virkelige liv, og Hrvojes «forestilling» er i sannhet uforglemmelig, en opplevelse i seg selv, der han spasmer seg rundt i bilderamma, til eksentriske melodier, med lik grad av medrivende eleganse og keitethet. Et jobbintervju der den uentusiastiske turguiden, som selv opplever at hun er engasjert – spilt av Sarah Francesca Brænne ^[25], som vi forhåpentligvis vil få se mer av framover – guider den potensielle arbeidsgiveren rundt på kontoret sitt, nesten helt uten innlevelse, på en måte som er like pinlig som den er fascinerende, er et annet høydepunkt: «Ja… Dette er vel kontoret ditt, da. Bord. Stol. Stol. God plass. Ganske… god… nok plass.»

^[26]

^[27]

Hrvojes dans: Pavle Heidler står for en hypnotiserende oppvisning.

Filmen blir levende gjennom den eminente rollebesetninga og skuespillerinstruksjonen, som raskt kunne blitt altfor tenkt og kjølig. Likevel er det tydelig at manuset til Hiorthøy og medforfatter Ilse Ghekiere ^[28] er fundamentet. Sjelden har jeg opplevd en norsk film som er like sitatvennlig: «Back to school. Back to work. No more wishy-washy watercolor.» Eller: «Everyone dies. You will die. And everyone who knows you, will die. And everyone who knows the people who knew you, will also die. In a few years, it will be as if you never existed at all. Don’t forget this. But also, don’t think about it too much.»

Regelbrytende og egenrådig som den er, lar The Rules for Everything seg vanskelig kategorisere. La oss likevel kalle filmen en dramedie, siden den er både dramatisk – som i at den skildrer dramatiske hendelser – og apatisk på en komisk måte, som jo er grunnlaget for dens affektive kraft. Dette dramediske eskalerer i takt med at filmen surrer seg rundt oss i siste akt og blir en hyper symfoni av dødsangst, truende kollektivtrafikk, tyggegummi, et skrudd barneteater og et lydopptak med en henvendelse fra datter til mor, som spiller på både smilebånd og hjertestrenger. Og samtidig varsler om potensiell gjenforening og forsoning, en visshet om at livet går videre, og at verden nok vil returnere til en mer eller mindre angripelig tilstand.

^[29]

^[30]

«Back to life»: Usanselig eksistens, gjenforening og ny verdensorden.

*

3: Filmen med det rare i…

Det er mange stilistiske detaljer å se nærmere på i The Rules for Everything. Cinefile vil nikke begeistra til valget om å skyte filmen i Academy Ratio, og flere av Kim Hiorthøy og fotograf Øystein Mamen ^[31]s tablåer er virkelig slående. Bruken av utsnitt er ganske usedvanlig; rollefigurene befinner seg nesten konsekvent i de nedre delene av kameraets innramming, kuttes av ved skuldrene eller midja, eller iscenesettes i sidene eller hjørnene av bildet, mens luft og bakgrunn ruver over og omkring dem i komposisjonen.

Slike valg er ikke bare iøynefallende, men speiler tematiske anliggender. Kombinert med tankegodset som filmen og rollefigurene behandler, best representert ved Storm, kan formspråket sies å understreke motivet med små og utsatte mennesker i et stort univers, eller regelrytterske mennesker som ikke passer helt inn i en uhåndgripelig og uforutsigbar verden.

The Rules for Everything utforsker audiovisuell form, tekstur og materialitet – i det hele tatt alle former for kunstnerisk bearbeidelse – med barnlig undring. Geometriske former dukker regelmessig – eller muligens uregelmessig – opp i kamerainnstillingene, når rollefigurene benevner situasjoner, ukedager og så videre. Titt og ofte sakses tittelkort, frysbilder (av bygninger, trær, gjenstander) og instruksjonsvideoer inn, og de stadige assosiative montasjene, som ofte danner tospann med ordene til Storm, er rytmisk tilpassa Hiorthøys suggererende originalmusikk.

Hiorthøys visuelle og musikalske identitet – hans særlige interesse for bestanddeler, ting og tang, sammenhenger, kategorier og relasjoner – kommer altså til sin rett i langfilmformatet. Ved siden av fotograf Mamen, bør lyddesigner Gisle Tveito ^[32] nevnes spesielt; han har virkelig gjort et imponerende arbeid med å formidle Storms inngående interesse for lyden av alt i sine omgivelser. I tillegg har produksjonsdesigner Maria Ducasse ^[33], scenograf Hailey Reynolds Hall ^[34] og kostymedesignerne Ane Ledang Aasheim og Guro Jøssang bidratt vesentlig til å skape et detaljrikt og sanselig fiksjonsunivers – fargefullendt og matt om hverandre, i beste søttitallsstil.

Alle bildene og lydene – «hur man gör» – fungerer som et tilsvar til Storms innholdsmessige utforsking av «tingenes tilstand». The Rules for Everything er regelrett impregnert av audiovisuelt liv, som kommuniserer fortellingas ideer og interesser, og rollefigurenes tilstander, uten å bli overtydelig eller avgrensende; det skapes hele tiden rom for tolkning og fri tankedrift.

^[35]

Rariteter og uregelmessigheter: Eksempler på bruk av uttrykksfulle bildeutsnitt.

*

Det finnes regler for alt, og filmanalyser bør ha en begynnelse, en midtdel og en slutt. Dette er slutten, som forplikter å tilby leseren en oppsummerende kommentar om filmen.

Derfor: The Rules for Everything er et minneverdig, lite kryss på det norske filmkartet, en spenstig nesten-fortelling som kan hevdes å være mer en kjede av ideer og innfall enn en ferdig helhet – selv om alt likevel henger sammen, slik verden også gjør, om vi zoomer godt nok inn.

I så måte bryter Kim Hiorthøys debutarbeid definitivt med en klassisk tradisjon som preger mange norske spillefilmer – at tilskueren skal forlate kinosalen med en metthetsfølelse, en tilfredstillelse over at noe er avsluttet. Ingen regel uten unntak, altså.

*

«This is the world. The world is total chaos. The reason why the world is total chaos is because it has rules. And there are rules for everything… Sometimes we call it law, or agreements, or had to do something, but it’s just rules. The best way to learn rules is by instructions. There are rules for hands, and rules for wind, and rules for atoms… and rules for death. We have to learn them.»

^[36]