Flashback

The Mangler (1995)

I fjor høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Hvis du har absolutte krav om troverdige personer og intriger kan du slutte å lese her. Det er ikke for ingenting at The Mangler (1995) har 4.0 i score på IMDb, 27% på Rotten Tomatoes, og ble unisont nedsablet av kritikere.

Den begredelige mottakelsen passer så altfor godt i et større mønster. De siste drøye tjue år har ikke smilt til Tobe Hooper, en gang geniforklart med Motorsagmassakren (1974). Det er ikke en uvanlig oppfatning at han var et «one hit wonder» som aldri fant igjen det helt spesielle håndlaget fra sin berømte film. Hooper hadde også rykte for å være vanskelig, fikk sparken fra flere produksjoner og skal ha personlige problemer som har hemmet karrieren. Han laget imidlertid en rekke interessante filmer, ikke sjelden med begrensede budsjetter og underlødig materiale, til langt ut på 1980-tallet.

Først og fremst var Hooper en fremragende stilist, en mer eventyrersk og noe mer stilisert utgave av Steven Spielberg, så det forundrer ikke at han ble hyret inn til å regissere Poltergeist (1982) når mesteren var forhindret. Hooper skal ha fungert dårlig på settet, og i dag er det ennå ikke ferdigdiskutert hvor mye av filmen som egentlig var regissert av Spielberg (les mer her), så heller ikke denne gripende, vilt underholdende filmen skulle Hooper helhjertet få lov til å pryde seg med.

Undertegnede trodde lenge at Motorsagmassakren 2 fra 1986 var det siste interessante arbeidet fra hans hånd. Spontaneous Combustion (1990) virket helt fryktelig og framsto som rester man hadde klart å hekte sammen fra en totalt mislykket innspilling. Den hadde heller ingen av de estetiske og stilmessige grepene som ellers gjorde filmene hans en svir å se på. (Selv et ikke spesielt lovende materiale som Invaders from Mars fra 1986 ble i hans hender en oppvisning i eleganse.)

Robert Englund pisker opp melodrama som ond bedriftseier.

Men så, likevel: The Mangler. Kanskje på grunn av et kildemateriale fra den berømte Stephen King, synes Hooper her å ha disponert et større budsjett enn vanlig. En fornyet ambisjon annonseres tydelig i filmens åpningsbilde, der kameraet snirkler seg fram og tilbake, i en elegant lang tagning, i nærheten av den infernalske maskinen som er roten til alt ondt i filmen. Hm! Dette var noe annet enn det nødtørftige både fra 1990-filmen og de av hans senere, obskure arbeider jeg har klart å få sett.

The Mangler var dessuten helt i tråd med den Hooper undertegnende hadde lært å sette pris på. Det blir raskt klart at absolutt alt i filmen skal kjøres opp til maksimum. Spillet er ekstremt melodramatisk: Robert Englund spiller en bevegelseshemmet, megaloman, ekstremt ond bedriftseier. Historien også: Han har inngått en slags pakt med djevelen, som også har tatt bolig i en enorm, heslig utformet maskin som kneiser midt i det store vaskeriet han driver. (Maskinen skal presse tøy gjennom store ruller, men har en lei tendens til å jafse i seg mennesker; «to mangle» = å maltraktere.) En patosfylt, selvmedlidende politietterforsker, spilt av Ted Levine, famler seg rundt i intrigen etter bakgrunnen for alle (døds)ulykkene rundt maskinen i det siste, og allierer seg motvillig med en venn som ivrer for en parapsykologisk forklaring.

Øye, øre og hals bærer preg av tidligere basketak med den infernalske maskinen.

Jeg foreslår at vi glemmer historien. Jeg er langt fra sikker på om jeg en gang forstod hvordan alt hang sammen. Filmens visuelle utforming og dens herlig surrealistiske atmosfære er det vesentlige. Jeg vil heller ikke kalle den noen skrekkfilm – den er mer mystisk og fascinerende enn skremmende. Kanskje den kan kalles en forskrudd neo-noir?

I Hoopers hender har filmen blitt en absurd fabel der vi får følelsen av at hekseri og trollmenn eksisterer side om side med den moderne verden. Den middelaldersk utseende kolossen av en maskin står like sentralt i historien som i den store hallen i vaskeriet. The Mangler er preget av et nysgjerrig kamera i nesten konstant, men ikke anmassende bevegelse, der det stadig reposisjonerer seg og avdekker nye aspekter ved situasjonen. Filmen er full av farget lys, tåke, røyk, dis og damp (mye av dette utskilles fra den infernalske maskinen og andre aktiviteter i vaskeriet). Den er skutt med maleriske farger i slørete bilder med en vidunderlig tekstur. Hooper har skapt en slags fantastisk kulørt formlabyrint der nesten hvert eneste bilde er lagd med kjærlighet og estetisk oppmerksomhet.

Situasjonen under er typisk. Hooper forteller noe så prosaisk som at hovedpersonen kommer kjørende. Kameraet panorerer til venstre og følger bilen som forsvinner bak treet, men med nærmest nevrotisk påpasselighet må det gjøres noe ut av dette også – i et lite kunstverk bades bildet avvekslende i blått og grønt lys:

Regissøren anvender også hyppig vidvinkel som forvrenger og strekker ut rommet. Et yndet Hooper-grep helt fra Motorsagmassakren – ja, det kan påtreffes allerede i langfilmdebuten, den ikke særlig interessante hippiefilmen Eggshells fra 1969.

Bruk av vidvinkel i Motorsagmassakren (inne i bilen, mer nennsomt, for å kunne holde personer i flere lag i bildet i fokus samtidig).
Bruk av forvrengende vidvinkel allerede i Eggshells.

I samspill med de meget distinkt utformede kulissene i The Mangler blir effekten drømmeaktig og hypnotisk. Vidvinkel-linsens utstrekning av rommet får også personene til nærmest å fly av gårde når de beveger seg bort fra kameraet innover i det filmiske rom. Hoopers forkjærlighet for vidvinkel kan minne om Michael Winners merkverdige og monomane stil, spesielt effektivt anvendt i hans utmerkede skrekkfilm The Sentinel (1977).

Dette grepet kan imidlertid fort bli til manér, noe man tyr til nærmest på autopilot for å skape en stemning som er «underlig, liksom», men undertegnende slutter aldri å la seg begeistre av den trolske, underliggjørende effekten. (En film som trekker vidvinkel helt ut i det absurde er Wong Kar Wais fascinerende Fallen Angels, også den fra 1995.)

Her er en lysbildeserie med visuelle høydepunkter av denne typen:

En annen årsak til at jeg kom så raskt på bølgelengde med The Mangler er linjene den trekker til to tidligere Hooper-verk. The Funhouse (1981) er etter mitt syn Hoopers ypperste arbeid. Historien om ungdommene som skal ha det moro på tivoli endrer natur underveis, til et surrealistisk mareritt der de ender opp som fanger i det store tivolibyggverket, en lokasjon som spiller en rolle ikke ulik vaskeriet i The Mangler.

Også The Funhouse byr på et malerisk, kaleidoskopisk fargespill, men er samtidig solid fortøyd til en slags virkelighet – i det minste en emosjonell realitet – takket være det gripende, umiddelbare spillet til naturtalentet Elizabeth Berridge. Kombinasjonen av form, oppfinnsomhet og emosjonell nakenhet gjør The Funhouse til et mesterverk. I sammenligning vekker The Mangler aldri særlig sterke følelser i dette registeret.

Bedriftseieren og hans like onde medhjelper pønsker ut neste skritt i en djevelsk plan.

The Mangler virker dessuten i stil og atmosfære som en direkte forlengelse av Eaten Alive (1976), en film som inntil ganske nylig kun har versert på en grusom DVD. Ut fra den virket Hoopers «oppfølger» til Motorsagmassakren som et uhelbredelig makkverk, et syn som har vært delt av de fleste, og som umiddelbart kastet tvil over Hoopers egentlige talent. En aldeles skjønn restaurering på Blu-ray fra britiske Arrow avslører imidlertid Eaten Alive som et ytterst fascinerende, nærmest eksperimentell verk, et absurd filmteater om en primitiv hotellinnehaver som når han ikke gjør kål på gjestene selv, gjerne overlater det til krokodillene i den nærliggende sumpen. (Her er det utallige ekko både til Psycho og Motorsagmassakren.)

Selv om Eaten Alive er betydelig mer rugende og stillestående, deler den mye av det samme stilapparatet som The Mangler, i for eksempel kulørt lys, røyk og tåke. Fornøyelig nok er Robert Englund med i begge filmene; den onde industriherren har blitt degradert til ond hillbilly i den tidligste.

Tåke, røyk, damp, farget lys – parallellene er klare mellom Eaten Alive (øverst) og The Mangler.
Den kanskje aller mest eklatante parallellen – i begge filmene blir personer stilt i forlegenhet når de havner i de blodige kjevene på henholdsvis en krokodille og en klespresse.

Med en film hvis forheksende visualitet betyr alt, er det en glede å meddele at selv om The Mangler ikke finnes på Blu-ray, er den å få tak i på et prakteksemplar av en DVD, som kan bestilles her. (For øvrig kan Blu-rays bestilles av de to andre filmene, The Funhouse her, også den i en svært vakker utgave fra Arrow, og Eaten Alive her.)

Vi skal avslutte med noen illustrerende frysbilder:

Et av filmens mange gjentagende motiver: Kameraet fanger med fetisjerende blikk stadig inn ornamenter og emblemer. Det kjæler også ofte med maskinens fabrikat-logo, «Hadley – Watson», se artikkelens toppbilde. (Legg merke til hvor uvirkelig og «leketøyaktig» vaskeribygningen ser ut med de rare pipene.)
En helt vanlig dag på jobben: Her har det ikke gått bedre enn at en fyr har satt fast hele armen i maskinens gap og den andre ser ingen annen råd enn å hogge armen av…
…etterpå begynner rødfarget damp å innta bildet…
…som om blodet og armen har blitt fortært av demonen i maskinen og omformet til blodtåke…
…som erobrer stadig mer av bildet, og tar visuelt helt luven fra kvinnen som løper etter hjelp. Dette er typisk for filmens bruk av farge i iscenesettelsen.
En ulykke kommer sjelden alene: Her har en av arbeiderne mistet en finger i pressen.

Den følgende lysbildeserien viser hvordan Hooper dynamisk integrerer kamerabevegelse, koreografering av skuespillere og stemningsfull bruk av damp. Kameraet er en intelligent størrelse: Det «legger merke til» at bedriftslederen kommer ut på stillaset, blir «nysgjerrig» og stiger opp for å møte ham. Etter et klipp kommer hans medhjelper til, og mens scenen så utspiller seg, fortsetter kamera å justere seg diskret høyere helt til det er på høyde med personene. For til slutt skal han bevege seg ut mot høyre, og kamera skal fange inn dette uten at rekkverket kommer i veien. Mens kamerajusteringen pågår diskuterer rollefigurene sine onde planer; deretter beveger han seg bort, og under et øyeblikk skjult av røyk, har de to byttet plass i bildet, før han endelig forlater situasjonen. (Du kan starte serien på nytt ved å klikke på bildet. Når du går tilbake igjen etter at det er vist i full størrelse, vil serien alltid starte fra begynnelsen.)

Hooper anvender hyppig undervinklede bilder, noe som gir rik anledning til fargespill i de åpne flatene i taket.
Trolske situasjoner utendørs…
…og trolske situasjoner inne på vaskeriet.
Hooper unnslår seg ikke for enkelte «gross-out»-øyeblikk, som her blir enda mer outrert på grunn av ekstremt forvrengende vidvinkel. Pasienten får blodstyrtning og kameralinsen blir adressat for leveransen.

Det er mye underliggjøring i The Mangler. La oss avslutte med et blikk tibake på Tobe Hoopers gjennombruddsfilm. Den følgende lysbildeserien viser  noen eksempler på at den naturalistiske settingen og den dokumentariske nøkternheten som ofte fremheves i omtaler av Motorsagmassakren hyppig blir supplert med uvanlige komposisjoner med sterk bruk av dybdedimensjonen i bildene:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Even Benestad sier:

    Dette var en veldig artig artikkel om en film de fleste ikke har noe forhold til. The Mangler er en besynderlig fortelling som trolig hadde blitt helt latterlig forferdelig dårlig om en mindre dyktig regissør hadde fått oppgaven. Når det er sagt er det ikke noe mesterverk, men du trekker frem filmens absolutte kvaliteter i forhold til hvordan galskapen har blitt behandlet. Tobe Hooper vil for alltid blir assosiert med Texas Chainsaw og hva han egentlig gjorde på Poltergeist.

    En interessant detalj om Poltergeist som jeg tror det er mye sant i er at produsentene på et tidspunkt forsto at det kunne bli vanskelig å selge et stort Spielberg prosjekt når regissøren av Texas Chainsaw var assosiert med det. Det ble laget en bakomfilm i forbindelse med produksjonen der man mer eller mindre kun ser Spielberg som løper rundt og forteller hvordan ting skal gjøres. Tobe Hooper er med i bakgrunnen noen ganger og det ser ikke ut til at han gjør stort annet enn å drikke cola. Det ser ikke bra ut. Frank Marshall har også snakket Hooper ned i en rekke intervjuer for å marginalisere hans bidrag.

    Mick Garris som var på settet under innspillingen beskrev det som to store regissører som jobbet sammen for å skape det som ville bli en av 80tallets mest kjente grøssere. Tobe Hooper hadde neppe den totale kontrollen, men at han gjorde langt mer enn han er kreditert for er helt sikkert.

    For øvrig kan det være greit å putte Salem’s Lot inn sammen med Hooper vellykkede produksjoner. Det er en bra serie som igjen viser Hoopers evner til å skape slående bilder og scener.

  2. Applaus Dag! Flott artikkel. Jeg tør nesten påstå at dette må være den mest dyptpløyende analysen filmen har fått? Selv har jeg enda ikke hatt gleden av å se “The Mangler”, men husker den godt fra videosjappene med sine tordnende “Tillat OVER 18 år” på baksiden. Min Filmjunkiene-kollega Ivar har alltid sagt at han har positive minner av å ha sett den som ung. Mens jeg har avfeid det litt og tenkt at: “Ivar så den som ung. Den gjorde nok sterkere inntrykk på ham da. Klarer ikke helt se for meg at denne er bra”. Men artikkelen din her bekrefter egentlig det han har sagt; den er litt cheesy, men med veldig kul stemning og stil. Din artikkel og 12 år gamle Ivar har nå overbevist meg; jeg må se “The Mangler”.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>