Fra og med gjennombruddet med Gullpalme-vinneren M*A*S*H ^[2] i 1970 og frem til sin død i 2006 holdt Robert Altman ^[3] fanen høyt for en type uavhengig anlagt film, som i form og innhold portretterte miljøer og fortalte historier som bar med seg både samfunnsengasjement, politisk brodd og humanistiske menneskeskildringer.

Til tross for ujevn mottagelse etter kinopremieren i 1971, omtales ofte anti-westernfilmen McCabe & Mrs. Miller ^[4] (1971), med Warren Beatty og Julie Christie i tittelrollene, som Robert Altmans hovedverk; i sin Great Movies-artikkel ^[5] om filmen skriver den legendariske filmkritikeren Roger Ebert ^[6]: «Robert Altman has made a dozen films that can be called great in one way or another, but one of them is perfect, and that one is McCabe & Mrs. Miller».

Mer enn noe annet er filmen kjent for sin værbitte visualitet, preget av skog, tømmer, snø og regn, bak et ferniss av noe sløret, utvasket; det er som om bildene er gravd frem fra en annen tid. I tillegg til den nesten observerende fortellerstilen, preget av Altmans umiskjennelige flettverksdialoger, har den taktile stilen sørget for å gi filmen en unik plass i western-kanon, på siden av både John Fords klassiske og etter hvert revisjonistiske mesterverker og Sergio Leones spaghettigryter.

Nedenfor løfter vi frem et knippe minneverdige øyeblikk fra Altman-filmografien, samt en hyllest fra The New York Times-kritikeren A. O. Scott ^[7].

^{[8] [9]}

*

Åpningssekvensen i McCabe & Mrs. Miller (1971)

Da vi intervjuet ^[10] den legendariske og nå avdøde ^[11] fotografen Vilmos Zsigmond ^[12] høsten 2013, i anledning hans Oslo-besøk, fortalte han ivrig om det avanserte fotoarbeidet i McCabe & Mrs. Miller, som er særlig blitt berømt for sin utstrakte bruk av såkalt flashing-- eller pre-fogging-teknikk.

«I saw a movie by the famous cinematographer Freddie Young ^[13] who had used the flashing technique. The reason he did it was because it was a low budget film and very little available lighting for the interiors. So he ‘invented’ the flashing technique, in a way, even though it originally came from still photography. What it means is that you carefully expose a little bit of the negative to light, and then you can choose 5% or 15% or however much diffusion you want.

So when I did McCabe & Mrs. Miller (1971) for Robert Altman, he told me he wanted a style for the movie that showed time; that it was taking place 100 years ago. When he showed me old, antique images, I told him about the flashing idea. He thought it was a great idea, and that we actually had a guy who could do it who was a standby photographer in Vancouver, where the movie was shot. I explained the technique over the phone, but then I flew over to do some preliminary tests myself. Eventually, the whole film was flashed from beginning to end.

It’s interesting, because I didn’t really think that much about flashing at the time. My strength was lighting, and this was about creating a style that didn’t exist in those days, at least not in Hollywood. For me, Hollywood was always «too good», saturated, Technicolor and unreal. And I always leaned towards movies that were about people – characters, story etc. – and not necessarily the big movies.»

Både Zsigmonds foto og Leonard Cohens melankolske visesanger skaper en helt unik og uforglemmelig atmosfære i filmen, og Altman sørger for å etablere denne allerede under fortekstsekvensen.

*

«A lot of entertainment for five grand» i The Long Goodbye (1973) 

The Long Goodbye ^[14] regnes for å være et vesentlig bidrag til subsjangeren neo noir. Derfor er det verdt å nevne at filmens manusforfatter, Leigh Brackett, var co-skribent på manuset til Howard Hawks’ The Big Sleep ^[15] – en av de virkelig store noir-klassikerne. I likhet med McCabe & Mrs. Miller ble filmen møtt av skuldrertrekk etter premieren i 1973, men med tiden har også denne høstet tung anerkjennelse.

Den absurde fortellingen, basert på Raymond Chandler ^[16]s bejublede roman med samme tittel, følger privatetterforsker Philip Marlowe, glimrende spilt av Elliott Gould ^[17]. Den humoristiske sekvensen vi har valgt å trekke frem – la oss kalle den «A lot of entertainment for five grand» – er et illustrerende eksempel på Altmans umiskjennelige stil. Dessuten byr scenen på en av Arnold Schwarzeneggers tidligste «skuespillerprestasjoner». The New Yorker ^[18]s kritiker Richard Brody oppsummerer filmen slik: «Altman’s film is the perfect antidote to neoclassical fastidiousness: he doesn’t merely celebrate genre clichés and conventions, he holds them up to the light of modern life and uses them as a prism to reveal its hidden tones.»

*

^[19]

«Dues» og «I’m easy» i Nashville (1975)

Med kritikerroste Nashville ^[20] introduserte Altman fortellerstilen vi i dag kjenner som flettverksfilm (eller mosaikkfilm). En slik defineres av at den følger historiene til en hel rekke forskjellige personer, som sammen utgjør en tematisk relatert eller situasjonsmessig helhet som filmen skildrer. Robert Altman presenterer hele 24 sentrale rollefigurer i Nashville, men portretterer hovedsaklig ett kulturelt miljø og sted. Da Altman igjen opplevde stor suksess med formen, i Short Cuts ^[21] fra 1993, fulgte han 22 karakterer som på én eller flere måter var knyttet til hverandre – den gang adaptert fra 9 noveller og et dikt av Raymond Carver ^[22]. Altman har også i flere av sine andre filmer fokusert mer på relasjoner mellom menneskene i historien, enn selve fortellingen.

Denne måten å utforme en filmfortelling på har som kjent blitt mer og mer populær de siste par tiårene, og filmer som Pulp Fiction ^[23] (1994), Magnolia ^[24] (1999) og Amores Perros ^[25] (2000) var sentrale i å videreføre denne arven fra Altman og Nashville. (Flettverksfilmen som idé er imidlertid for bredt anlagt til å tilskrives én spesifikk regissør – en film som La règle du jeu ^[26] av Jean Renoir fra 1939 har også i seg dette omfavnende narrative spennet, som gir mange rollefigurer stor plass, og Renoirs film har vært en tydelig inspirasjonskilde for Altman, kanskje særlig da han lagde Gosford Park ^[27] i 2001.)

Det nesten tre timer lange country-dramaet følger i alt 24 rollefigurer over fem dager, og bortimot en tredjedel av filmen består av musikkinnslag. Selve fortellingen lar seg vanskelig sammenfatte, og som vi skrev i vår omtale av Nashville ^[28] fra 2012, er det relasjonene og enkeltsekvensene som fanger oppmerksomheten. Nashville byr på en rekke stemningsskapende musikksekvenser, men hvis vi er nødt til å velge bare to, blir det Ronee Blakley ^[29]s fremføring av «Dues», samt Keith Carradine ^[30]s «I’m Easy» – som ga ham en Oscar for beste sang.

*

The New York Times’ A. O. Scott om M*A*S*H* (1970)

Den absurde og kaotiske krigssatiren M*A*S*H* ^[31] står igjen som Altmans største publikumssuksess, og regnes i dag som en klassiker. I tillegg til seks Oscar-nominasjoner og en pris for beste adapterte manus, mottok M*A*S*H* Gullpalmen i 1970. Filmen la også fundamentet for den kritikerroste fjernsynsserien under samme navn, som de fleste av oss husker som fast formiddagsinventar på TV2 gjennom en årrekke.

M*A*S*H* byr på flere humoristiske og satiriske sekvenser som tar for seg krigens absurditet, men dessverre er de fleste fjernet fra YouTube grunnet opphavsrett. Derfor viser vi i stedet The New York Times-kritiker A. O. Scotts videohyllest, der han i korte trekk ser tilbake på filmen, og setter den i et historisk, politisk perspektiv.

*

Hva er ditt favorittøyeblikk fra Altman-filmografien?