Analysen

Trio – Jakten på Olavsskrinet (2017)

Med Trio – Jakten på Olavsskrinet forsøker regissørveteran Eva Dahr å lage en slags Da Vinci-koden for norske ungdommer. Iscenesettelsene skurrer imidlertid så mye at det går på troverdigheten løs.

Trio – Jakten på Olavsskrinet er den første filmversjonen av TV-serien Trio, som til nå har hatt tre sesonger på NRK Super – en slags moderne, kjønnsfordelt Hardyguttene med internasjonale eventyr- og thrillertroper som bakteppe. Så populær ble serien at filmprosjektet ble tildelt seks millioner (av sitt totale 20 millioners budsjett) fra NFI, prioritert «på grunnlag av estimert publikumstall holdt opp mot filmens budsjett». I skrivende stund, 5 uker etter premieren, har den blitt sett av over 126.000 besøkende, så filminstituttet hadde et poeng der.

Noe av suksessen må nok tilskrives en rendyrket spin-off-effekt av seriens populæritet, men vel så mye ligger i sjangerappellen hos eldre barn og ungdom. To lignende norske filmer innenfor samme segment, Operasjon Arktis og Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama, var begge blant de 10 mest sette kinofilmene i 2014. Men der for eksempel Operasjon Arktis lyktes i å kombinere kommersielle og kunstneriske kvaliteter, famler dessverre Trio i sine forsøk på å skape noe troverdig og involverende; noe som løfter den til å bli en fullgod high concept-film.

Det er egentlig ingenting i veien med kjernehistorien. Ungdommene i det titulære trekløveret, Nora (Naomi Hasselberg Thorsrud), Lars (Bjørnar Lysfoss Hagesveen) og Simen (Henrik Hines Grape), blir på mer eller mindre ufrivillig vis blandet inn i jakten på det myteomspunne skrinet til Olav den Hellige, mens internasjonale skattejegere følger dem i hælene. Ferden tar dem land og strand rundt, og følger flere Dan Brown-lignende spor underveis.

Problemet er at iscenesettelsene virker forhastet. Med et så springende og energisk premiss er det overraskende få muligheter til å komme inn på rollefigurene; til å tro på deres dilemmaer og emosjonelle reiser. Filmen beskjeftiger seg heller ikke med noen helhjertet dyrking av referansefloraen den omgir seg med. Dermed blir man sittende igjen med en slags tom avstand til materialet, ja noen ganger hoderystende oppgitthet, overfor noe som helt sikkert er laget med de beste intensjoner.

Å referere er ikke bare å referere

I likhet med Jason Bourne– og Robert Langdon-filmene, springer også Trio fra sted til sted i løpet av sin spilletid. Oslo-Hamburg-Skjåk-Trondheim-Lofoten; her har man forsøkt å pusle sammen et perlekjede av eventyrlige lokasjoner som skal gi historien et tverrnasjonalt og internasjonalt spenn. Men det som ved første øyekast fremstår som imponerende eksotisme (og ikke minst reisebudsjett!), får sjelden tid til å “sette seg” hos publikum, til å la rollefigurenes egenskaper tilpasses hvert enkelt sted.

Dette er likevel blant de mer troverdige elementene i iscenesettelsen. Kontinuerlige stedsskifter er en naturlig forlengelse av “skattekartets logikk”, og har i alle tilfeller sine helt unike utfordringer som må overkommes. I filmens siste akt legger man sågar inn helt konkrete referanser til de lumske hulefellene i Indiana Jones-filmene Raiders of the Lost Ark (1981) og Indiana Jones and the Last Crusade (1989).

Det er derimot vanskeligere å kjøpe ressursene som trioen har til rådighet. Langt oppi Skjåk er hjemmekjelleren til rullestolavhengige Lars konstruert som en miniversjon av situasjonsrommene i 24 og Homeland, med innslag av supermoderne forskningsutstyr – her kan man både overvåke situasjoner ved hjelp av droner, starte pedagogiske og overtydelige sporingsprogrammer og gjøre DNA-analyse av objekter.

Hva er logikken bak et slikt valg? Hvorfor insisterer man på å bruke voksne, internasjonale sjangerklisjéer i et eventyr myntet på norske ungdommer? Det fremstår både anakronistisk og anatopistisk på samme tid, og har en fremmedgjørende effekt – særlig på det store lerrettet.

En lignende referansekuriositet dukker opp mot slutten av filmen. Midt i tredjeaktens fokus på ungdommenes flukt fra (og jakt på) de onde skattejegerne, spretter det plutselig opp en tilfeldig sekvens – som troll i eske! – der Noras bestefar (Reidar Sørensen) nå sitter bundet ved siden av en stor, gammeldags bunt tegneseriedynamitt i beste Looney Tunes– eller Olsenbanden-stil. Man kan nesten forestille seg manusmøtet her: «Ja, nå er hulesekvensen over, og vi må ha litt mer spenning før finalen. Hva om bestefaren ikke bare er fanget, men også sitter ved siden av en stor bunt dynamitt som er i ferd med å telle ned til null?»

Denne frilynte «Anything Goes!»-tankegangen kan av og til resultere i fornøyelige ‘masala‘-affærer (tenk Stephen Sommers’ The Mummy [1998]), men like ofte i anmasende rotbløyter (tenk Barry Sonnenfelds Wild Wild West [1999]).  Dessverre heller Trio mer mot sistnevnte – ikke bare fordi den er så nonchalant i sin referansebruk, men fordi den formelig nekter å forankre kildematerialet til noe mer lokalt og realistisk, på mange måter en forutsetning for alle vellykkede eventyrfilmer.

Det er besynderlig at et så sjanger- og referanseorientert prosjekt ikke har brukt mer tid på enten å gå enda dypere ned i fantasien eller å rotfeste det i høyere grad. Kanskje har man tenkt at den mer tilgivende TV-versjonen automatisk vil fungere på det store lerretet? I alle tilfeller preger dette forhastede realiseringsgrunnlaget andre sider ved produksjonen: dialog, manus og skuespillerinstruksjon.

Hæ?

I fare for å fremstå som en gammal tjall som ikke forstår nymotens ungdoms-lingo, var det spesielt én ting som slo meg i Trios språkbruk. Hver gang det dukker opp en gåte, utfording eller uventet kommentar, responderer ungdommene med et uformelt ‘Hæ?’ – uten at det ligger særlig grad av genuin overraskelse bak reaksjonen. Mer enn en lingvistisk kuriositet, fremstår det heller som mangelfull innlevelse i kildematerialet.

Med unntak av en del amerikaniseringer og konstruerte vendinger i den skrevne dialogen, er det ikke først og fremst i manusarbeidet problemet ligger, men snarere i den flate fremføringen – som om man kun har hatt tid til én tagning uten øvrige tilpasninger og forbedringer. Det er vanskelig å vite om dette faktisk har vært tilfelle under produksjonen. I et intervju med NTB forteller regissør Eva Dahr at man gjerne bare hadde én sjanse til å få en god tagning: «Det kan vere at vi har venta i dagevis på det rette lyset, eller skal skyte ein scene akkurat i det hurtigruta går forbi.»

Dette er naturligvis et forståelig aspekt ved filmproduksjon generelt, men ikke en unnskyldning. Videre kan man forestille seg at Dahr har latt de unge skuespillerne få friere spillerom enn vanlig, ettersom de tross alt hadde masse erfaring fra tre TV-sesonger på NRK Super. Ettersom filmen også tar sikte på å skildre ungdomskvaler som sjalusi, vennskap, lojalitet og kjærlighet – ikke minst i dynamikken mellom de tre hovedrolleinnhaverne – er det synd at disse forholdene aldri fremstår troverdig. I hvert fall ikke på kinolerrettet, der det er vanskeligere å skyfle ting under gulvteppet.

Ett aspekt fungerer imidlertid godt. Naomi Hasselberg Torsruds tøffe heltinne Nora oser av snarrådighet, impulsivitet og kompromissløshet, særlig i action- og konfrontasjonsscenene. Det er uproblematisk å forestille seg hennes evne til både å havne i og komme seg ut av vanskelige situasjoner. Hennes motivasjon og gjennomføringskraft føles troverdig.

I en tid hvor norske ungdomsserier har satt en ny standard både hva gjelder tematikk og stil, føles Trio merkelig gammeldags i sine iscenesettelser og karakterportretter; som et gufs fra 90-tallet, bare med påkostede produksjonsverdier. Skyldes dette adaptasjonen fra TV til film?

Filmens ubønnhørlige granskning

Trio fungerer fint i et serieformat, der intrigen oftest er det viktigste. Hver 25-minutters episode skal introdusere og gjennomføre en hindring mot det store målet (henholdsvis Odins gull, Cybergullet og Keplerdiamantene i de tre sesongene). Det er mindre viktig å male med bred pensel og rotfeste de store linjene i det intime, slik det er i et kinoformat.

Det visuelle uttrykket i filmversjonen føles ganske platt og TV-aktig, selv om en del av dronekjøringene over Lofoten, Hurtigruten og storbyer sjarmerer med sin turistreklame-aktige estetikk. Ja, sågar tittelsekvensen er hentet direkte fra den lille skjermen, med skuespillerne kredittert over ansiktene sine! I motsetning til f.eks. Operasjon Arktis er det lite visuelt som tilkjennegir og utforsker de forskjellige stedene; som utnytter omgivelsenes potensial til å skape noe omsluttende som kan speile utfordringene rollefigurene må gjennom. De befinner seg der, og må løse oppgaver knyttet til dem (enten det er snakk om Nidarosdomen, Hamburg eller et grottesystem ved Lofotkysten), men man rekker aldri å bruke stedenes identitet i samme grad.

TV-serien rommer tidvis intime, mellommenneskelige øyeblikk, der rollefigurene kan øse av sine personlige frustrasjoner. I et kinoformat, bak en overflatisk action-fortelling, trenger man enda mer plass for å definere slike understrømninger. På ett tidspunkt tangerer imidlertid filmen dette potensialet; på dekket av Hurtigruta, badet i solgangsbris på vei mot Lofoten, unnskylder Nora seg overfor Simen, som hun er forelsket i. Tidlig i filmen dyttet hun en konkurrent overende av sjalusi, og nå prøver hun å forsone seg med situasjonen.

Sekvensen skildres vart og realistisk, og antyder at rollefigurenes relasjoner kunne vekket identifikasjon og innlevelse hos målgruppen, bare de hadde fått mer spillerom. Dette har tydeligvis også vært en målsetning for regissøren: «Det er viktig for meg at kinogjengarane opplever spenning, men eg vil også at dei skal bli glade i karakterane og bry seg om dei», sier hun i intervjuet med NTB. Dessverre lykkes hun bare delvis.

Ved noen anledninger blir imidlertid det forstørrede formatet og budsjettet et fortrinn. Finalen befinner seg i god, pompøs cliffhanger-ånd ved et dramatisk stup i Lofoten, og selv om det fisler litt ut, rent dramaturgisk, nøstes de fleste handlingstrådene opp på tilfredsstillende vis. Det samme gjelder den stemningsfullle prologen, satt til et geistlig munkesamfunn, akkompagnert av Stein Berge Svendsen og Sindre Hotvedts sakrale kormusikk (musikken følger for øvrig et Bourne-inspirert landskap med mange rytmiske actionfigurer).

Film er et granskende medium, der alle konflikter og iscenesettelser forstørres både fysisk og tematisk. Det holder ikke bare å ha en medrivende spenningsintrige som i TV-serien; alle valg som foretas blir utsatt for høyere grad av etterrettelighet og detaljanalyse. Med en slik innfallsvinkel blir Trio – Jakten på Olavsskrinet raskt gjennomskuelig.

Brolagt med gode intensjoner

De yngste kinopublikummerne fortjener skikkelige eventyrfilmer, på lokale premisser, der konseptet vokser organisk ut av omgivelsene og menneskene vi omgir oss med. Om man likevel skal inkorporere internasjonale sjangertroper og -klisjéer, bør man gå helhjertet inn i referansefloraen og kanskje dra ting enda lenger.

Trio – Jakten på Olavsskrinet er trolig laget med de beste intensjoner. Man har tatt utgangspunkt i en populær TV-serie, og videreført estetikken inn i kinosalen, bare uten å ta høyde for filmmediets særlige krav – både hva gjelder audiovisuelle iscenesettelser og skuespillerinstruksjon.

Til tross for disse innsigelsene, er det ikke en helt mislykket film. Premisset og kjernehistorien er rik på oppdagelser, klipperytmen er energisk uten å bli enerverende, og det hviler alltid en nysgjerrighet omkring neste gåte og utfordring. Det har angivelig skjedd et regissørbytte i løpet av filmens produksjon, i følge NFIs nettsider, fra Margreth Bergheim (som også jobbet på TV-serien) til Eva Dahr. Om dette har hatt noen innvirkning på innspillingslogistikken, kan man bare spekulere i, men det er ikke utenkelig at denne faktorien har bidratt til det litt ‘forhastede’ inntrykket.

Trio – Jakten på Olavsskrinet er sammenkokt på velfunderte eventyroppskrifter, men makter aldri å unnslippe filmmediets granskende øye. Mange av iscenesettelsene fremstår forhastede eller TV-aktige, og vi blir sjelden tillatt innsyn i rollefigurenes sjelsliv på en genuin, troverdig måte.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>