Fiksjonen er mer rettferdig – en samtale med Cristian Mungiu (Den store prøven)

Rumenske Cristian Mungiu var hedersgjest under Tromsø internasjonale filmfestival i januar, og i helgen hadde hans nyeste film, Den store prøven, norsk kinopremiere. Montages har slått av en prat med den Gullpalme-belønnede regissøren.

Mungiu fikk et internasjonalt gjennombrudd med sin andre spillefilm, 4 måneder, 3 uker og 2 dager, som ble belønnet med Gullpalmen i 2007. Dramaet tematiserer det å ta ulovlig abort under skyggen av et totalitært regime, og fikk mye oppmerksomhet for formspråket, med sine lange tagninger, kresne klipping og fravær av musikk. Regissøren ønsket å «gi tilskueren følelsen av at det som skjer på lerretet er livet selv.»

Med 4 måneder, 3 uker og 2 dager etablerte Mungiu seg som en frontfigur for den rumenske nybølgen, en bevegelse preget av sosialt engasjerte filmer, minimalistisk formspråk og sort humor (Mungius spillefilmdebut, Occident (2002), er langt på vei en komedie). Han returnerte til hovedkonkurransen i Cannes med Beyond the Hills (2012), om to jenter som vokste opp på samme barnehjem, og som i midten av tyveårene gjenforenes i et ortodokst kloster. Filmen ble belønnet med utmerkelsen for beste manus, og de to hovedrolleinnehaverne (Cosmina Stratan, Cristina Flutur) delte prisen for beste kvinnelige skuespiller.

Med sin siste film, Den store prøven, var Mungiu med i kampen om Gullpalmen for tredje gang, og far-datter-dramaet tok med seg regiprisen, i tillegg til sterk medvind fra et samlet kritikerkorps. Filmen tar utgangspunkt i en fars kamp for å få datteren gjennom sin avgangseksamen, og da med tilstrekkelig gode karakterer til at hun skal kunne studere og bosette seg i et annet land enn Romania. Farens metode består av både vennetjenester og bestikkelser, som reiser etiske og moralske spørsmål.

«Den store prøven» (2016)
«Den store prøven» (2016)

Mungiu later til å være besatt av realisme, og hevder at en regissør har et ansvar for ikke å benytte seg for griskt av mulighetene til å manipulere det materialet han arbeider med ved overflødig bruk av klipp og musikk. Han mener filmskaperen må vise tillit til publikum, og stole på at de klarer å navigere sin oppmerksomheten i de lange tagningene.

Regissøren har en dyp respekt for virkeligheten, samtidig som han synes fiksjonen er mer rettferdig. «Konvensjonene i fiksjonsfilm er ærligere enn de vi finner i dokumentarfilm, særlig de som hevder at de ikke manipulerer virkeligheten – hvilket selvsagt er helt feil. I fiksjonen er tilskueren klar over at det de ser er en manipulert rekonstruksjon av virkeligheten. Det eksisterer en kontrakt mellom filmskaper og tilskuer.»

«Jeg synes Gianfranco RosiHavet brenner er et godt eksempel på en dokumentarfilm som evner å blande virkelighet og fiksjon. Selv om den teknisk sett er en dokumentar, opplever jeg den som halvt fiksjon med utgangspunkt i hvordan Rosi har iscenesatt og organisert filmen. Jeg liker dokumentarer der vi får observere via lange tagninger, og regissøren begrenser sin makt til å organisere materialet. Straks man begynner å omrokkere, dukker spørsmålet om etikk opp: Hvor mye burde du blande deg inn? I fiksjonen er mulighetene til å involvere seg uendelige, men også her finnes det – etter min mening – noen uskrevne regner for hva som er ærlig og ikke.

Filmene mine er skutt på en komplisert måte, med lange scener i én tagning, som krever en koreografi – og derfor omfattende planlegging, både med tanke på skuespillerne og fotografen. Resultatet gjør at jeg slipper å klippe uten at det er strengt nødvendig; når alt kommer til alt er klipping det vi filmskapere benytter oss av for å si ‘dette er viktig’ eller ‘dette er ikke viktig’, og jeg synes det er mest rettferdig å la tilskueren bedømme selv. Jeg er heller ingen tilhenger av ikke-diegetisk musikk for å mane frem følelser. Nei, en regissør som lager fiksjonsfilm skal benytte seg av friheten sin, men ikke utnytte den.»

«4 måneder, 3 uker og 2 dager» (2007)
«4 måneder, 3 uker og 2 dager» (2007)

Filmene til Mungiu kretser alltid rundt menneskelige relasjoner. I 4 måneder, 3 uker og 2 dager møter vi to studievenninner; i Beyond the Hills to barndomsvenninner; i Den store prøven er det en far-datter-relasjon som utgjør sentrum av fortellingen.

«Jeg søker etter å finne fortellinger med styrke og resonans. Fortellinger som er akkurat passe personlige – slik at jeg vet hva jeg snakker om – og samtidig universielle, slik at så mange som mulig kan relatere seg. Forholdet mellom jentene i 4 måneder, 3 uker og 2 dager har en del til felles med far-datter-forholdet i Den store prøven, i den forstand at de to manipulerer hverandre. Relasjonen mellom barn og foreldre er kompleks, for partene forhandler alltid om noe. Det å studere mennesker er i det hele tatt noe av det jeg elsker ved å lage film; å fange små gnisninger som oppstår idet noen skjermer følelsene sine fra andre, og en merker at det ligger noe i luften.

Vi forsøker alle å lage et portrett av oss selv som er bedre enn sannheten. Alle er nødt til å lyve litt for selv selv og andre – det gjør det lettere å leve med seg selv. I Den store prøven ser vi at faren er redd for at andres blikk skal dømme ham, og han blir derfor nødt til å manipulere.

I Beyond the Hills skildrer jeg et annet type forhold. Det å inngå i et forhold med Gud er helt annerledes enn å forholde seg til et annet menneske, og filmen tar for seg et slags trekantdrama, der den ene av jentene føler at hun ikke kan konkurrere med den allmektiges kjærlighet.»

«Beyond the Hills» (2012)
«Beyond the Hills» (2012)

Korrupsjon er et sentralt tema i Den store prøven, men fremfor å skildre ulykkelige skjebner i møte med uhåndgripelig korrupsjon, tar den for seg en fars valg om å begå korrupsjon for å styrke datterens fremtidsutsikter – nettopp for at hun skal slippe å måtte forholde seg til de samme problemstillingene og begå de samme feilene som ham.

«Det var viktig for meg å ikke lage et sosialrealistisk portrett av et korrupt land, men studere korrupsjon på et mer personlig nivå. Hva er forholdet mellom korrupsjon som et personlig valg, og korrupsjon i samfunnet? Folk er gjerne av den oppfatning at fenomenet er uløselig tilknyttet større strukturer, og derfor ikke angår dem selv.

Jeg ønsket å lage en fortelling om en far som forstår at han begår korrupsjon, men som velger å opptre umoralsk for å hjelpe datteren. Hans eneste måte å bekjempe korrupsjon på, fra et langsiktig perspektiv, er å få datteren inn på et bedre spor. Det var interessant å erfare at dette på ingen måte er en ”lokalhistorie” fra Romania. Journalister fra hele verden, Italia, Spania, Sør-Amerika og Øst-Europa, gav uttrykk for at de kunne relatere seg til det moralske dilemmaet.

Samtidig problematiserer filmen hvor mange løgner et menneske kan tillate seg i løpet av et liv. Selv om det i utgangspunktet er faren som skal hjelpe datteren, ser vi til slutt at det er hun som hjelper ham, med å frigjøre seg fra alle løgnene som forpester tilværelsen hans. Jeg har sansen for slike vendepunkter. Den store prøven handler for så vidt også mye om alder, det å bli eldre, og de øyeblikkene i livet der den eneste måten å komme seg videre på er å anerkjenne sannheten. Slippe den løs.»

Mungius fortellinger rommer gjerne en hendelse som forårsaker en kjede av mer eller mindre dramatiske hendelser i livet til rollefigurene.

«Filmfortellinger er ofte avhengige av en ‘ekstern hendelse’ for å sette seg i bevegelse. Siden filmene mine alltid er filtrert gjennom én rollefigurs synsvinkel, blir det vesentlig for å skape spenning. Når jeg velger å strukturere en fortelling på denne måten – at tilskueren ligger veldig tett opp mot én eller to rollefigurer – representerer den eksterne hendelsen noe utenfor vår kontroll. På den måten kan vi relatere oss emosjonelt til rollefigurenes redsler.

Jeg har sansen for flere av grepene i ulike sjangerfilmer, spesielt de med mye suspense, samtidig som jeg tenker at helheten ofte blir endimensjonal og innholdsløs. Jeg følger ingen spesifikk modell for å mane frem spenning, men forsøker å få frem en følelse av at noe i filmen snakker til deg; jeg er ikke bare regissør, men også tilskuer, og liker ikke å kjede meg i kinosalen. Den kunstnerisk anlagte filmen skal romme flere lag av mening, men forplikter seg til å holde på publikums interesse fra begynnelse til slutt. Alt handler om å finne den riktige balansen.»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>