Analysen

Kings Bay (2017)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

*

Den gravende journalisten Harriet Hansen fra Nordlys (eller «Pravda», som Norges justisminister kaller avisen) er sendt ut på oppdrag for å dekke en rettssak om en russisk fiskebåt som er blitt anholdt av norske myndigheter for tyvfiske utenfor Svalbard.

Hun får komme om bord på et fartøy ved havnen i Tromsø. Der intervjuer hun to fiskere. Det er uenighet mellom Russland og Norge om båten ble anholdt i norsk eller russisk sone. «Grensene er flytende der oppe,» sier den ene fiskeren. «Det du burde spørre deg om», sier den andre, «er hvem det er som egentlig bestemmer over nordområdene.»

Like etter ser vi Harriet (Kari Bremnes) tilbake i kontorlandskapet på jobb. Det veksles mellom nærbilder av notatblokken med Harriets nedtegnelser for hånd og PC-skjermen som fylles med ord idet den ferdige artikkelen utformes. «Norge tiet», skriver hun. Og helt til slutt i artikkelen gjentar hun spørsmålet fiskeren ba henne om å stille, ord for ord, men uten å oppgi kilde: «Hvem er det egentlig som bestemmer over nordområdene?»

Denne vektleggingen av skjermer og papirer, dokumenter og arbeidsverktøy er gjennomgående i filmen. Men også gjentakelsen av setninger, ord og vendinger, fra én karakter til en annen er typisk. Kings Bay er en film der alle snakker med samme stemme.

Filmen tar altså utgangspunkt i Kings Bay-ulykken som fant sted 5. november 1962 i Kongsfjorden på Svalbard – en eksplosjon i gruven «Ester I» som førte til at 21 personer mistet livet, med Gerhardsen-regjeringens avgang i 1963 som etterspill (Einar Gerhardsen var for øvrig på plass igjen fire uker senere). Harriet mottar en mystisk pakke med to lydbånd som antyder at det kanskje ikke var en ulykke likevel.

Filmen følger konspirasjonenes sedvanlige logikk. Ingenting skjer ved en tilfeldighet. Ingenting er som det gir seg ut for å være. Alt henger sammen. Hovedpersonene må slåss mot en indre fiende, til stadighet omtalt – av samtlige karakterer (fiskere, journalister, advokater, diplomater, professorer) – som «den norske stat», et ansiktløst system ute av kontroll, med hensynsløse etterretningstjenester med vide fullmakter.

Kari Bremnes spiller hovedrollen i «Kings Bay». (Foto: Marius Fiskum)

De fleste konspirasjonsthrillere er fiksjoner, og i mange tilfeller berører filmene det politiske klimaet eller konkrete forhold i samtiden (som The Manchurian Candidate, The Parallax View, Wag the Dog). Kings Bay kan synes å ha mer til felles med filmer som All the President’s Men (1976) eller JFK (1991), som tar utgangspunkt i reelle skandaler og traumer (henholdsvis Watergate-saken og drapet på John F. Kennedy), men skiller seg også tydelig fra dem.

Selv om Kings Bay-ulykken også var en virkelig hendelse, er etterforskningen og dokumentene som utløser handlingen helt og holdent skapt av regissør og manusforfatter Stig Svendsen. Av tidligere filmer minner den kanskje mest om tyske Baltic Storm fra 2003 som konstruerer lignende thrillerintriger med utgangspunkt i Estonia-ulykken i 1994, der en tysk journalists etterforskning av ulykken leder henne inn i et nett av geopolitiske konspirasjoner.

Som åsted for en thriller om politiske konspirasjoner synes nordområdene, Svalbard og Barentshavet å ha de beste forutsetninger, som flytende nasjonsgrenser, omfattende naturressurser og storpolitisk spill – noe som også har vært utgangspunkt for både kald krig-thrillere som Orions belte (1985) og fortellinger om forestilte fremtidsscenarier som Okkupert.

Filmen gjør et stort poeng av hvordan Nord-Norge gjennom historien ofte har vært hardere rammet og befunnet seg i begivenhetenes sentrum i større utstrekning enn andre deler av landet. Det er kanskje derfor sjefredaktøren i Nordlys har flere bind av bokserien Norge i krig liggende på kontoret (både i plakaten for Kings Bay og i fortekstene er henholdsvis en amerikansk ørn og et sovjetisk hammer-og-sigd-symbol innfelt i de to ordene i tittelen, for å understreke Norges plassering mellom barken og veden i kampen mellom de to stormaktene under den kalde krigen).

«Kings Bay». (Foto: Marius Fiskum)

Det aller meste av handlingen foregår i Tromsø sentrum, der snøfallet i filmens første halvdel synes å være nesten like konstant og insisterende som dagslyset i Insomnia (1997). Filmen antyder at ikke alt er som det skal være i Harriet Hansens liv. Eller antyder og antyder. «Du er en helvetes god journalist, Harriet,» sier sjefredaktøren til henne tidlig i filmen, «men nå holder du på å kaste bort talentet ditt på Ølhallen».

Første gang vi ser henne er nettopp på Ølhallen, det er sent på kveld, hun er allerede ganske rufsete, i den grad det er mulig for Kari Bremnes å fremstå som rufsete. Hun mumler noe om å rekke morramøtet, gjentatte ganger, men fristes av joviale venner til å ta en øl til, de spanderer og alt. Hun sjangler ut i snøværet, til bilen, kjører ustøtt hjemover, treffer en parkert bil på veien. Hun blir vekket neste morgen (i leiligheten der hun bor alene, og som er fylt av uutpakkede flytteesker) av at arbeidsgiveren ringer etter henne. Hun kommer selvfølgelig for sent til morgenmøtet.

Det er uansett ikke alltid like tydelig hvorfor Harriet er en så helvetes god journalist, slik redaktøren påstår. Det skyldes kanskje bakrusen, men hun virker ofte påfallende lite nysgjerrig. At det tar evigheter før hun gidder å åpne pakken som er blitt levert til henne, og som setter i gang hele historien, er kanskje ikke så mistenkelig. Kameraet dveler og insisterer uansett på den uåpnede Jiffy-konvolutten slik at publikum forstår at den er viktig, for ikke å si kjempeviktig, til tross for Harriets manglende interesse. Når hun omsider åpner pakken inneholder den to lydbånd i gammel pappemballasje med pirrende kyrilliske bokstaver og sovjetisk stempel.

Harriets researchmetoder kan sikkert også noen og enhver som har vært uopplagt på jobb kjenne seg igjen i: hun søker på nettet – avisartikler, Wikipedia-oppslag – og skriver ut det meste hun finner. Filmen viser oss pilen som klikker på print-ikonet på dataskjermen og arkene som mates ut av skriveren. Til slutt har hun en stor bunke med utskrifter. Oppå haugen med papir legger hun en liten papirlapp og vi får se hånden som skriver på den med store bokstaver: «ÅRSAK: UKJENT».

Det er alt. Det er ingen detaljer i alle utskriftene som hun fester seg spesielt ved, ingen særskilte spor eller ledetråder. Kun denne enkle konstateringen av at årsaken er ukjent, noe som for lengst er blitt tydelig kommunisert. Kings Bay dyrker overskriften både som samtaleform og som journalistisk metode. Alt uttrykkes i klartekst – som oftest mer enn én gang, og med påfallende likelydende formuleringer, selv om det er ulike personer som gjengir innholdet.

Kari Bremnes og André Sørum gransker dokumenter og diskuterer i «Kings Bay». (Foto: Marius Fiskum)

Harriet trenger heller ikke være spesielt flink. Den viktigste informasjonen dumpes i fanget på journalistene – de gjør lite, for ikke å si ingenting, for å finne ut mer om hvor pakkene kommer fra. Selv ikke når den hemmelige kilden ringer på døren hjemme hos Harriet og legger en pakke på dørmatten gjør hun noen anstrengelser. Hun åpner døren med det samme, ser pakken, åpner den, lukker døren. Hun går ikke ut i korridoren for å se etter personen som må ha befunnet seg ved dørstokken hennes noen få sekunder tidligere. Hun kikker ikke ut av vinduet.

Kings Bay inneholder en fetisjering av lydbåndets materialitet som kan minne om klassikere som The Conversation (1974) og Blow Out (1981), der lydbåndopptak rommer gåtefulle spor etter mulige konspirasjoner som må tydes. Båndene, spolene, mekanikken i den gamle avspilleren som hentes fra et lager vises i nærbilde; ikke minst vektlegges støy, brus, fordreide stemmer, hvordan mediets materialitet ofte overdøver stemmene på opptaket.

Under avspillingen veksles det mellom nærbilder av lydbåndet og avspilleren og en slags visuell iscenesettelse av det vi hører der utydeligheten i opptaket, vanskeligheten med å få oversikt utfra bruddstykkene og lyden av forvrengte stemmer også reflekteres visuelt. Bildene er i svart-hvitt, de er kornete, de forvrenges og beveger seg inn og ut av fokus ettersom ordene er hørbare eller ikke. Vi ser ingen hele ansikter, bare utsnitt. Det er vanskelig å identifisere hvem som taler og rommet de befinner seg i.

Men der vektleggingen av lydbåndets materialitet i The Conversation og Blow Out ligger til grunn for tvil rundt hva det er vi egentlig hører eller om vi kan stole på det, er løsningene mye enklere i Kings Bay. Harriet får en «ekspert til å rense opp i lydkvaliteten som er ganske krise», som hun uttrykker det. Når hun får tilbake lydbåndene leveres de sammen med en minnepinne der opptakene er blitt digitalisert og «renset».

Et utsnitt fra Brian De Palmas «Blow Out» (1981).

Igjen får vi en sekvens der Harriet hører på opptakene, nå i digitalt forbedret form, og denne gangen sammen med den yngre kumpanen Stokstad, som forstår russisk. Nærbildene av spolebåndspillerens mekaniske sirkelbevegelser er erstattet av visualiserte lydbølger på en dataskjerm. Fordi lydkvaliteten er blitt bedre og samtalen mer forståelig har også de iscenesatte bildene av opptakets innhold endret karakter: de er skarpere, utsnittene er større, slik at vi til dels kan se hele ansikter og få et inntrykk av rommet, det svart-hvite er erstattet med brunblekede farger.

Hangen til gjentakelser i dialogen skyldes et dypere problem: hovedpersonene får ikke bare det meste av den nødvendige informasjonen dumpet i fanget, men forstår også med det samme hvordan de skal tolke den, hva som er vesentlig og hva som ikke er det. Det er lite prøving og feiling, ingen blindspor, få mysterier eller koder det er vanskelig å knekke.

«Jeg tror det kan være en advarsel om Kings Bay-ulykken ett år før den skjedde», sier Bache, professor i internasjonal politikk med fordypning i nordområdene, på telefonsvareren etter å ha hørt gjennom lydbåndet. Deretter får vi se et nærbilde av Harriets notatblokk idet hun skriver: «Kings Bay ulykken et år før det faktisk skjedde». Og så, etter å ha hørt gjennom lydopptakene for andre gang, utbryter hun: «Bache hadde rett! Det er en advarsel om Kings Bay-ulykken et år før den skjedde!» Stokstad legger merke til at tolken i opptaket strever med oversettelsen fra norsk til russisk og hopper over én av setningene.

Man skulle kunne tenke at det er en ubetydelig detalj, men både Stokstad og Harriet innser umiddelbart alvoret. «Da må russerne ha oppfattet nordmannen som ekstremt provoserende?» sier Harriet. Og ganske riktig, når hun på slutten av filmen møter informanten så bekrefter han uoppfordret at nettopp denne detaljen var helt essensiell, med nesten nøyaktig samme ord – utelatelsen «ble oppfattet som svært provoserende av russeren», sier han.

Journalistene har også få problemer med å fylle i hullene i lydopptaket. Ett sted snakkes det om noe som høres ut som «logiske økelser». «Logiske økelser – hva faen betyr det?» spør Stokstad, tydelig frustrert. Frustrasjonen varer bare noen få sekunder, for Harriet begynner umiddelbart å lete i håndvesken sin (!) og finner en utskrift av en avisside med overskrift om «geologiske undersøkelser» ved Svalbard, og begge konkluderer fort at det er «geologiske undersøkelser» det snakkes om.

Interessen for mediers og dokumenters materialitet preger Kings Bay i stor grad; filmen har også dynamiske skildringer av mikrofilmlesere og ulike former for digitale overvåkningsteknologier. Det gjøres også et stort poeng av avisen som et medium som eksisterer parallelt på papir og på nettet. Ved to tilfeller etter at Harriet har skrevet en artikkel (tidlig i filmen og helt mot slutten) får vi også se prosessen idet tekst på en skjerm skal forvandles til spalter i en ferdig papiravis gjennom bilder av trykkpressen med aviser på samlebånd.

Å vise den materielle prosessen blir her en påminnelse om den redaksjonelle prosessen artikler i en papiravis gjennomgår, som både omfatter en forskyvning i tid, men også at det som skrives ikke uten videre kommer på trykk. Første gang vi ser trykkpressen er etterspillet at artikkelen Harriet har skrevet er blitt omarbeidet til en notis der de provokative spørsmålene om nordområdene – hentet rett fra en fiskers munn – er blitt fjernet.

På slutten av filmen utbryter redaksjonssjefen at dette ikke bare er en god sak, det er en helvetes god sak og godt journalistisk håndverk, som derfor fortjener å komme på papir først. Det som kanskje fremstår som en litt gammelmodig replikk om forestilte hierarkier mellom det trykte og det nettpubliserte kan også leses som en trussel. I nattetimene mellom den ferdigskrevne artikkelen og den trykte avisen mister journalistene kontrollen over teksten. Og ganske riktig. Igjen får vi se bilder av trykkpressen. Og neste morgen blir det tydelig at saken aldri havnet på det papiret den angivelig hadde gjort seg så fortjent til. I stedet blir Harriet drept (med avisen i hånden) og filmen er brått slutt.

Hovedpersonen mottar tre pakker, men det er egentlig bare den første, som inneholder lydopptakene, som er betydningsbærende. Pakke nr. 2 består av etterretningsbilder som så vidt jeg forstår ikke tilføyer informasjon som bidrar til å løse mysteriet, mens nr. 3 inneholder en liten bunke med avisutklipp, altså publisert, lett tilgjengelig materiale. I stedet for puslespillbrikker som settes sammen byr filmen på én (selvlaget) brikke: et relativt selvforklarende lydopptak.

Kings Bay er dermed først og fremst en utførlig presentasjon av et fiktivt lydbånd, men med noe ispedd historisk arkivmateriale i form av avissider, fotografier og filmsekvenser. Denne kombinasjonen av «autentisk» arkivmateriale og iscenesatte «dokumenter» er en strategi Svendsen har lånt fra Oliver Stones konspiratoriske montasjefilm om mordet på John F. Kennedy, JFK, fra 1991. Det var ikke bare tolkningen av den historiske hendelsen som gjorde Stones film kontroversiell, men også hvordan den la opp til forvirring om filmmateriale som «dokument» gjennom sømløs redigering mellom «autentiske», dokumentariske filmbilder og iscenesatte sekvenser som imiterte materialiteten i de historiske opptakene (med hensyn til kornethet, lyssetting, fargeskala etc.).

Trykte aviser er et sentralt motiv i «Kings Bay».

Men i JFK er også det historiske filmopptaket som dokument og bevis vesentlig: den mest berømte sekvensen i filmen kretser rundt amatøropptaket som fanget Kennedy idet skuddet traff ham, den såkalte Zapruder-filmen, og som – ifølge Stone – nettopp sår tvil om den offisielle fortellingen om Lee Harvey Oswald som (eneste) gjerningsmann. Det er tvilen som er det mest potente utgangspunktet for konspirasjonen og tvilen skapes av dokumentet, i avviket mellom hva det fysiske beviset viser og det den offisielle konklusjonen hevder.

Hvem som helst kan selvfølgelig finne på en konspirasjon som er mer eller mindre overbevisende. Den største svakheten ved Kings Bay som konspirasjonsthriller er at den aldri gir oss noen god grunn til å tvile. Filmen forsøker ikke engang å beskrive den offisielle forklaringen rundt ulykken, og henter dermed heller ikke noe kraft fra å utfordre den, å så tvil eller finne motsigelser eller sprekker. Ikke minst er det merkelig at ingen nevner at gruven for lengst var betraktet som livsfarlig og at den hadde vært åsted for tre store ulykker på 1940- og 50-tallet der til sammen 43 mennesker mistet livet – til tross for at filmen tydelig viser at Harriet har lest (og sikkert også skrevet ut) samme Wikipedia-artikkel om ulykken som jeg har gjort.

I et intervju med Aftenposten 22. januar uttalte Svendsen at ulykken, og mangelen på forklaring, «åpner for å lete etter alternative sannheter». Det kan synes som uflaks for Svendsen – hvis man ikke er konspiratorisk anlagt og tenker at alt henger sammen – at Kellyanne Conway, samme dag, bare noen timer senere lanserte det famøse begrepet «alternative fakta» i et TV-intervju.

Noen vil kanskje hevde at timingen knapt kunne vært bedre for en konspirasjonsthriller om kald krig og nordområder enn akkurat nå. Verden fremstår som mer ustabil og uforutsigbar enn på lenge. Spenningene mellom Norge og Russland har blusset opp. Maktbalansen mellom Russland og USA er i spill. Verdens mektigste mann er en aktiv konspirasjonsteoretiker. Likevel er det vanskelig å finne noen ordentlig resonans i Kings Bay, til tross for alle temaene som innbyr nettopp til det. Snarere synes den politiske samtiden å understreke hvor utilstrekkelig filmen er, hvor lite den har å tilføre.

Det føles som at det siste verden trenger akkurat nå er enda en konspirasjon tatt rett ut av luften, i hvert fall når den fortelles med så lite slagkraft, spenning og overskudd som i Kings Bay.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>