TIFF 2017

Vår guide til TIFF 2017: Fem filmer du må se

Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.

*

TIFF 2017: Mandag går den 27. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) av stabelen i Nordens Paris, og som vanlig vil Montages være på plass for å dekke festivalen med daglige oppdateringer.

TIFF er en unik filmfestival i norsk sammenheng, med en – til tross for minusgradene – varm atmosfære og entusiastisk oppslutning blant lokalbefolkningen. Ivrige filmskapere og -elskere fyller kinosalene, deltar på debatter eller presenterer sine nye prosjekter.

2017-årgangen byr som vanlig på et bredt program, som festivalledelsen selv omtaler som «mangfoldig og grenseløst.» I tillegg til hovedkonkurransen, samt sideseksjonene vi kjenner fra tidligere, byr årets program på en ny satsing: Norske horisonter, som vil presentere seks rykende ferske, norske kinofilmer (fiksjon og dokumentar).

I anledning årets hedersgjest, Cristian Mungiu, vil det være et retrospektiv der langfilmene Occident (2002), Gullpalme-belønnede 4 måneder, 3 uker og 2 dager (2007), Gylne tider (2009) og Beyond the Hills (2012) står på plakaten. Regissørens seneste film, Den store prøven (2016), vises i hovedkonkurransen.

Cristian Mungiu, «Den store prøven»
Cristian Mungiu, «Den store prøven»

2017 markerer at det nå er 100 år siden det første samiske landsmøtet, som senere har blitt utgangspunkt for folkegruppens nasjonaldag. Festivalen markerer denne viktige begivenheten med eget program under tittelen Sápmi 100. Årets «Fokusland» er Tyrkia, og i den anledning byr festivalen på en spesialkuratert seksjon, som består av nye stemmer fra landet – med mål om å gi et bilde på hvor kompleks den tyrkiske identiteten er.

Årets åpningsfilm er Solveig Melkeraaens dokumentar Tungeskjærerne, mens Damien Chazelles Oscar-favoritt og Golden Globe-grossist La La Land får æren av å avslutte ballet.

Hva bør du prioritere under TIFF? Vi har studert programmet, og under løfter vi frem fem håndplukkede titler.

*

Neruda (Pablo Larraín, 2016)

«Chilenske Pablo Larraín nærmer seg auteurstatus med sin konsekvente tematikk om chilensk politikk og institusjonelle overgrep. Hans seneste film om kommunistpolitikeren og poeten Pablo Neruda er heller ikke noe unntak, selv om Larraín nok en gang bytter stilistisk innfallsvinkel og leker seg – kanskje mer enn noen gang – i en slags pastisj over film noir-uttrykket. (…)

Neruda fremviser Larraín på sitt mest lekne, humoristiske og vakre – dette er trolig hans beste siden Tony Manero. Det er en film som har så mange konseptuelle grep at man lett kan gå seg vill i en analytisk dekonstruksjon, så det mest hensiktsmessige er derfor å la seg henføre av flyten, rytmen og energien som strømmer ut av den totale opplevelsen.» Les vår omtale av Neruda her.

Her er visningstidspunktene for Neruda under TIFF.

*

Elle (Paul Verhoeven, 2016)

Det er ikke til å stikke under en stol at Paul Verhoevens (Starship Troopers, Basic Instinct) underlige mesterverk, rape-revenge-thrilleren Elle, er en definitiv favoritt innad i Montages. Filmen har fått tung anerkjennelse blant internasjonale filmkritikere, og mottok nylig to velfortjente priser under Golden Globe-utdelingen – for beste fremmedspråklige film og beste kvinnelige skuespiller (Isabelle Huppert).

Videospillprodusenten Michèle blir offer for en brutal voldtekt i eget hjem. Med en underlig letthet forteller hun om den grusomme hendelsen til sine venner – hun virker skrekkslagen, men også tiltrukket av overgrepet. Som i sine tidligere filmer skildrer den nederlandske provaktøren også her vold og sex, smurt inn humørfylt satire og filmspråklig eleganse. Verhoeven har aldri vært mer kompromissløs – og aldri bedre.

Her er visningstidspunktene for Elle under TIFF.

*

The Fits (Anna Rose Holmer, 2015)

Anna Rose Holmers spillefilmdebut, The Fits, har levd et langt festivalliv, og endelig blir det mulig å oppleve det kritikerroste og prisbelønnede coming of age-dramaet på norsk jord. Vi møter elleve år gamle Toni, som trener boksing sammen med storebroren sin. Mellom slagene observerer hun dansegruppa «the Lionesses», der medlemmene en etter en rammes av en uforklarlig sykdom.

I sin omtale for The New Yorker skriver Richard Brody at regissøren «pares down the story to conjure contemplative moods; she films the children with poised observational tenderness and pushes, calmly but decisively, through practicalities to unfold fantasies and dreams. The movie’s natural sweetness vibrates with mysteries.» Dette høres unektelig ut som en av filmene man bør prioritere under årets festival – ikke minst fordi alt tyder på at denne ikke får norsk kinodistribusjon.

 Her er visningstidspunktene for The Fits under TIFF.

*

Behemoth (Liang Zhao, 2015)

Liang Zhaos dvelende, nærmest meditative dokumentar om gruvearbeid i Mongolia, er som et seigt og eksperimentelt stykke styggvakker musikk. Behemoth skildrer både arbeiderne, dekket av et tykt lag med aske og støv, og selve gruveområdet med observerende nøkternhet. Inspirert av Dantes Den guddommelige komedie tematiserer Zhao de grufulle arbeidskårene og den kyniske masseproduksjonen, der mennesket er blitt tannhjul i det store maskineriet. Menneskene her er bokstavelig talt på vei mot å grave seg ned i helvete.

Her er visningstidspunktene for Behemoth under TIFF.

*

Min arabiske vår (Mohamed Ben Attia, 2016)

Min arabiske vår skildrer Hedi, en tunisisk mann i midten av tyveårene, som slites mellom lidenskap og tradisjon. Livssituasjonen ligger som en tung bør over skuldrene til den unge mannen: arbeidet er usikkert grunnet landets dårlige økonomi, og om kort tid skal han gifte seg – med en kvinne han knapt nok har snakket med. Møtet med den frisinnede Rim vekker ukjente følelser i Hedi, og han blir konfrontert med sin egen holdning til livet.

Filmen er blitt omtalt som tankevekkende og viktig; tradisjon stilles opp mot følelser og drømmer blant en ny generasjon i dagens Tunisia. Kritiker Deborah Young kategoriserer og beskriver Min arabiske vår på følgende vis i sin omtale for The Hollywood Reporter: «For all the headline interest in the Arab world, films like Hedi sidestep war, politics and hijabs to show that life goes on as planned for the great majority of people. Yet after the Arab Spring that overthrew president Ben Ali, something has changed, a new wind is blowing, and themes of personal choice and responsibility figure prominently. Like Fares Naanaa’s recent tale about a couple who lose their child, Borders of Heaven, it subtly reveals this new zeitgeist by way of intimate relationships. Today, the path dictated by religion, tradition and family is no longer so obvious, especially for those starting out in life.»

Her er visningstidspunktene for Min arabiske vår under TIFF.

*

Årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival finner sted 16.–22. januar.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Dag Sødtholt sier:

    Har oppdaget at den nydelige filmen SHUN LI AND THE POET (Andrea Segre, 2011) går i et av retrospektivene på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Skrev dette om den i en festivalrapport fra Gøteborg i 2012: “En av festivalens største overraskelser, som jeg dumpet borti, utelukkende fordi ingenting annet fristet på akkurat dette tidspunktet. Mangelen på forventninger gikk raskt over i begeistring, for dette viste seg å være en ren gavepakke – en uhyre velspilt og sterkt bevegende opplevelse. Det kunne lett blitt håpløst klisjefylt, for Shun Li and the Poet er kjærlighetshistorien mellom en kinesisk gjestearbeider og en eldre mann i en italiensk kystby nær Venezia. Kulturforskjeller og fiendtlige fordommer mellom lokalbefolkningen og det kinesiske gjestearbeidermiljøet hindrer forholdet i å blomstre, og filmen gir et interessant og tilsynelatende realistisk innblikk i hvordan kinesiske innvandrerne blir hjelpeløse ofre for et mafia- og slavearbeider-aktig regime. De blir grovt økonomisk utnyttet, og tvinges til å arbeide umenneskelig lange dager av sine kinesiske bakmenn for å betale tilbake summen det liksom har kostet å frakte dem til Italia. Som en ytterligere gulrot skal bakmennene også sørge for å transportere andre familiemedlemmer til landet, og Shun Li går dermed og venter (og venter) på å bli gjenforent med sin lille sønn. Andrea Segres film er på tross av sin grimme realisme også svært vakker, med en særlig lyrisk bruk av kystlandskapet. Filmens største styrke er likevel Zhao Tao – kjent fra flere filmer av den anerkjente Jia Zhangke – i rollen som den usedvanlig sympatiske Shun Li. Det er sjelden å se et helt vanlig menneske bli framstilt på film med slik overbevisende naturlighet og verdighet – og befriende å se rollen bli spilt av en kvinne med et helt ordinært utseende, istedet for en “filmstjernepen” dame som sminkes ned for å se “vanlig” ut.” Her er hele rapporten: http://montages.no/2012/02/10-favoritter-fra-filmfestivalen-i-goteborg/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>