Omtale

Utenforskap og kommunikasjonsvansker i Kelly Reichardts Certain Women

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Kelly Reichardts Certain Women (2016) vises fra og med torsdag 2. februar i Oslo, som Månedens film. Filmen vises også en rekke ganger i Lillehammer, Stavanger, Tromsø og Trondheim  fra og med denne datoen. I Bergen vises den kun 2. februar, og i Kristiansand først tirsdag 28. februar. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Kelly Reichardts Certain Women skildrer tre kvinners utenforskap og kommunikasjonsvansker, satt opp mot Montanas naturskjønne, men samtidig nådeløse omgivelser.

Vi befinner oss i delstaten Montana, nordvest i USA. En bred vista fanger inn et øde westernlandskap, som snytt ut av en John Ford-klassiker; et godstog skjærer gjennom den praktfulle naturen, og bryter idyllen med sin støyende fremmarsj. Fjellkjeden som reiser seg i bakgrunnen er ute av fokus; motivet ligner en akvarell i duse toner av brunt og blått. Anslaget gjenforener oss med et ledemotiv hos Reichardt: hvordan omgivelser former mennesker.

Kelly Reichardts nøkterne filmfortellinger nyter høy status blant kritikere og cineaster. I Old Joy (2006) følger vi to kamerater som gjenforenes på skogstur, inntil vennskapet igjen fordufter når de vender tilbake til byen og hverdagslivet. I Wendy and Lucy (2008) utforsker hun den økonomiske urettferdigheten i USA ved å fortelle om en ung kvinne og hunden hennes, som er strandet i en småby. I den revisjonistiske westernfilmen Meek’s Cutoff (2010) følger vi en gruppe nybyggere i hestevogn gjennom Oregon-ørkenen. Night Moves (2013) skildrer såkalte øko-terrorister som etter en større aksjon forsøker å gli umerket tilbake til sine tidligere liv.

Certain Women hadde verdenspremiere under Sundance-festivalen i fjor, og ble varmt mottatt av pressen. For anledningen har Reichardt flyttet fra det grønne og myke Oregon, til det brutalt vakre westernlandskapet i Montana, og filmen markerer dessuten et midlertidig brudd med manusforfatteren Jonathan Raymond (Mildred Pierce); regissøren har ført pennen på egenhånd denne gangen, men riktignok basert seg på Maile Meloys kritikerroste novellesamling Both Ways is the Only Way I Want It.

Certain Women en slags flettverksfortelling i tre deler, der handlingstrådene tvinnes ved at en av kvinnene innleder en relasjon til en av de andres ektemann, og at alle rollefigurene bor i, eller i utkanten av, samme by.

I den første fortellingen møter vi advokaten Laura (Laura Dern), som ser ut til til å gå på felgen i livet, i sakte kino. En av klientene hennes, den aldrende anleggsarbeideren Fuller (Jared Harris), ønsker å saksøke arbeidsgiveren, som står ansvarlig for en arbeidsulykke som rammet ham, men siden han har godtatt et tilbud fra forsikringsselskapet, er det lite å gjøre med saken. I ren fortvilelse tar Fuller et gissel i kontorlokalene til sin tidligere sjef, og Laura blir tilkalt av politiet for å snakke Fuller ut av situasjonen.

Laura forsøker å opprettholde en profesjonell distanse til klienten, som er både skremmende og ynkelig, der han fremstår som en fisk på land. Laura utvikler sympati for mannen, synlig gjennom konkrete handlinger som å besøke ham i fengslet med en milkshake. Tilfører denne patetiske skikkelsen mening i hennes ellers ensomme liv?

I den andre fortellingen møter vi Gina (Michelle Williams), som sammen med mannen sin, Ryan (James Le Gros), og deres gretne datter, har kjøpt en avsidesliggende tomt for å bygge hus. Familien besøker den eldre Albert (Réne Auberjonis), med skjult agenda om å forhøre seg om mulighetene for å kjøpe noen steinblokker han har liggende i hagen, som tidligere har tilhørt et gammel skolebygg. Gina når ikke gjennom hos Albert, som konsekvent henvender seg til den nokså uinteresserte Ryan.

Gina observerer at mannen og datteren har et samhold hun ikke er en del av, men undertrykker følelsen av å være på utsiden, og opprettholder en fasade overfor dem hun burde slippe helt inn. Eksempelvis narrer hun familien til å tro at hun er på joggetur hver gang hun smugrøyker.

I den siste og mest gripende av de tre fortellingene, møter vi den unge hestepasseren Jamie (Lily Gladstone), som tilfeldigvis deltar på et lærerseminar om studenters rettigheter. Jamie blir raskt oppslukt av den unge kurslederen, Beth (Kristen Stewart), men under en middag på den lokale dineren blir det klart at tiltrekningen ikke er helt gjensidig. Likevel klarer ikke Jamie å slippe taket så lett, og setter seg sporenstreks bak rattet for å oppsøke og bli bedre kjent med sitt nye begjærsobjekt.

Jamies forelskelse settes opp mot det praktiske, hardtarbeidende livet å ranchen, en kontrast som skaper assosiasjoner til Brokeback Mountain (2005) og Bruce Springsteen-albumet Nebraska. Nykommeren Lily Gladstone mestrer den nedtonede spillestilen som kreves av Reichardts tilbakeholdne fortellinger, og formidler det vesentligste gjennom lengtende, tankefulle blikk. Kristen Stewart overbeviser på sin side som “grå mus” med hevede skuldre og nervøse smil – og samtidig en lett arroganse.

Kameraarbeidet preges av statiske innstillinger, ispedd enkelte subtile panoreringer. Fotograf Christopher Blauvelt, som tidligere har jobbet med blant andre Sofia Coppola (The Bling Ring), har valgt å skyte filmen på 16mm, som skaper en umiskjennelig kornete tekstur; om kameraet holder seg i ro, er det mye bevegelse i selve bildet. Lydsporet består hovedsakelig av klang og hvit støy fra naturen og småbyen, ikke musikk.

I likhet med Reichardts tidligere filmer, krever Certain Women, med sitt minimalistiske uttrykk, en konsentrert tilskuer – den siste delen er spesielt ordknapp, nærmest underfortalt. Disse fortellingene er utsnitt fra rollefigurenes hverdagsliv, tragikomiske anekdoter, observert med et lett sosialantropologisk blikk: Hvordan lever slike mennesker, mon tro? I hvilken grad vokser de ut av sine omgivelser, sin bakgrunn?

Certain Women driver langs Montanas langstrakte landeveier med livets moderate hastighet. Med genuin empati for de kvinnelige rollefigurene og deres dilemmaer, evner Reichardt å bevege oss med nesten usynlige grep – igjen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Mats Flåten sier:

    Delen med Lily Gladstone var sinnsykt bra! Skulle ønske Reichardt hadde utbrodert denne delen til en hel film, istedet for å ta med to andre delene.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>