Truls’ topp 20, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

01American Honey

american-honey
Storbritannia, USA, 2016

«We Found Love» spilles over høyttaleranlegget på en Walmart-butikk i et øde Oklahoma. Jake og Star sine blikk møtes og han hopper opp på kassabåndet og begynner å danse. En på papiret enkel scene er iscenesatt med gnistrende ungdommelig nerve, som smaker av den fandenivoldske energien i Louvre-scenen i Godards Bande à part, så vel som den inderlige romantikken i musikkvideoen til Rihannas låt.

American Honey er en road movie om en gruppe unge outsidere som selger falske magasin-abonnementer, fester og rølper langs landeveien i det amerikanske innlandet. I samholdet seg i mellom har de funnet sin egen rufsete drøm og skapt sitt eget lille samfunn. I bildeformatet 4:3 dveler fotograf Robbie Ryan ved ansiktene til rollefigurene, og da først og fremst Star, som er imponerende tolket av nykommeren Sasha Lane. Det er forfriskende hvordan en film som kunne falt for spektakulære komposisjoner av det amerikanske landskapet sjeldent viker fra rollefigurene; på klokt og ydmykt vis tar Andrea Arnold temperaturen på oppvekst, klasse og seksuell makt i et brennhett Amerika. Sammen utgjør American Honey og Nerve (9. plass på denne listen) både tematisk og audiovisuelt to forskjellige – og samtidig utfyllende – dokumentasjoner på den amerikanske populærkulturen. Soundtracket bugner for øvrig av deilig, basstung trap (hiphop) og R&B.

Philippe GrandrieuxMalgré la nuit er en dyster og urovekkende feberdrøm om sjalusi, selvdestruksjon og fysisk kjærlighet – i flere varianter. I likhet med den franske regissørens tidligere filmer, helt fra debuten Sombre (1998), er Malgré la nuit svært stilisert og tung på atmosfære, og beveger seg i retning av installasjonskunst. Filmen føles mer som en kroppslig tilstand enn en alminnelig kinoopplevelse; den sniker seg under huden, fester seg i underbevisstheten og nekter å slippe taket.

Gjennom et regntett bilvindu, som reflekterer lyskrysset i rødt og grønt, ser vi Carol Aird (Cate Blanchett) gjennom øynene til Therese Belivet (Rooney Mara). Todd Haynes’ lille-store film om kjærlighet er like stormforelsket som den er ettertenksom, like romantisk som den er brutalt ærlig. Haynes evner igjen å kanalisere sitt store forbilde Douglas Sirk og hans sensibilitet for melodramaet; Carol er et vakkert studie av magnetismen som oppstår idet to mennesker faller for hverandre. Det som fort kunne blitt et banalt spørsmål – «hva er det Carol og Therese ser i hverandre?» – får dyp klangbunn, takket være Phyllis Nagys utsøkte manus og de følsomme rolletolkningene.

04Love

love
Frankrike, 2015

I likhet med Carol er komplementærfargene rødt og grønt gjennomgående motiver i Gaspar Noés Love, som også kan beskrives som et melodrama om tiltrekning. Her er imidlertid den språk byttet ut med fysisk kommunikasjon – kort sagt er Love en fortelling om kjærlighet fortalt gjennom lidenskapelig sex. Filmen er keitete, pubertal og vulgær, men samtidig forfriskende ved at den aldri endrer oppførselsmønster (slik eksempelvis Sansenes rike gjør i siste akt). Love føles mindre kunstnerisk ambisiøs enn Irreversible (2002) og Enter the Void (2009), men er klar over dette selv, og forsøker aldri å bli en stor film, bare en uimotståelig audiovisuell opplevelse.

The Neon Demon er siste kapittel i det Nicolas Winding Refn har omtalt som en «estetisk trilogi» (Drive, Only God Forgives), og i mine øyne det beste. Her rendyrkes overflateestetikken, og blir en besk kritikk av motebransjen. De hyperstiliserte tablåene akkompagneres av Cliff Martinez’ deilig pulserende, drømmeaktige musikk; i likhet med Love handler The Neon Demon om bevegelse, rytme, musikalitet. Cinéma pur.

Min pappa Toni Erdmann er den første filmen jeg har sett av Maren Ade, men garantert ikke den siste. Filmen er like morsom som den er gripende og observant. Hysterisk situasjonskomikk sys sammen med besk realisme, og denne originale kombinasjonen forsvarer virkelig filmens spilletid på 160 minutter. Ade ville aldri oppnådd samme forståelse for rollefigurene uten å tillate seg alle de små øyeblikkene og detaljene: fremføringen av Whitney Houstons «The Greatest Love of All», osteriveren, de mange og pinlige mingletreffene… Ikke minst leverer Peter Simonischek og Sandra Hüller leverer årets sterkeste rolleprestasjoner, som henholdsvis pappa Winfried/Toni Erdmann og forretningskvinnen Ines. Uten deres kjemi og troverdighet, ingen film.

Med brede strøk maler Arnaud Desplechin en coming of age-fortelling som bobler av kjærlighet, lidenskap og forvirring. Paul Dédalus (som vi husker fra Ma vie sexuelle) sin store kjærlighet, Esther, fetisjeres uhemmet gjennom et nostalgisk slør. Heldigvis legger den unge skuespillerinnen Lou Roy-Lecollinet beslag på hver eneste scene hun er med i, med sin arrogante, forføreriske tilstedeværelse. At fortellingen er satt til et semi-bohemsk miljø i Frankrike gjør ikke all romantiseringen mindre svulstig, men Mine beste dager er uimotståelig for alle med bløtt hjerte og sans for åttitallet.

«Are you a watcher or a player?» Neonbelyste Nerve står igjen som en av årets store overraskelser for undertegnede. Noe man raskt kunne avfeid som en tynn og spekulativ tenåringsfilm, viste seg å være en adrenalinpumpende og oppfinnsom smarttelefon-thriller, med moteriktig Spotify-liste-soundtrack. Til tross for at Nerve samler trådene på en noe lettkjøpt måte mot slutten, fremstår resten som en kløktig kritikk av de mange fallgruvene ved internett. Catfish-regissørene Henry Joost og Ariel Schulman tar i bruk grensesnitt-estetikken for alt den er verdt, uten å fortape seg ikke i skjerm-i-skjerm-gimmicken, og mestrer å inkorporere stilen som en vital del av filmens fortelling.

«I’m not dying here.» Det glassklare turkise havet blir gradvis mørkeblått, nesten sort, og surfejenta Nancy (Blake Lively) må ta i bruk alle knepene i boka for å komme seg vekk fra det lille skjæret hun har strandet på – som sirkuleres av en gigantisk og blodtørstig hvithai. The Shallows er en herlig primitiv og svært engasjerende sjangerøvelse, som glefser fra seg med opp til flere rader av kritthvite tenner. Regissør Jaume Collet-Serra viser at han er bevisst på manusets mange tåpeligheter, og evner å omvende klisjeene til humoristiske, selvbevisste øyeblikk. Vi får observere situasjonen både fra Nancys utsatte posisjon, på avstand, fra stranden, og havets dyp i ekte Haisommer-stil, og kan tillate oss å humre sadistisk over den blodtørstige katt og mus-leken. Det var en sann glede å oppleve filmen i en kinosal full av engasjerte tenåringspublikummere, som høylydt heiet på sin handlekraftige og fryktløse heltinne.

Utdrag fra min omtale av Listen to Me Marlon: «Regissør Stevan Rileys metode ligner den vi kan finne i Asif Kapadias dokumentarer Senna (2010) og Amy (2015), der arkiv- og lydopptak prioriteres til fordel for talking heads. Riley har lyttet seg gjennom timevis av lydopptak. Sakset seg gjennom milevis av arkivmateriale (filmklipp, nyhetsreportasjer, hjemmevideoklipp, fotografier og så videre). Han har gitt lydopptakene en fragmentarisk struktur. Den umiskjennelige, ”kurtzianske” stemmen til Brando, knas og eltes inn i bildematerialet, og resultatet går opp i en større poetisk enhet. Den avdøde skuespillerens sterke tilstedeværelse i filmen gjør at den fremstår levende og nær, samtidig som Brando får sin helt egne svanesang.

(…) De i utgangspunktet oppstykkede lydopptakene virker å være formet i klippen til å samles i en flytende tankerekke – en stream of consciousness, som forsterker følelsen av Brandos tilstedeværelse, og gjenspeiler hans personlighet. Listen to Me Marlon vil sannsynligvis være en særdeles interessant film for den hardbarka Brando-fansen, men byr også på en velkommen invitasjon til å stifte bekjentskap med skuespilleren for den yngre generasjon filminteresserte.»

Dette var årets gave til filmelskere og medlemmer i Brian De Palma-menigheten. I Noah Baumbach og Jake Paltrows portrettdokumentar endevender mesteren sin egen filmografi med stor entusiasme (til ham å være). Filmen er på ingen måte nyskapende, men serverer likevel et herremåltid bestående av klipp fra regissørens filmer, akkompagnert av anekdoter og refleksjoner. Han er riktignok i tredje akt av sin egen karriere, men De Palma viser fortsatt et brennende engasjement for filmkunsten, og mener mediets fremste egenskap ligger i potensialet for audiovisuell historiefortelling – slik han selv har demonstrert utallige ganger. De Palma er en sann fornøyelse, men ender på denne X-plassen fordi den vanskelig lar seg måle opp mot de andre titlene på listen.

*

11. Everybody Wants Some!! (Linklater)
12. Hacksaw Ridge (Gibson)
13. Knight of Cups (Malick)
14. Brooklyn (Crowley)
15. The Hatefull Eight (Tarantino)
16. The Assassin (Hou)
17. Tale of Tales (Garrone)
18. Sully (Eastwood)
19. Min elskede (Maïwenn)
20. Det fremmede (Escalante)

Hederlig omtale: «Évolution», «Pyromanen», «Behemoth», «Café Society».

Ros: «Deepwater Horizon», «The Witch», «Suburra», «Demoliton», «Steve Jobs», «Youth», «The Green Inferno», «Under sandet».

Refs: «Midnight Special», «Nocturnal Animals», «Kollektivet»,  «The Legend of Tarzan», «Cave», «The Lobster», «Yarden», «The Girl with All the Gifts», «Rosemari».

Potensielle kandidater jeg ennå ikke har sett: «Grave», «Personal Shopper», «Sauls sønn», «Chi-Raq».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>