Thor Joachims topp 20, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2016»

For en gangs skyld er det deilig å være på samme side som Oscar-akademiet, som kastet både nominasjoner og priser etter The Revenant under forrige utdeling (den mottok tre). Alejandro Gonzalez Iñárritus beist av en film trampet inn i mitt hjerte som et kroppslig møtepunkt mellom mennesker og sted; mellom stålviljer og ubarmhjertig natur. At noen av Leonardo di Caprios overlevelsesmanøvre i isødet virket urealistiske, eller at mange anså lidelseshistorien som for enerverende, spiller liten rolle for min del. Det er ikke der filmen lever. Det er heller i filmens kraft som audiovisuell energibunt med sitt konstante fysiske trykk; som en 156 minutter lang spissrotgang. Et øyeblikk piskes vi med blod, beinbrudd og forfrysninger, i det neste omkranses vi av dryppende istapper, sildrende elveleier og lumske grantrær.

Mye av denne dialektikken må tilskrives mesterfotografen Emmanuel Lubezki, som oversvømmer bildene i kromblå sjatteringer og isklart sollys – som en evig høytrykksrygg der selv den minste bålvarmen fordufter før den har satt seg. I dette landskapet flekser di Caprio sine muskler som fysisk skuespiller, et undervurdert talent vi har hatt mye glede av i filmer som What’s Eating Gilbert Grape (1993) og The Wolf of Wall Street (2013). Han kravler, hamrer og skjærer grimaser i sin monomane hevnjakt på Tom Hardy – alltid på knivseggen av det som kan være hans endelikt. Film er ofte på sitt aller beste når det blir en visceral opplevelse der både rollefigurene og tilskueren omsluttes av den samme fysiske tilstedeværelsen; her er The Revenant makeløs, og fortjener derfor all sin heder som fjorårets beste film.

Lázló Nemes‘ fenomenfilm Sauls sønn har sopet til seg både Oscar og Cannes-priser, og har rettmessig blitt hyllet for sin klaustrofobiske form. Med 4:3-format og konstante nærbilder frarøves tilskueren all kontroll over rommet i denne ugne holocaust-thrilleren, der den emosjonelle reisen foretas nærmest inne i Sauls ansikt og hode – i et spill med både persepsjon og kausalitet. I min omtale av filmen skrev jeg følgende: «Det er som om alle de tilfeldige tannhjulene i fortellingen utgjør et slags absurd helvetesmaskineri som ikke produserer annet enn lidelse på lidelse; et bekmørkt kaos der selv små seire kvestes av en evigvarende ondskapssirkel». Som Schindlers liste (1993) er det ikke en film man umiddelbart returnerer til, men som setter dype spor når man først hensetter seg til filmens univers.

03American Honey

american-honey
Storbritannia, USA, 2016

4:3-format finner du også i Andrea Arnolds American Honey – en slags mytifisering av den amerikanske white trash-kulturen pakket inn i en rammehistorie som sender assosiasjoner til Sofia Coppolas røverungdommer i The Bling Ring (2013). Allikevel er det ikke historien som er det viktigste; det er mer en road movie iscenesatt som utklippsbok med Americana-portretter i polaroidformat. Sasha Lanes rollefigur flykter fra sin begredelige familietilværelse og inn i en gruppe fylt av snuskete, sosiale avhoppere – ledet an av en strålende Shia Leboeuf som virkelig har gjort alvor av sitt brudd med Hollywood. Portrettestetikken understrekes ytterligere av Robbie Ryans fotografi, som ivaretar Arnolds utvaskede skittenskjønnhet, og et musikkspor fylt til randen av samtidens hip hop og R&B – som om det var en levendegjort Spotify-liste. American Honey er proppet full av punkete attitude – utvilsomt en av de mest betydningsfulle filmene i år.

Man vet nesten alltid hva man får med Nicholas Winding Refn. Uansett historie vil det på et eller annet vis fargelegges i sjatteringer av delikat mørke. The Neon Demon smalt imidlertid til med et enda saftigere dypdykk ned i det lynchske drømmelandskapet enn jeg hadde forventet. Elle Fannings faustianske ferd ned i Los Angeles’ kyniske moteindustri tegnes med så bred pensel at du til slutt ender opp i Dantes inferno – sitrende neonfarger, smektende femme fatales og surrealistiske, nesten buñuelske drømmetablåer bølger om kapp med Cliff Martinez‘ fete psytrance-beats til det til slutt ikke finnes noen vei ut. Der hvor Refn av og til kan fremstå ganske kjølig overfor sine egne rollefigurer, blir vi denne gang med på Fannings reise fra uskyldsren jomfru til iskald motedronning – litt som i Darren Aronofskys Black Swan (2010). The Neon Demon er til tider reklameaktig vulgær, men det dyrkes med så stor grad av fandenivoldsk kompromissløshet at det blir en kvalitet i seg selv.

05Mustang

mustang
Frankrike, Tyrkia, 2015

Fransk-tyrkiske Mustang tegner både et frigjort og hjertevarmt bilde av det nære under et stramt kjønnsrolleregime. Historien om landsbysøstrene som holdes innesperret av sine foresatte på grunn av sin (i følge dem) promiskuøse oppførsel i offentligheten er umiddelbar i sin innlevelse; litt av det fine fra Little Women (1994), men også litt av det ubehagelige fra Dogtooth (2009) og Blind Mountain (2007). Dynamikken i søsterflokken fremstår uanstrengt og uregissert; særlig sterkt blir båndet i alt som kretser rundt seksuell oppvåkning, trassighet, og omtanke; hvordan de yngste hele tiden leser forbilder ut av sine eldre, mer kjønnsmodne søstre. Regissør Deniz Gamze Ergüven er nøktern i sitt billedspråk, men skaper et eget univers innenfor husets fire vegger – helt til innlevelsen og urettferdighetssfølelsen når sitt bristepunkt i filmens intense sisteakt. Få filmer skildret ren nærhet og menneskelighet like bra som Mustang i 2016.

Om The Neon Demon er den tyngste filmen med neonestetikk på listen, er Ariel Schulman og Henry Joosts Nerve den mest lekne. Joda, det er selvsagt en satire over den interaktive tidsalderen, sosiale medier og iscenesettelser av seg selv – til tider bikker det nesten over i en slags post-apokalyptisk, Mad Max-aktig versjon av Jackass i sine variasjoner over appen som utfordrer spillerne til forskjellige stunts – men det er først og fremst en dropspose av en film som benytter hyperaktive kamerakjøringer, fargerike fartsstriper og elektronisk kommunikasjon som narrativt element. Kanskje er den ikke like radikal i stilen som horrorfilmen Unfriended (2014), men den er betydelig mer energisk og festlig i sitt uttrykk – ikke minst grunnet Rob Simonsens gåsehudfremkallende elektropop-soundtrack (som for undertegnede er fjorårets beste). Nerve er 2016s amerikanske sleeper hit.

07Under the Shadow

under-the-shadow
Jordan, Quatar, Storbritannia, 2016

En annen sleeper hit er iranske Under the Shadow, som ble vist under årets Film fra Sør-festival – noe så sjeldent som en iransk sjangerfilm med samfunnskritikk bakt inn i iscenesettelsen. Den lille teheranske familien i sentrum for handlingen blir et bilde på sivilbefolkningen som lider dobbelt under irakiske bombeangrep, manifestert av de onde åndene som gribbe-aktig angriper ofrene i etterdønningene. Vel så tiltrekkende er regissør Babak Anvaris spill med referanser. Som jeg skrev i min rosende omtale av filmen: «[Anvari] kanaliserer M. Night Shyamalan og J-horror med usedvanlig effektivitet; Shyamalan i den hitchcockse frykten for det man aldri helt ser, og J-horror i mangelen på fluktmuligheter og klebeåndens konstante tilstedeværelse.» Filmen er et samarbeidsprosjekt med Storbritannia, og det er fullt forståelig av britene sendte den inn som sitt bidrag til årets Oscarutdeling.

I et år som ikke bød på altfor mange gode science fiction-filmer, skiller Arrival seg ut som den eneste med virkelig filosofiske ambisjoner. Selv om filmen bærer sine referanser på ermet, som den ikke-verbale kommunikasjonen vi husker fra Nærkontakt av tredje grad (1977), makter Denis Villeneuve å injisere sitt eget, mer alternative blikk i det konvensjonelle premisset. Her er både malicksk ettertenksomhet og motlys, historiefortelling på flere tidsplan og dramatiske klimakser begravd i ellipser. Med ‘kommunikasjon’ som det sentrale elementet, speiler med andre ord også filmens form det problematiske som oppstår i mangelen av forklarende ord; i mangelen av det lineære. Ikke minst postulerer den idéer som finner sin gjenklang hos lingvister og semiotikere som de Saussure, Chomsky, Eco og Derrida. Da er det godt at vi har Amy Adams, som ikke bare blir bindeleddet mellom romvesenene og menneskene, men også mellom situasjonene og det emosjonelle nedslagsfeltet. Vi trenger hverken være språkforskere eller forstå alt for å kjenne betydningen av hva som står på spill.

Gianfranco Rosis Gullbjørn-vinnende dokumentar er ment som et innlegg om flyktningekrisen som for alvor rammet Europa i 2015, og bevrer da også i sine utilslørte, hjerteskjærende observasjoner av overfylte båtvrak rundt øysamfunnet på Lampedusa og underærnerte flyktninger pakket inn i varmeplast. Men sin største filmatiske kvalitet har den i sitt flerhistorienivå, der den reelle krisen speiles av øyas innbyggere – som den litt mer regisserte tråden omkring den lille gutten som skyter etter småfugler med sprettert. Det er ingen direkte forbindelse mellom historiene; vi som tilskuere er ment å skape helheten selv (representerer småfuglene noe så enkelt som ‘livets sårbarhet’?), men Rosi har skrudd ned tempoet såpass mye, med mange lange innstillinger festet på ansikter og landskap, at vi får mer enn nok tid til å reflektere. Dermed unngår også Havet brenner å bli for insisterende i sin retorikk.

Det siste kapittelet i Bourne-sagaen (9 år etter forrige film med Matt Damon i tittelrollen) ble ingen umiddelbar suksess blant kritikerne. Det er synd, fordi regissør Paul Greengrass fortsetter å dyrke kvalitetene som gjorde de første tre filmene så bra: det mekaniske, realistiske og energiske. Som jeg skrev i min omtale av filmen: «[Jason Bourne]er strukturert som en serie morsesignaler: lange, pulserende katt-og-mus-sekvenser, avløst av korte kammerspill der tilskueren får anledning til å orientere seg litt. Syntesen av disse signalene gir oss ikke bare innblikk i rammehistorien, men skaper også en opplevelse av Bournes opprivende, kaotiske tilværelse. De hardtslående actionsekvensene blir en slags ytre speiling av hans egen sinnstilstand.» Spesielt fornøyelig er fremstillingen av Bourne som en eldre, forsoffen krigsveteran – en slags moderne John Rambo. Jason Bourne er kanskje årets mest undervurderte actionfilm.

11. Hacksaw Ridge (Gibson)
12. Personal Shopper (Assayas)
13. Desde allá (Vigas)
14. 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (Bay)
15. A Monster Calls (Bayona)
16. Nocturnal Animals (Ford)
17. Room (Abrahamson)
18. The Survivalist (Fingleton)
19. Grave (Ducournau)
20. Min pappa Toni Erdmann (Ade)

Hederlige omtaler: «In Jackson Heights», «Embrace of the Serpent», «Det som en gang var», «Human», «Midnight Special», «The Shallows», «My Scientology Movie», «Rogue One: A Star Wars Story», «The Hateful Eight», «Knight of Cups», «10 Cloverfield Lane», «The Assassin», «Markedets lov», «Deepwater Horizon», «Barneraneren», «Oscuro Animal».

Toppfilmer sett på festival som skyves til neste års lister: «Elle», «Neruda», «La tortue rouge», «Kammerpiken», «Jeg, Daniel Blake», «Den store prøven», «Manchester by the Sea».

Skammekroken: «The 5th Wave», «The Forest», «Last Days in the Desert», «Warcraft: The Beginning», «The Legend of Tarzan», «Birkebeinerne», «Eddie the Eagle», «Ma Loute», «Sieranevada», «The Other Side of the Door», «Huset», «Chi-Raq».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Tronds topp 20, 2016»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>