Sveinungs topp 20, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2016»

01American Honey

american-honey
Storbritannia, USA, 2016

En gruppe unge outsidere som danser og rapper med til E-40s Choices kunne muligens vært nok i seg selv? Eller de lange sekvensene filmet inne i van-en, der den samme gjengen oppholder seg i konstant bevegelse langs den amerikanske motorveien. American Honey kommuniserer innenfor rammer jeg kjenner godt fra før av og ofte elsker: den rå oppvekstskildringen, rap-soundtracket, road movie-formatet, med mer.

At filmen ble min 2016-favoritt handler samtidig mye om at den overrasker og utfordrer innenfor den til dels velkjente formen. Andrea Arnold unngår både romantisering og fordømmelse av det karikerte magasinselger-teamet; skarpsynt formidler hun aspekter tilknyttet klasse, kjønn, seksuell makt og populærkultur, og konfronterer oss med våre egne fordommer. Skuespillerensemblet står samlet bak American Honey, men hovedrolleinnehaver Sasha Lane imponerer virkelig i sin debut, som den livssultne og utforskende 18-åringen Star. American Honey er en film om brokete, men viktige drømmer, fra et år som på mange måter har vært et mareritt.

Mine beste dager er i likhet med American Honey en coming of age-film, men der Andrea Arnold forsøker å unngå romantisering av ungdomstid, kunne ikke Arnaud Desplechin brydd seg mindre om den saken – mildt sagt. Tvert imot omfavner han det romantiske og nostalgiske med ufortrødent varmt hjerte, og skildrer livene til sine unge hovedpersoner Paul Dédalus og Esther så vakkert at det gjør vondt. Regissøren former sitt 1980-tall med stor fortellerglede, der særlig Esther benyttes som et litterært og visuelt motiv. Hun parerer den veltalende Paul med selvsikre og frekke replikker, men også de vonde følelsene får utløp, og dialogen dem imellom bobler av fortryllende francité.

I Desplechins Comment je me suis disputé… (ma vie sexuelle) (1996) møtte vi Paul Dédalus som doktorgradsstipendiat, og Mine beste dager er en prequel til den filmen. De to fortellingene deler en vimsete flyt og en mild distanse til relasjonsdramatikken, men Mine beste dager lokker tilskueren inn på en annen måte enn sin forgjenger. Dette er fortellende filmkunst på sitt mest forførende – en film man vil ha med seg i livet sitt.

For ikke så altfor lenge siden hadde jeg et gjensyn med Django Unchained, som fikk meg til å gremmes over at jeg plasserte den så langt ned på topplista året den kom. Hva Quentin Tarantino vil oppnå med sin særegne behandling av amerikansk historie – særlig det som omhandler rase og etnisitet – sto plutselig klarere for meg, og filmen opplevdes enda mer relevant i dag enn for fire år siden.

Jeg setter ikke The Hateful Eight på tredjeplass i år for å gjøre bot, men det føles godt å denne gang kunne slå fast i tide at Tarantinos siste verk har blitt en stor favoritt. Lik andreplassen på denne årslista er også The Hateful Eight preget av et formidabelt skrevet manus – dog var ikke filmens høye gjensynsverdi en selvfølge. Tarantinos tre timer lange og 70mm brede western er paradoksalt nok svært fortettet; langt på vei et dialogdrevet kammerspill, fra ei hestevogn og ei hytte. Men de begrensede innspillingsstedene er nydelig fotografert og produksjonsdesignet fullt av detaljer, Ennio Morricones musikk stemningsmettet, og alle skuespillerne briljerer og gir liv til karakterer som bærer på gåtefulle erfaringer. Tarantino bringer tilbake en følelse av filmatisk storhet som man forbinder med filmer man gjerne ser i starten av “cineast-karrieren”, og krydrer sin tankevekkende epoke-skildring med brutalitet og imponerende underholdningsverdi.

Utdrag fra min lengre omtale av Malgré la nuit: «Det er sagt om den franske regissøren Philippe Grandrieux at han arbeider på innsiden av filmbildet – et sted inne i selve relasjonen mellom innholdet og filmbildets fremstilling av det. Innholdet er mennesker, ofte lyssatt i omsluttende mørke. Mellom kropp og kamera får det underbevisste fritt spillerom. Det kan ta marerittaktige former. Grandrieuxs filmer er “tilstander” heller enn “fortellinger”, som filmskaperen er opptatt av å fremkalle, ikke fremstille. Vi ser og hører sinnsbevegelser og kroppslige berøringer – gravd frem fra dypet, ofte brutalt vrengt med innsiden ut, som hos malere som Edvard Munch eller Francis Bacon. (…)

Grandrieuxs nye film, Malgré la nuit, starter bokstavelig talt med famling i mørket. Lenz (Kristian Marr) er på leting etter sin tapte kjærlighet Madeleine. Stillheten er total og øredøvende i det røyklagte rommet, men vi hører stemmer – “Lola”, “Lenz”, “Lola” – et hviskende samspill mellom to navn, som trekker ansiktene de tilhører mot hverandre. (…) Jakten på Madeleine blir en psykologisk odyssé full av avstikkere; ned i underbevisstheten til Lenz og Madeleine/Hélène (Ariane Labed), der det til slutt renses opp i kloakksystemet på grufullt vis.»

Utdrag fra min lengre omtale av Personal Shopper: «Filmen legger seg tett opp mot horror-sjangeren, men krysser grenser mellom metafysikk og konkrete skrekkelementer. Formspråket er naturalistisk, og skremslene manes stort sett frem gjennom forsterkede sanseopplevelser av virkeligheten: teksturen i svarttonene mens Maureen går rundt i mørket; dører som smeller igjen og vinduer som rasler; eller små nyanser i lyd og bilde som skaper følelsen av at noe “skurrer” innimellom det realistiske. I det hele tatt både ser og høres filmen veldig flott ut, i sitt tilsynelatende enkle, organiske uttrykk. (…)

Som en nymotens “SMS-thriller” blir Personal Shopper aldri teit eller ufrivillig komisk, for det er tydelig at Assayas vil drøfte måten vi kommuniserer på, gjennom en blanding av det ytterst konkrete og det obskure. Maureen er ikke bare et medium når hun kommer i kontakt med spøkelser, hun er også et mellomledd for sin arbeidsgiver Kyra, som vi nesten aldri ser. Filmen adresserer modernitet og fremmedgjøring på en original måte, der gjenferdselementet er helt avgjørende.»

06The Assassin

the-assassin
Frankrike, Hong Kong, Kina, Taiwan, 2015

Hva som gjør en film “vakker” kan være så mangt, men fra et rent filmfotografisk perspektiv er The Assassin noe av det vakreste som er laget de siste årene. Historien om snikmorderen Nie Yinniang (Qi Shu) er fortalt med lite dialog og er tidvis forvirrende, men skaper emosjonell resonans gjennom sin skjøre melankoli og ekstraordinære billedskjønnhet.

The Assassin er skutt på 35mm av fotograf Ping Bin Lee, som har samarbeidet med regissør Hou flere ganger tidligere. Filmen består av en rekke maleriske tablåer, som samtidig er full av filmskapende romfølelse og bevegelighet. Den ene pustberøvende scenen avløser den neste, enten det er i form av storslåtte dybdekomposisjoner i naturen eller inne i tidstypiske værelser blant blafrende stearinlys og fakler. I sine like henrivende kostymer beveger skuespillerne seg rundt i motivene – brått involvert i abrupte, men velkoreograferte kampsekvenser.

Med sine to forrige spillefilmer Skogen for bare trær og Alle andre, har Maren Ade vist seg å være en sjeldent observant manusforfatter og regissør. Det er uvanlig å se mellommenneskelige relasjoner bli artikulert realistisk, nyansert og nakent – slik sett er Ade selvsagt også en glitrende skuespillerinstruktør. Den tyske filmskaperen dykker med nesten ondskapsfull glede ned i det private og pinlige, og pusher rollefigurene sine mot bristepunktet. I Min pappa Toni Erdmann går hun på et vis enda lenger, men filmen er også mer empatisk enn de forrige.

Et allerede vanskelig far/datter-forhold utvikler seg til å bli en smertefull og hysterisk morsom farse, når pappa Winfried (Peter Simonischek) ikler seg sitt alter ego “Toni Erdmann” for å komme nærmere den travle og karrierefokuserte datteren Ines (Sandra Hüller). Med parykk og løstenner tropper han opp i situasjoner der Ines har mye å tape, og utgir seg for å være en jobb-affiliert person overfor kollegene hennes. Grensene mellom det private og profesjonelle flyttes med voldsom kraft – Ines blir tvunget til å bli med på leken, men først og fremst tvinges hun til å konfrontere sitt ulykkelige liv. På veien dit lærer også Winfried mer om alvoret i Ines’ verden, som er fjernt fra hans avdankede musikklærer-tilværelse. Hüller er perfekt i rollen som den ukarismatiske og anonyme Ines, og Maren Ade dyrker det sure, institusjonelle og tyske i denne filmen. Min pappa Toni Erdmann er full av skarpsindige detaljer knyttet til det moderne “forretnings-Europa”, der internasjonale selskaper bygges på minst like falske premisser som filmens tittelfigur.

08Grave

grave
Frankrike, 2016

Utdrag fra min lengre omtale av Grave («Raw»): «Justine stammer fra en familie med vegetarianske veterinærer, der det er en selvfølgelighet at hun følger i fotsporene; tidlig i filmen brekker hun seg nesten når hun oppdager en pølsesnabb i potetstappen. Men etter å ha begynt på veterinærskolen – et like surrealistisk studentmiljø som ballettakademiet i Suspiria – får hun smaken på kjøtt. Og som ordtaket sier: «gir du fanden lillefingeren, så tar han hele hånda». (…)

Sjokkbølgene over lerretet ledsages av perfekt balansert humor, og jo lengre vi trenger inn i Raws univers, jo morsommere blir filmen. Det kan være nok med små, ladede situasjoner, som når Justine tenner en sigarett i vinduet etter en aggressivt jafsende, men utilfredsstillende seksualakt. Hun leder seg selv inn i stadig nye, ekstreme situasjoner, som i sin tur fører Raw inn i et ekstraordinært underholdende terreng.»

Med The Neon Demon føles det endelig som om regissør Nicolas Winding Refn har klart å rendyrke sitt overfladiske uttrykk, og for første gang krydre eksessen med en kledelig, slem humor. Han har innsett sin begrensning, at det er estetikken som er hans styrke, og alt det banale over filmen passer det overfladiske motemiljøet som hånd i Versace-hanske. The Neon Demon er et mørkt og satirisk eventyr fra Los Angeles’ iskalde moteverden, lyssatt med skamløse mengder pastell og neon.

Den danske regissøren dyrker motefotografiets estetikk helt til det oppleves som frastøtende, mens visuelle motiver som vann og geometriske figurer utnyttes som symbolikk. Det er pure cinema, også på lydsiden, der Cliff Martinez’ drømmende catwalk-soundtrack suger oss inn i de kalkulerte bildekomposisjonene.

Look, I’ma tell you the truth
Growing up in the Chi, I ain’t got nothing to lose
I done seen a lot of mommas cry, I done had a lot of homies die
You can’t walk in my shoes

G Herbo – «Everyday in Chicago»

Kriminalitets- og drapsstatistikken i Chicago har lenge vært skyhøy. Da Brooklyn-bred Spike Lee valgte å lage en aktuell film om “Chi-Raq” på sin helt egen måte, skapte det reaksjoner – blant annet fra Chicago-rappere som i flere år har dokumentert den dystre virkeligheten og innarbeidet det betimelige kallenavnet på byen. «The people that made that shit didn’t do so to “Save Lives”. It’s exploitive and problematic» skrev Chance the Rapper om filmen på Twitter-profilen sin.

Hvis man ønsker en dokumentarisk skildring av Chicago er ikke Chi-Raq filmen å gå til, men hvis man liker Spike Lees fargerike, politiske og quirky univers må regissørens siste spillefilm regnes som et høydepunkt. Plottet er inspirert av den greske komedien Lysistrata: kvinnene i Chi-Raq går sammen om å nekte sine gjengkriminelle menn sex, i et forsøk på å tvinge frem en våpenhvile. Lee-kreativiteten blomstrer for fullt igjen i denne musikalske satiren, som kommer inn fra venstre som et prangende innspill til amerikansk voldsdebatt.

11. Everybody Wants Some!! (Linklater)
12. Pyromanen (Skjoldbjærg)
13. Stretch and Bobbito: Radio That Changed Lives (Garcia)
14. Hacksaw Ridge (Gibson)
15. Knight of Cups (Malick)
16. Brooklyn (Crowley)/Carol (Haynes)
17. The Shallows (Collet-Serra)
18. Nerve (Joost, Schulman)
19. Sully (Eastwood)
20. Café Society (Allen)

Hederlig omtale: «The End of the Tour», «Rester vertical», «Markedets lov», «De Palma», «Dagen i morgen», «Mustang», «Love», «Corn Island», «A Girl in the River: The Price of Forgiveness», «Behemoth», «Zootropolis», «Snowden», «Sauls sønn», «In Jackson Heights», «Min elskede», «Anomalisa», «Nocturnal Animals», «Evolution», «Sovende soldater», «Mannen fra Snåsa», «Det som en gang var», «Burn the Place You Hide».

Årets verste: «Birkebeinerne»,«Rosemari», «The Legend of Tarzan», «Allied» (og «Mysteriet i Slack Bay» og «Loving», med norske kinopremierer i 2017).

Årets beste TV-serier: «OJ Simpson – Made in America» (vurderes som en serie selv om den nå har blitt kategorisert som film, siden den ble presentert i serieformat da jeg så den), «SKAM», «Stranger Things», «The Get Down».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2016»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>