Roskvas topp 10, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2016»

Oversetter man tittelen på Phillipe Grandrieux‘ nyeste film til norsk, blir det noe sånt som «til tross for natten.» Tittelen antyder et håp, eller i det minste en vilje, til å søke mot lyset, men slår samtidig også fast at mørket er menneskets egentlige eller sanneste premiss.

Selve historien er ikke så interessant i seg selv: Lenz rives mellom flere elskere: pornoskuespilleren Madelén, sangeren Lena og hjelpepleieren Hélène. Han vakler tilsynelatende mellom lengselen etter en morsskikkelse som kan erstattet tapet av hans virkelige mor, og trangen til å drive kjærligheten og seksualiteten så langt inn i brutaliteten at det barnlige behovet for beskyttelse helt drives vekk. Madelén, Lena og Hélene har selv sitt å stri med, og personifiserer på mange måter kjærligheten og seksualitetens mørkere sider: trangen til å bli fornedret og skadet, behovet for makt og kontroll over et annet menneske, selvutslettelsen, dødsdriften.

Det er bildene som er denne filmen. Å se Malgré la nuit gir meg følelsen av å kravle inn i en mørk og fuktig hule, sveipe lykten over veggene og se det ene groteske hulemaleriet etter det andre åpenbare seg, bare for et øyeblikk, for så å forsvinne på nytt, i mørket.

Underveis i visningen av Min pappa Toni Erdmann slo det meg hvor elendig denne filmen kunne ha vært – ja, burde ha vært – dens “elleville plott” og “skøyeraktige krumspring” tatt i betraktning. Når den likevel blir stående som en av årets beste kinoopplevelser, er det fordi regissør Maren Ade klarer å dosere varme og kritikk, fjolleri og intelligens, følelser og politikk på en så velbalansert måte at disse ingrediensene påvirker hverandre og blir til noe større en enkeltdelene skulle tilsi.

Det kreves mot og jævlig mye attitude for å gå igang med en film som Min pappa Toni Erdmann – det kreves desto større talent å ro det hele i land. Kudos for årets beste avslutningsscene.

03Mustang

mustang
Frankrike, Tyrkia, 2015

Det er fristende å kalle Mustang den tyrkiske versjonen av Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999). Skjønt – det blir en forenkling. Premisset for fortellingen er imidlertid ganske likt: Fem nydelige søstre, bosatt på landsbygda i Tyrkia, blir etter en uskyldig lek med naboeguttene anklaget for å være usømmelige. I frykt for kreftene jentene besitter –nysgjerrigheten, egenrådigheten, opprørstrangen, vitebegjæret og skjønnheten deres – og ikke minst hvilke konsekvenser disse kreftene kan få, sperres søstrene inne i sitt eget hjem av bestemoren og onkelen. Der får de opplæring i matlaging og sying, og fordriver ellers dagene inne på soverommet i hverandres selskap. Gradvis blir hjemmet mer og mer som et fengsel: Det monteres gitter foran vinduer og dører, og snart kommer frierne og deres familier på besøk.

Dermed står søstrene overfor valget mellom å underkaste seg tradisjonene og familien, eller å finne en vei ut. Mustang er en slående vakker, krass og stolt film som skildrer sine hovedpersoner med dyp respekt.

Jeg skammer meg over å innrømme at jeg er en skikkelig true crime-fantast. På samme måte som enkelte trøstespiser tre liter iskrem i smug, benker jeg meg med jevne mellomrom foran skjermen og fråtser i drapssaker fra virkeligheten: Gråtkvalte familiemedlemmer som krever rettferdighet, bilder av ihjelskutte ansikter og avrevne bein, sult og kvalme, redsel og fascinasjon, og etterpå sitter jeg gjerne igjen med en fornemmelse av å ha forsynt meg litt vel grådig av kjøttbuffeten. For eksempel fikk Josef Fritzl-dokumentaren på Netflix meg til å lure på om jeg var tilbøyelig til å sluke hva som helst i true crime-sjangeren – uavhengig av kvalitet – så lenge saken var grufull nok.

Da er det godt at det finnes filmer som O.J.: Made in America. Jo visst handler den om det bestialske drapet på Ronald Goldman og Nicole Brown Simpson, men drapssaken er bare en av mange hendelser som til sammen kaster et skarp lys over det amerikanske samfunnet og dets historie. Politiske og økonomiske forhold, rasisme, ideologi, kjønn, religion, psykologi – alt sammen relevant for å forstå mennesket og myten O.J. Simpson. Det er både lærerikt, innsiktsfullt og vanvittig spennende. Vel bekomme.

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette, men: Et av årets store kunstverk er signert Beyoncé Knowles. Artisten har som kjent vært et ikon for mange, kanskje særlig unge kvinner, gjennom flere år, men selv har jeg hatt til gode å la meg begeistre. Det feministiske budskapet hennes har for meg framstått som postulerende og litt hult, og jeg har heller ikke latt meg fenge av musikken. Forbløffelsen var desto større da jeg snublet over Lemonade på internett i våres. Den én time lange musikkvideoen/kunstfilmen er visuelt slående, men den har også en poetisk klangbunn som synes å strekke seg langt dypere enn bildene på skjermen.

Ved hjelp av Warsan Shires mesterlige dikt og et kobbel flinke fotografer syr Beyoncé sammen et lappeteppe av historier om barndomserfaringer og ambisjoner, utroskap og kjærlighet, diskriminering og omsorg, håpløshet og viljestyrke, politikk og kropp. Det er Björk-sk, det er Malick-sk. Det er Beyoncé-sk.

06American Honey

american-honey
Storbritannia, USA, 2016

Star, filmens hovedperson, trasker inn på et supermarked med småsøsknene sine på slep. De har akkurat endevendt en container på jakt etter noe spiselig og funnet en mer eller mindre bedervet høne som de har tatt med seg. Idet de trer inn gjennom supermarkedets skyvedører, får de øye på en gjeng ungdommer som gapskratter og bråker og plager de ansatte. Tilskueren ser ved første øyekast at denne gjengen består av såkalte “problembarn”, men det ser ikke Star: Hun er en av dem selv. Blakk, skitten og uten illusjoner, men med drømmen dirrende et sted innerst i pupillen. Nysgjerrig følger hun med på ungdommenes bevegelser rundt om i lokalet. Idet hun møter blikket til en av dem, Jake, begynner Rihannas «We Found Love» å gjalde over det sprakete kjøpesenteranlegget.

Og så kom tårene.

Mange av årets beste filmer har en tydelig politisk slagside, men Markedets lov skiller seg ut ved at den ved hjelp av noen enkle, men svært effektive visuelle grep gir tilskueren inntrykk av at det er samfunnsstrukturene, og ikke menneskene som virker innenfor dem, som her spiller hovedrollen. Filmen er en lavmælt fortelling om den middelaldrende franskmannen Thierry Taugourdeau som etter å ha mistet jobben på grunn av nedskjæringer på arbeidsplassen, blir nødt til å finne seg noe nytt. Det er enklere sagt enn gjort. Han sendes på jobbsøkerkurs, han gjør en rekke intervjuer over Skype, men uten hell. For å kunne forsørge familien sin og ikke minst finansiere skolegangen til sin funksjonshemmede sønn, takker han omsider ja til jobben som vekter på et kjøpesenter. Der stilles han overfor etiske dilemmaer når han må straffe sine likemenn- og kvinner for lovbrudd de begår for å brødfø seg selv og sine familier.

Stéphane Brizés film er usentimental, men desto mer provoserende. Til tross for den i utgangspunktet følelsesladede historien, lar regissøren aldri blikket vike fra de overhengende strukturene som gjør at et helt vanlig, men ærbart menneske blir nødt til å underkaste seg det kapitilastiske maskineriets lover og regler for selv å holde hodet over vann.

08Love

love
Frankrike, 2015

Hvis Malgré la nuit er en  heroinmisbrukende, poesilesende og selvskadende prostituert, er Love hennes streitere lillebror: En spenningssøkende og overskridelsessulten tenåringsgutt hvis vei tilbake til det forjettede Samfunnet fremdeles synes å være godt innenfor synsvidde.

Hovedpersonenes platte dialog og klisjéfylte refleksjoner omkring Meningen Med Livet og Kjærlighetens Vesen kan virke frastøtende ved første gjennomsyn, men når jeg likevel liker Love så godt, er det ikke hovedsaklig fordi den er så vakkert laget, men fordi jeg opplever at Gaspar Noé og skuespillerene hans evner å skildre seksualiteten og kjærligheten slik den oppleves for den som elsker for første gang: Som en altoppslukende åpenbaring av nærmest religiøst kaliber, og samtidig som et eksperiment man kanskje drar ekstra langt fordi man innerst inne vet at det verken kan eller skal vare.

Som film er ikke Author spesielt nyskapende, men historien som fortelles er så oppsiktsvekkende at den fortjener en plass på lista. Fortellingen om det transseksuelle vidunderbarnet JT LeRoy, oppforstret blant prostituerte i USAs underverden, som i en alder av seksten skrev banebrytende litteratur og ble nær venn med flere av Hollywoods største stjerner, men som senere viste seg å være den ikke så fjonge ettbarnsmoren Sarah Albert, er nesten utrolig. Historien er ufattelig underholdende i seg selv, men det er en bonus at filmen også reiser interessante spørsmål om grensene mellom kunstner og kunstverk, bedrag og overbevisning, galskap og kreativitet. Verdt å få med seg i kjølvannet av den såkalte “virkelighetslitteratur”-debatten.

1oMin elskede

min-elskede
Regi: Maïwenn
Frankrike, 2015

De blir liksom aldri helt sympatiske, Maïwenns karakterer, uansett hvor mye de måtte hyle og skrike og gråte og bære seg. Men på samme måte som med Polisse (2011), er det nettopp dette som gjør at Maïwenn klarer å vekke interessen min. Både i Polisse og Min elskede skaper hun en rammefortelling som nærmest trygler tilskueren om å forbarme seg over disse stakkars menneskene som har det så vanskelig på jobbene sine, som har det så vanskelig i kjærligheten, som har det så vanskelig. Og jeg føler med dem, men mest har jeg lyst til å be dem om å ta seg litt sammen. I dette spennet mellom regissørens tilsynelatende ønske om å fortelle en nær og gripende historie om den destruktive kjærligheten, og den ofte motsatte virkningen det har på meg, oppstår det noe jeg synes er interessant og som får meg til å stille spørsmål ved mine egne flyktige ideer om hva det vil si å være et godt menneske.

Hederlige omtaler: «Anomalisa», «Carol», «The Neon Demon», «De Palma», «Mine beste dager», «Steve Jobs», «Dagen i morgen».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2016»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>