Pernilles topp 20, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Roskvas topp 10, 2016»

Regissør James Ponsoldts portrett av den kompliserte forfatteren David Foster Wallace (Jason Segel) inviterer til mye mer enn bare en biografisk fortelling. Den genierklærte forfatteren var et komplekst karakterstudie på to bein, som midt i sin store suksess led av rusavhengighet, sosial angst og depresjon. Wallaces følgesvenn i filmen, Rolling Stone-journalist David Lipsky (Jesse Eisenberg), ser opp til Wallace som en gud. Miksen av eksplosiv misunnelse og pur heltedyrkelse gjør Lipsky til en nesten manisk karakter, samtidig som han er enkel å identifisere seg med.

Jason Segel er ikke til å kjenne igjen, og leverer en rolleprestasjon for historiebøkene, preget av presis mimikk. Han er litt klein, forsiktig og ydmyk, men tidvis også hoven og ufin. Han passer aldri helt inn i noen settinger, og er så åpenbart fylt med engstelse at det gjør vondt å se på. Jesse Eisenberg er seg selv lik: nevrotisk, stressa, bedrevitende og litt feig. De to kan ikke sies å utfylle hverandre, men knytter likevel sterke bånd i en spesiell fase. The End of The Tour var en av de første filmene jeg så i 2016, men jeg tror jeg visste allerede da, idet jeg forlot Cinemateket og kjøpte Infinite Jest, at dette ville bli min nummer én.

Store deler av denne listen består av tragiske fortellinger, så det føles bra at Richard Linklaters Everybody Wants Some!! strakk seg såpass høyt. Dette må være årets – om ikke tiårets – desidert chilleste film. Tidskoloritten er spot on, soundtracket utgjør den best sammensatte spillelisten i hele 2016, og rollebesetningen uten et eneste feilskjær. Linklater har et spesielt talent for å finne ukjente fjes, og de mange studentene ser virkelig ut som de tilhører åttitallet. Ensemblet er også interessant om man tar en nærmere kikk på hver enkelt av rollefigurene. I et studenthus med et helt baseballag, rekker man faktisk å bli kjent med hver enkelt – og nesten alle er like gode. Handlingen strekker seg over sommerferiens siste dager, og tar pulsen på college-kultur og ungdomslivet på en helt perfekt måte; det er nær sagt umulig å ikke smile med hele ansiktet under gjennomgangen av Rapper’s Delight i årets feteste bilscene. Linklater skuffer søren meg aldri!

03American Honey

american-honey
Storbritannia, USA, 2016

American Honey var kanskje den filmen jeg hadde høyest forventninger til i 2016 – noe som alltid gjør meg veldig nervøs for det endelige utfallet. Det er imidlertid sjelden at noe innfrir i tilsvarende grad som Andrea Arnolds fantastiske road movie. Den britiske regissøren har samlet en gjeng med vaskeekte white trash, funnet Sasha Lane som er født til å spille hovedrollen, og ikke minst pustet nytt liv i Shia LeBeouf. De såre, intime scenene der rollefigurene snakker om fjerne drømmer og ønsket om et bedre liv gjør spesielt inntrykk, og løftes ytterligere av Robbie Ryans stemningsfulle foto og et pulserende soundtrack. På tross av sin nesten tre timer lange spilletid, føles American Honey altfor kort.

04One More Time with Feeling

one-more-time-with-feeling
Frankrike, Storbritannia, 2016

One More Time With Feeling fortjener virkelig å bli sett på det store lerretet. Andrew Dominiks portrett av geniet Nick Cave er en nærgående skildring av sorg, i kjølvannet av sønnens tragiske dødsfall. Brorparten av filmen foregår i studio, der vi blir invitert med på skapelsesprosessen av Nick Cave & The Bad Seeds‘ siste album, Skeleton Tree. Hver eneste låt fremføres i sin helhet, og hver bidragsyter til det musikalske uttrykket får oppmerksomhet av Benoit Debies smidige kamera. Mellom syngingen forteller Cave, på subtilt vis, om livet og hvordan alt har forandret seg. One More Time With Feeling er en fantastisk hyllest til en stor kunstner, og et verdig avskjedsbrev til hans sønn.

05Blue Jay

blue-jay
USA, 2016

Mark Duplass er alltid en fryd å oppleve som skuespiller, men han er nesten enda bedre med pennen. Blue Jay gir en gledelig dobbeldose, for Duplass spiller både hovedrollen og står bak manuset. I åtti korte minutter blir vi kjent med Jim (Duplass) og Amanda (mesterlig spilt av Sarah Paulson), som gjenforenes etter tyve år. Vi skjønner raskt at de var ungdomskjærester, at minnene er mange og gode, og ledes ut på tur ned langs memory lane. Stemningen er god lenge, inntil sørgelige erkjennelser stiger opp mot overflaten, og til slutt får vi en forståelse av hvorfor denne tilsynelatende perfekte matchen ikke endte opp sammen. Filmen er skutt i nydelig sorthvitt, som bidrar til å kondensere dramaet; all oppmerksomhet vendes mot den utsøkte – og improviserte! – dialogen. Den lavmælte, men ytterst gripende avslutningen er et høydepunkt.

06Mustang

mustang
Frankrike, Tyrkia, 2015

Som spillefilmdebut er Mustang er forbausende god. De fem unge jentene i sentrum av fortellingen er imponerende instruert av regissør Deniz Gamze Ergüven; unge Lale (Günes Sensoy) imponerer spesielt som fortvilet minstemann i flokken, som må bevitne at hennes eldre søstre blir giftet bort etter tur. Søskenkjærlighet er et gjennomgangsmotiv i Mustang, og skildres på en særdeles vakker måte – som scenen der alle fem ligger i samlet omfavnelse på gulvet for å understreke et uslitelig bånd. Stemningene og følelsene løftes ytterligere av Warren Ellis‘ vidunderlige originalmusikk.

07War on Everyone

war-on-everyone
Storbritannia, 2016

Med filmer som Calvary (2014) og The Guard (2011) bak seg, var det ikke spesielt overraskelse at John Michael McDonagh også leverte varene med War on Everyone – det så langt mest underholdende innslaget i en karriere preget av mørk humor. Michael Peña og Alexander Skarsgård innleder filmen med en åndssvak biljakt, og allerede i løpet av anslaget er det klart at vi har å gjøre med historiens mest umoralsk buddy cop-duo – uforglemmelig takket være McDonaghs rappkjefta manus og skuespillernes åpenbare kjemi. War on Everyone hadde premiere under Berlinalen i fjor, men siden har den dessverre blitt forbigått av distributører og andre filmformidlere.

08Under sanden

under-sanden
Danmark, Tyskland, 2015

Danmarks Oscar-kandidat, Under sanden, er en av de sjeldne filmene om andre verdenskrig der man sympatiserer med tyskerne gjennom hele filmen. En gruppe altfor unge gutter blir sendt til Danmark for å rydde opp i nazistenes landminer, og på umenneskelig vis blir de styrt med jernhånd av das feldwebel (det kan arrangeres sørgelige drikkekonkurranser tilknyttet denne betegnelsen, som gjentas i det uendelige), fantastisk tolket av en iskald Roland Møller. Filmens hundre minutter er så intense at vi spenner musklene fra første til siste scene.

Alt stemmer i Carol. Cate Blanchetts forføreriske tilstedeværelse, Rooney Maras yndige pikeblikk, den detaljerte tidskoloritten, Carter Burwells skjønne komposisjoner (årets beste, og ifølge Spotify det albumet jeg har hørt mest på i år) – alt bidrar til å løfte den intime kjærlighetshistorien om Carol og Therese – adaptert av Phyllis Nagy fra Patricia Highsmiths roman The Price of Salt, som på ytterst følsomt vis skildrer de to kvinnenes undertrykte lyster. At Carol ikke vant en eneste Oscar-pris, til tross for seks nominasjoner, er en fornærmelse.

Den billedskjønne millennial-duoen Sarah Gadon og Logan Lerman fronter den erfarne produsenten og manusforfatteren James Schamus’ glimrende regidebut. Filmen skildrer jødiske Marcus’ (Lerman) oppvekst på femtitallet ved et universitet i Ohio, og hans anstrengte forhold til religion, seksualitet og samfunnsnormer. Alt kommer til uttrykk i den første forelskelsen, og romansen med kompliserte Olivia (Gadon) er klokt skrevet. Filmens hovedattraksjon er likevel samspillet mellom Lerman og Tracy Letts, hvis rektorskikkelse angriper Marcus’ verdier og kritiske tenkning. Indignation har falt under radaren til de fleste, men er en av fjorårets amerikanske indie-perler.

11. O.J.: Made in America (Edelman)
12. The Diary of a Teenage Girl (Heller)
13. A Monster Calls (Bayona)
14. Chi-Raq (Lee)
15. The VVitch (Eggers)
16. Brooklyn (Crowley)
17. Hacksaw Ridge (Gibson)
18. Lo and Behold: Reveries of the Connected World (Herzog)
19. Room (Abrahamson)
20. Nerve (Joost, Schulman)

Klapp på skulderen: «Kubo and the Two Strings», «Maggie’s Plan», «Other People», «Swiss Army Man», «Suburra», «Der kommer en dag», «Hush», «The Wailing», «10 Cloverfield Lane», «Arrival», «The Lobster», «The Neon Demon», «Anomalisa», «Weiner», «Mænd og høns», «Agnus Dei», «Malgré la nuit».

Tommel ned: «Batman vs. Superman», «Suicide Squad», «Office Christmas Party», «Blair Witch», «Knock Knock», «Florence Foster Jenkins», «Snowden», «Løvekvinnen», «Jane Got a Gun», «Me Before You», «Warcraft», «Kollektivet», «Knight of Cups», «Deadpool».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Roskvas topp 10, 2016»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>