Karstens topp 20, 2016

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2016»

01The Assassin

the-assassin
Frankrike, Hong Kong, Kina, Taiwan, 2015

The Assassin er det store kunstverket fra filmåret 2016. I hver flik av denne filmens fiber finner vi lag på lag av skjønnhet og mening. Bildenes umiddelbare attraksjonsverdi åpner opp øynene våre, og bak det vi får se sanser vi et gåtefullt narrativ, der også lyden av en fugl eller formen på et sverd kan fortelle oss historien, like mye som innholdet i en replikk. Med The Assassin løfter mesterregissør Hou Hsiao-hsien seg tilbake på hesten, og hans pustberøvende verk korrigerer ikke bare våre konsepter om «kinesisk kampsportfilm» (et fattig begrep), men åpner også nye rom for andre filmskapere – Hou bruker filmpoesi til å fortelle en episk historie, og byr dermed på en motgift i møte med sjangerkonvensjoner som kanskje særlig i kategorien for asiatiske periodefilmer har bedøvet publikum det siste tiåret.

Så må det også sies at det minst interessante ved The Assassin er dens originalitet som sjangerfilm. I ærlighetens navn tilhører filmen først og fremst sjangeren Hou. For tar man den taiwanesiske regissørlegendens filmografi med i betraktningen, er det som Hou-film at The Assassin først og fremst leverer varene. Det ene nydelige tåblået avløser det andre; den ene rikholdige dybdekomposisjonen utfyller den forrige; en vakker detalj kan omkalfatre en hel scene, som når en perfekt tåkesky glir gjennom et stort naturbilde presis når den kan gi mening; og kanskje viktigst: Hou har noe på hjertet. Bak hovedpersonens fasade – hun er en vakker leiemorder i Tang-dynastiets tidsalder, what’s not to like? – ligger det en dyp historisk og tematisk tekstur i selve fortellingen, som tar flere gjennomsyn å trenge gjennom. På denne måten vokser The Assassin seg tykk som en bok i den filmiske hukommelsen – etter fire visninger er jeg fortsatt ikke ferdig med den – og med så mange kvaliteter i én og samme filmopplevelse, står denne for meg fjellstøtt som årets beste.

SPIKE LEES CHI-RAQ BANKER INN IDEENE SINE,
MED BOKSTAV FOR STORE BOKSTAV, IMPONERENDE NOK
PÅ RIM, MEN BETYR DET AT KARSTEN VIRKELIG SKRIVER
HELE LISTETEKSTEN I CAPS LOCK, OG PÅ RIM? Nei.

Den absolutt mest feststemte, fengende filmopplevelsen i 2016 var visningen av Chi-Raq på filmfestivalen i Berlin. Paradoksalt nok handler filmen om noe så seriøst som amerikansk skytevåpenpolitikk og den pågående voldsspiralen i Chicago, men Spike Lee kan ikke la muligheten til å skape en skamløst underholdende og fet film gå fra seg, selv om hans alvorlige politiske budskap veier tyngst. Chi-Raq er dermed en merkelig, men herlig hybrid. På den ene siden hamrer filmen ut sin politiske ammuniasjon fra hoften, uten nyanser eller balanse, og på den andre siden flekser Spike Lee alle sine pop-kunstneriske muskler som regissør, og lar Chi-Raq bli et formidabelt comeback. Det er frydefullt å se på, når en filmskaper (en sjelden gang) lykkes med å bruke nesten alle narrative og visuelle grep i én og samme film, oppå hverandre, uten at det blir dårlig. Typografiske montasjer, aktiv fortellerstemme, all dialog på rim, flere brudd med den fjerde veggen, musikkvideosekvenser, musikalsekvenser, lange monologer, dokumentariske scener med autentiske videoklipp, voluminøse kostymer og hårfrisyrer, sjangerøvelser inni egne sjangersekvenser, scener med erotisk forførende romantikk, tett fulgt av tragiske, tåredryppende scener med sentimental musikk. Og det funker. Men først og fremst fordi Spike Lee er en mester. La oss si det slik: Chi-Raq er filmen man både bør vise til uinspirerte kunstnere uten ideer: se hvor mye Spike Lee lyktes med å putte inn i én og samme film. Og så vise til uinspirerte kunstnere uten ideer: vær på vakt for å putte for mange ideer inn i én og samme film.

Helt siden han som manusforfatter dukket opp med sine første geniale ideer til filmer som Being John Malkovich (1999) og Adaptation. (2002), har Charlie Kaufman (og hans kunstnerskap) vært til stor inspirasjon og betydning for meg. Så havnet da også Kaufmans første spillefilm som regissør, Synecdoche, New York, øverst på min toppliste i 2009 – det var den største filmopplevelsen for meg det året. At også Kaufmans andre spillefilm, Anomalisa (co-regissert med Duke Johnson), nesten når toppen, føles på en måte forutsigbart, men samtidig helt selvsagt. For Anomalisa er omtrent like fascinerende og original som Synecdoche, New York var. Riktignok er dette en mindre film, og det visuelle universet er denne gangen skapt ved hjelp av dukkeanimasjon, men Kaufmans auteuravtrykk er umiskjennelig tilstede. Her males det frem et filosofisk verk med tykke misantropiske strøk, en historie om utenforskap og eksistensialisme, med en nydelig liten kjærlighetshistorie i midten. Fortellingen i seg selv rører meg, og filmen har stor underholdningsverdi, men det som virkelig hever Anomalisa opp til potensiell klassikerstatus er den geniale  dekonstruksjonen av tematikken i de visuelle ideene. At dukkenes ansikter viser seg å være de samme, at biter av et fjes løsner og bryter ned konseptet om utseende, identitet og egenart, er kanskje deprimerende, men likevel en genial, urfilmisk idé – som åpner nye rom for forståelse, og som bekrefter (nok en gang) hvilken enestående filmkunstner Charlie Kaufman er.

04Mustang

mustang
Frankrike, Tyrkia, 2015

Fem foreldreløse tyrkiske søstre mellom 10 og 16 år lever et tilsynelatende lykkelig liv sammen, i huset til sin bestemor i en liten landsby i Anatolia. Etter en episode der jentene har blitt observert i lek på stranden med gutter fra skolen, strammer familien inn reglene, og med en streng onkel i førersetet, stenger bestemor husets dører og vinduer for jentene, i påvente av å få giftet dem bort. Dette er premisset for Mustang, den fransk-tyrkiske regissøren Deniz Gamze Ergüvens spillefilmdebut; en vakker og sorgmunter fabel om oppvekst, søsterskap, patriarkalske tradisjoner, og når alt kommer til alt: frigjøring. Mustang kan kanskje lettest sammenlignes med Sofia Coppolas The Virgin Suicides (1999), men samtidig har nok Ergüvens film enda mer dyptloddende innhold enn Coppolas debut. Det er faktisk forbløffende hvor rik og kompleks egentlig Mustang er, og kanskje lettest å få øye på ved gjensyn. For på overflaten, i det forførende første møtet, er dette en film som oppleves drømmende og poetisk – kanskje særlig fordi fortellerperspektivet tilhører den yngste søsteren, Lale, som bare gradvis innser alvoret i hva som skjer med sine eldre søsken. Mustang gikk dessverre under radaren for mange da den ble vist på norske kinoer, og bør definitivt oppsøkes av alle de som gikk glipp av den.

Mine beste dager er en fransk fransk film, og noe annet ville vært en skuffelse. Rollefiguren Paul Dédalus, spilt av Mathieu Amalric, ble først introdusert i regissør Arnaud Desplechins film Comment je me suis disputé… (ma vie sexuelle) (1996), som vi kåret til en av 90-tallets 100 beste filmer her på Montages. Da det ble klart, nesten tyve år senere, at Desplechin skulle returnere med en ny film om Paul Dédalus, var det mange av oss som ble nysgjerrige. Mine beste dager spoler tilbake til Dédalus’ yngre dager, og selv om Amalric deltar i rammefortellingen der Dédalus ser tilbake på hendelser i sin ungdom, er dette en historie som tilhører den unge Paul – spilt av Quentin Dolmaire – og ikke minst hans store kjærlighet, Esther (Lou Roy-Lecollinet). «Desplechins filmunivers er et sted der psykoanalyse, ungdommelig utforskertrang og bittersøte minner krangler om oppmerksomheten,» skrev Sveinung Wålengen i sin omtale her på Montages. En urfransk film om ung kjærlighet, vil jeg tilføye, og er man allergisk mot klisjeer lyder kanskje ikke den beskrivelsen som en anbefaling, men Mine beste dager er den dyreste champagnen; det beste av det beste i sin sjanger, og for meg var det ingen annen film som med samme kombinasjon av tristesse og varme bød på et romantisk løft i 2016.

Med sitt visuelle album Lemonade sørget artisten Beyoncé Knowles Carter for at en ny sjanger fikk sitt definitive gjennombrudd. Dette hybridverket – der musikk og bevegelige bilder ikke bare møtes, men flettes i hverandre – overstiger både hva enkeltstående musikkvideoer og låtene alene kan uttrykke. Beyoncé har forfattet komposisjoner som både i tekst og lydbilde er spekket av stemninger og følelser, og når hun i samarbeid med et knippe fotografer og regissører har skapt det korresponderende filmatiske uttrykket i Lemonade, er disse innholdsmessige trådene forlenget og forsterket. Vi finner alt fra episk til intim tematikk, og selv om et narrativ uteblir, oppleves filmen hele tiden som et spenningsskapende univers å la seg henføre av. «Lemonade er antageligvis en av årets beste filmer,» sa jeg (og de andre i panelet) da vi i en podkastepisode her på Montages i mai 2016 diskuterte hvordan et visuelt album kan/skal kategoriseres. Og det føles enda mer riktig nå, når fjoråret skal oppsummeres, at Lemonade er en film, og at den er makeløs, i all sin nyskapende og forførende form.

Far og datter og the greatest love of all. For en fantastisk film dette er. Når Min pappa Toni Erdmann etter to tålmodige timer begynner å slippe fri det komiske potensialet som har bygget seg opp, leveres noen av de mest katartiske latterkrampene jeg kan huske å ha opplevd på kino. (Bør ses med mange andre i rommet.) Maren Ades to foregående filmer, den puteflaut utrolige debuten Der Wald vor lauter Bäumen (2003) og den drepende relasjonsanalysen Alle andre (2009), er på en måte del av denne build-up‘en. Ade bygger videre på et slags observasjonspoeng fra disse filmene, hun er opptatt av å avkle påtatt menneskelig oppførsel, og et godt stykke inn i Min pappa Toni Erdmann er det som om hun kommer med den endelige konklusjonen: manifestert av en gigantisk Chewbacca-pels og et par løstenner. Mener Ade å bevise – retorisk hjulpet frem av figuren Toni Erdmanns handlinger – at vi på tross av alle forsøk på å passe inn, med sivilisert mingling og business-prat, bare er klovner og aper, coverlåt-sangere og nakenparty-ekshibisjonister, hele gjengen? Skal vi bare slippe alt vi har i hendene, rive av oss klærne og løpe rundt og synge? Det bobler en eller annen form for revolusjonær ideologi under overflaten i Min pappa Toni Erdmann, og jeg liker det. Årets overlegent morsomste film.

Da regissør Philippe Grandrieux presenterte sin nye film Malgré la nuit i sideseksjonen Kritikeruken på Berlinalen i februar 2016, grep han på et tidspunkt mikrofonen og illustrerte sine tanker om hva som er cinema ved å (tungt pustende) gjengi lyden av de bankende hjerteslagene til en baby i mors mage, slik det spraker med radiolignende støy gjennom en ultralydmaskin når vordende foreldre spent lytter etter tegn på hvem dette ufødte barnet kan være. Grandrieuxs kamera og klipperytme i Malgré la nuit gjenspeiler rimelig eksakt denne illustrasjonen; dette er en film der hvert bildeskifte føles som et hjerteslag; tidvis som et siste hjerteslag. Plottet blir uviktig i et så definert audiovisuelt vesen som Malgré la nuit. Vi inviteres inn i en drøm og et mareritt, som veksler og overlapper, som provoserer og fascinerer, og selv etter å ha vasket deg på hendene, blir du aldri kvitt denne filmen. Akkurat slik som mikrofonen på den kinoen i Berlin, som Grandrieux pustet og peset inn i for å illustrere sitt poeng, aldri vil bli kvitt Grandrieuxs etterlatenskaper. Malgré la nuit etser i huden, og er en film jeg aldri ville vært foruten.

09Snowden

snowden
USA, 2016

Danny Boyle og Oliver Stone deler denne listeplasseringen med sine to ganske forskjellige, men også for meg overlappende, og synonyme filmer: Steve Jobs og Snowden. Med utgangspunkt i hver sin biografiske fortelling, har både Boyle og Stone store ambisjoner om å si noe grunnleggende og viktig om hvordan dataalderens teknologi former hvem vi er, og hvordan dette hvem hele tiden settes i bevegelse av fremskrittets hastighet. Disse store ideene er kanskje mest perfekt realisert i Steve Jobs, der Boyles frigjorte regi (og de briljante skuespillerne) kan lene seg trygt på det virtuose manuskriptet av Aaron Sorkin. Men selv om Snowden er en imperfekt film, er den (på sitt beste) like visuelt sofistikert som Steve Jobs, og der Boyle leker med klosser har Stone funnet frem fyrstikkene. Snowden er tidvis så flammende i sin retorikk at filmen risikerer å ta fyr, men den har samtidig et politisk kaliber som få andre amerikanske filmer i 2016 kunne vise til – i et år der amerikansk politikk viste seg fra sin verste side. I den skremmende virkeligheten som følger etter Obamas presidentskap, belyser historier som Steve Jobs og Snowden hvor stor forskjell ett menneske kan gjøre – på godt og vondt. Begge føles som filmverk om vår tid; uten skjønnmaling og med en sober idealisering av to ekstraordinære personligheter.

På mange måter var Zootropolis for meg den største overraskelsen i 2016. Jeg hadde overhodet ikke filmen på radaren, og som en blockbuster-animasjonsfilm (originalskrevet og produsert hos Walt Disney Studios), tilhører den også en kategori jeg ikke vanligvis forventer å bli skikkelig revet med av. Så herlig å ta feil! Zootropolis er en original, morsom og tematisk alvorlig barnefilm, med en dypt metaforisk rammefortelling (alle dyrene lever tilsynelatende sivilisert, side om side, i storbyen). Kaninen Judy Hopps er vår hovedperson, og hennes historie er rett og slett medrivende – et coming-of-age– og finn-ut-hvem-du-er-narrativ, kombinert med en vennskapsfortelling og et drivende spenningsplott, med nydelige figurer som er levendegjort i et svært forseggjort animasjonsdesign. Kanskje er det ikke stor kunst (à la Miyazaki) eller et Pixar-mesterverk (à la The Incredibles), men i min bok er Zootropolis uansett helt der oppe – den ga meg i alle fall en av de mest komplett tilfredsstillende kinoopplevelsene i 2016.

Hvert år er det noen filmer som treffer blink, uten å ha en bestemmelig rangeringsvennlighet i årslistesammenheng, men som likevel fortjener å bli trukket frem. White Girl er årets tilfelle; en film med ruskete, uregjerlig, lidenskapelig og energisk fortellerkraft. Debutregissør Elizabeth Wood har grepet kameraet som en penn, stukket det som en syl inn i egne blodårer, og skapt et pulserende New York-portrett av hvordan en ung, livsbegjærlig student (hengivent spilt av Morgan Saylor) kan havne på et skrått plan av egen fri vilje. White Girl tar oss med på en kokainbefengt spiral nedover, men er ingen lidelseshistorie: selv i filmens mest “skrevne” dramatiske øyeblikk kan jeg tro på både følelsene og de uunngåelige vendingene i hovedpersonens historie. Imponerende og lovende debut. (Distribuert direkte på Netflix.)

*

11. Carol (Haynes)
12. The Revenant (Iñárritu)
13. Sauls sønn (Nemes)
14. Arrival (Villeneuve)
15. Brooklyn (Crowley)
16. Neon Bull (Mascaro)
17. Knight of Cups (Malick)
18. Hacksaw Ridge (Gibson)
19.  The End of the Tour (Ponsoldt) / Everybody Wants Some!! (Linklater)
20. Indignation (Schamus)

Hederlige omtaler: «Markedets lov», «Dagen i morgen», «The Hateful Eight», «Min elskede», «Love», «Gullkysten», «Sovende soldater», «Spotlight», «Room», «The VVitch», «Tale of Tales»

Ikke sett: «American Honey», «De Palma», «O.J. Simpson: Made in America», «Nerve», «Hell or High Water», «Bone Tomahawk».

Beste norske: «Mannen fra Snåsa», «Det som en gang var», «Pyromanen», «Kongens nei».

Den store sorgen: «Voyage of Time», «The Light Between the Oceans», «Planetarium», «Rosemari», «Deadpool».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2016

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2016»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>