Omtale

Nocturnal Animals: en tørstende ørkenvandring langs filmhistoriens kartotek

While the point of a great film is now, more than ever, to be a one-of-a-kind achievement, the commercial cinema has settled for a policy of bloated, derivative filmmaking, a brazen combinatory or re-combinatory art, in the hope of reproducing past successes. Every film that hopes to reach the largest possible audience is designed as some kind of remake.

Cinema, once heralded as the art of the twentieth century, seems now, as the century closes numerically, to be a decadent art […] If cinephilia is dead, then movies are dead …no matter how many movies, even very good ones, go on being made. If cinema can be resurrected, it will only be through the birth of a new kind of cine-love.

– Susan Sontag, «A Century of Cinema» (1995). Hentet fra Where the Stress Falls.

Tom Ford er virkelig forelsket i filmmediet. Debuten A Single Man (2009) var betatt av seg selv, av sin egen overflate og tekstur – den klarte liksom ikke vente med å vise seg frem. Moteskaperens entusiasme var smittsom, og jeg venter stadig på at filmen, som nå har rukket å bli hele syv år gammel, skal få kultstatus. Den har sine mangler som fortelling, men er sjeldent formfullendt; støpt og uvirkelig; et inderlig hjertesukk over alle tings forgjengelighet, badet i glorete melankoli.

Fords nye film Nocturnal Animals deler den samme fascinasjonen for skjønnhet som noe forbipasserende. Og hva er vel bedre enn å gå rett til kilden, til film noir, sjangeren som mer enn noen annen opptar seg med fatalisme og fornemmelsen av at ingenting varer?

Nakne, overvektige og burleske kvinner danser over fortekstene, en performance iscenesatt av filmens hovedkarakter, Susan Morrow (Amy Adams). Igjen er vi tatt med til overflatens Los Angeles, i en kritisk og estetisk tradisjon som strekker seg fra Sunset Blvd. (1950) til Bret Easton Ellis, David Lynch og Nicolas Winding Refn. Selv Terrence Malick har prøvd seg som avslørende storbypoet i englenes by – for ikke å snakke om David Cronenberg, hvis kyniske mesterstykke Maps to the Stars (2014) står som et slags forbilde for scenene i kunst- og galleriverdenen i Nocturnal Animals.

Susan Morrow, en gallerieier fra Texas, har omsider har slått seg opp i L.A., og føler på knugende ennui i møtet med meningsløsheten i å omgi seg med Damien Hirst-epigoner, plastisk kirurgi, ulykkelige ekteskap, dyrkingen av virilitet og ung skjønnhet.

Når Tom Fords forsøk på mørk satire ikke fungerer, er det hovedsakelig fordi det er en light-versjon som verken klarer å overskride eller være en kommentar til de åpenbare foreleggene; Fords L.A. er ikke like groteskt som hos Cronenberg, ikke like svermerisk og livgivende som hos Malick, ikke like stylet som hos Refn. Og hvis det er overflaten som skal dyrkes og lekes med, hvorfor insisterer manuset på å involvere oss i en forsøksvis inderlig kjærlighetshistorie?

I mellomtiden blir vi servert en bestialsk neo-noir, gjennom et manuskript som Susans eksmann Edward (Jake Gyllenhaal) har sendt henne, titulert «Nocturnal Animals». Når Susan leser blir romanen hans levende, og handlingen utspiller seg på skjermen – et metagrep som føles like forfriskende og renskårent som det er campy. Det blir filmens utgangspunkt, der den stadig veksler mellom Edwards brutale fortelling, deres felles fortid sammen i Texas, og Susans reaksjoner i det nåtidige.

Særlig i sistnevnte tråd kan Tom Ford spille på sine sterkeste strenger, som den visuelt orienterte filmskaperen han er, med lange, dvelende kamerakjøringer, preget av ubehagelig, drømmeaktig sanselighet. Noir-materialet blir imidlertid raskt like blekt til sammenlikning med sine forbilder som observasjonene av senkapitalismens fangarmer i Los Angeles.

Ford tegner opp et slags moralsk ingenmannsland, et nådeløst ørkenlandskap av masochisme, misogyni og sjåvinistisk kodeks, men kommer aldri i nærheten av Coen-brødrenes drøfting av skjebne og meningstap i No Country for Old Men (2007) – for ikke å snakke om klassisk film noir. Verket i verket «Nocturnal Animals» er en feberhet fantasi de første femten minuttene, inntil det sakte forsvinner i horisonten – utover de åpenbare parallellene til Edward og Susans forhistorie, er det liten grunn til at vi skal engasjere oss; det er for lite som står på spill.

I deler av filmen er det ene og alene Amy Adams og hennes mimikk som opprettholder tilskuerens interesse. Adams begynner for alvor å etablere seg som en av de største amerikanske skuespillerne i sin generasjon, og med prestasjonen i Denis Villeneuves Arrival tegner 2016 til å bli noe tilsvarende 2011 for Jessica Chastain (The Tree of Life, Take Shelter, Coriolanus).

Et annet lyspunkt er tilbakeblikket til Susans møte med moren Anne, spilt av en iskald Laura Linney (finnes det en mer undervurdert skuespiller i dag?). Scenen, hvor de to spiser på en upscale New York-restaurant for å drøfte om Susan bør gifte seg med den håpløse kunstneren Edward, er en ren maktdemonstrasjon i hvordan man kan støpe minner på film; en slags forvrengt, marerittaktig reduksjon av et mor/datter-forhold og en hel fortid.

Da Sontag skrev sin tekst «A Century of Cinema», var det omtrent på samme tid som unge, autodidakte og cinefile amerikanske regissører som Quentin Tarantino og Steven Soderbergh stormet inn på filmfestivalene, og som i den amerikanske populærmusikken blir 90-tallet ofte betegnet som tiåret der alternative impulser eller strømninger blandet seg inn i og gjorde mellomstrømmen ugjenkjennelig; tiåret der det alternative ble det eneste kredible alternativet.

Jim Jarmusch, Hal Hartley, Paul Thomas Anderson… Dette var uansett filmskapere som lignet noen slags nye, amerikanske nouvelle vague-regissører, med videosjappene som et popkulturelt verdenskart i stedet for cinematekene, og de var da også inspirerte av europeisk kunstfilm, men med mer Coca-Cola enn Marx (i Godards ånd).

Nå har vi kanskje kommet til et punkt i den alternative amerikanske filmen der veldig mye ligner et eneste stort referansesirkus? Nocturnal Animals er i alle tilfeller et eksempel på hvordan ting kan gå veldig galt, når kopien skal kopiere kopien. Noen ganger hjelper det ikke å ha sett mye film, for Tom Ford viser ingen interesse for å diskutere egen smak; hans preferanser synes uimotståelige og uovertrufne for ham selv.

Nocturnal Animals ender opp som en tørstende ørkenvandring langs filmhistoriens kartotek.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>