Møt ildsjelene og filmelskerne bak Bygdekinoen i den nye boken En reise i utkanten av lerretet

Bokutgivelsen «Bygdekinoen i Norge – en reise i utkanten av lerretet» (2016) er skrevet av Sveinung Wålengen, mangeårig redaksjonsmedlem i Montages. Denne bokomtalen er derfor skrevet av en utenforstående skribent, som ikke tidligere har bidratt til Montages.

*

Husker du kveldene da kinomaskinisten kom til bygda? Over 65 år etter at Bygdekinoen begynte å snurre film over hele landet, er dette fortsatt en levende kulturinstitusjon. Gjennom ett år har forfatter Sveinung Wålengen og fotograf Marius Nyheim Kristoffersen fulgt maskinistenes ruter over hele landet. De har møtt ildsjeler og publikum som holder liv i dette unike kinotilbudet, og samlet inntrykkene mellom to permer i boken Bygdekinoen i Norge – en reise i utkanten av lerretet (Skald Forlag).

Det er en praktbok de to opphavsmennene har prestert. Solid innbundet i «sherting» og med praktfulle bilder tar de oss gjennom hele landet, fra Vegårshei i sør til Ramsund i nord. Boken er bygget opp rundt portretter av de 46 stedene boka skildrer – noen lange, andre kortere. Vi blir kjent med maskinistene og andre hjelpere, alle forberedelsene, gjennomføringen, avviklingen og turen til neste sted.

Det er mange som hjelper dette unike kulturtiltaket på beina, ikke minst de mange plakatklistrerne som varsler at bilen er på vei. Bygdekinoen driver på i alt 175 steder, og er en imponerende kulturinstitusjon i det langstrakte landet Norge. Boka gjør oss kjent med de mange entusiastene, i tillegg til det trofaste publikummet. Mange av skildringene presenterer de som “stadig er der” og ser mange filmer – de som utgjør det faste inventaret, for å bruke et positivt og entusiastisk uttrykk.

Det er ingen vanlig faktabok vi får i hendene – ikke den sedvanlige kronologiske fremstillingen, ingen omfattende institusjonshistorie. Samtidig formidler de mange portrettene og stemningsfulle fotografiene det nødvendigste. I forordet skriver forfatterne en fin innledning om institusjonens historie, fra oppstarten i 1948, gjennom ulike skiftninger i drift og eierforhold, frem til dagens situasjon, som er mildest talt uavklart.

Kulturdepartementet vil at Bygdekinoen skal bestå, men ønsker ikke å betale. De lener seg på Norsk kino- og filmfond (NKFF) sine oppsparte midler, som er ment til fortsatt digitalisering, sluttpakker og pensjoner etter den katastrofale omstruktureringen i 2015, takket være tidligere kulturminister Thorhild Widveys filmmelding og NKFFs egen meningsløse omorganisering.

"Bygdekinoen"
Foto: Marius Nyheim Kristoffersen.

Man kan bla i denne boka som i Bibelen, la den falle ut på en tilfeldig side, lese kulturhistorien rundt bygdekinoen på et gitt sted. For eksempel Dalsøyra samfunnshus i Gulen. Kapittelet åpner på en spennende måte: Dalsøyra samfunnshus er det eneste stedet der Titanic (James Cameron, 1997) ikke sank. Rett før båten skulle synke, gikk strømmen over hele bygget. To hubroer fløy inn i høyspentledningene og kortsluttet slik at hele bygda mistet strømmen. Det ble ekstravisninger av Titanic noen dager senere.

Et av de mange spørsmål tilknyttet bygdekinoen er hvem disse entusiastene som driver den er. Cinefile omstreifere eller jordnære praktikere som synes det skal være kino også på bygda? Boken portretterer mange av idealistene. En av dem er Kurt Molvik som viser film på Havgull ungdomshus på Nygårdsjøen i Gildeskål. Ungdomshuset er fra tidlig på 1900-tallet og har hatt kino siden 1960. Molvik må ta med seg både maskin og lerret til lokalet, og får hjelp av Magnar Jørgensen, leder for Ungdomslaget Havgull og medhjelper Runar Mygland Eilertsen. For tiden er det filmvisning en gang i måneden.

Bydekinoen er helt avhengig av disse hjelperne. Myten om at dugnadsånden i Norge er i ferd med å forsvinne gjelder i alle fall ikke dette området: «Unge som gamle hjelper til, og hvis noen mot formodning gir seg står det nye klar til å overta. Noen er mer engasjerte enn andre, men at man skal bidra med å ta i et tak, ser ut til å være en selvfølge for alle,» skriver Wålengen entusiastisk.

Han var på besøk under visningen av Herfra til Flåklypa (Rasmus A. Sivertsen, 2015) og fikk mange inntrykk fra stedet og byggets historie. Flåklypa-filmene går bra, får vi vite, men av og til er det tynt med besøk, som på Star Wars : The Force Awakens (J.J. Abrams, 2015). Da kom det bare tre personer. Jørgensen & Co rydder da lokalet for tomme stoler og trekker fram sofaen. De skal ha god plass under visningen, Runar, han selv og de tre betalende, entusiaster og bygdekinovenner som de er.

"Bygdekinoen"
Foto: Marius Nyheim Kristoffersen.

Antagelig ligner innstillingen deres de urbane filmklubbmedlemmene som ser aparte japanske filmer i et kjellerlokale på Blindern. Antall tilskuere er litt opp og ned, men hva spiller det for rolle når filmopplevelsen er god?

Slik er bygdekinolivet evig uforutsigbart og overraskende, samtidig som rutinene er de samme. Det har blitt lettere for maskinistene; digitaliseringen har avskaffet de tunge filmrullene, maskinene og spolene. Samtidig er kvaliteten på den digitale fremvisningen tilnærmet like god som det var med 35mm.

Bygdekinoen tar også på seg andre beslektede oppdrag, enten det er snakk om en filmfestival, eller – som i undertegnedes tilfelle – en omfattende “Hamsun på film”-serie, da vi for over ti år siden viste en rekke adaptasjoner av mesterens romaner på låven på Hamarøy nord for Bodø (et av Hamsuns mange hjemsteder). Knitringen av 35mm-maskinen gjennom en tynn låvevegg gav en helt spesiell atmosfære; det var som om lyden av filmremse mot tannhjul ble en viktig del av dialogen.

Bygdekinoen i Norge – en reise i utkanten av lerretet har den forrige bygdekinoboka, antologien Film på vei (2000), som kilde (NFIs skriftserie nr. 15, redigert av Åse M. Meyer og med bidrag fra Mona Vaagan, Ragnar Hovland, Selma Lønning Aarø, Åge Hoffart, Sylvelin Vatle og Paal-Helge Haugen). Flere artikler fra nettet er også oppgitt i litteraturlisten. Jeg savner imidlertid Hanne Mari Nyhus’ hovedoppgave fra NTNU i 1984. Der er sikkert mange andre hoved- og masteroppgaver som også burde vært tatt med i betraktningen, i tillegg til noen av de sentrale norske filmhistoriske verkene.

Et intervju med kulturministeren og noen representanter for opposisjonen om Bygdekinoens fremtid hadde også vært på sin plass – dette er tross alt en meget verneverdig, men truet kulturvirksomhet. Likevel forsvarer boken definitivt sin plass under filminteressertes juletrær denne vinteren – dette er både opplysende og underholdende lesning.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>