Coup de Coeur

It’s a Wonderful Life (1946)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Frank Capras udødelige klassiker It’s a Wonderful Life (1946) vises fra og med torsdag 15. desember i Bergen, Lillehammer, Stavanger, Tromsø og Trondheim. I Oslo vises den allerede 14. desember. Filmen vises også på senere tidspunkt i flere av byene. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

«Strange, isn’t it? Each man’s life touches so many other lives. When he isn’t around he leaves an awful hole, doesn’t he?» Det er desember, det er advent, og jeg er neppe alene når jeg har gravd frem Frank Capras klassiker It’s a Wonderful Life («Livet er vidunderlig», 1946) fra snøen for å få et lite avbrekk i denne ellers hektiske tiden. Hele sytti år gammel, en ekte jubilant og pensjonist, men i mine øyne en film som bare blir bedre med årene.

It’s a Wonderful Life er like vakker som den er bevrende, og minner oss på hva jula egentlig handler om: å sette pris på hverandre. Selv om Capra aldri lagde den som en utpreget julefilm, har den blitt en klassiker i høytiden over hele verden.

I korte trekk kretser fortellingen rundt prøvelsene til en småbymann med store drømmer, som til slutt føler seg ulykkelig og så tynget av gjeld at han skal til å ta sitt eget liv – på selveste juleaften. Idet George Bailey (James Stewart) ønsker at han aldri hadde vært født, kommer imidlertid hans skytsengel ned fra himmelen for å motbevise ham.

Filmen åpner med en montasje av snødekkede bilder i den vesle byen Bedford Falls, akkompagnert av ulike stemmer som ber for George Bailey. Bønnene høres høyt over Bedford Falls, faktisk helt opp til to galakser – som til alt overmål konverserer med hverandre. Dette er magisk realisme, folkens. Eller hvem vet, kanskje har vi alle en skytsengel der oppe?

De himmelske styresmaktene velger å sende ned den to hundre år gamle skytsengelen Clarence Odbody (Henry Travers), som ennå ikke har fått sine etterlengtede vinger, for å hjelpe mannen i nød. Men før annenrangsengelen Clarence kan gjøre dette, viser hans overordnede en film om George Baileys liv – som faktisk utgjør brorparten av It’s a Wonderful Life sin spilletid.

Vårt første møte med den unge George tegner karakteren hans med tykk strek. Uten å nøle redder han sin lillebror fra å drukne i det isende kalde vannet like ved der de bor. Senere berger han et annet menneskeliv, på apoteket der han jobber, ved å være oppmerksom og detaljorientert (han holder tilbake noen mistenkelige piller). Når vennene erter ham for å være «en slave», fordi han alltid lar andre gå foran seg selv, står han rakrygget imot.

For George har store planer for fremtiden, og han deler dem med vakre Mary (Donna Reed, i hennes første hovedrolle) – som har et godt øye til den unge mannen med det bankende hjertet og glimtet i øynene:

George: You don’t like coconuts! Say, brainless, don’t you know where coconuts come from? Lookit her, from Tahiti, Fiji islands, the Coral Sea!
Mary: A new magazine! I never saw it before.
George:  Of course you never. Only us explorers can get it. I’ve been nominated for membership in the National Geographic Society. […] I’m going out exploring some day, you watch. And I’m going to have a couple of harems and maybe three or four wives. Wait and see.

George er altså en dagdrømmer, samtidig som beina hans er godt plantet på jorda; han jobber hardt og målrettet for å få det slik han ønsker. Straks er han eldre, og James Stewart entrer scenen med sin All-American-godslige sjarme. Ønsket om å flytte føttene utenfor Bedford Falls er like sterkt, men idet han og barndomskjærligheten Mary går syngende hjem fra fest sammen, rammes faren av hjerneslag.

Vår helt er ikke i stand til å redde liv denne gangen, men ser seg nødt til å verne om familiebedriften: Bailey Brothers’ Building and Loan. Nok en gang havner den ubrukte kofferten på hylla, og reisebrosjyrene om Europa blir liggende i jakkelomma; han fanges mellom fornuft og følelser, plikt og drømmer.

Regissør Frank Capra levner ingen tvil om at George Bailey er en tvers igjennom real person, uten baktanker eller hemmelige agendaer; alt han ønsker er å være en god bror, en god sønn, en god sjef, en god mann, en god far, en god samfunnsborger. Men George er ikke i stand til å se livet sitt utenfra, og fokuserer mest på skuffelsen over at det ikke fremstår grandiost som han har forestilt seg; det store utland må vike for en liten by, de fem konene må ofres for én.

En annen fremtredende rollefigur er den eiesyke Mr. Potter (Lionel Barrymore), en stereotypisk, endimensjonal skurk som kan minne litt om en annen berømt julekarakter, Scrooge. Hans livsprosjekt synes å være å sette kjepper i hjulene for Bailey-bedriften. En julaften får Mr. Potter hendene sine i 8000$ som tilhører George, og det blir dråpen som får begeret til å renne over. Han vil gjøre George konkurs og sende ham i fengsel: «You’re worth more dead than alive».

George, som allerede har vært svaksynt for de gode tingene i livet, blindes nå av svartsinn. Selv ikke kjærligheten til familien er lenger nok. Barna er syke, huset så rotete at det i hans øyne er i ferd med å falle fra hverandre; det et som om alt han tar i rakner. Og George som en gang sa til en nyforelsket Mary: «And then I’m gonna build things. I’m gonna build airfields, I’m gonna build skyscrapers a hundred stories high, I’m gonna build bridges a mile long.»

Han markerer raseriet ved å rive ned modellbroen han har bygget selv, for så å bevege seg ut i den tunge snøen og gjøre en slutt på alt sammen. Engelen Clarence har imidlertid filmen om George friskt i minne, og husker hvordan han reddet lillebroren da han holdt på å drukne. Clarence hiver seg ut i det iskalde vannet, for å teste ut om George vil gjøre det samme for ham – og den akk så livstrette mannen kaster seg etter! (Kan man tillate seg å trekke linjer mellom Jesus og George, bare fordi det er jul? En mann som ofrer alt og setter alle menneskeliv like høyt – bortsett fra sitt eget?)

George: I said I wished I was never born!
Clarence: Oh, you mustn’t say things like that… Oh, now wait a minute. That’s an idea now, isn’t it? What do you think? Ahhh… that will do it. All right, George… you’ve got your wish: you’ve never been born.

Sammen med med George og Clarence blir vi tatt med på en reise gjennom et alternativt Bedford Falls – nå ved navn Pottersville. En syndens pøl der nattklubber, sirener og neonlys har tatt over for det som en gang var Bailey Brother’s Builiding and Loan. Venner og familie aner ikke lenger hvem George er – det er som om han er vasket vekk fra byens felles hukommelse. Omsider innser vår helt at han har en viktig funksjon; at lykken i livet er å være til stede for andre mennesker, og at den som gjør gode ting alltid vil belønnes til slutt.

Til tross for raseriutbrudd, selvmordstanker og ondskapsfulle undertrykkere, er It’s a Wonderful Life en feelgood-film – og julen ringes virkelig inn når George får livet tilbake i gave. Når han kommer hjem til sitt nå striglede hjem, møter halve byen opp for å ønske ham velkommen. De blafrer med sedlene sine og sørger for å betale de 8000$ manglende kronene, slik at høytiden blir verdig for den lille familien. George har på sin side lært at han må omfavne livet slik det er, og glede seg over… ja, de små tingene.

Kjærlighet, nestekjærlighet, felleskap, måtehold – «Merry Christmas, Merry Christmas», ropes det. For dette er en Frank Capra-film, hvilket er ensbetydende med at de vanlige folkene og den lille verden seirer. Fortellingens moral er enkel, men tankevekkende: hvert eneste liv betyr noe, vi blir til gjennom andre, vi etterlater mer enn vi tror.

Dette var den første filmen Capra lagde etter andre verdenskrig, og intensjonen var å feire livene og drømmene til amerikanske everymen. Selv om It’s a Wonderful Life ikke ble noen kassasuksess da den gikk på kino, har filmen hatt en usedvanlig rik pensjonsalder. En av hovedårsakene til dens utbredelse er faktisk at rettighetene utløp allerede i 1974, slik at TV-kanaler som ønsket å sende filmen i jula kunne gjøre det helt gratis.

I forbindelse med filmens 40-årsjubileum sa Capra: «I wanted it to reflect the compelling words of Fra Giovanni of nearly five centuries ago: ‘The gloom of the world is but a shadow. Behind it, yet within reach, is joy.’»  It’s a Wonderful Life er en av de fineste gavene du kan gi deg selv i førjulstiden, gjerne sammen med noen du setter særlig stor pris på.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Mads sier:

    Fin omtale.
    Finnes det en mer euforisk slutt i hele filmhistorien?

    Blir ikke jul her i gården uten denne og Scrooge (1951)

  2. Didrik Pontius Arntzen sier:

    Gode ord om en enda bedre film! Hvis du leter etter flere filmer å se i jula så anbefaler jeg å trykke her for å se mine top 3 juleanbefalinger: https://www.youtube.com/watch?v=VZcA8qIFe6Q

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>