Flashback

Visiting Hours (1982)

Tidligere i høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Visiting Hours er en typisk «late night movie». En film man kan dumpe innom på TV og som er helt uten pretensjoner, men så velsmurt og underholdende at man ikke klarer å la være å se den ferdig. Den ellers ukjente regissøren Jean-Claude Lord er en effektiv og energisk historieforteller, men vet også å senke farten og bygge opp spenning til bristepunktet i diverse skrekk-«set pieces».

Samtidig er denne kanadiske slasherfilmen uvøren og «trashy», der den på mange måter fryder seg over sin iskaldt sadistiske morder, og vikler seg ikke sjelden inn i scener som vakler på kanten av det spekulative. Opp mot den kvinnehatende psykopaten stilles imidlertid to meget sympatiske kvinnelige rollefigurer som likevel forankrer opplevelsen i en sterk medfølelse for ofrene.

z-lee-grant
Lee Grant som reporteren, innlagt på sykehuset.

Den kjente karakterskuespilleren Lee Grant – fire ganger Oscarnominert for beste birolle, hvorav én seier med Shampoo i 1976 – gestalter en fjernsynsreporter som lager et kontroversielt innslag der hun forsvarer en kvinne som har anvendt grov vold for å forsvare seg mot en voldelig ektemann. Morderen legger henne for hat.

Han mislykkes imidlertid i å drepe henne. Hun havner på sykehus, men dette hindrer ikke drapsmannen i å fortsette sitt korstog. Ansatte og andre pasienter på avdelingen faller som fluer som en bivirkning av morderens anstrengelser.

z-linda-purl
Linda Purl og Lee Grant.

Den andre kvinnelige hovedrollen er en sykepleier på avdelingen. Mens reporteren er tøff og erfaren, er sykepleiersken helt ordinær; en jordnær, sympatisk og pliktoppfyllende alenemor, spilt ukunstlet og naturlig av Linda Purl. Det er mye på grunn av henne at filmen oppleves overraskende emosjonelt engasjerende, tatt i betraktning dens søplete slasher-landskap – spesielt når denne elskelige skikkelsen stilles overfor den personifiserte ondskap. Her kommer vi til Visiting Hours‘ aller største fortrinn: Michael Ironside.

z-ironside

Kanadieren er nok mest kjent som den demonisk minespillende Darryl Revok i David Cronenbergs Scanners (1981), og to skikkelser for Paul Verhoeven: en samvittighetsløs kriminell i Total Recall (1970) og en reptilaktig offiser i Starship Troopers (1997). Det er imidlertid i Visiting Hours han virkelig får anledning til å boltre seg.

Se for deg en lobotomert kloakkrotte og du har Michael Ironside. Han har en forbløffende evne til å slukke alt liv i blikket sitt; smilet er blant de mest gledesløse i filmhistorien. Samtidig spiller han alltid tilknappet og «nedpå». Som så ofte i slike roller ligger det mye svart humor i at skurken er så gjennomført fæl, hvilket utgjør et ekstra lag med underholdningsverdi. I dette tilfellet har han alle de verste egenskapene man kan tenke seg: rasehater, kvinnehater, skriver sjikanerende brev til offentlige personer, er både sadist og masochist, slakter ned med et smil, og – i et nikk til Peeping Tom fra 1960 – tar fotografier av ofrene i dødsøyeblikket. Ja, han er til og med TV-slave!

En lysbildeserie over den degenerte Michael Ironside:

Ironsides figur er typisk for slike filmer: han er overmenneskelig ressurssterk, kommer seg inn overalt, virker kameleonaktig der han opptrer i stadig i nye utgaver – seriemorderen som det komplette mareritt, som alltid kommer seg «på skuddhold». Visiting Hours er likevel ikke som andre slasherfilmer. Mens morderen der pleier å være en mystisk og utilnærmelig skikkelse, kommer vi her mye nærmere inn på skikkelsen. Han gis også en fortid, og en slags forklaring på sin nåværende tilstand, og han synes å ha noe såpass uvanlig som farsbinding. Han utstyres dessuten med en slags hengivenhet overfor faren, noe som på skrudd vis bidrar til å humanisere ham.

Blant det som holder interessen for filmen oppe er morderens uforutsigbarhet: Fortellingen porsjonerer ut stadig nye sider og egenskaper. Eksempelvis er en situasjon der han bedriver selvskading, dog med morderiske baktanker, helt forrykt.

z-brev
Morderen rammer inn sine ubehagelige brev og har en betydelig samling.

De øvrige skuespillerne leverer også. I en scene der morderen har tatt med seg en tarvelig blondine hjem for å plage henne, virker Lenore Zann genuint skremt av Ironside. I det hele tatt er filmen uvanlig velspilt til å være en slasher; rollefigurene får rom til å puste og vokse. Vi snakker riktignok ikke om karakterstudier à la Barbara Hershey i The Entity (Sidney J. Furie, 1982) – dog en mer tradisjonell skrekkfilm – men tilnærmingen fungerer utmerket innenfor sjangerens rammer, som et troverdighetens anker i en intrige som ikke er spesielt sannsynlig.

z-zann
Lenore Zann i den scenen i filmen som er nærmest det spekulative, der hun blir gjenstand for ganske langvarig psykologisk plaging fra voldsmannens side.

Visiting Hours er definitivt ikke noen perfekt film. Star Trek-stjernen William Shatner spiller en helt intetsigende og overflødig rollefigur som reporterens sjef, som virker skrevet inn kun for å ha enda et kjent navn på rollelisten. Manuset virrer en del og enkelte elementer henger dårlig sammen. Hvorfor skal morderen absolutt kaste en fyr gjennom en glassdør på sykehuset i en situasjon hvor han så avgjort ikke bør tiltrekke seg oppmerksomhet?

Tempoet er likevel såpass høyt og de fleste situasjonene så medrivende at undertegnede ikke hadde noe problem med å hengi seg til «suspension of disbelief». Det betydelige antall vanvittige sammentreff kler jo strengt tatt filmens marerittaktige stemning.

visiting-hours-and-halloween-ii-posters

Bristene til tross er det likevel merkelig at en så underholdende film i skrivende stund har såpass lav score som 5,5 på IMDb, og den omtales ofte med nedlatenhet. Den blir for eksempel stadig ufordelaktig sammenlignet med Halloween II (Rick Rosenthal, 1981). Denne kom kun fem og en halv måned før den kanadiske filmen, og foregår også den på et sykehus, der en ubønnhørlig morder jakter et offer, som tidligere er blitt skadet av vedkommende i sitt hjem. Som vi ser er plakatene dessuten ganske like.

Visiting Hours kom helt i skyggen av sin mer berømte forgjenger, men filmene er så forskjellige at sammenligningen fremstår direkte urettferdig. I tillegg til den kanadiske filmens mange uvanlige elementer, tilstreber Halloween II den samme majestetiske roen og «klassen» som eneren, mens den mye mer energiske Visiting Hours er tilbøyelig til å skjene av gårde i urent trav. Bortsett fra plakaten er det for øvrig lite sannsynlig at en film som ble lansert så tett opp mot Halloween II var i stand til å bevisst kopiere motiver.

Her er noen likheter eller sammentreff: Ansiktet til morderen er bevisst holdt i skyggen nesten en halvtime inn i Visiting Hours, noe som minner om hvordan vi aldri ser ansiktet til Halloween-morderen. I begge filmer flykter et offer via en heis, der morderen kiler en hånd som holder en kniv inn i sprekken i heisdøren. Både Lee Grant og Jamie Lee Curtis sine rollefigurer er livredde for å bli hensatt i narkose siden de da blir vergeløse overfor morderen.

z-halloween
Og kniver blir brukt på lignende symbolske vis (Halloween II under).

Et annet poeng med Visiting Hours er at den naturligvis kom i klammeri med «video nasty»-sensuren i England. To scener ble klippet ned før den ble sluppet. Som en følge av at sensuren slo ned på alt som kunne smake av seksualisert vold, ble dette bildet fjernet, fra scenen med blondinen:

z-video-nasty

En av de aller beste ideene forsvant også, der morderens grad av ufølsomhet blir diskret, men slående understreket ved at morderen dulter borti foten til et av ofrene, slik at den døende skal få et enda mer lidende ansiktsuttrykk i dødsøyeblikket. I denne fjerne fortiden av formynderi, ble dette altså ansett som forrående.

Disse øyeblikkene er naturligvis gjeninnsatt på Blu-ray-utgaven, som kan bestilles for en billig penge her.

z-ansikt-2

Til slutt skal vi se på noen frysbilder fra filmen. Jean-Claude Lord er slett ikke noen primitiv regissør, og sørger for et jevnt tilsig av små, elegante visuelle ideer; han iscenesetter med intelligens og virkelig teft for filmfortelling. I den mest nervepirrende sekvensen styrter sykepleiersken hjem siden morderen påstår at han har brutt seg inn hos henne og truer barna hennes. Her spiller Lord svært dyktig – og uhyre sadistisk overfor publikum – på forholdet mellom bevisstheten om en akutt trussel og den dørgende hverdagslige normaliteten som møter henne når hun kommer hjem. Er han virkelig her eller var det bare en tom trussel?

La oss se nærmere på en situasjon helt i starten av sekvensen. Scenen er så banal som at hun skal kjøre av gårde i bilen sin, men regissøren drysser over ekstra krydder av det lett underliggjørende og illevarslende slaget:

z-bil-1

Over ser vi henne på vei mot bilen (vi ser henne her gjennom vinduet i bilen ved siden av hennes egen). Så panorerer kameraet til høyre og i den følgende lysbildeserien ser vi at idet hun har satt seg inn i bilen, senker kameraet seg slik at lyskasterne kommer helt i forgrunnen og tennes med foruroligende virkning:

Det er naturligvis et meget anvendt grep i skrekk- eller spenningsfilm å filme personer gjennom vinduer eller gjenstander i forgrunnen for å antyde at noen holder dem under oppsikt. Lord anvender det imidlertid med konsistens og teft, ikke bare for å skape spenning, men for å utnytte poetiserende muligheter (her mens sykepleiersken er på vei rundt i huset):

z-forgrunn

Under følger vi henne gjennom sykehuskorridorene via et langvarig tracking shot, først foran henne, deretter bak, etter at hun har rundet et hjørne. Kameraplasseringen er uvanlig høy for et slikt bilde, med en nennsomt underliggjørende effekt (det neste som skjer er nemlig at hun oppdager et av mordofrene):

z-hoyt-kamera

Den korte lysbildeserien nedenfor fokuserer på Lords nydelige bruk av positurer og lyssetting i en scene like etter der sykepleiersken overrasker morderen, dog uten å kunne stanse ham før han forsvinner i heisen:

Under oppstår det en fiffig parallell mellom de kvinnelige hovedpersonene i hver sin ende av filmen, der begge er på telefonen mens morderen lusker usett i bakgrunnen. I scenen med sykepleiersken er morderens ansikt stadig holdt i skygge, slik at øyenhulene hans synes å tilhøre en dødning:

z-parallell

Under sniker morderen seg inn på rommet til en pasient, der den svake belysningen og bruken av silhuetter gir situasjonen et poetisk anstrøk, i sterk kontrast til hva som skal skje:

z-pasient

z-luske
Igjen en nærmest poetisk framførelse av en truende situasjon, der morderen lusker rundt i hagen nær sykepleierskens barn.
z-overhead
Reporteren gjøres klar for operasjon i en nydelig komposisjon.
z-bygning
Stemningsbilde utenfor sykehuset med sin visuelt markante arkitektur.
z-foto
I denne situasjonen har imidlertid poesien tatt slutt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>