Analysen

Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016)

Klatremus svinser og svanser nedover stien, nynner og spiller gitar, til han etter hvert stopper opp, bryter den fjerde veggen og sier «Heisann» til oss i salen. Med ny, fresh sound og glimt i øyet, synger han en versjon av Klatremusvisa som får oss til å trampe taktfast med foten. Slik blir vi invitert inn i den fargerike og frodige Hakkebakkeskogen, hvor de fleste av oss har vært på besøk mange ganger før. 

Thorbjørn Egners mange vidunderlige historier er blant de kjæreste tilskuddene til norsk barnekultur etter andre verdenskrig – side om side med Alf Prøysen, Anne-Cath. Vestly og Kjell Aukrust. Siden Egner begynte sin karriere med å skrive hørespill for NRKs «Barnetimen» og «Barnetimen for de minste» fra ca. 1946, har vi fått kjente og kjære historier som Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemommeby (1955).

De som har vokst opp med Thorbjørn Egners forfatterskap har opplevd historiene og rollefigurene hans som en selvsagt del av barndommen. Fortellingene er blitt gjengitt i mange formater: i bokform, som hørespill, på teaterscenen og som levende bilder på TV eller film. Figurene og historiene fra Egners univers fortsetter å være populære, generasjon etter generasjon, men har heller ikke vondt av et friskt pust og en oppdatering – som Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen får her i regissør Rasmus A. Sivertsens nye helaftens animasjonsfilm Dyrene i Hakkebakkeskogen.

Historien er kjent. De forskjellige dyrene i Hakkebakkeskogen lever sine liv så godt de kan, i skyggen av naturens brutale virkelighet; de små skapningene lever i stadig frykt for å bli spist av de større. En av musene sier at nok er nok, og skriver en lov om at alle må ta vare på hverandre og forsøke å ikke spise hverandre, ei heller stjele. Loven blir vedtatt på et allmøte, og kjøtteterne går en mager tid i vente.

Dette driver Mikkel Rev i retning av et stabbur, der gårdseierne blir en ny utfordring. De fæle menneskene stjeler den lille bjørneungen, og i en redningsaksjon som krever omfattende samarbeid, både blant kjøttglade og vegetarianere, redder dyrene Brumlemann fra å bli solgt til et sirkus. Det hele avsluttes med en felles bursdagsmiddag for skogens overhode, Bamsefar.

For en person som ikke har hatt barn i livet sitt på en stund, fungerer denne filmen som et hyggelig gjensyn med en historie jeg og mange andre har vokst opp med. Vi har sunget sangene, lest boka, gått på teater og utviklet et nært forhold til Egners historier. Noe jeg eksempelvis hadde glemt – eller egentlig aldri har tenkt på, men som jeg reflekterte over da jeg så den nå – var i hvor stor grad døden lurer bak hvert hjørne i Hakkebakkeskogen.

Ingen er trygge, enten det er dyrene som vil spise hverandre eller menneskene på gården som vil skyte Mikkel Rev og selge Brumlemann til sirkus. I Sivertsens film er både Mikkel Rev og Petter Pinnsvin fremstilt som ganske ubehagelige og ekle; det var rett og slett vanskelig å forstå hvordan Petter Pinnsvins fremtoning kunne bløtgjøres mot slutten av filmen, når alle blir enige om å ikke spise hverandre. Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min.

Mikkel Rev er derimot den perfekte blandingen av skummel og kul, som jo rever ofte er i slike fortellinger. Han er listig og modig når det trengs, men er tilsynelatende mest opptatt av sitt eget ve og vel. I hørespillet fra 1966 har Knut Risan stemmen til Mikkel Rev, og morsomt nok har Risan også stemmene til de fleste norske versjoner av animerte rever; han er Disney-rev i både Robin Hood (Reitherman, 1973) og Todd og Copper: To gode venner (Berman, Rich og Berman, 1981).

Mange regner Knut Risan som en norsk kulturskatt, så skuespiller Stig Henrik Hoff har hatt store sko å fylle når han her gestalter den ikoniske reverollen. Heldigvis skuffer han ikke. Hoff er en mørkere og sluere rev, i alle fall i starten, noe som også forsterkes av et fantastisk, slentrende ledemotiv fra komponist Gaute Storaas (fremført i storslått orkesterprakt av Kringkastingsorkesteret) og den visuelle utformingen av figuren, som er en blanding av flott rev med stor hale, mildt psykopatisk oppsperrede øyne og røveraktig elegant stil.

Petter Pinnsvin derimot, med stemmen til den kjente komikeren og smågærne musikeren (Bare) Egil Hegerberg, fremstår mer som en uforutsigbar og uflidd uteligger, og oppleves både ekkel og farlig i sin sultne jakt på Bestemor Skogmus. Jeg forutser mangfoldige mareritt på barnerom rundt om i det ganske land – traumer som vil kunne spores tilbake til Sivertsens effektive historiefortelling.

Denne innfallsvinkelen til død og fare virker å være mangelvare i moderne historier for barn – i alle fall om man ser på nyere norske barnefilmer for de minste, som Karsten og Petra-filmene eller de nye, animerte Flåklypa-filmene (også regissert av Rasmus A. Sivertsen). Det oppleves derfor som forfriskende at denne versjonen av Hakkebakkeskogen ikke skyr unna det skumle eller problematiske. Særlig siden alle, helt til slutt, blir enige om at man faktisk ikke skal spise, men heller hjelpe hverandre. At alle store og små dyr er verdt det samme, at begge grupper har mye å bidra med på hver sin måte, og at skogen derfor skal preges av rettferdighet og gjensidig respekt.

En av rollefigurene som bidrar mest til denne rettferdighetsorienteringen er Bestemor Skogmus, som i denne versjonen blir fremstilt som ei tøff dame med bein i nesa og mye humor. Hvem bedre til å spille henne enn Wenche Myhre? Hennes versjon av Bestemors Flyvevise er et av høydepunktene i filmen, både visuelt og narrativt. Med paraplyen som hendig seil flakser hun gjennom luften, forbi drager og skyer, mens hun erter en forvirret Petter Pinnsvin på bakken – før hun til slutt går inn for landing hos Morten Skogmus (Nils Jørgen Kaalstad). Kaalstad gjør også en god figur som den stotrende musen; forsiktig og nervøs, men modig når det trengs som mest.

I denne tolkningen av Egners historie fra Hakkebakkeskogen er det faktisk menneskene som blir fremstilt som de aller minst sympatiske rollefigurene. Mannen på gården er dum og treig, mens kona er aggressiv og slem, og bikkja deres er en kjøter som knurrer og biter. Til tross for usympatiske sider ved en del av dyrene, viser de at de har evnen til å stå sammen og hjelpe hverandre når det trengs, og dermed blir følelsen av frykt som etableres i første del av filmen ikke så alvorlig likevel.

Produksjonsselskapet Qvisten Animasjon har de siste årene utmerket seg som Norges ledende animasjonsstudio, og har vært involvert i en rekke svært vellykkede kinofilmer. Kjent og kjær norsk barnekultur har stått sentralt også i disse Qvisten-arbeidene – Aukrusts Flåklypa-univers, Vestlys Knerten, samt Knutsen og Ludvigsen – så at de nå tar fatt på Thorbjørn Egner og Hakkebakkeskogen er mildt sagt ingen overraskelse.

Qvisten har vist at de kan kombinere respekt for kildematerialet med å både gi nytt liv og sette sitt eget stempel på utrykket, og det var visstnok studioets gode rykte som overbeviste Bjørn Egner (som sammen med sine søsken beskytter sin fars kulturarv) om at familien kunne feste sin lit til en god og verdig konseptualisering av historien.

Med Dyrene i Hakkebakkeskogen følger Qvisten denne tradisjonen, og har – til tross for enkelte kunstneriske friheter – beholdt den følelsen man fikk av å lese boken eller lytte til hørespillet. Ærefrykten for Egner-arven gjennomsyrer resultatet. (Vel er det også en tanke konservativt å ikke eksperimentere mer med materialet, for det er enkelt å forestille seg hvordan man kunne gjort Dyrene i Hakkebakkeskogen utpreget moderne og relevant, men å kritisere filmen for noe den ikke er eller ønsker å være, blir en baktung tilnærming.)

Den mest distinkte forskjellen fra originalen må sies å være oppussingen av musikken. Det populære norske bandet Katzenjammer har helrenovert de gode gamle sangene i samarbeid med komponist Gaute Storaas, og tilført et tempo og en lystighet i låtene som etter all sannsynlighet kommer til å appellere til både barn og voksne. Katzenjammer tar med sin særegne sound med en poppete blanding av Balkan-beats (à la Goran Bregovic, Emir Kusturicas faste komponist) og folkemusikk. Jeg kan sverge på at jeg hørte en balalaika.

Disse grepene har medført noen kutt i sanger og dialog, antagelig mest for å strømlinjeforme historien og redusere spilletiden til barnevennlige 72 minutter. De har imidlertid beholdt alle «slagerne»: «Voggevise», «Pepperkakebakesang» og «Bamsens fødselsdag» er eksempelvis på plass.

Originalen, om man bruker albumet med hørespillet som målestokk (der Thorbjørn Egner selv medvirker som fortellerstemme), er på omlag to timer. Denne lengden er noe i overkant med tanke på dagens standardvarighet for en barnefilm, og passer bedre på teater med en pause i midten. Den forsiktige redigeringen av dialogen og små ­justeringer av rollefigurene fungerer imidlertid godt; det er ingen forandringer som i særlig grad endrer historien som helhet.

Rollefigurenes visuelle utforming trekker inspirasjon fra de originale bokillustrasjonene av Egner selv. Alle antrekkene som dyrene har på seg er de samme som i boka, og man kan se Egners illustrasjoner rammet inn som bilder i husene til de forskjellige rollefigurene. Slike små detaljer setter kanskje de voksne mer pris på enn barna, men det er uansett en fin henvisning til Egners strek.

I en tid der digital animasjon er overlegent mest anvendt, føles det alltid godt å se gammeldags stop-motion-teknikk med fysiske dukker foran kameraene. Når man ser Dyrene i Hakkebakkeskogen blir man påminnet om den visuelle egenarten stop-motion gir, og som dataanimasjon aldri helt kan klare å gjenskape. Alt føles mer ekte, håndlaget – og derfor sjarmerende. Den taktile kvaliteten ved stop-motion igangsetter dessuten nostalgiske følelser; for meg går tankene intuitivt tilbake til egne barndomsår, og dukkene jeg lekte med den gang.

Vi kjenner teknikken fra animerte klassikere som A Nightmare Before Christmas (1993) og James and the Giant Peach (1996), begge regissert av Henry Selick, som i 2009 gjorde et glimrende comeback med sin mørke og fascinerende Coraline. Dette året kom stop-motion på moten igjen – også fra uventet hold, da Wes Anderson gjorte sin første animasjonsfilm med den lekne Roald Dahl-adaptasjonen Fantastic Mr. Fox.

Også britiske Aardman Studios, mest berømt for sine filmer om Wallace og Gromit, har bidratt til å opprettholde og utvikle stop-motion-uttrykket, og selv om Qvisten nok ikke er helt kan matche Aardman Studios ennå, beviser de gang på gang – også med Dyrene i Hakkebakkeskogen – at norsk animasjonsfilm holder et svært høyt nivå. (Denne gangen har Qvisten for øvrig hyret inn Morten Skallerud som filmfotograf, i en delt rolle med Janne Hansen. Skallerud står bak en av de mest visuelt imponerende – og bejublede – kortfilmene i norsk historie, Året gjennom Børfjord.)

I tillegg til Bente Erichsens live action-filmatisering av Folk og røvere i Kardemomme by (1988 ), er Ivo Caprinos korte animasjonsfilmer Karius og Baktus og Klatremus i Knipe (begge 1955) de eneste andre norske filmatiseringene vi har av Egners fortellinger. Hos Caprino benyttet man også dukker, men de er i praksis mer å regne som filmet dukketeater. Rasmus A. Sivertsens bruk av dukker og stop-motion i Dyrene i Hakkebakkeskogen føles helt riktig, kanskje nettopp fordi Egners fortellinger i seg selv har en «gammeldags aura»; valget av animasjonsteknikk bidrar på en måte til å styrke følelsen av et autentisk univers.

Dyrene i Hakkebakkeskogen forsøker heldigvis ikke å snike inn vitser for voksne, som så altfor mange barne- og familiefilmer gjør nå til dags – de aller minste er tydelig definert som målgruppe. Egners moral formidles tydelig, og klinger like godt i dag som da boken ble utgitt i 1953: Selv om du er liten kan du likevel utrette store og viktige ting.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Mads sier:

    Bør det ikke nevnes at det er en Montages-connection her?

    • Redaksjonen sier:

      Hei! Nei, det er ingen nåværende Montages-connection til denne filmen, så derfor er det ingen bestemte benevnelser tilknyttet denne artikkelen. Tidligere bidragsytere som er aktive i filmbransjen finnes det mange av, og så lenge deres aktiviteter i Montages ligger flere år tilbake i tid, er det ikke eksisterende koblinger til dagens redaksjon. Uavhengig av dette, er denne analysen uansett utført av en bidragsyter som ikke har skrevet for Montages før 2016. Mvh, Redaksjonen

  2. Frode Løes Hvatum sier:

    Jeg er 97% enig. Forfriskende og morsom og flott. Men jeg synes filmen er litt for lang. Det bruker litt for lang tid på å komme i gang. Men det problemet kommer i fra kildematerialet som er skrevet for å ha en pause i midten. Dermed blir det brukt mye tid på at Mikkel er ganske slem, litt snill egentlig kanskje og dessuten lett å lure. Men for å løse det, måtte de ha gjort veldig mye med manus, og da hadde det sikkert blitt ramaskrik over at noen tukler med arvesølvet vårt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>