Analysen

Snekker Andersen og Julenissen (2016)

«I believe… I believe… It’s silly, but I believe.»
Natalie Wood i Miracle on 34th Street (1947)

Alf Prøysens lille juleeventyr Snekker Andersen og Julenissen kom første gang på trykk i Samvirkelagenes medlemsblad Kooperatøren i desember 1957. Prøysen hadde en fast barnespalte i bladet (som nå heter COOP medlem) fra 1950 til 1960 og det var også her han debuterte som forfatter i 1938 med diktet Røde geranier.

Noen år senere, på julaften formiddag 1964, leste Prøysen selv opp fortellingen på radio. «Nå snødde det mer og mer – snart var alle sporene etter Snekker Andersen og julenissen borte…», leste han formodentlig, for slik avsluttes historien, men sporene etter denne sendingen er dessverre også borte. Da Prøysen fortalte historien på radio var den allerede blitt trykt på nytt i et par bokutgivelser og gitt en visuell utforming i form av illustrasjoner av Nils Aas (i boken Alle tiders gullhøne fra 1959) og Finn Graff (i Barndomslandet 3: Langt inn i skogen i 1963).

I 1971 ble fortellingen utgitt som egen bildebok, illustrert av Hans Normann Dahl. To år senere, julaften formiddag 1973, sendte NRK for første gang programmet der Svein Erik Brodal leser Prøysens tekst i samspill med Dahls illustrasjoner. Dette programmet er sendt i reprise utallige julaftener. Også Gudrun Waadeland, Helge Reiss, Henki Kolstad, Jarl Goli og til og med finansminister Sigbjørn Johnsen har lest fortellingen på radio og på plate og det finnes ytterligere illustrasjoner laget av Jan Kåre Øien (1977), Kari Grossmann (1998) og den svenske tegneren Jens Ahlbom, som utformet en ny bildebok i 1991. Året før, i 1990, tegnet Arild Midthun en tegneserieversjon i juleheftet Alf Prøysens jul.

De siste 25 årene er også fortellingen blitt fremført over 1300 ganger på Oslo Nye teater, dramatisert av Stein Kiran, og som del av juleforestillinger landet rundt. Regissør Terje Rangnes‘ splitter nye spillefilmversjon, Snekker Andersen og Julenissen, er med andre ord den foreløpig siste i rekken av gjenfortellinger gjennom nesten seksti år, der noen av manifestasjonene er blitt borte, noen er glemt og noen er blitt varige tradisjoner.

«Snekker Andersen og Julenissen» (1973, NRK)
«Snekker Andersen og Julenissen» (1973, NRK)
«Snekker Andersen og Julenissen» (2016)
«Snekker Andersen og Julenissen» (2016)

Mens vi venter het radioprogrammet fra 1964 der Prøysen leste høyt, og den tydeligste ambisjonen man kan spore i den nye spillefilmen er nettopp dette: å få tiden til å gå. For hvordan lage langfilm med utgangspunkt i en liten historie som det vanligvis tar ti minutter å fortelle, der den ytre handlingen i stor grad dreier seg om spikking? En strategi som utnyttes til fulle er å ta seg god tid – å dyrke langsomheten.

Er det anledning til å ta en liten pause mellom en replikk og den neste, gjør man det. Ingen hovedperson i filmhistorien har snakket langsommere enn Trond Espen Seim i rollen som Snekker Andersen. Og selv om det er lett å la seg imponere over hvor god tid det egentlig er mulig å bruke på en tilsynelatende kort og grei replikk som for eksempel «vær så god, nisseunger», er det fortsatt langt til mållinjen på 60 minutters varighet, så hendelsesforløpet er også blitt utvidet.

Manusforfatter John Kåre Raake har beholdt grunnfortellingen, inklusive det aller meste av spikkingen, og interessant nok synes det også som at det vi får se til dels er direkte inspirert av Hans Normann Dahls velkjente illustrasjoner, som dermed blir en del av forelegget. Gavene som barna får, bilbane og platespiller, nevnes aldri i Alf Prøysens tekst, men er likevel hentet rett ut av bildeboken til filmen. Vi får også være med når Julenissen (Anders Baasmo Christiansen) besøker snekkerens familie, noe som ikke er utbrodert i teksten, og i den første halvtimen av filmen vises diverse forviklinger rundt baking, oppheng av pyntelys og fylling av julestrømper – som er helt nytt stoff.

Samtidig gjøres det ingen grep for å oppdatere de litt gammeldagse kjønnsrollemønstrene som finnes i fortellingen (der nisseguttene ønsker seg kjelke og snurrebass, vil nissejenta ha dukkeseng og nissemor en ny sleiv). Snarere tvert imot, her finner vi både kjeklingen mellom snekkeren og kona om husarbeid og juletradisjoner, for ikke å snakke om en replikkveksling mellom far og sønn om mannfolk og gulvvask, som er påfallende stereotype.

«Snekker Andersen og Julenissen» «Snekker Andersen og Julenissen»

Filmen innledes med en fin, animert prolog om snekkerens forhold til julen fra barnsben av, som introduserer et par ytterligere nye elementer i fortellingen som dukker opp senere i filmen. Alle som har lest boken og savnet en «origin story» for gamlenissen i kroken trenger ikke å vente lenger – han og Snekker Andersen har nemlig møttes før. Og ikke minst etableres en slags mytologi om hvordan julegaver virker. Nissemor viser snekkeren et pakkelager i en trestamme opplyst av ildfluer. De er tomme og kalles «ønskepakker» fordi de fylles med det mottakeren ønsker seg idet de blir utdelt av nissen.

Allerede i juleklassikeren Miracle on 34th Street fra 1947 benektet Julenissen at det var slik julegaver virker. Det er ingen grunn til at barn ikke skal tro på nissen bare fordi de ikke får det de ønsker seg, hevdet han, fordi mange barn ønsker seg ting de aldri vil kunne bruke – som ordentlige lokomotiver eller bombefly. De nye fortellerelementene i Snekker Andersen og Julenissen har mange fellestrekk med George Seatons film fra 1947, og en tematikk som ofte går igjen i filmer som handler om nissen: betydningen av å tro. I 2016-tapning er Prøysens Snekker Andersen og Julenissen blitt til enda en julefilm om barn som tror – og om barn som ikke tror.

Julenissen brukes ofte for å synliggjøre det moderne, sekulære menneskets manglende evne til å tro på mirakler, selv når det befinner seg et rett foran deg. Når Julenissen i Miracle on 34th Street dukker opp på etterkrigstidens Manhattan utfordres han både av markedskreftene, psykiatrien og rettsvesenet, men vinner over dem alle til slutt – nettopp gjennom å få menneskene rundt ham til å tro; til å omfavne det som overskrider sunn fornuft. I Les Mayfields nyinnspilling fra 1994 hevder nissen til og med at du er dømt til et liv preget av tvil hvis du ikke tror. Et lignende budskap om betydningen ved å holde på troen når andre tviler finner man i Robert Zemeckis’ nærmest evangeliske julenissefilm, The Polar Express (2004) og utallige andre filmer.

Disse temaene antydes også forsiktig i Prøysens fortelling. Snekker Andersens barn forstår heller ikke at det er den virkelige Julenissen som kommer på besøk. «Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!» ler de når Andersen ber om å få se gavene de har fått. For ikke å nevne den siste setningen om snøen som faller og skjuler alle spor. Når fotefara i snøen er borte er det umulig å finne tilbake til nissehuset, og ikke minst vil det ikke lenger finnes noe bevis på det som har skjedd.

«Snekker Andersen og Julenissen» «Snekker Andersen og Julenissen»

Det er heller ikke vanskelig å lese inn en religiøs tematikk i fortellingen. Ikke bare fordi Julenissen nesten pr. automatikk fører med seg spørsmål om tro og tvil, men også fordi Andersen, i likhet med Jesus, er snekker. Der Jesus gjorde vann om til vin, tar Andersen med seg noen plankebiter, småspiker og en kniv og forvandler det han har foran seg. Mirakelet skjer i det lille, i det vanlige snekkerarbeidet, i evnen til å forvalte det som finnes i skogen og naturen, og i å skape noe nytt av dette, slik juleevangeliet også finner det guddommelige i det vanlige – et fattig nyfødt barn.

Nissen ber også Andersen om å ta av seg «den dumme nissedrakta» etter at de har bestemt seg for å besøke hverandres barn. Ungene hans «ser nisser hele året rundt, men en orntli’ snekker har de aldri sett». Etter en halvtime med ganske retningsløs juleslapstick (og en lang samtale mellom snekkeren og en postmann om postombæring og en bakke som ikke er strødd) møtes endelig de to tittelpersonene. Også i filmen er det et magisk øyeblikk. «Her kunne historien ha tatt slutt,» sier fortelleren, «men det er kanskje nå den egentlig begynner». Det er ikke vanskelig å være enig i den påstanden.

Når en snekker behandles som noe like spesielt som en julenisse er det ikke lenger så vesentlig om julenissen finnes eller ikke, og dette er derfor heller ikke et sentralt tema i Prøysens fortelling. I Terje Rangnes‘ filmatisering, derimot, er alle ekstremt opptatt – for ikke å si besatt – av spørsmålet. Snekkeren gjør alt han kan for å opprettholde illusjonen om nissen overfor yngstesønnen, som tror fullt og fast. Han legger ut et halvspist grøtfat og falske nissefotspor, kjøper ny og finere drakt og maske, og er så opptatt av å finne julelys til nissen under en handlerunde at han glemmer å kjøpe ribbe (gjett om kona blir sint!).

De to eldste barna har ikke bare sluttet å tro på nissen, de gjør også alt de kan for å bevise en gang for alle at han ikke finnes (der lillebror er sterk i troen, fremstår storesøsknene som svake i sin tvil). De ligger på det snødekte taket med kikkert og spionerer, setter opp feller, utsetter den virkelige nissen for spørrekonkurranse, løfter av ham luen og tenner på drakten. Slik Andersens hjemmespikkede trefigurer blir ødelagt i kjøkkenmaskinen og kastet av kona hans, kastes også det essensielle ved Prøysens fortelling vekk – snekkeren, spikkingen, forståelsen av det vanlige som noe spesielt. «Nå vet du at Julenissen finnes,» sier fortelleren helt til slutt, som om det var dette vi ønsket å få vite.

«Snekker Andersen og Julenissen»

Slik NRK-programmet fra 1973 forholder seg til et begrenset rom definert av bildebokens sider, kjennetegnes også den nye filmen av et utpreget studiouttrykk; utendørsscenene ser ut som de er filmet på innsiden av en snøkule. Heller ikke snekkerens hjem ser ut som et sted, verken i noens fantasi eller noens virkelighet, men mer som en ansamling av gjenkjennelige elementer og objekter som skal minne oss om julen, et sett med inkompatible tegn, referanser, tidsmarkører og produktplasseringer som ikke hører sammen.

Tre nøtter til Askepott vises på en gammel Tandberg-TV, gamle kjøkkenmaskiner og vaskepulverforpakninger står sammen med splitter nye pakker med Uncle Ben’s ris og en uåpnet pakke med Bremykt, ribben kommer i en pakke med en stor Gilde-logo. Alf Prøysen selv er en integrert del av Andersen-familiens juleforberedelser: de hører både på Julekveldsvisa og Musevisa og leser Den vesle bygda som glømte at det var jul når bekymringer rundt nissens eksistens gjør at de ikke får sove. Også dette bidrar til å understreke det fiktive ved universet, som et slags referansestinnt ingensteds. Hedmarksdialekten som skuespillerne behersker helt unntaksvis markerer sånn sett heller ikke et sted, men er snarere en vektlegging av «Snekker Andersen» som tekst, med Prøysens distinkte språk, og Svein Erik Brodals høytlesning som gjenkjennelige materielle kvaliteter som kan etterlignes.

Selv om man kan si at Snekker Andersen og Julenissen forvandler noe distinkt og spesielt, som Prøysens fortelling faktisk er, til noe pregløst og ordinært, fortjener filmen også honnør for at den bærer sine lave ambisjoner med, om ikke stolthet, så med en godslighet som føles genuin. Den flyter godt på den ikke ubetydelige sjarmen til Trond Espen Seim og Anders Baasmo Christiansen. Den er lun og den er blid. Det er ikke vanskelig å forestille seg at filmen sikkert kan vises på TV på romjulsformiddager i mange år fremover, både her og der, dubbet til tysk og japansk og alle verdens språk.

Og den vil inngå i den lange rekken av Snekker Andersen og Julenissen-gjenfortellinger som allerede har pågått i seksti år. Om filmen kanskje ikke tilfører noe særlig av verdi til dette kretsløpet, så gjør den heller ingen stor skade.

«Snekker Andersen og Julenissen» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>