Analysen

Gilberts grusomme hevn (2016)

Det er gode tider for norsk barnefilm. Med hjemmel i filmpolitikkens mest uangripelige aksiom – at barn og unge har behov for et tilbud av norskspråklige filmer som omhandler dem selv og den virkeligheten de lever i – har norske filmselskaper de siste årene serieprodusert det som ofte er uinspirerte versjoner av både gamle og nye klassikere fra barnelitteraturen.

Den ene publikumssuksessen har etterfulgt den andre, og med Egner, Aukrust, Prøysen eller Nesbø på laget har disse selskapene en kjempefordel i markedsføringen – selv foreldre i ammetåka eller slumrende bestefedre får med seg at disse filmene kommer på kino. Tilsett en salig blanding av promping, sing-along, hedmarksdialekt, nusselige smådyr og generelt god julestemning – og vips så har man en halv million kinobesøkende innen rekkevidde. Spor av den samme virkeligheten som norske barn i dag vokser opp i er derimot vanskelig å finne, om man da ser vekk fra Vossatassar-klær og andre kjøpepress-fremkallende gjenstander som skamløst produktplasseres rundt om i filmene.

Det er lett å raljere over den kommersielle vendingen i barnefilmen, klage over slappe manusløsninger, og irritere seg over hvor lite troverdig en norsk julefeiring innspilt i Ungarn faktisk fremstår. Men som det sing-along’es i filmene om Karsten og Petra: «Ingen sure miner, der er gøy å være glad!» Sannheten er at jeg selv for lengst har gitt opp og kjøpt Karsten og Petra på vinterferie på iTunes til treåringen hjemme. Jeg skjønner jo at det er han, og ikke jeg, som skal bli underholdt (og for all del, om man må stå opp før klokken seks en søndagsmorgen setter man pris på én time og atten minutter med et rolig barn foran skjermen).

Jeg forstår også at disse filmene er laget i barnehøyde, og at sjangeren innimellom – som for eksempel i Doktor Proktors prompepulver (2014) – evner å skape fantastiske og visuelt slående univers. Og jeg er såpass realitetsorientert at jeg begriper produsentenes iver etter å gjennomføre slike prosjekter. Med to, kanskje til og med tre, generasjoner i publikum og en gullkantet etterhåndstilskuddsordning (som gir tilbake dobbelt av innspilte billettinntekter på kino), har barnefilmen et pose-og-sekk-potensial som selvfølgelig er forlokkende for slunkne produsent- og distributørlommebøker. Derfor er det heller ikke overraskende at så mange som 19 barnefilmer befinner seg på listen over de tretti best besøkte norske kinofilmene mellom 2009 og 2016. Om det er en lav grad av originalitet i nye norske barnefilmer, kan i alle fall ingen ta fra dem at de er pengemaskiner.

*

Det er mot en slik bakgrunn man møter Hanne Larsens spillefilmdebut Gilberts grusomme hevn. I filmen blir vi kjent med den 11-årige eggeallergikeren Gilbert, som kaster opp så fort han får i seg den protein- og kolesteroltunge matvaren. Slikt blir det drama av, og Gilbert har derfor sluttet å gå i barnebursdager og andre tilstelninger der kake serveres. Filmen starter med at Gilbert og familien flytter til et nytt sted, hvor gutten raskt forelsker seg i nabo- og hockey-jenta Line (Hannah Dybvand).

Hun er selvfølgelig mer spennende enn den planlagte familieturen til Spania, og Gilbert overtaler foreldrene til å be den perifere tante Doris (Gisken Armand) være barnevakt noen dager i førjulstiden. Som sagt, så gjort, men Doris viser seg raskt å være barnevakten fra helvete. Hun finner glede i å teste ut hvor små mengder egg Gilbert faktisk tåler (det er bittelite, skal det vise seg), og innfører dessuten et ulidelig juleverkstedsregime for å forhindre ham i å ha kontakt med Line. Etter en serie ulike fornedrelser iverksetter Gilbert en plan for sin grusomme hevn mot tanten.

«Gilberts grusomme hevn» «Gilberts grusomme hevn»

Gilberts grusomme hevn er i likhet med de fleste andre samtidige norske barnefilmer basert på et litterært forelegg, i dette tilfellet Stein Erik Lundes prisvinnende Eggg (1998). Filmen inneholder flere av de elementene man forventer seg – her er rikelige mengder tarmgass, avføring og oppkast, barna ser ut som vakre marsipanfigurer, en eksentrisk voksenperson er filmens skurk, og historien er en politisk korrekt fortelling om barnets rettferdighetssans og oppfinnsomhet.

Ispedd en liten, men heller ikke for stor, dose schærlighet skulle man tro at Gilberts grusomme hevn hadde det som skulle til for å trekke et stort publikum. Ved inngangen til desember 2016 hadde filmen rundet 63.000 besøkende på kino, og for all del, det er ikke ueffent for en norsk film i dag. Med etterhåndsstøtte i bagasjen bør alle investorer kunne få igjen pengene sine, og alt er sikkert såre vel. Likevel, jamført med det publikumsmessige og økonomiske potensialet for norske barnefilmer, fremstår Gilberts grusomme hevn som en skuffelse.

Men det skal også føyes til at Gilberts grusomme hevn ikke er en familiefilm. Snarere sikter den seg inn mot unger, kanskje først og fremst gutter, i de eldste årsklassene på barneskolen. Dette er en vanskelig målgruppe, som foretrekker Angry Birds, Prebz og Dennis, amerikanske actionkomedier og – til nød – en og annen NRK Super-serie. Med en ihjelorganisert fritid og curlingforeldre som tar alle beslutninger, er det ikke rart dersom en kinofilm om eggeallergi og oppkast, basert på en litt for lite gammel bok, passerer under radaren. Dette har nok også produksjonsselskapet Maipo og distributøren Nordisk Film innsett, og det er gjort et ærlig stykke arbeid for å bygge publikum i form av både skolekino og arrangementer i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS).

Likevel kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at filmprosjektet Gilberts grusomme hevn kan ha blitt stemoderlig behandlet i lanseringsfasen. Det er som om ingen riktig helt har satset skikkelig på filmen; at den mest av alt bare er noe man gjør ut av en forpliktelse til filmskaperne. Hvor pussig er det ikke for eksempel at en film som så tydelig bruker julen som et fortellerelement, har premiere i midten av september? Joda, det var nok rasjonelt å betrakte Snekker Andersen og Julenissen som en sterk konkurrent i november, men ved å klemme en julefilm inn i septembervinduet mellom Kongens nei og Børning 2, er det nesten som at noen ønsker at filmen skal synke ubemerket ned i jorden.

«Gilberts grusomme hevn»«Gilberts grusomme hevn»

*

Selv om forfatter Stein Erik Lunde i sin tid vant Brageprisen for beste barne- ungdomsbok, er Eggg i mine øyne dårlig egnet til filmatisering. Det er en handlingsfattig, episodisk og usedvanlig enkelt fortalt bok, som først og fremst konsentrerer seg om hvor kleint det er å kaste opp i andres oppsyn. For meg fremstår den mest av alt som et kontraproduktivt forsøk på å fremme leselyst hos uinteresserte smågutter. Kim Hiorthøys bokillustrasjoner, som jo jeg synes er flotte, bidrar nok heller ikke til å vekke appetitten.

Men der Hiorthøys Gilbert er en stusselig brilleslange, er filmens Gilbert omgjort til en glansbildevakker karakter, og slik mister filmen også ett av sine fremste virkemidler for å kunne fremstille Gilbert som en ekte underdog. Der for eksempel Keeper’n til Liverpool (2010), en film som det er naturlig å sammenligne med, sto og falt på castingen av Ask van der Hagen i sin tid, er Simon Hobbel Rosendahl så vanlig og samtidig så pen at det rett og slett blir litt vanskelig å heie på ham. Gilbert og Line, som også er en vakker skapning, er slett ikke et umake par, og ikke på noe punkt i filmen betviler man at Gilbert vil få sitt kyss til slutt. Det skal bare knuses noen egg først.

I det hele tatt sitter man igjen med en følelse av at Gilberts grusomme hevn ikke nevneverdig konsentrerer seg om de unge rollefigurene. Gilberts forhold til Line og de andre barna i gata nedprioriteres i narrativet. Dels handler dette om at filmen fokuserer på tante Doris’ utspekulerte grep for å holde Gilbert hjemme, og dels handler det om at de scenene hvor Gilbert rent faktisk omgås andre barn, rammes inn av en endeløs rotbløyte av oppkast, pinlige monstertryne-øyeblikk (Gilbert får nemlig en kraftig allergisk reaksjon når han får egg på øyet), eller søtladen romantikk slik bare uskyldige elleveåringer er i stand til.

Troverdigheten i slike scener svekkes imidlertid ved at skuespillerne ikke er voksne nok (!) for oppgaven. I filmens avslutning kysser Line for eksempel Gilbert, og man kan se (utsnitt 1-2 nedenfor) at gutten har blitt instruert til å bli «overrasket på en glad måte». Resultatet er stivt og fullstendig mislykket – og et vondt puteøyeblikk som jeg selv etter flere måneder ikke klarer å glemme.

Utsnitt 1.
Utsnitt 1.
Utsnitt 2.
Utsnitt 2.

Altså. Jeg må erkjenne at jeg ikke tilhører de som synes barn på film, eller barnefilm, er top of the pops. Jeg synes det er grusomt med veslevoksne unger med bollesveis, enten de ser «dead people» i Den sjette sansen (1999), fremsetter Skrik-inspirerte gapefjes i Alene hjemme (1990) eller får sitt første og siste kyss i alle kvalme jentedramafilmers mor, My Girl (1991). Kanskje er det fordi ungene i slike filmer har unormalt høye verdier av patos innabords, kanskje er det fordi jeg har til gode å møte så velartikulerte og reflekterte barn i den virkelige verden. Selv om det bare er film, og selv om jeg skjønner at ideen om det rene og uskyldige barnet er en trope som mange nostalgikere trekkes imot, blir det for meg så kunstig og fjernt at jeg sjeldent lar meg engasjere.

Gilberts grusomme hevn boltrer seg imidlertid ikke i store følelser. Når filmen gir oss tilgang til hovedpersonens tanker, skjer det på en direkte måte, i form av en unødvendig fortellerstemme i filmens første deler, og gjennom overtydelige reaksjonsbilder i filmens siste deler (som i bildeutsnitt 2 over). Det hele er veldig straightforward – her skal ikke tilskueren miste noe, og dermed forsvinner både troverdigheten og muligheten for innlevelse.

Mest pussig er det likevel at Gilbert ikke later til å la seg affisere noe særlig av tante Doris’ stadige strøm av fornærmelser og angrep. Ganske så lydig finner han seg i tantens innskrenkning av hans bevegelsesfrihet. Og hennes desperate pinnespill-påfunn for å holde ham vekk fra Line, møtes med en forsiktig resignasjon og skjeve smil. Joda, irritasjonen bygger seg gradvis opp i ham, men som tilskuer opplever jeg ikke at det engang er ektefølt.

«Gilberts grusomme hevn»«Gilberts grusomme hevn»

Derfor blir også den grusomme hevnen til Gilbert, som filmtittelen peker imot, rimelig fislete saker. Dette bekrefter for meg at filmen ikke er tilstrekkelig opptatt av sin egen hovedperson. Påfunnet med å blande inn Tabasco og chili i julemiddagen (oh, grusomt!) for å sette halsen til Doris i fyr er, for å si det i barnehøyde, en smyger av en fis sammenlignet med Doris’ sadistiske påfunn.

Gilberts grusomme hevn har i stedet blitt en norsk utgave av Alene hjemme, bare med motsatt fortegn: Filmen sender sympatien vår i retning av filmens «skurk», altså tante Doris, mens vi (og filmen) strengt tatt forblir likegyldige til Gilbert. Slik blir det for meg fordi filmen skaper så lite engasjement for ham. Visst er Doris urettferdig mot Gilbert, og det er sikkert ikke gøy å gå rundt med monstertryne heller – men likevel står det ikke så mye på spill for ham. Snart kommer mamma og pappa hjem fra Spania og sender Doris på dør, og fem minutter inn i filmen vet vi jo at Gilbert + Line = sant (for en stund).

*

Doris, derimot, blir jeg nysgjerrig på. Skuespiller Gisken Armand, som dessverre ikke har vært bortskjemt med filmroller på 2000-tallet, gjorde et frydefullt inntrykk som skruppelløs sadist-bitch i NRKs friske julekalender Julekongen (NRK Super, 2012). I rollen som tante Doris har Armand fått stort albuerom til å boltre seg i den samme karaktertypen, og resultatet er virkelig morsomt. Hennes komiske utfoldelse gis så stort spillerom at man i store deler av filmen glemmer at det egentlig er Gilbert som er hovedpersonen.

Hvorfor heier jeg likevel på tante Doris? Delvis handler det om at filmen, i motsetning til boka den er basert på, gir rollefiguren en viss dybde. Allerede fra begynnelsen gjøres det kjent for tilskueren at hun er ensom, og at hun har en forhistorie der hun engang ble forlatt av en mann. «Det er synd på tante Doris,» kan Gilberts pappa (Egil Hegerberg) fortelle, fem minutter inn i filmen. «Hun har store mageproblemer som gjør at hun må ta tabletter og blir dårlig i magen», legger mammaen (Frida Hallgren) til.

«Gilberts grusomme hevn» «Gilberts grusomme hevn»

Innledningsvis legges det med andre ord til rette for at tilskueren også skal kunne føle en viss sympati for henne, og dermed får hennes rolle som antagonist enn ganske så annerledes valør enn heksene vi kjenner fra andre norske barnefilmer (blant annet Agnes Kittelsen i Reisen til julestjernen [2012], og kanskje spesielt Ingrid Lorentzens utyske i Lille frøken Norge [2003]).

For selv om Doris kan være riktig så utspekulert og slem mot Gilbert, dreier påfunnene hennes seg som regel om at hun ønsker å ha selskap av nevøen. Når Gilbert for eksempel er på vei ut døren for å bli med Line på hockeytrening, kaster Doris seg ned på gulvet og vrir seg med «grasale fantomsmerter» i en blindtarm som for lengst er fjernet. Målet er selvfølgelig å manipulere Gilbert til å bli hjemme, for «det hadde hjulpet voldsomt med litt grøt,» som hun sier med store øyne. Slike situasjoner, som filmen har ganske så mange av, vekker latter, men har samtidig et sårt drag over seg. Tante Doris er en stakkarslig trist klovn.

Sympatien for Doris får altså vokse frem fordi filmen innledningsvis tillegger henne noen egenskaper som tilskueren deretter tar i bruk for å forstå og (bort-)forklare hennes handlinger. Doris er den ensomme hypokonderen, en Eleanor Abernathy som hengir seg til piller og høns i mangel på menneskelig kontakt. Det å bli bedt om å flytte inn i brorens striglede enebolig i forstaden, for å passe Gilbert noen dager, attpåtil i hektiske førjulstider, er for Doris en mulighet til å kunne leve ut ukebladvarianten av det A4-livet som hun selv har fantasert om.

«Gilberts grusomme hevn» «Gilberts grusomme hevn»

Hun tar med seg kransekakeformer, daffetøy og whatnot, men forventningene om den perfekte julestria faller raskt til stengrunn når Gilbert i frustrasjon utbryter at hun «bare er her for at jeg skal kunne dra i bursdagen til Line». Med bakgrunnskunnskapen som vi har om Doris på dette tidspunktet, forsterker den sårende kommentaren sympatien for henne.

Eller rettere, filmen har gitt oss grunner til å forstå hennes motivasjon for å handle som hun gjør. For måten hun behandler Gilbert på er aldeles ikke sympatisk. Et eksempel som illustrerer hvordan sadismen gis en forklaring, finner man i en scene der Gilbert og Line hvisker og tisker, og tydelig markerer at Doris ikke er inkludert (utsnitt 3-4). Sjalusien resulterer i at Doris bevisst spruter kakepynt – med høy konsentrasjon av egg – inn i øynene på Gilbert (utsnitt 5-6).

Min fascinasjon for Doris handler først og fremst om komikken som Gisken Armand tilfører karakteren. Jeg ler av henne, men det er likevel ingen enkel øvelse å skulle sette ord på hva konkret det er med henne som vekker latteren. Filmen har ingen avansert, humoristisk undertekst som er myntet på oss voksne, men inneholder selvfølgelig en solid dose verbale morsomheter som antakelig treffer bedre hos meg enn hos en tiåring.

Utsnitt 3.
Utsnitt 3.
Utsnitt 4.
Utsnitt 4.
Utsnitt 5.
Utsnitt 5.
Utsnitt 6.
Utsnitt 6.

Gisken Armands komiske talent ligger imidlertid mindre i hva som blir sagt enn måten replikkene fremføres på. Barn elsker karneval, at rollene byttes om, og derfor synes de det er ufattelig gøy med den urett som ikke rammer dem selv. Min treåring får latterkrampe hvis jeg for eksempel faller med vilje og gjør et stort nummer ut av det. Det gir ham økt selvtillit å se at også pappa er klumsete.

Grepet utnyttes til det fulle i Gilberts grusomme hevn, der forholdet mellom voksen og barn er invertert. Karakteren Doris bryter med de forventningene som barn har til voksnes adferd og reaksjonsmønstre. Hun er intens, lager hermestemme, promper ukontrollert, slafser mat og raper ved middagsbordet (se utsnitt 7) og har dessuten et sykelig oppmerksomhetsbehov – men alt dette blir gøy fordi hun samtidig har makt, som voksen, til å bestemme over Gilbert.

Alt dette er vel og fint, morsomt til og med, men det mest imponerende med Gilberts grusomme hevn er den minimalistiske slapstick-humoren som Gisken Armand dyrker. Her er det, inntil avslutningsscenen, ingen ”tråkke-på-en-rake-øyeblikk” eller andre enkle American Funniest Home Videos-innslag. Armand gis ikke mer enn kroppen å jobbe med – lemmer, grimaser, blikk og variasjoner i stemmeleiet. Skuespilleren har et karakteristisk gummitryne, og med hårpermanent og julegenser er det vanskelig ikke å smile bare ved å se Doris’ intense åsyn.

Utsnitt 7.
Utsnitt 7.

Filmskaperne har også valgt å legge inn flere lange sekvenser som ikke har annen funksjon enn å la Armand få improvisere frem slapstick, for eksempel i et langt utbrudd der kroppen ironisk nok utnyttes maksimalt til å illustrere hvor vondt hun har det, rundt om på og i nettopp kroppen. Det er god humor, men jeg er ikke sikker på om ti- og elleveåringer er av samme oppfatning.

*

Som seg hør og bør i en analyse av barnefilm skal denne teksten avsluttes med et kort forsøk på å si noe fornuftig om prompehumor. Meg bekjent finnes det få forsøk på å utvikle et begrepsapparat omkring fenomenet – «filmfisens estetikk», so to speak – men jeg mener (nesten helt seriøst) at det er på sin plass å ta det på alvor, all den tid dette enkle elementet står så sentralt i sjangeren at det kvalifiserer til å være en konvensjon. Jeg sitter også med en fornemmelse av det faktisk finnes ganske stor variasjon i måten prompehumor fremstilles på, fra de enkleste lydeffekter til de mest utstuderte skuespillerprestasjoner. I Gilberts grusomme hevn finner man både enkle og mer sofistikerte varianter, og jeg skal her se nærmere på et tilfelle som tilhører den siste gruppen.

Scenen finner sted tidlig i filmen, når Doris akkurat har flyttet inn, og den har naturligvis som funksjon å introdusere Gilbert (og tilskueren) for Doris’ mageproblemer. En filmfis slipper aldri ut i ensomhet, og i dette tilfellet kommer Doris inn på badet mens Gilbert pusser tennene og gjør seg klar til å legge seg. Det rumler i magen mens hun setter ut sine mange pillebokser på baderomshyllen, og deretter bøyer hun seg ned og stikker ansiktet sitt opp i Gilberts for å komme med en verbal fornærmelse (utsnitt 8). Men så klarer hun ikke lenger å holde tilbake tarmgassen, og dermed er vi ved den analytiske enheten som her skal undersøkes.

Utsnitt 8.
Utsnitt 8.
Utsnitt 9.
Utsnitt 9.
Utsnitt 10.
Utsnitt 10.

«Gilberts grusomme hevn»

Utsnitt 12.
Utsnitt 12.

Heller enn å ta den enkle utveien og gi en kort salutt, velger filmskaperne å hente ut potensialet i komikken ved å la den strekke seg ut over noe tid. Bare slik kan skuespilleren få noe å jobbe med, for det er ikke selve lyden men snarere avsenderens måte å få den ut på (her er det utallige varianter, fra å knipe øyne eller løfte på venstre skinke til overraskelse eller dårlig utførte steinansikt) som gjør det hele gøy.

Doris gjør dette i form av å trekke seg tilbake fra Gilbert og i en sakte bevegelse komme seg opp i stående (utsnitt 9-10). På veien slår hun øynene ned, som om det er litt flaut, men øyebrynene heves i takt med variasjoner i lydsporet, og når hun endelig har kommet seg opp i stående setter hun igjen øynene i Gilbert, som for å spørre om han aldri har hørt en fjert før (utsnitt 11). I det samme skyver hun med venstre hånd duft fra baken og frem i retning av Gilbert (utsnitt 12). Som tilskuere kan vi kjenne lukten.

Doris punkterer deretter situasjonen verbalt ved å poengtere at hun «er bare litt flatulent». Det er en barnslig form for humor, javel, men de små subtile bevegelsene som i Gilberts grusomme hevn fanges inn av Gisken Armand og regissør Hanne Larsen, og ikke prompen i seg selv, er i mine øyne godt håndverk – ja, på grensen til filmkunst.

«Gilberts grusomme hevn» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>