Coup de Coeur

Skulk med stil (1986)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. John Hughes’ Skulk med stil (1986) vises fra torsdag 17. november i alle byene. I Oslo er første visning torsdag 24. november. Visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

*

Matthew Broderick ble tenåringsikon over natten som den legendariske skulkeren Ferris Bueller, gutten med det eksepsjonelt sjarmerende smilet som kunne prate seg til alt. Med den mye omdiskuterte fraværsgrensa kan Skulk med stil kanskje inspirere dagens pliktoppfyllende ungdom til litt etterlengtet ugang?

John Hughes har både skrevet, regissert og produsert komedien Skulk med stil («Ferris Bueller’s Day Off», 1986). Han fikk sitt gjennombrudd med Sixteen Candles i 1984, og i årene som fulgte stod han bak noen av filmhistoriens mest feirede ungdomsfilmer – ikke minst The Breakfast Club (1985), som forente de ulike high school-stereotypene, slik at alle tilskuere kunne finne minst én å identifisere seg med. Filmene hans viser oss ungdommene vi drømmer om å være, og dem vi helst ikke vil forveksles med; de som er uoppnåelige og uanstrengt kule, og de som kanskje ligner litt på en selv.

Jeg tror hovedårsaken til at John Hughes ble en så betydelig ungdomsfilmskaper, er at han tok tenåringene på alvor – han ga oss en stemme. Selv om vi er fomlende individer som prøver å ”finne oss selv”, har vi noe å fortelle, og Hughes tar vare på dette uttrykksbehovet i et knippe generøst underholdende filmer, utstyrt med komedie og satire som våpen mot voksenverden (snarere enn å være “avvæpnende”). I Skulk med stil tar ungdommene på karikert vis makten over de naive og uvitende voksne.

Kort oppsummert handler filmen om skulkekongen Ferris Bueller som bestemmer seg for å hoppe elegant over skoledagen én siste gang før high school er ferdig. Ferris er noe av en legende, elsket av så å si alle – hvilket skiller Skulk med stil fra andre Hughes-filmer som Sixteen Candles, The Breakfast Club og Pretty in Pink (regissert av Howard Deutch, skrevet av Hughes), der fortellingen kretser rundt ungdommer som ikke er «one of the popular kids in school» (men som likevel blir de kuleste ungdommene i tilskuerens øyne, takket være regissørens skråblikk).

I åpningsscenen møter vi Ferris i sengen, hvorfra han – tilsynelatende for hundrede gang – lurer sine godtroende foreldre til å tro at han er syk, slik at han kan bli hjemme fra skolen. De foresatte lar ham holde seg under dyna, uvitende om det store eventyret han egentlig har planlagt. Så starter hans masterplan: Ferris lokker sin på-ekte-syke bestevenn Cameron (Alan Ruck) ut av sengen, og overtaler ham til å la dem låne farens kostbare Ferrari. («The 1961 Ferrari 250GT, California. Less than a hundred were made. My father spent three years restoring this car. It is his love, it is his passion.») Deretter får Ferris kjæresten Sloane (Mia Sara) ut av skolen ved å forfalske bestemorens død, og sammen suser de gjennom metropolen Chicago, klare for eventyr, samtidig som de begir seg ut på en kamp mot autoritetene.

Til tross for at vi heier på Ferris Bueller, og håper han vil komme seg helskinnet gjennom skulkedagen, er han ingen helt. Og det er nettopp her magien oppstår: hovedkarakteren representerer frihet og selvbestemmelse, ikke moral og snusfornuft. Han er uærlig og uredd, ikke redd for å utnytte andre, og uredd de voksnes trusler og sanksjoner.

Hvorfor krysser vi fingrene for en slik anti-helt? Jo, fordi alle som er eller en gang har vært unge instinktivt motsetter seg autoritetene, de viftende pekefingrene og morske, bedrevitende minene (verst skolens rektor, Ed Rooney, herlig portrettert av Jeffery Jones). Ferris vinner fordi han “outsmarter” og ydmyker de voksne – får dem til å se seg selv med kritisk blikk – slik vi, som ungdommer, utallige ganger har opplevd å bli ydmyket av dem som er eldre, og tvunget til å “se oss selv i speilet”. Derfor kan vi tilgi Ferris’ uansvarlighet og arroganse; situasjonene blir en fryd å se på.

Men ingen filmfortelling uten en ekte helt? Også i Skulk med stil finner vi en til slutt. Cameron er nemlig alt det Ferris ikke er, på godt og vondt.  Til å begynne med er han oppriktig syk, og er ærlig og ansvarlig der Ferris gir blanke. Lenge framstilles han som et offer, en som er ute av stand til å ta egne valg og så opp for seg selv – men til slutt får han sin etterlengtede oppreisning.

Den skinnende røde Ferrarien, som kan sies å representere farens fravær i Camerons liv, anvendes som verktøy for at gjengen skal få verdens beste dag, samtidig som den gir Cameron en mulighet til å gjøre opprør mot sin far. Han begynner så smått å ødelegge bilen underveis, og prosessen kulminerer idet kjøretøyet ruller gjennom dets nydelige glasshus-garasje og ned i en dyp skog.

Situasjonen motiverer Ferris’ eneste uselviske handling i hele filmen, når han vil ta på seg skylden for å ha ødelagt bilen. Men Cameron nekter å fraskrive seg ansvaret: «I’m going to defend it. Right or wrong I’m going to defend it… When Morris comes home, he and I will just have a little chat.» Hvorpå Sloan spør «Do you think Cameron is going to be okay?», og Ferris svarer skråsikkert «Oh, yeah. … For the first time in his life.»

Også på dette området skiller Skulk med stil seg fra andre Hughes-filmer, der ungdommene prater ustanselig om problemene de har med sine foreldre og dysfunksjonelel familier, men sjeldent forsøker å løse dem. Slik jeg ser det, handler Skulk med stil mer om Cameron enn om Ferris, til tross for filmens originaltittel. Ferris er katalysatoren som gjør at Cameron oppdager hvem han er, og hvem han har lyst til å være. Skulkekongen er imidlertid den samme skikkelsen fra start til slutt, uten noen indre reise.

Rollebesetningen er formidabel, og når hver eneste figur er vanskelig å glemme, er det et vitnesbyrd på Hughes’ grundige arbeid og øye for detaljer. Eksempelvis scenen med Charlie Sheen som badboy på politistasjonen, som liksom kondenserer hele åttitallet på to minutter: den ordentlige jenta (Jeanie, søsteren til Ferris, som forsøker å legge kjepper i hjulene for broren), den ultimate råtassen, en moraliserende monolog og litt casual klining foran mor – på politistasjonen.

Hughes leker seg med filmspråket, og bryter blant annet den fjerde veggen ved å la Ferris adressere tilskuerne rett i kameraet. direkte – hvilket umiddelbart knytter en relasjon mellom ham og oss. Særlig effektivt er det i åpningsscenen, der han på sin sedvanlig vennlige og sjarmerende måte konstaterer: «They bought it». Han inviterer oss inn. Vi er på lag – sammen mot den støvete voksenverdenen.

Var du en av de heldige som fikk oppleve filmen på kino da den hadde premiere, anbefaler jeg et gjensyn. Kanskje klinger den annerledes nå? Og hvis du vil forstå dagens ungdom, er den stadig relevant. Er du selv tenåring, uten John Hughes i skolesekken? Da har du en glimrende anledning til å stifte bekjentskap med en av de beste til å skildre ungdomstiden på film. Skulk med stil er deilig åttitalls, men ikke et sekund eldre enn i 1986.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>